Maleri av Napoleon, fransk keiser

Napoleons comeback ble en bitter fiasko

Eksilet på øya Elba skulle ha vært avslutningen på Napoleons karriere. Men keiserens fiender undervurderte ham grovt. Napoleon gjenerobret makten, og først etter nok et nederlag var han satt ugjenkallelig ut av spill.

Eksilet på øya Elba skulle ha vært avslutningen på Napoleons karriere. Men keiserens fiender undervurderte ham grovt. Napoleon gjenerobret makten, og først etter nok et nederlag var han satt ugjenkallelig ut av spill.

National Constitution Center & Corbis/Polfoto

«Farvel, mine barn».

Soldatene sto i rett og holdt pusten for ikke å gå glipp av et eneste ord fra sin tidligere øverstkommanderende. Forsamlingen var Napoleons mest betrodde soldater, og de var kommet for å ta avskjed med keiseren sin.

«Jeg skulle gjerne trykket hver og en til brystet. I det minste må jeg få kysse flagget deres», fortsatte en beveget Napoleon, før han gikk frem og kysset fanen. Så ble vognen hans kjørt frem, og reisen mot eksilet på Elba begynte.

Seremonien 20. april 1814 markerte avslutningen på en æra.

Ni dager tidligere hadde en koalisjon bestående av Østerrike, Preussen, Russland, Sverige og Storbritannia tvunget Napoleon til å abdisere, og fortvilet hadde Napoleon forsøkt å begå selvmord.

Men han var ingen slagen mann. I talen til soldatene sine gjenfant Napoleon sin gamle gnist, og det var evnen til å samle og motivere folkene sine som ga ham et av historiens mest bemerkelsesverdige comeback.

Eksil kostet Napoleon ekteskapet

På middelhavsøya Elba fikk Napoleon nokså fordelaktige forhold.

Han beholdt tittelen som keiser, selv om det nå bare var over den vesle øya.

Familien hans fikk også beholde titler og eiendommer, og med på kjøpet fikk Napoleon en pen pensjon, og tillatelse til å holde en mindre vakthær. Han var ikke fange, og kunne bevege seg fritt omkring.

Napoleon var under oppsyn av en britisk kommissær, og den strengeste restriksjonen var at han ikke fikk lov til å bli gjenforent med sin kone, Marie Louise, og sønnen deres.

Maleri av vielsen mellom Napoleon og Marie Louise

Napoleon Bonaparte skilte seg fra sin første kone, Josephine, da ekteskapet forble barnløst. I 1810 giftet Napoleon seg med Marie Louise, som var østerriksk erkehertuginne.

© Georges Rouget/Palace of Versailles

Marie Louise var datter av den østerrikske keiseren Frans 1., og så tette forbindelser til et av Europas mektige kongehus kunne ikke Storbritannia og Russland tillate.

Den østerrikske keiseren var ikke begeistret for sin fallerte svigersønn, så for å få sin datter til å glemme ham sørget han for å få en staut østerriksk greve til å gå hardt inn for å sjarmere henne.

Planen virket, og etter kort tid sluttet Marie Louise å svare på Napoleons brev.

Nok en sorg rammet keiseren da nyheten om Josephines død nådde Elba. Den 30. april 1814, mindre enn en måned etter Napoleons ankomst til øya, hadde den tidligere keiserinnen bukket under for lungebetennelse.

Napoleon satte stor pris på sin tidligere kone, og de to hadde bevart et nært vennskap etter skilsmissen.

Keiseren sørget i to dager, men ristet så av seg tristheten på den måten han var best til: gjennom hardt arbeid.

Med sin sans for å organisere og administrere kastet han seg over en rekke forbedringer av sitt nye rike.

Han fikk bygd ut Elbas befestning, og han endret lovene på øya. Samtidig ga han en mengde audienser.

I årenes løp hadde britene utviklet et hat-kjærlighetsforhold til sin fryktinngytende franske motstander, og på De britiske øyer var det stor fascinasjon for Napoleon.

Flere prominente briter fant veien til Elba, der Napoleon holdt hoff med moren og søsteren som ivrige hjelpere.

Keiseren ble øyas absolutte midtpunkt. Franskmenn og briter samlet seg rundt ham.

Selv den britiske kommissæren som var satt til å holde øye med ham, obersten sir John Campbell, utviklet et godt forhold til Napoleon.

