Napoleons hær fryser i hjel

Like etter kan den 27 år gamle gardisten selv se byen og de gylne løkkuplene som glimter i solen. Soldatene jubler.

Datoen er 14. september 1812, og de siste tre månedene har de marsjert over 150 mil. Prøvelsene har vært enorme, men nå kan soldatene endelig se frem til å hvile ut – og hilse på storbyens russiske kvinner.

Regimentet gjør holdt, og alle mann skifter til paradeuniformen. To timer senere marsjerer keiser Napoleons garde inn i Moskva mens musikkorpset spiller «Seieren er vår», akkompagnert av soldatenes taktfaste smelling med hælene.

Men ingen har møtt opp for å ta troppene nærmere i øyesyn. Bourgogne har sju års fartstid fra felttog og har marsjert inn i storbyer som Berlin og Madrid.

Der stirret folk både olmt og nysgjerrig etter de franske erobrerne. I Moskva derimot, er det langt mellom de skuelystne – innbyggerne har rømt byen.

Siden Napoleons tropper gikk over grensen i juni, har Russland vist seg som et ugjestmildt land. Men ennå har Bourgogne og de 100 000 andre soldatene i Moskva bare fått en forsmak. Foran dem venter den russiske vinteren.

Moskva i flammer

Bourgognes regiment har bare vært i byen i en time da det bryter ut brann. Vinden fører tykk røyk med seg, og sersjanten får ordre om å ta med 18 mann og finne ut hvor det brenner.

Etter et par hundre meter blir de møtt av en geværsalve fra et stort palass. En av soldatene blir truffet i foten. Bourgogne og hans menn stormer inn i bygningen.

Her blir de møtt av en gjeng sterkt berusede straffanger bevæpnet med lanser. Russerne slaktes ned uten nåde med sabler og bajonetter, før franskmennene gjennomsøker palasset.

Bourgogne har aldri sett så overdådig utsmykkede rom før. Praktfulle malerier og kostbare våpen henger tett i tett på veggene.

Soldatene kaster seg over skattene, men rekker knapt å komme i gang med plyndringen før de hører et rop fra gaten: «Brann! Brann!» advarer de to som Bourgogne har satt til å stå vakt ved porten.

Røyken siver opp gjennom gulvbordene fra etasjen ­under, og han beordrer alle ut i en fart. Da sersjanten like etter står på gaten, er alt for­andret. Hele kvartalet står i lys lue.

Veien tilbake er sperret av et flammehav, og franskmennene må flykte langs gater der flammene er mindre voldsomme. Soldatene møter på andre franske gardister på jakt etter en vei ut av infernoet. Gruppen forteller at det er russerne selv som står bak ildspåsettelsene.

Bourgogne og soldatene hans kommer til et kryss der to brede gater møtes. Det brenner i hus på alle kanter, og patruljen kan verken komme frem eller snu.

De er fanget i det frådende flammehavet. Sersjanten jager sine menn ut i krysset, så langt unna flammene som mulig. Her må de prøve å berge livet til husene har brent helt ned og de kan komme videre.

De franske soldatene holder kappene sine opp foran ansiktene for å beskytte seg mot røyk og aske. Varmen er uutholdelig.

Først på kvelden neste dag kan en sotet sersjant Bourgogne melde seg hos regimentets vakthavende offiser. Han har endelig funnet tilbake med patruljen etter å ha vært borte i 27 timer.

Franskmennene mangler utstyr til å bekjempe brannene, og den sprer seg derfor til det meste av byen. Og selv om alle brannstiftere blir skutt, blusser det opp nye branner.

Napoleon beordrer tilbaketog

Noen døgn etter innmarsjen i Moskva står det klart for Bourgogne at hæren ikke kommer til å overvintre i byen slik han hadde sett for seg.

Forsyningssituasjonen er håpløs. Brød er ikke å oppdrive, og heller ikke poteter, ris og havregryn er det enkelt å få tak i.

