Villaen i Rue de la Victoire i Paris gjenlyder av høylytt hulking. Foran døren til villaens soverom kneler Napoleon Bonapartes kone Joséphine med tårevåte kinn.
Napoleon har låst henne ute.
Etter mange års feide har Napoleons familie overbevist ham om at Joséphine er utro mot ham. Familien påpeker at hele Frankrike ler av ham.
"Bonaparte, Bonaparte", trygler Joséphine gjennom hele natten.
Først om morgenen 11. oktober 1799 åpner Napoleon døren. Joséphine kaster seg hulkende for føttene hans og ber om tilgivelse.
Napoleon har også grått.
Til tross for hans altoppslukende kjærlighet til sin kone er ekteskapet likevel uten håp. Napoleon planlegger et militærkupp og grunnleggelsen av et nytt herskerdynasti, men planen krever en arving.
Og etter tre års ekteskap har Joséphine fortsatt ikke født ham en sønn.
Den logiske løsningen er å bytte ut konen med en ny. Men Napoleon nøler, for Joséphine er ikke bare ett og alt for ham - hun er også hans lykkegudinne. Kommandanten frykter at lykken vil ta slutt uten henne.
Joséphine var seks år eldre enn Napoleon og hadde allerede to barn da hun møtte den unge generalen, som forelsket seg hodestups i den vakre enken.
Mager soldat vant enken
Da Napoleon og Joséphine møttes første gang i 1795, var de som natt og dag.
Vicomtesse Marie-Josèphe Rose de Beauharnais, som Joséphine het etter sitt første ekteskap, var en berømt skikkelse i Paris' salonger, mens den magre og bondske generalen Napoleone Buonaparte fra Korsika ikke imponerte noen.
Bare Roses elsker - Frankrikes statsoverhode Paul Barras - så et lys i korsikaneren med det karakteristiske italienske navnet.
"Jeg kan få noe mye bedre enn ham." Joséphine til politikeren Paul Barras om Napoleon.
Dette var etter at Napoleone hadde knust det parisiske opprøret mot Direktoriet - Frankrikes forhatte regjering som kom til makten etter revolusjonen og fikk Barras som leder. Som takk utnevnte Direktoriet den 26 år gamle korsikaneren til sjef for innenrikshæren.
Noen uker senere hadde den slu Barras plassert de to ved siden av hverandre under en middag hjemme hos seg selv. Hvis Rose kunne forføre generalen, ville Napoleone bli nært knyttet til Barras, som hadde behov for militær støtte.
Rose var mindre imponert.
"Jeg kan få noe mye bedre enn ham", sa hun til Barras.
Opptil 17 000 ble henrettet i giljotinen. Men Joséphine unnslapp på mirakuløst vis.
Flaks reddet Joséphine fra henrettelse
Under revolusjonen ble tusenvis av adelige arrestert og halshugget i giljotinen. Joséphine var bare dager unna å lide samme skjebne.
I årene 1793-1794 gjorde revolusjonsleder Maximilien Robespierre den franske revolusjon til et terrorvelde. Alle som ble mistenkt for å være motstandere av hans diktatoriske styre, havnet bak lås og slå.
I 1794 ble adelsmannen Alexandre de Beauharnais og hans kone Rose (Joséphine) fengslet etter anklager om forræderi.
På det tidspunktet hadde de vært separert i ti år, men Rose hadde likevel forsøkt å få sine politiske kontakter til å hjelpe Alexandre - uten hell.
I juli 1794 ble Alexandre halshugget, og Rose sto nå for tur. Noen dager etter Alexandres død falt Robespierre i et kupp, og mange av regimets fanger ble løslatt - deriblant Rose.
Som enke med to små barn måtte hun finne en mann med penger i en fei. Hun fikk den berømte generalen Lazare Hoche på kroken og ble raskt en av Paris' mest berømte kjendiser.
Med sin sjarm og sine vakre kjoler ble hun toppolitikeren Paul Barras' elskerinne. Og han så store muligheter i den vakre enken.
Rose måtte likevel innrømme at hun var fascinert av den selvsikre korsikaneren med den brede aksenten og de storslåtte planene om å ruste opp Frankrike og frigjøre Italia fra østerriksk okkupasjon.
Generalen, som ikke var vant til oppmerksomhet fra en kvinne, forelsket seg i den blide og alltid lyttende Rose - og han bombarderte henne med brev der han kalte henne "Joséphine", avledet av hennes andre fornavn.