Fryktet eksil på St. Helena

Til tross for all oppmerksomheten kjedet øylivet den store statsmannen, og tankene hans kretset om hva britene kunne finne på å utsette ham for.

Han var redd for å bli forgiftet eller deportert. Tankene rundt det siste fikk næring av artikler i britiske aviser som en venn sendte ham.

Her ble muligheten for å sende ham til St. Helena, en fjern øy i det sørlige Atlanterhavet, luftet.

Et nytt dekret fra Ludvig 18., som nå var konge av Frankrike, endret plutselig Napoleons situasjon markant.

Gjennom en traktat var Frankrike forpliktet til å betale Napoleon og familien hans en rundhåndet pengesum til det daglige underhold. Men med ett smekket Ludvig 18. pengekassen igjen.

Portrett av Ludvig 18.

Ludvig 18 forlot tronen for å gi plass for Napoleon.

© Bridgeman

Ludvig 18. ville gjøre kongehuset moderne

Mens Napoleon var i eksil på Elba, forsøkte Ludvig 18. å forene kongehusets tradisjoner med keiserens moderne samfunnstanker.

Som nummer fire i arvefølgen til den franske tronen levde den senere Ludvig 18. sine første år som en del av Frankrikes absolutte elite.

Med revolusjonen tok livet hans imidlertid en ny vending. Broren, kong Ludvig 16., ble henrettet, og da kronprinsen – Ludvig 17. – døde i eksil i 1795, ble Ludvig 18. konge.

Dermed begynte en vanskelig balansegang. På den ene siden var Ludvig 18. oppsatt på å bevare kongehuset, og på den andre siden var han klar over at han ikke kunne skru tiden tilbake til før revolusjonen.

Da han kom til makten etter Napoleons abdikasjon i 1814, forsøkte han å forene de gamle tradisjonene med den nye politiske virkeligheten.

Han sørget blant annet for at den nye forfatningen bevarte religionsfriheten, men med kongen vendte også adelen tilbake til Frankrike, og de var ikke begeistret for hans liberale politiske tanker.

I de berømte «100 dagene» da Napoleon gjenerobret makten i Frankrike, trakk Ludvig 18. seg tilbake.

Etter slaget ved Waterloo satt han igjen på tronen, til han døde 68 år gammel i 1824.

Uten midler kunne ikke Napoleon opprettholde en passende levestandard – for ikke å snakke om å utbetale lønn til den lille hæren som passet på ham.

Han bestemte seg for at den eneste muligheten var å vende tilbake til Frankrike.

Stikk i strid med avtalen med britene forlot han Elba i februar 1815. Med seg hadde han 1100 mann, 40 hester, fire kanoner og en bunke bulletiner til distribusjon til det franske folk:

«Soldater. Fra mitt eksil hører jeg deres stemme. Deres general, kalt til tronen ved folkets valg, er kommet tilbake til dere. Kom og slutt dere til ham», het det på propagandaskriftet.

Ved ankomsten til det franske fastlandet møtte franskmennene sin detroniserte keiser med blandede følelser. Noen fryktet at gjenkomsten ville føre til mer strid og flere blodsutgytelser.

Andre så på keiseren av Elba og hæren hans med et høflig undertrykt fnis.

Men etter hvert som Napoleon bevegde seg nordover, forstummet hånlatteren. Flere og flere – både soldater og vanlige borgere – sluttet seg til ham.

Nyheten om Napoleons landgang gikk ikke inn på Ludvig 18.

Den enorme franske militærmaskinen kunne lett knuse Napoleons oppsop, mente kongen, og ga styrkene ordre om å ta keiseren av Elba til fange, død eller levende.

Maleri av slaget ved Waterloo

Hele dagen forsøkte Napoleon å slå hull på Wellingtons linje. Uten hell.

© Bridgeman

Napoleon var nær ved å vinne sitt Waterloo

Tilfeldigheter avgjorde at Napoleon tapte alt i sitt siste slag. Hadde været vært bedre og keiseren frisk, ville utfallet kanskje blitt et annet.

Slaget ved Waterloo er kjent som Napoleons største nederlag. Men franskmannen var på nippet til å vinne.

Den 16. juni 1815, to dager før slaget, beseiret han den prøyssiske styrken som var på vei for å slutte seg til de allierte styrkene under hertugen av Welling­ton.

Tilfeldigheter betydde likevel at seieren glapp for Napoleon.