Enheter som har ankommet Moskva uten proviant, må leve av det de kan finne i kjellere under branntomtene. Et måltid kan derfor bestå av tørket fisk og syltetøy skylt ned med champagne, og for hver dag blir porsjonene mindre.

Tross knappheten blir hæren værende i Moskva mens Napoleon venter på fredstilbud fra tsaren. Men 18. oktober innser Napoleon at hans russiske fiende har tenkt å fortsette krigen. Hæren får ordre om å bryte opp og dra i retning de franske forsyningsdepotene lenger vest.

For Bourgognes regiment begynner marsjen i sneglefart neste dag. Soldatene går rett bak forsyningskolonnen, som med sine tusenvis av tungt lastede kjerrer ruller langsomt frem i tre eller fire parallelle rekker og blokkerer veien.

Etter noen timer får gardistene nok. De tar av fra veien og trasker i timevis over humpete jorder for å komme forbi.

Allerede da kolonnen gjør holdt den første kvelden, går Bourgogne gjennom ryggsekken for å kvitte seg med de tyngste skattene han har karet til seg i Moskva. Det er langt til Paris.

Bourgogne er knapt ferdig med å lette oppakningen da trommeslag kaller alle til våpen. Russerne har angrepet en enhet forut, og regimentet iler frem. Fienden er imidlertid for lengst borte og tilbake ligger døde franske soldater.

De neste ukene følger mange tilsvarende angrep. Russiske kosakker og tatarer fra Krim holder seg nær kolonnen, klar til å overfalle etternølere og enheter som går seg bort.

Normalt marsjerer franske armeer i løs orden mens soldater streifer rundt på jakt etter mat. Nå er plyndringstokt livsfarlige, så alle må leve av det lille som er igjen av provianten hæren har sikret seg i Moskva.

I tilbaketogets første ti dager utleveres små, utilstrekkelige rasjoner – der­etter ingenting. Sersjant Bourgogne har vært forutseende nok til å samle et lite lager før avmarsj.

Han har ett kilo ris, noen kjeks og en halv flaske likør – ikke mye til å holde beina i gang og motstå den russiske vinerten som innhenter kolonnen med bitende kulde i begynnelsen av november.

Hver gang utmattelse eller fôrmangel får en hest til å krepere, kaster sultne soldater seg over kadaveret. De skjærer ut kjøttstykker eller tapper varmt hesteblod og drikker det på stedet. Mye hestekjøtt går imidlertid til spille fordi dyrene fryser så raskt til is at de ikke engang kan parteres med øks.

En natt legger Bourgogne seg til å sove på en sivmatte som en kamerat har funnet. Den viser seg å være befengt med lus, og etter en time begynner sersjanten å klø over hele kroppen.

Han farer opp og river klærne desperat av seg i et forsøk på å riste utøyet av. Men skaden er allerede skjedd, og fortvilet må han ta på seg uniformen igjen.

De kløende lusene plager ham resten av marsjen. Det han ikke vet er at de også sprer smittsomme sykdommer som flekktyfus, som koster tusenvis av soldater livet.

Over 10 000 dør i snøstorm

Natten til 9. november blir katastrofal for den frosne hæren. Troppene sover i provisoriske leirer eller rundt små bål da en kraftig snøstorm farer over det ubeskyttede steppelandet. Temperaturen er nede i 27 kuldegrader, men vinden gjør kulden mye verre.

De sterkeste soldatene reiser seg og marsjerer videre mot vest. All sunn fornuft tilsier at de bare kan overleve hvis de holder seg i bevegelse. Hærens syke, sårede og avkreftede blir liggende igjen i snøen, og på få timer omkommer mer enn 10 000 mann.

Sersjant Bourgogne sakker akterut og er derfor ennå på marsj sammen med flere kamerater for å innhente regimentet da det blåser opp.

Mens soldatene kjemper seg frem i snøstormen, får Bourgogne øye på det som kan se ut som en intakt låve rett foran dem. Bygningen kan bli redningen deres.

Mennene er segneferdige, men greier å mobilisere nok krefter til å løpe. Men da de kommer frem til målet, oppdager de at rundt 800 mann allerede har inntatt låven.

