Napoleon som keiser

Napoleon: Provinsgutt ble fransk keiser

Som sønn av en jurist i provinsen var veien til makten lang for Napoleon. Med stålsatte ambisjoner, politisk teft, militært talent – og tilfeldighetenes spill – lyktes det ham likevel trinn for trinn å nå Frankrikes høyeste tinde.

Som sønn av en jurist i provinsen var veien til makten lang for Napoleon. Med stålsatte ambisjoner, politisk teft, militært talent – og tilfeldighetenes spill – lyktes det ham likevel trinn for trinn å nå Frankrikes høyeste tinde.

Polfoto/Corbis & Bridgeman

Luften er stinn av forventning i Notre-Dame-katedralen. Det har gått flere timer siden de første gjestene ankom i desembermorgenens snø og mørke for å innta plassene i det kalde kirkerommet.

Dette er øyeblikket de alle har ventet på. Napoleon, iført en feiende, purpurfarget kappe, besatt med gull og hermelin, skrider verdig opp mot alteret.

Den myke belysningen fra de enorme blå glassmosaikkene gir rommet et nesten guddommelig skjær. Alles øyne følger Napoleon idet hendene hans griper rundt den store, tunge gullkronen som står på alteret.

Et kort triumferende øyeblikk holder han kronen høyt i været, opp mot katedralens himmelstrebende spissbuer. Så setter han den andektig på sitt eget hode.

Napoleon kroner Josephine som keiserinne i Notre Dame

I 1804 kronet Napoleon først seg selv til keiser og siden Josephine som keiserinne av Frankrike.

© Polfoto/Corbis

Tusenvis av øyne stirrer på kronen, som funkler og skinner, og på mannen som nå er Europas desidert mektigste – keiser Napoleon 1. av Frankrike.

Napoleon ble født i et politisk vepsebol

Ifølge overleveringen skulle Napoleon etter kroningen, som fant sted 2. desember 1804, ha vendt seg mot sin bror, Joseph, og hvisket: «Hvis bare far kunne se oss nå».

Om det er en myte eller om ordene virkelig falt slik, vet ingen helt sikkert i dag, men Napoleon hadde god grunn til å la tankene gå til familien på denne store dagen.

Hadde det ikke vært for hans ærgjerrige og politisk bevisste foreldre og de erfaringene de ga ham, kunne han neppe ha gjort en slik kometkarriere som han gjorde.

Napoleon ble født 15. august 1769 som det nest eldste barnet av Carlo og Letizia Buonaparte.

Han beholdt den italienske måten å stave etternavnet på til han som nyutnevnt general i en alder av 26 år byttet det ut med det mer fransk-klingende Bonaparte.

Sammen med sine sju søsken vokste han opp i byen Ajaccio på Korsika – den lille øya utenfor kysten av Italia.

Portrett av Napoleons far, Carlo Buonaparte

Napoleons far, Carlo Buonaparte, var utdannet jurist, og jobben i den lokale domstolen ga ham innflytelse på Korsika.

© Anton Raphael Mengs

Øyas vakre strender og idylliske fjellandskap sto i skarp kontrast til dens voldsomme skjebne. Korsika hadde vært under italiensk herredømme siden noen århundrer før år 0.

Fra 1284 hadde den tilhørt Genova, en av de selvstendige bystatene som på den tiden utgjorde Italia. Korsikanerne fikk nok av å være regjert fra fastlandet, og fordrev på 1700-tallet Genovas guvernør fra øya for å innsette sin egen leder.

Uheldigvis for korsikanerne solgte Genova øya til franskmennene, som slo hardt ned på selvstendighetsbevegelsen.

Carlo, som hadde studert jus ved universitetet i Pisa, arbeidet tett sammen med den korsikanske opprørslederen og måtte flykte med familien.

Da franskmennene tilbød amnesti til alle som aksepterte overherredømmet, slo Carlo og Letizia til. Med sønnen Joseph på bare et år og nok et barn – Napoleon – på vei, var livet på flukt lite attraktivt.

Paret vendte tilbake til hjemmet sitt og bestemte seg for å gjøre det beste ut av situasjonen.