Marskalk Grouchy, som Napoleon satte til å forfølge prøysserne, mistet ikke bare sporet av dem, men nektet også å avbryte lunsjen da han hørte kanontorden i det fjerne.

Hans 33 000 mann kunne ha fått avgjørende betydning for utfallet av slaget.

Dertil kom det kraftige regnet, som gjorde slagmarken gjørmete. Napoleon, som hadde brakt med seg mange tunge kanoner, fikk store problemer med å få materiellet frem.

Gjørmen gjorde dessuten skytset mindre effektivt, fordi kulene bare falt tungt og ble liggende i den bløte jorden.

Også Napoleons helsetilstand spilte en rolle i nederlaget.

Keiseren var utmattet etter flere døgn med svært lite søvn, og plaget av sine kroniske mageproblemer holdt keiseren seg i vognen sin eller døste på hesten, mens styrkene hans langsomt ble drevet ut i historiens mest berømte nederlag.

Kongens soldater valgte Napoleon

For å unngå turen gjennom det kongetro Provence marsjerte Napoleon en omvei som førte ham til Grenoble i det sørøstlige Frankrike, og her ventet en av kongens bataljoner på ham.

Det fjellrike terrenget som Napoleons hær – nå et par tusen mann – hadde måttet forsere, tvang dem til å etterlate vogner og kanoner.

Med Napoleon i spissen og geværene over skulderen marsjerte de rett imot kongens styrker, som fikk ordre om å skyte. Ingen reagerte. Stillhet fulgte. Så ropte Napoleon:

«Soldater! Jeg er deres keiser. Kjenner dere meg igjen? Hvis det er noen blant dere som vil drepe sin general, så ER JEG HER!»

Et øyeblikks taushet.

Så brøt jubelen løs.

Soldater på begge sider ropte «Vive l´empereur!» – Leve keiseren! – av sine lungers fulle kraft, og kastet seg i armene på hverandre.

Napoleon blir tiljublet i Frankrike 1. mars 1815
  1. mars 1815 kom Napoleon tilbake til Frankrike og ble tiljublet.
© Brigdeman

Napoleon gjorde kort comeback

Etter at Napoleon kom tilbake fra Elba, rakk han å samle hæren sin, drive kong Ludvig 18. ut av Paris, gjenerobre keiserdømmet, slå prøysserne, tape alt og igjen bli fordrevet. På bare 117 dager.

1. mars:

Napoleon går i land i Frankrike med en liten hær og sparsomt materiell.

19. mars:

Kong Ludvig 18. for­later i all hast Paris for å gå i eksil i Nederlandene.

20. mars:

Tiljublet av enorme folkemasser går Napoleon inn i Paris og er igjen Frankrikes keiser.

16. juni:

Napoleon slår prøysserne i slaget ved Ligny i Belgia.

18. juni:

Napoleon blir slått av de allierte ved Waterloo sør for Brussel.

22. juni:

Napoleon abdiserer for andre gang.

8. juli:

Kong Ludvig 18. vender tilbake til Paris.

15. juli:

Napoleon over­gir seg og blir denne gangen sendt i eksil på St. Helena.

Senere samme dag sluttet enda en av kongens enheter seg til Napoleon.

Da de militære vaktene nektet å åpne byporten i Grenoble, rev Napoleon den ned.

Dagen etter talte han fra balkongen på byens rådhus. Etter hvert som hæren hans rullet mot Paris, sluttet flere tidligere kongetro soldater seg til Napoleon, og 20. mars gikk han inn i Paris i triumf.

Tusener jublet. Natten før hadde kongen i all hast forlatt Paris.

Fredskongress førte til krig

Nyheten om Napoleons inntog i Paris gikk som et iskaldt vindpust gjennom Europas slott og palasser. Europas kronede hoder la ansiktene i bekymrede og rasende folder.

Mens Napoleon gikk ivrig i gang med å arbeide videre med reformene han hadde vært i ferd med å innføre i Frankrike før eksilet, satt fiendene hans i Wien og la planer.

De var samlet til den såkalte Wienerkongressen. Den hadde som mål å gjenopprette den gamle ordenen som hadde styrt Europa før den franske revolusjon, og da de så hvordan Napoleon inntok Frankrike bare med ord, iverksatte de en plan. Monarker og diplomater ble enige om en felles kurs: Østerrike, Storbritannia, Preussen og Russland erklærte Napoleon krig.