De sperrer veien for hundrevis av andre som prøver å presse seg inn. All disiplin er brutt sammen, og rang har ikke lenger noen betydning – menn roper, skriker og dytter for å komme i dekning.

Tross sprengkulden velger Bourgogne og hans menn å holde seg unna galskapen som truer med å utvikle seg til et blodbad. I stedet finner gruppen le under gavlen på låven, der porten er barrikadert fra innsiden.

Inne i låven har soldatene tent flere bål for å steike hestekjøtt på spissen av sablene. En times tid før midnatt får ilden fatt i treverk midt i låven og ved hovedporten.

Flere kavalerihester får panikk, og de steilende dyrene blokkerer rømnings­veien. Samtidig sprer ilden seg lynraskt. Bourgogne hører menn hamre løs på porten, men den åpner innover og er helt fastlåst av presset fra hundrevis av kropper som vil ut.

Bourgogne har sett mange mennesker dø, men brølet av smerte og frykt fra 800 forbrente mennesker setter en alvorlig støkk i ham. En av kameratene hans finner et sted der en planke i låveveggen er knekt.

Soldatene griper gjennom hullet og trekker ut en mann som viser seg å være en offiser fra deres eget regiment. Hendene hans er forbrent, og flammene har ødelagt klærne hans. Seks andre blir reddet ut på samme måte, men selv om de lever, er de svært forbrent.

Låven er nå helt omspent av flammer, og det er umulig å redde flere. Bourgogne takker flaksen for at han ikke nådde frem til låven en halv time tidligere og fikk en plass blant stakkarene der inne.

Nå kan han i stedet varme seg ved flammene og dermed berge seg gjennom den dødelige natten. Skjæret fra flammene tiltrekker hundrevis av andre soldater. Noen gir seg til å steike hestekjøtt på sablene sine – tilsynelatende uten å ense at ilden får næring av 800 menneskekropper.

«For et deilig bål», sier en av dem høyt og med et tilfreds drag over ansiktet.

Bourgogne blir kvalm. Neste dag hører han om et par soldater fra Kroatia som ble sett da de bar et lik ut av låven for å spise det. Den sultne sersjanten er klar over at han kan bli nødt til å gjøre det samme hvis de ikke greier å oppdrive stykker med hestekjøtt lenger.

Hæren må skyte seg vei

Noen dagsmarsjer vest for Smolensk forsøker en russisk styrke å avskjære Napoleons hær. Flere franske armékorps har passert byen Krasnoje da fiendtlige tropper nærmer seg fra sør.

Napoleon havner i et dilemma. Fortsetter han marsjen med garden, vil armékorps under marskalkene Davout og Ney langt bak bli avskåret. Men stopper han for å holde veien åpen, risikerer han og garden å bli løpt over ende av de overlegne russerne. Keiseren velger å gjøre holdt og ta opp kampen.

«Jeg har spilt keiser lenge nok. Tiden er kommet for å spille general», sier Napoleon. Han stiller elitetroppene opp til slag. De skal sikre fluktveien for resten av hæren.

Ved daggry 17. november inntar Bourgognes regiment en plass midt i den franske frontlinjen øst for Krasnoje. Herfra kan han se Napoleon stille seg et stykke foran troppene sine og innenfor de russiske kanonenes rekkevidde. Gjennom kikkerten betrakter han rolig den fiendtlige hærens oppmarsj.

Keiserens mot smitter. Bourgogne og resten av garden glemmer kulden, sulten og kløen for en stund. De er den keiserlige garden og klar til å ofre livet. Og døden kan lett komme til å bli utgangen på kampen, for russerne er fire ganger så mange som garden.

Napoleon har knapt forlatt sin fremskutte posisjon før russernes 500 kanoner åpner ild. Bourgogne ser en offiser et par meter fra seg få skutt begge beina bort – rett over støvlene.

Nye salver følger og hamrer seg vei gjennom geleddene. Nå besvarer franske kanoner den ødeleggende ilden. De er altfor få, men får inn flere fulltreffere. Nå får også russerne svi.