Av sin far lærte Napoleon å være både realistisk og idealistisk når det kom til politikk.

Selv om faren var stolt av sin tid i den korsikanske frihetskampen, forsto han snart at det kunne lønne seg å samarbeide med franskmennene, og fikk seg en stilling ved den lokale domstolen.

Arbeidet ga ham snart adgang til de mest innflytelsesrike franskmenn på øya. Verdien av å etablere forbindelser ble siden en nøkkel til Napoleons karriere, og den første som fikk banebrytende betydning var grev Marbeuf – øyas mektige guvernør.

Bekjentskapet ble kraftig styrket av grevens beundring for den vakre Letizia, og var uhyre nyttig for familien Buonaparte.

Under besøk i familiens hjem og på lange gåturer med Letizia fikk Marbeuf seg forelagt familiens behov for hjelp til å klatre på den korsikanske rangstigen, og Marbeuf lyttet ivrig.

Om Marbeufs lydhørhet skyldtes en amorøs forbindelse med Letizia, vet ingen, men takket være Marbeuf fikk familien en gammel og glemt adelstittel.

Med den i hus og med gode anbefalinger fra Marbeuf greide foreldrene å få Napoleon inn på militærakademiet på et kongelig stipend.

Napoleon kunne ikke fransk

Buonaparte-familien var ikke fattig, men heller ikke velstående, og tiden blant overklassebarna på militærakademiet ble hard for Napoleon.

Bare ni år gammel, spinkel og umoden for alderen, dro han i 1779 til Frankrike, der han først skulle lære fransk og så begynne på militærakademiet i Brienne nord i landet.

“Jeg er lei av å fremvise min armod og av å se smilene fra uforskammede studenter som bare er meg overlegne i kraft av sin formue”. Napoleon i et brev til sin far.

Napoleon lærte seg snart fransk, men snakket fortsatt med tydelig korsikansk aksent da han kom til akademiet.

Det regntunge nordfranske landskapet fikk ham til å savne middelhavssolen hjemme på Korsika, og han følte seg utenfor fellesskapet.

Alle gikk i samme uniform og hadde like beskjedne rom på akademiet – en liten celle med akkurat nok plass til en feltseng og et vaskevannsfat – men Napoleon merket snart at han ikke hadde samme status som medstudentene som kom fra landets mest prominente adelsfamilier.

Gjentatte ganger appellerte han til familien om mer penger. «Jeg er lei av å fremvise min armod og av å se smilene fra uforskammede studenter som bare er meg overlegne i kraft av sin formue», skrev han med såret stolthet til sin far, som uheldigvis for den unge Napoleon ikke var i stand til å hjelpe sin ydmykede sønn økonomisk.

Det Napoleon manglet i rikdom, tok han igjen i ambisjoner. Mens studiekameratene brukte penger på fornøyelser, kastet Napoleon seg ivrig over bøkene.

Han interesserte seg særlig for matematikk, geografi og historie, og var dypt fascinert av erobrere som Cæsar og Aleksander den store.

Selv om studiene var normert til to år, gikk Napoleon opp til eksamen allerede etter et år, og besto. I en alder av bare 16 år kunne han i 1785 smykke seg med tittelen sekondløytnant i artilleriet.

Like etter søkte han om permisjon. Faren hadde gått bort et halvt år tidligere, og Napoleon dro hjem for å være hos sin sørgende mor.

Driften av familiegården gikk dårlig, og etter at grev Marbeuf døde noen år tidligere, var familien overlatt til sin egen skjebne.

De neste sju årene vendte Napoleon flere ganger hjem til Korsika mellom sine forskjellige utstasjoneringer rundt omkring i Frankrike.

Portrett av Napoleons mor, Letizia-Buonaparte

Napoleons mor, Letizia Buonaparte, fødte 13 barn, hvorav åtte nådde voksenalder.

© Robert Lefèvre

Det ga ham ikke bare anledning til å hjelpe moren, men også tid til å slappe av og pleie sine forbindelser.

Imens fant det sted store forandringer i Frankrike. Hoff og adel – overdådig pyntet i krinoliner og pudrede parykker – danset menuett på Versailles-slottet, mens folk sultet i hjel i gatene.

