Siden den franske revolusjon i 1789 hadde det meste av Europa vært i krig med Frankrike.
Ti år senere gjorde Napoleon Bonaparte statskupp og ble landets eneveldige “førstekonsul”. Landets nye leder ønsket ro og inngikk fred med bl.a. Storbritannia i 1802.
LES OGSÅ: Bernadottes fantastiske karriere: Fra rekrutt til konge av Sverige
Men fredsavtalen viste seg å være lite gunstig for britene – bl.a. skulle de forlate øya Malta, noe som ga Frankrike herredømmet over Middelhavet.
“Den ruinerende utsikten til fornyelse av en håpløs, blodig krig” var imidlertid verre, vedgikk den engelskesjefsforhandleren, marki Charles Cornwallis i et brev.
“Det jeg mest av alt søker, er storhet: Det som er stort, er alltid vakkert.” Napoleon Bonaparte
Avtalen brøt sammen året etter da Frankrike la enorme avgifter på import av britiske varer. I 1804 ble Napoleon keiser, og for å svekke Frankrikes sterke mann inngikk britene allianser med bl.a. Østerrike, Preussen og Russland. Britene betalte ofte de alliertes krigsmateriell.
Frem til Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815 var keiseren stadig i krig med koalisjoner av allierte. Han inntok Wien, Berlin og Moskva, men beholdt aldri fiendenes hovedsteder eller deres territorium.