Siden den franske revolusjon i 1789 hadde det meste av Europa vært i krig med Frankrike.
Ti år senere gjorde Napoleon Bonaparte statskupp og ble landets eneveldige “førstekonsul”. Landets nye leder ønsket ro og inngikk fred med bl.a. Storbritannia i 1802.
Men fredsavtalen viste seg å være lite gunstig for britene – bl.a. skulle de forlate øya Malta, noe som ga Frankrike herredømmet over Middelhavet.
“Den ruinerende utsikten til fornyelse av en håpløs, blodig krig” var imidlertid verre, vedgikk den engelskesjefsforhandleren, marki Charles Cornwallis i et brev.
“Det jeg mest av alt søker, er storhet: Det som er stort, er alltid vakkert.”
Avtalen brøt sammen året etter da Frankrike la enorme avgifter på import av britiske varer. I 1804 ble Napoleon keiser, og for å svekke Frankrikes sterke mann inngikk britene allianser med bl.a. Østerrike, Preussen og Russland. Britene betalte ofte de alliertes krigsmateriell.
Frem til Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815 var keiseren stadig i krig med koalisjoner av allierte. Han inntok Wien, Berlin og Moskva, men beholdt aldri fiendenes hovedsteder eller deres territorium.
FOR OG MOT: Keiseren ville styre Europa
Napoleon, 1812. Fra 1750-tallet ble det vanlig at ledere stakk høyre hånd inn i frakken. Det skulle vise fasthet.
KONKLUSJON: Kampen mot britene kom til å koste europeerne dyrt
For å kue “kremmernasjonen” – som han kalte Storbritannia – blokkerte Napoleon de europeiske havnene for britiske varer.
“Mine tolloffiserer vil skade England mest”, forklarte keiseren under et møte med sine finansfolk.
Bl.a. Portugal og Russland led under havneblokaden, for den begrenset deres handel, og landene endte i en allianse med britene, Østerrike og Preussen mot Frankrike.
Napoleons harde linje ble latterliggjort i britiske satiretegninger, der “Boney” – klengenavnet for Bonaparte – ofte ble sett på vei ut i krig eller utstyrt med kniv og gaffel så han kunne “spise” jordkloden.
Men Napoleon ønsket ikke å erobre, bare befeste sin makt vha. militære seire. Felttoget mot Russland i 1812 var et forsøk på å tvinge tsaren inn i en ny allianse med Frankrike.