Opprøret ulmet og brøt til slutt ut i lys lue med stormen på Bastillen 14. juli 1789.

Revolusjonen rullet som en bølge over landet, etterfulgt av splittelse mellom de som støttet opprørerne og de som støttet kongen.

Da striden for alvor nådde Korsika i 1791, gikk det opp for Napoleon at han måtte gi opp sitt korsikanske liv og dra til Frankrike.

Henrettelse av Maximilien Robespierre, 1794

Offentlige henrettelser i Paris' gater hørte hverdagen til de siste tiårene av 1700-tallet. I 1793 mistet selv kongen hodet i giljotinen.

© Polfoto/Corbis

Napoleon grep makten i revolusjonens kaos

Folket tok en grusom hevn over Frankrikes adelige elite. Det kostet mange offiserer livet og ga Napoleon mulighet for å stige i gradene.

Den franske revolusjon ga Napoleon Bonaparte et springbrett til en stor politisk og militær karriere.

I årene etter revolusjonens begynnelse i 1789 var Frankrike i ferd med å falle fra hverandre. I et forsøk på å gjøre landet til Europas stormakt hadde kong Ludvig 16. satt landet i voldsom gjeld.

Kongen og hans dronning hadde levd over evne på sine overdådige slott, og adelen nektet å betale skatt. Befolkningen sultet, og hatet til hoff og adel var enormt.

Revolusjonens oppgjør med eliten tynnet alvorlig ut i det primært adelige offiserskorpset, og det ga plass til unge, ambisiøse og dyktige folk. En av dem var Napoleon.

Toulon brakte Napoleon til topps

Da han ankom Frankrike i 1792, var revolusjonen på vei inn i sin mest blodige fase. Østerrikes keiser, Frans 2., raslet med sablene av frykt for at revolusjonen skulle spre seg og koste ham stillingen – og kanskje hodet.

Motsetningene mellom revolusjonslederne og de kongetro i landet økte, og bare åtte måneder etter at Napoleon kom til Frankrike, ble kongen henrettet.

“Jeg har ikke ord som kan beskrive Bonapartes dyktighet og formidable tekniske ferdigheter, hans intelligens på linje med disse, og store tapperhet”. General Jacques Francois Dugommier om Napoleons militære evner.

Som medlem av lavadelen kjente Napoleon alt til ulikhetene i det klassedelte samfunnet, og han støttet revolusjonen fra første stund.

Få uker etter at han hadde vendt tilbake til Frankrike, skrev han boken «Middag på Beaucaire», et glødende forsvarsskrift for «revolusjonens og republikkens ånd».

Den skaffet Napoleon stor oppmerksomhet i de høyeste kretser, blant annet hos den rabiate revolusjonslederen, Maximilien Robespierre, som var begeistret.

I boken argumenterte Napoleon for at militæret skulle spille en viktig rolle i å skape og opprettholde ro og orden i landet, og det var tydelig at han så seg selv som en leder i oppbygningen av det nye Frankrikes forsvar.

Høsten 1793 ble han imidlertid sendt i konvoitjeneste i Middelhavet – en oppgave som passet den ambisiøse sekondløytnanten dårlig. Han hadde imidlertid god tid og tok turen innom Le Beausset ved Frankrikes middelhavskyst.

Her visste han at han kunne finne Robespierres bror, Augustine, og andre av revolusjonens foregangsmenn. De var samlet for å følge utviklingen i byen Toulon, et strategisk viktig punkt knapt 20 km unna.

Byen var dominert av de kongetro og hadde reagert sterkt på henrettelsen av kong Ludvig 16.

I august 1793 erklærte byen seg selvstendig, og om høsten innledet byens ledere et samarbeid med den britiske marinen, som mer enn gjerne trådte til for å støtte en kamp mot erkerivalen Frankrike.

Den 1. oktober lot Toulons ledere britene innta byen og sendte kongens flagg til topps.

Napoleon leder slaget ved Toulon

Ved byen Toulon fikk Napoleon demonstrert sine fantastiske militære evner.