Midt i den voldsomme beskytningen slår magen til Bourgognes regimentssjef seg vrang. Han nekter imidlertid å trekke bak soldatene sine mens de blir angrepet. I stedet går han 50 skritt frem mot fienden, snur ryggen til dem og trekker ned buksene.

De russiske artilleristene oppfatter oberstens handling som en hån og retter kanonene mot ham. Prosjektiler pløyer opp snøen rundt mannen som sitter på huk foran dem. Like etter reiser regimentssjefen seg uskadd, knapper igjen buksene og brøler sine ordrer til soldatene.

Ved middagstid har russerne drept hver femte mann i regimentet. Bourgogne selv er uskadd og kan se Davouts tropper nærme seg fra øst med en sverm av kosakker rundt seg.

Rytterne kommer ikke nært nok de franske soldatene der de marsjerer i perfekt orden. Synet gleder Bourgogne. Garden dør ikke forgjeves.

Klokken halv to gir Napoleon ordre om å fortsette mot vest, men Bourgognes regiment får dra tilbake for å forsvare veien.

Kanonild gjør den neste halve timen til et helvete på jord. Over en tredjedel av Bourgognes regimentskamerater dør, og mange blir såret.

Så får de overlevende endelig ordre om å fortsette. Med perfekt disiplin trer gardistene i marsjkolonne og forlater slagmarken.

De sårede må etterlates. En gardist som har fått begge beina skutt av, strekker seg mot Bourgogne mens han desperat roper: «Sersjant, du kan ikke forlate meg! Ta meg med! Dere kan ikke gå fra meg!»

Da Bourgogne likevel går, sleper mannen seg fremover på hendene mens beinstumpene hans trekker blodspor i snøen. Synet skjærer Bourgogne i hjertet, men han kan ikke gjøre noe.

Overalt ligger døde og sårede kamerater som Bourgogne har kjempet og festet sammen med i årevis. Han får øye på sin nære venn, sersjant Gapon, som er ille tilredt. Men Bourgogne holder sin plass i geleddet, for hvis soldatene spres nå, er de alle fortapt.

Regimentet når Krasnoje under tung russisk beskytning. Idet regimentet krysser bygrensen, spjærer en kanonkule Bourgognes geværkolbe, streifer ermet hans og knuser så kraniet på en purung trommeslager som marsjerer rett ved siden av ham. Bourgogne får ikke en skramme.

Napoleon har greid å samle hæren og få den forbi russerne. Men prisen har vært høy – siden morgentimene er garden halvert.

Soldatene mister forstanden

Marerittet ved Krasnoje er bare en forsmak på redslene ved Beresina-elven knappe ti dager senere. Russerne hadde ødelagt broene, men Napoleons ingeniørtropper har flikket sammen to nye over det kalde vannet.

Midt på dagen 26. november krysser de første troppene elven og driver bort russiske styrker på motsatt side.

Om morgenen 28. november går Bourgognes regiment over, men han er for syk til å kjempe og blir etterlatt på bredden på vestsiden for å samle etternølerne i enheten etter hvert som de krysser elven. Her blir han vitne til hvordan panikken brer seg da russiske kanoner skyter mot hærens baktropp på den østlige siden.

Soldatene strømmer i hopetall ned mot broene, og snart er kaoset komplett. Et virvar av menn og hester stolprer seg ut på de skrøpelige konstruksjonene, og de som faller, blir trampet i hjel av mengden bakfra.

Bourgogne ser en soldat fra sitt regiment som kalles Store Jean, falle. Han får dratt seg opp igjen ved å gripe tak i beina til en kavalerist som kommer gående.

Den forbipasserende griper armen på en tredje soldat for ikke å ramle, men bevegelsen får dem til å miste balansen og stupe over brokanten alle som en. Store Jean får tak i en stolpe, men de to andre forsvinner mellom isflakene. Vannet er allerede fullt av lik.