Et så massivt angrep fra Europas store nasjoner var umulig for Napoleon å motstå. Han sendte derfor utsendinger med fredsfølere til Østerrike og England, men ingen av fiendene lot seg formilde.

Britene returnerte fredsforslaget uåpnet.

«Det er min store trøst at jeg ikke har noen innbilt frykt. Jeg frykter ikke fremtiden». Napoleon Bonaparte

Keiseren samlet hæren sin og forberedte seg på det verste.

Bare ved å appellere til veteranene sine fikk keiseren hæren til å vokse fra 200 000 til 300 000 mann, nasjonalgarden gjorde seg klar, og artilleri ble brakt til Paris.

Samtidig var en samlet styrke på 700 000 mann på vei mot Frankrike: Over Alpene kom østerrikerne, fra Rhinen kom russerne, og fra nord – gjennom Belgia – britene, prøysserne og nederlenderne.

Napoleon visste at det avgjørende slaget ville komme til å stå i Belgia.

Han kunne ikke overvinne fiendene under ett, men dersom han
benyttet sin sedvanlige taktikk, som gikk ut på å kaste seg over en av styrkene om gangen, da hadde han en god sjanse.

I all hemmelighet ledet Napoleon 125 000 mann i marsj frem mot prøyssernes stilling ved Ligny i Belgia.

Her nedkjempet franskmennene de prøyssiske styrkene før de rakk å slutte seg til britene, og en storslått fransk seier så ut til å være i boks.

Keiseren vurderte nytt statskupp

Ingenting var imidlertid som det pleide å være denne regnvåte sommeren i Belgia. Napoleons plan slo feil.

Etter seieren over prøysserne møtte han sitt endelige nederlag sør for Brussel i slaget ved Waterloo.

Hellet og den enestående evnen til å være på rett sted til rett tid, som før hadde fulgt Napoleon, var forsvunnet.

25 000 av mennene hans var falt. Keiserens egen helse sviktet etter år med marsjering, bekymringer og nesten uavbrutt feltliv.

«Det er min store trøst at jeg ikke har noen innbilt frykt. Jeg frykter ikke fremtiden», hadde han i unge år betrodd en nær venn.

I dagene etter Waterloo var det instinktet for å se fremover som preget Napoleons handlinger.

Keiseren vendte tilbake til Paris, fortumlet og sjokkert, men stadig fast bestemt på å lede Frankrike til seier.

«Mitt politiske liv er over». Napoleon Bonaparte

Han hadde flyttet inn i Elyséepalasset fordi Tuileries-palasset var for stort for husholdningen hans. Nå vurderte han et øyeblikk å begå et kupp, slik han hadde gjort da han i sin tid kom til makten.

Han kunne oppløse parlamentet, innsette seg selv som eneveldig diktator, og bruke sin uinnskrenkede makt til å samle landet til kamp mot koalisjonen som nå truet Frankrike.

Det ble imidlertid snart tydelig at den tid var forbi da Napoleon kunne slippe unna med den slags politiske manøvrer.

Det Frankrike som mindre enn fire måneder før hadde tatt imot sin seirende keiser med åpne armer, var alt annet enn vennlig stemt overfor taperen Napoleon.

Fra parlamentet innløp et ultimatum: Napoleon kunne selv tre tilbake, eller det ville detronisere ham.

Alt var tapt. Om morgenen 22. juni 1815 abdiserte Napoleon.

«Mitt politiske liv er over», skrev han nøkternt i sin deklarasjon tilegnet «det franske folk».

Ville til USA gjemt i en tønne

Napoleon fikk for en kort periode innsatt sin sønn François som keiser Napoleon 2., men franskmennene hadde fått nok av Bonapartene.

Parlamentet nektet. Også hans siste desperate forsøk på å få lov til – i egenskap av general – å lede de franske soldatene mot de allierte styrkene ble avvist.

Napoleon innså nå til fulle at hans politiske rolle i Frankrike var utspilt, og at situasjonen var svært vanskelig å komme ut av.

Den nye midlertidige franske regjeringen hadde forvist ham fra Paris.

De hevnlystne prøyssiske styrkene nærmet seg raskt hans nye bopel, Château de Malmaison, og den aldrende prøyssiske feltmarskalk Blücher hadde proklamert at han ville henge Napoleon hvis han fikk sjansen.