© Polfoto/Corbis

Britiske styrker på fransk jord var en helt uholdbar situasjon.

Revolusjonshæren beleiret byen, men situasjonen var kritisk. En av revolusjonslederne, som også var korsikaner, tilbød Napoleon å bli forflyttet fra konvoitjenesten i Middelhavet til Toulon, noe Napoleon begeistret takket ja til.

Napoleon overbeviste straks kommanderende general Jacques François Dugommier om at Toulon ikke kunne vinnes ved en beleiring, men ved å innta en rekke høyder rundt havnen og bombardere de britiske skipene herfra.

Det skulle vise seg å være en helt riktig vurdering.

Britene trakk seg raskt tilbake, og Toulon var igjen på franske hender.

Invasjonen av byen slo effektivt ned revolusjonens fiender i den sørlige delen av Frankrike. Æren tilfalt Napoleon, og det hele endte med at han ble forfremmet til brigadegeneral.

«Jeg har ikke ord som kan beskrive Bonapartes dyktighet og formidable tekniske ferdigheter, hans intelligens på linje med disse, og store tapperhet», uttalte general Dugommier.

Den unge Napoleon – nå Bonaparte – som hadde blitt alvorlig såret i beinet av en bajonett under slaget, sugde til seg berømmelsen.

Fra nå av ville han i det franske folks øyne være helten fra Toulon.

I oktober 1795 tok Napoleons nyvunne berømmelse ham nok et trinn opp på rangstigen. En opprørt folkemengde samlet seg 4. oktober i Paris' gater og truet med å styrte revolusjonsregjeringen.

Den aldrende generalen som ble sendt ut for å imøtegå oppstanden, trakk naivt sine tropper tilbake da opprørerne lovet å trekke seg tilbake – bare for å oppdage at rebellene ble der de var.

Generalen ble avsatt på stedet, og et ledende regjeringsmedlem husket plutselig helten fra Toulon.

Napoleon fikk i all hast overdratt kommandoen, og han handlet resolutt.

Da mengden nærmet seg regjeringssetet i Tuileries-palasset, fylte Napoleon sine kanoner med kardesker – prosjektiler fylt med mindre kuler – og skjøt direkte mot opprørerne, som bokstavelig talt ble blåst ut av Paris' gater.

Maleri av slaget ved Ulm

Napoleons hær overrasket den østerrikske hæren flere ganger under slaget ved Ulm.

© René Théodore Berthon

Napoleons hær valgte selv slagmarken

I oktober 1805 var Napoleon truet av Russland og Østerrike. Med politisk og økonomisk støtte fra England hadde de to landene dannet en koalisjon mot Frankrike.

Koalisjonens fryktinngytende hær på 200 000 mann beveget seg over Europa med Napoleons okkupasjoner i Italia som det endelige målet.

Napoleon hadde 210 000 mann, men de sto alle ved den franske kysten utenfor Den engelske kanal.

I stedet for å vente på at den fiendtlige styrken skulle nå Italia, oppsøkte Napoleon konfrontasjonen på det stedet og på det tidspunktet som passet ham best. Slaget ved Ulm var under oppseiling.

Etter mottoet «splitt og hersk» gikk han inn for å angripe styrken på 50 000 mann som hadde okkupert byen Ulm i Tyskland.

Her arbeidet den østerrikske general Mack med byens festningsverk mens han ventet på russiske forsterkninger. Men Napoleon kom først.

Ubemerket hadde han ledet hæren sin i marsj fra den franske kysten og langt inn i Tyskland. Han greide å omringe Ulm og på den måten overmanne østerrikerne.

Med ordene: «Her har De den uheldige general Mack», overga østerrikernes general seg 20. oktober 1805.

Napoleon forelsket seg

Sammenstøtet kostet 400 opprørere livet og satte en stopper for volden og selvtekten som hadde preget revolusjonsårene. Episoden gjorde også Napoleon til en betydelig politisk maktfaktor. Overalt ble han feiret – ikke bare som en dyktig soldat, men som revolusjonens redningsmann.

Paul Barras, en av revolusjonsregjeringens ledende skikkelser, som kjente Napoleon fra dagene i Toulon, så straks verdien av å knytte den unge generalen til seg.