Folkene på broen ignorerer Store Jeans desperate rop om hjelp, men inne på elvebredden forbarmer noen ingeniørsoldater seg over soldaten og får halt ham i land med et tau. Men hendelsen har tappet ham for de få kreftene han har igjen, og han dør neste dag.

Ved bromunningen får Bourgogne øye på regimentets våpensmed. Han har mistet både hest og kjerre og alt verktøyet sitt.

«Jeg kom over broen uten å sette mine bein på den. Presset fra folkemengden løftet meg», forteller mannen mens han hiver etter pusten.

I panikken finner 18 mann sammen, og han kan ikke annet gjøre enn å snu ryggen til redslene på elven for å slå følge med regimentet.

Dødsmarsj mot Vilnius

Rundt to uker etter kryssingen av Beresina går Bourgogne nærmest i transe langs landeveien, midt i en flokk soldater som er syke og døden nær av utmattelse.

Han er alene, for hans stolte garderegiment eksisterer ikke lenger. 2000 menn marsjerte inn i Russland – nå er færre enn hundre igjen, og de har ikke lenger følge. Hele hæren utgjør en uorganisert masse, og de nådeløse russiske kosakkene har lett spill.

Det er 9. desember 1812, temperaturen er minus 28 grader, og kolonnen nærmer seg Vilnius i Litauen. Soldatene har fått lovnader om at det fins forsyninger her, og alle kjemper seg desperat frem.

Ikke alle lykkes. Hele tiden faller soldater om i snøen, og der blir de liggende, for ingen har krefter til å hjelpe andre. I løpet av denne ene marsjdagen dør 6000 soldater av kulde, sult og utmattelse.

Bourgogne vet ikke om han vil få se Vilnius selv. Han har kraftige frostskader i den ene foten, og for hvert skritt jager smerten gjennom ham som et lyn. Også hendene og fingrene har forfrysninger – et av de ytterste fingerleddene er allerede helt svart og i ferd med å falle av.

I kveldingen når han frem til byen. Her deles det ut matrasjoner fra depotene. Hver mann får et halvt kilo oksekjøtt.

Noen sluker det rått, men Bourgogne er smart nok til å steike sin bit først, uten at det hjelper stort. Den tomme magen tåler ikke maten, og alt kommer opp igjen.

Etter mye om og men og voldsomme smerter lirker Bourgogne den ene støvelen av for å se hvor galt det står til med forfrysningene i foten. Den er helt blå og oppsvulmet. Dessuten hovner den så kraftig opp at han ikke får støvelen på igjen. Han må fortsette uten.

Hærens ynkelige rester har bare ti mil igjen til Russlands grense mot vest. Men for Bourgogne virker avstanden uendelig. Det er snart slutt på siste rest av kreftene.

Redningen venter i Preussen

Et par kilometer utenfor Wilbalen i Preussen halter sersjant Bourgogne langsomt av gårde på den snødekte veien. Han lider av diaré, og buksene er spjæret i skrittet slik at han bare kan la de stå til.

Fingrene er nemlig så forfrosne at han ikke lenger greier å få opp bukseknappene. For å beskytte skrittet mot den harde kulden har han viklet et gammelt kvinnesjal rundt seg, nærmest som en bleie. Og i stedet for støvelen har han viklet kluter og et stykke skinn rundt den ene foten og festet det hele med strimler.

Han stopper sin haltende gange og svaier litt fra side til side før han faller omkull i snøen. Heldigvis for Bourgogne er hæren nå ute av Russland, og nå som det kan se ut til at de kanskje overlever likevel, har soldatene igjen begynt å hjelpe hverandre. To menn fra garden sleper ham med seg inn i byen.

For de soldatene som når frem til Wilbalen, er utsiktene lysere. Kosakkene har fulgt etter flyktningene over grensen, men i Preussen kan friske styrker holde dem på avstand. Her fins også proviant og hestetrukne kaner til å frakte bort de hardest medtatte soldatene.

Tre måneder senere kan sersjant Bourgogne kjenne vårsolen varme i Paris. Men nesten alle vennene har han etterlatt i Russland.