Napoleon vurderte å flykte til USA, men den britiske marinen ville helt sikkert oppbringe eks-keiserens skip.

Etter hvert slo det Napoleon at det mest fornuftige var å overgi seg til britene og søke om politisk asyl.

Den gamle arvefienden hadde tidligere gitt husly til en rekke andre prominente krigsfanger, og Napoleon regnet med å kunne se frem til en noenlunde behagelig – om enn kjedelig – tilværelse på et tilbaketrukket gods på landet.

Tidlig om morgenen 15. juli 1815 gikk Napoleon om bord på det britiske marinefartøyet Bellerophon.

Iført en oberstuniform med den karakteristiske olivengrønne kappen fra jegerkorpset, en enhet han selv hadde skapt under det italienske felttoget, henvendte han seg til kaptein Frederick Maitland:

«Jeg har kommet for å stille meg under beskyttelse av Deres prins og lover», sa han fattet. De to mennene fikk et utmerket forhold, og Napoleon møtte stor beundring hos de britiske sjømennene.

Da skipet ankom England, tiltrakk det bokstavelig talt et menneskehav. Folk kom seilende ut for å se fienden de hadde fryktet i alle år. Napoleon lettet på hatten og hilste vennlig på mengden.

Idyllen ble kortvarig. Den britiske regjeringen konkluderte med at Napoleon var for farlig til at han kunne oppholde seg så nær Frankrike og Europa.

Eks-keiseren var sjokkert. «Jeg appellerer til historien. Den kommer til å si at en fiende som i tjue år hadde ført krig mot britene, kom hit frivillig. Da han hadde overgitt seg i god tro, ofret de ham», protesterte Napoleon.

Men ingen hørte på innvendingene hans.

Maleri av keiser Napoleon Bonapartes dødsleie

Siden Napoleon døde i sin seng på St. Helena i 1821, har han vært omgitt av mange myter.

© The Art Archive

Mytene om Napoleon Bonaparte er seiglivede

Napoleon var en liten mann: Stemmer ikke
Siden slaget ved Waterloo er Napoleon ofte blitt fremstilt som en liten og fyldig mann. På folkemunne brukes gjerne uttrykket «napoleonskompleks» for å stemple menn som små, aggressive og med mindreverdighetskompleks. Men Napoleon var faktisk ikke spesielt liten.

Forvirringen har trolig oppstått ved en sammenblanding av den franske måleenheten pouce (2,71 cm) og den britiske inch (2,54 cm). Han var rundt 1,70 høy – omtrent det samme som gjennomsnittet av samtidens franskmenn.

Napoleons hånd var misdannet, derfor hadde han den alltid innenfor vesten: Stemmer ikke
At Napoleon ofte er fremstilt med høyre hånd godt skjult under vesten skyldes ikke misdannelse.

Det var en vanlig positur alt på midten av 1700-tallet, og ses på mange av tidens portretter. Fremstillingen er inspirert av den atenske oratoren Aiskines, som mente det var uhøflig av en taler å vise begge hender.

Briter forgiftet eks-keiseren: Stemmer kanskje
Siden Napoleon døde, har konspira­sjonsteoretikere hevdet at han ble drept – av sine britiske fangevoktere, av franske rojalister eller av andre.

I 2008 analyserte forskere Napoleons hår fra ulike perioder i livet, og de kunne bekrefte mistanken om et høyt innhold av giftstoffet arsenikk.

Undersøkelsene viste imidlertid at arsenikkinnholdet var stabilt i hele Napoleons liv, og dermed er det ikke bevis for et giftmord. Det mest sannsynlige er at han døde av magekreft, men han hadde en rekke mystiske symptomer, så kanskje er ikke forklaringen så enkel likevel.

  1. august ble den falne keiseren brakt om bord på det britiske linjeskipet Northumberland, som satte kursen mot et sikrere eksil: St. Helena i Sør-Atlanteren. Britene gjorde Napoleons verste mareritt til virkelighet.

På klippeøya 1800 kilometer fra nærmeste fastland og 7200 kilometer fra Paris henslepte eks-keiseren sine dager i en gammel, forfallen villa under streng bevoktning.

Mannen som nesten fikk gjort seg selv til Europas keiser, døde som en nedbrutt, desillusjonert og syk mann den 5. mai 1821. Først i 1840 ble Napoleon Bonapartes lik fraktet hjem til hans rikes hovedstad.