I en tale seks dager etter slaget takket han Napoleon hjertelig for innsatsen og ga ham kommandoen over to av revolusjonshærens feltarmeer.

Bare få uker senere ble båndet mellom Napoleon og Barras ytterligere styrket, da Napoleon besøkte en av Paris' fasjonable salonger, der han nå hadde blitt en selvskreven gjest.

Her traff han Barras' elskerinne, den vakre enken Josephine Beauharnais.

Hun var datter av en rik plantasjeeier i den oversjøiske kolonien Martinique.

Hun var også en selvstendig forretningskvinne, som blant annet handlet med forsyninger til den franske hæren, seks år eldre enn Napoleon og kjent for sine mange elskere.

Napoleon var bergtatt. «Jeg våkner helt oppfylt av deg. Ditt bilde og minnet om vår berusende aften i går har ikke latt mine sanser falle til ro.

Du reiser til middag, men om tre timer skal jeg se deg igjen. Tusen kyss så lenge, men gi ikke meg noen, de setter fyr på mitt blod», skrev han til henne etter en elskovsnatt.

Josephine derimot, var med egne ord lunken overfor Napoleon, men Barras, som gjerne ville tekkes Napoleon og bli kvitt den brysomme elskerinnen, fikk henne snart på bedre tanker.

Portrett av Napoleons første kone, Josephine Beauharnais

Napoleon forelsket seg hodestups i Josephine Beauharnais, men selv var hun mer tilbakeholdende.

© Antoine-Jean Gros

Enkelte historikere mener at Barras til og med gikk så langt som til å love Josephine at Napoleon ville få kommandoen over den italienske hæren – en drømmejobb for en ambisiøs general – om hun bare ville takke ja til frieriet hans.

Om kvelden 9. mars 1796 ga Josephine Napoleon sitt ja i en enkel seremoni på borgermesterkontoret i Paris.

I bryllupsgave ga Napoleon sin brud en medaljong med inskripsjonen «Au Destin» – I skjebnens hender. Hvetebrødsdagene varte i to dager, så dro Napoleon til Italia.

Revolusjonen i Frankrike hadde satt en støkk i Europas regenter, og ingen var så redd som den østerrikske keiseren, Frans 2. – en upopulær monark som med rette fryktet sine undersåtter.

Frankrike måtte underkues, og kampen mellom de to landene kom til å stå i Nord-Italia. Her hadde begge land interesser, og Frans allierte seg med lokale konger som delte hans interesse i å hindre at revolusjonen spredte seg.

Franskmennene trengte sårt unge, dyktige generaler som Napoleon.

Frankrike hadde i 1793 satt hæren inn i forventning om en rask avslutning på miseren, men revolusjonens utrenskninger av adelen hadde fordrevet – eller på andre måter kvittet seg med – en stor del av toppen av Frankrikes offiserskorps.

Hærledelsen var slapp og rådvill. Forsyningslinjene fungerte dårlig. Deserteringer og mytteri truet.

Da Napoleon nådde frem våren 1796, var hæren låst fast i en umulig posisjon langs Alpene, uten mat og andre nødvendigheter.

Oppsatt på å endre situasjonen holdt Napoleon en tordentale til sine tropper og ledet dem deretter ut på slagmarken.

Gjennom detaljerte studier av sin enorme kartsamling og inngående kunnskap om fiendtlige troppebevegelser, greide han å spore opp og angripe en del av den østerrikske hæren, som han på kort tid beseiret i slaget ved Montenotte 12. april 1796.

Dødvannet var brutt, og mennene jublet – ikke bare kunne de omsider få forsyninger, de var også vinnere.

Napoleon var en enorm suksess.

Napoleon fikk seiersgaver av Østerrikes keiser

I en seiersrus rullet Napoleons styrker gjennom Italia og opp til Østerrike, frem til de i april 1797, bare et år etter at Napoleon hadde overtatt hærledelsen, sto utenfor Wien. Keiser Frans måtte gi opp og avga ved fredsslutningen både Belgia og vestbredden av Rhinen.

Men en militær seier var ikke nok for Napoleon. Han utnyttet statusen som seierherre til å kreve erstatning av bystaten Venezia, som måtte betale dyrt med kunst og historiske gjenstander.

Samtidig grep Napoleon anledningen til å slå et par av de tidligere østerrikske områdene i Italia sammen til én republikk. Han skrev også en forfatning og bestemte hvordan regjeringen skulle bygges opp – et rimelig uhørt trekk fra en hærfører.

Den cisalpinske republikk, som Napoleon kalte sin nye politiske oppfinnelse, ble senere til det moderne Italia, og mange italienere ser på Napoleon som landets frigjører.

Den bare 28 år gamle generalens evner som hærfører og statsmann vakte oppsikt i både Frankrike, Italia, Tyskland og Østerrike. Østerrikes beseirede keiser viste til og med sin respekt ved å forære Napoleon et par lipizzaner-hester.

Takket være rikdommene Napoleon sendte hjem fra sine erobringer, rant den franske statskassen nå over av penger.

Paris kunne by på de mest oppsiktsvekkende kunstverk og historiske rariteter i verden. Komponister og diktere skrev verker til Napoleons ære, og han ble medlem av det franske vitenskapsselskapet – en sammenslutning av nasjonens kunst- og vitenskapselite.

Bare revolusjonsregjeringen hadde sine forbehold. Riktig nok ga Napoleons bedrifter både penger og prestisje til republikken, men generalens åpenlyse ambisjoner og lederevner var en trussel mot den sittende regjeringen.

For å få Napoleon litt på avstand og samtidig utnytte hans militære talenter sendte de ham til Egypt.

Napoleons felttog i Egypt

Under oppholdet i Egypt fant franskmennene enorme skatter fra faraoenes tid, og tok en stor del av dem med hjem til det nye Louvre-museet i Paris.

© Bridgeman

Napoleon brakte Egypt til Europa

Felttoget i Egypt skulle styrke Frankrikes posisjon i Middelhavsområdet, men var samtidig en storstilt vitenskapelig ekspedisjon.

Vage forestillinger om pyramider, ørkensand og mektige faraoer kledd i gull. Slik var franskmennenes bilde av Egypt da Napoleon i 1798 dro på felttog til landet.

Napoleons reise var ikke bare strategisk. Den skulle også øke forståelsen av den eldgamle egyptiske sivilisasjonen og dens enorme skatter.

Hele 167 av Frankrikes beste vitenskapelige hoder – kartografer, tegnere, landmålere, lingvister og naturvitenskapsfolk – var med i Napoleons følge.

Dertil kom hundrevis av andre fagpersoner, trykkpresser, målinstrumenter, varmluftballonger og flere hundre bøker.

Det vitenskapelige resultatet av felttoget ble tibindsverket «Description de l'Egypt» og en lang rekke funn som ble tatt med hjem til Paris – det mest kjente er kanskje Rosetta-steinen som gjorde det mulig senere å tyde hieroglyfene.

Napoleons vitenskapsfolk var de første som dokumenterte Egypts skatter, og arbeidet deres medførte en sann Egypt-mani i Europa.

Det myteomspunne landet var et perfekt mål for det revolusjonære Frankrike. En fransk tilstedeværelse i Egypt ville foruten adgangen til råstoffer skaffe landet dominansen over Middelhavet med alle de handelsfordelene det innebar.

Samtidig kunne Frankrike frata Storbritannia, som villig hadde støttet Østerrikes militære kampanjer mot det revolusjonære Frankrike, adgangen til denne handelen.

Som en ytterligere fordel ville en kolonisering av Egypt gi prestisje. På den tiden var Egypt styrt av mamelukker – et folk som opprinnelig var kommet til landet som slaver, men som nå hadde tatt makten.

For folk i Vesten representerte Egypt en tapt sivilisasjon, som nå var styrt av barbarer.

Napoleon besøker såret soldat

Napoleon gjorde sitt beste for å huske soldatenes navn og besøkte ofte de sårede på lasarettet.

© Polfoto/Corbis

Napoleons oppmuntring gjorde soldatene lojale

Napoleon la seg ordentlig i selen for å rose sine menn, og under felttog gikk han ofte rundt i leiren og småpratet med de menige soldatene.

Han forsøkte å huske navnene på dem, og hvilke slag de hadde deltatt i. Av og til tilbød han en soldat litt snus fra sin personlige dåse – noe mennene så på som en stor ære.

Napoleon innstiftet også en lang rekke ordener og hedersbevisninger, der den viktigste, «Legion d'honneur» – Æreslegionen – var og er Frankrikes gjeveste.

«Dingeldangel», fnøs kritikerne, uten at Napoleon lot seg fornærme av det. Han svarte bare: «Det er med slik dingeldangel man leder menn».

Ved å vinne Egypt kunne franskmennene altså slå to fluer i en smekk: raske til seg en betydelig inntektskilde fra britene og samtidig bringe den franske revolusjons idealer om frihet, likhet og brorskap til et edelt, men underkuet folk.

Napoleons hær svekkes i Egypt

Napoleon kastet seg over oppgaven med stor interesse. Hvordan kunne vannet fra Nilen renses?

Ville det være mer lønnsomt å bygge vindmøller enn vannmøller?

Hvordan var skolegangen i Egypt, og var det mulig å få produsert øl når det ikke ble dyrket humle i landet?

Disse spørsmålene tok Napoleon personlig opp på de forberedende møtene, og han var tidlig involvert i alle deler av innsatsen, som også omfattet vitenskapelige og kulturelle undersøkelser.

Maleri av Slaget ved Marengo

Slaget ved Marengo hadde nær endt med et sviende nederlag for Napoleon.

© Bridgeman

Napoleon førte sine soldater ut på dødsmarsj

I 1800 førte Napoleon hæren over Alpene for å drive østerrikerne ut av Italia. I slaget ved Marengo i Nord-Italia møtte han de østerrikske styrkene.

Napoleon trodde fienden var i ferd med å flykte, noe som ble bekreftet av en speider. Napoleon sendte deler av styrken ut for å avskjære fluktruten. Men etterretningen var feil.

Plutselig sto Napoleons 22 000 mann overfor 30 000 østerrikere, som raskt fikk overtaket.

Da østerrikerne trakk seg tilbake for å omorganisere, dukket Napoleons fremrykkede soldater tilfeldigvis opp på slagmarken og snudde et sikkert nederlag til seier. Men det var ren flaks.

På vei hjem fra Moskva i 1812 hadde ikke Frankrike hellet med seg.

For å unngå en russisk hær ledet Napoleon sine menn ut på en dødsmarsj som kostet 500 000 soldater livet. Speidere kunne ha avslørt at det ikke fantes noen russisk hær.

Felttoget begynte i mai 1798 og fikk en solid pangstart. Franskmennene inntok Kairo og slo tilbake en 24 000 mann stor styrke av mamelukker i slaget ved pyramidene i juni samme år.

«Husk at 40 århundrer følger med på dere», skal Napoleon ha sagt med henvisning til pyramidene i Giza, som kunne ses i det fjerne da kampen begynte.

Å vinne Egypt viste seg imidlertid å være vanskeligere enn forventet.

Den britiske flåten ledet av Horatio Nelson forsvarte tappert de britiske interessene, og overfor britenes avanserte skip og erfarne mannskap måtte franskmennene overgi seg og akseptere et nederlag i slaget ved Nilen i august 1798.

Egypterne var heller ikke så takknemlige for den franske frigjøringsaksjonen som forventet.

På tross av at Napoleon sendte ut erklæringer på arabisk og lovet å respektere lokal religion og skikk, brøt det ut et folkelig opprør i Kairo.

På toppen av dette tok en pestepidemi knekken på tusenvis av mennesker.

Da en tyrkisk hær satte kursen mot Egypt, ledet Napoleon hæren gjennom Sinaiørkenen for å imøtegå trusselen. Verken vann eller mat var å oppdrive, og soldatene måtte spise kameler og hunder for å overleve.

Napoleon beseiret tyrkerne, men hans egen hær var alvorlig svekket. Den unge generalen overlot kommandoen til sin nestkommanderende og dro hjem til Frankrike.

Grafikk av slaget ved Austerlitz

🔴 Napoleons styrke 🔵 Koalisjonsstyrken

© Claus Lunau

  • 1) Koalisjonsstyrken følger den rådende militærteorien og angriper Napoleons høyre flanke ved landsbyen Telnitz
  • 2) Den franske flanken får forsterkninger og holder stand mot fremrykkende koalisjonssoldater
  • 3) Napoleons hovedstyrke dundrer frontalt inn i koalisjonshæren, som blir splittet og flykter fra slagmarken

Napoleon gikk til frontalangrep

Den endelige seieren over den russisk-østerrikske koalisjonen kom halvannen måned etter seieren ved Ulm i slaget ved Austerlitz.

Her var taktikken som sikret Napoleon seieren den samme: ved å bringe forsterkninger frem uten at fienden så det, kunne Napoleon ved daggry 2. desember 1805 overraske koalisjonsstyrken, som hadde så prominente personer i rekkene som den russiske tsar Aleksander og den tysk-romerske keiser Frans 2.

Tett tåke denne morgenen skjulte midten av Napoleons linje for fienden, som var samlet på Pratzenhøyden.

Da en russisk styrke stormet ned mot Napoleons høyre flanke, ble de svært overrasket. I det skjulte hadde flanken blitt forsterket, og hastig beordret koalisjonens offiserer forsterkninger inn fra sentrum.

Det utnyttet Napoleon. Klokken ni om morgenen angrep han først koalisjonens svekkede sentrum og deretter begge flankene, som snart ble nedkjempet.

Koalisjonsstyrken flyktet i panikk. Russiske soldater forsøkte å slippe unna over den frosne innsjøen Satschan, men franske kanoner knuste isen. Flere tusen druknet.

Eksperter regner slaget som Napoleons største seier og en av historiens mest oppsiktsvekkende militære prestasjoner.

Napoleon grep makten

Med bange anelser ankom Napoleon Paris i oktober 1799. Han hadde forlatt sine tropper uten tillatelse og kunne bli straffet hardt, men regjeringen hadde annet å tenke på.

Mektige stater som Storbritannia, Østerrike og Russland hadde slått seg sammen om å gå imot Frankrike, og den franske hæren greide bare så vidt å hamle opp med dem.

Riket var i ferd med å kollapse. Inflasjonen var skyhøy, veier og broer forfalt, og handelslivet hold på å gå i stå. I visse områder av landet begynte folk igjen å snakke om løsrivelse.

Verst av alt var at revolusjonsregjeringen åpenbart hadde parkert de høye idealene, og korrupsjon, maktmisbruk og forsømmelser var utbredt. Frankrike savnet en sterk leder, og Napoleon så sin sjanse.

Nok en gang var han rett mann på rett sted og til rett tid. Etter revolusjonen var hæren blitt en viktig maktfaktor for den revolusjonære bevegelsen, og ethvert forsøk på et statskupp måtte involvere en respektert offiser.

Slik tenkte Napoleons yngste bror, Lucien, som var en høytstående politiker.

Han kontaktet Napoleon og presenterte ham for planene om å avsette den korrupte regjeringen og innsette et «konsulat» på tre menn som skulle lede landet tilbake på sporet.

Napoleon sa seg villig til å være med, og 9. november 1799 ble planen satt ut i livet.

Napoleon dukket opp i salen hos den lovgivende forsamlingen, der broren satt og fremførte sine synspunkter.

Da Napoleon ble møtt av forbannelser og fysiske trusler, trådte han frem og talte til soldatene som var tilkalt for å pågripe ham.

Da de hørte at generalen deres var blitt forulempet, kokte de av sinne. Til lyden av trommer og med bajonettene høyt hevet marsjerte de inn i rådssalen for å vise sin støtte til Napoleon.

Systemskiftet var en realitet. Kupp-makerne innsatte konsulatet sitt, som besto av to politikere og Napoleon.

Alle visste imidlertid hvem lederen var, selv om Napoleons posisjon først for alvor ble slått fast en desemberdag i Notre-Dame-katedralen fem år senere.