Etter påtrykk fra Barras aksepterte Rose frieriet - og sitt nye navn. Hun var en 32 år gammel forgjeldet enke med to barn, og skjønnheten hadde begynt å falme.
Kokett lokket hun korsikaneren nærmere og nærmere.
"Du kommer ikke lenger for å treffe en venninne som holder av deg. Det er en feil, for hun er ømt knyttet til deg", skrev Joséphine til sin beiler i oktober 1795.
Den erfarne forførersken slo fullstendig benene vekk under den unge generalen. Etter deres første natt en drøy måned senere skrev den fortumlede Napoleone:
"Ditt bilde og de berusende gledene fra i natt lar ikke mine sanser være i fred. Tusen kyss, mio dolce amore, men gi meg ingen flere, for de vil sette min sjel i brann".
Bare en måned senere fridde Napoleone.
Napoleon ble født på Korsika, som ble fransk året før Napoleons fødsel. Han kom til Frankrike som niåring og lærte fransk. Kameratene hånet ham ofte for aksenten hans, så han holdt seg for seg selv. Som 15-åring kom han inn på den prestisjetunge militærskolen i Paris.
Giftermål i ekspressfart
Napoleone var kanskje forelsket, men han var ikke helt uten baktanker. Han håpet at Joséphines forbindelse til Barras ville sikre ham kommandoen over Frankrikes hær i sør, den italienske hæren.
Og drømmen gikk i oppfyllelse - Barras var sågar lettet over å få den ambisiøse generalen ut av landet.
Fattige Napoleone hadde også håpet at Joséphine var rik. Men en gjennomgang av hennes utallige regninger for sko og kjoler avslørte at pengene kom fra Barras.
Den forelskede Napoleone feide skuffelsen til side, og bryllupet fant sted om kvelden 9. mars 1796.
Gjestene måtte imidlertid vente i timevis før generalen braste inn på vigselskontoret.
"Gift oss! Fort!" ropte Napoleone og ristet den døsige giftefogden våken.
Han hadde sittet hele dagen og studert kart. Planene for det italienske felttoget hadde vært så viktige at han hadde glemt tiden.
Giftefogden hadde det travelt med å komme seg hjem i seng og liret av seg ritualet slik at paret kunne skrive under på vigselsattesten. Brudgommen brukte det forfranskede navnet Napoleon Bonaparte.
Joséphine og venninnene hennes ble moteikoner i det parisiske jetsettermiljøet.
Venninnegjeng styrte Paris' siste moteluner
Joséphine og venninnene hennes førte an da Frankrikes elite slo seg løs med fester og gjennomsiktige kjoler etter de blodige revolusjonsårene.
Da despoten Robespierre ble styrtet i 1794, trakk franskmennene et lettelsens sukk. Endelig var den bloddryppende revolusjonen forbi.
Paris' sosiale elite feiret at de hadde overlevd med ekstravagante fester og nye moter.
Den nye tidens stjerner var les merveilleuses - de vidunderlige - og blant dem strålte Joséphine og hennes venninne, den adelige Thérèse Tallien, sterkest.
De to adelskvinnene hadde møtt hverandre i fengselet, og sammen med Juliette Récamier og Fortunée Hamelin ble de kjendiser i Paris' jetset-klasse.
De fire vakte jubel og forargelse ved å bære chemise-kjoler inspirert av romerske og gammelgreske drakter. Kjolestoffet var vevd så tynt at både brystene og rumpen var synlige.
Thérèse Tallien hevdet at hun eide kjoler av så tynt stoff at de kunne tres gjennom hullet på en fingerring.
Joséphine skapte mote ved å sette opp håret med fargerike tørklær. Teknikken stammer fra hennes hjemmeøy, Martinique.
Hun og venninnene fikk satt håret i korte krøller og hadde stoffbånd om halsen. Båndene skulle vise at de hadde overlevd giljotinen.
Da Joséphines barn møtte sin stefar dagen etter, gråt 12 år gamle Hortense av sjokk mens 14 år gamle Eugène motløs tok imot den nye familien.
Deretter skyndte Napoleon seg til Nice for å slutte seg til hæren. På veien besøkte han sin mor i Marseille.
Letizia Bonaparte tok kjølig imot sønnen.
Ryktene om den lettsindige svigerdatteren hadde kommet ham i forkjøpet, og stemningen i Napoleons familie skulle bare bli verre i takt med Joséphines løpske forbruk av kjoler og menn.
Oppkomling vant generalers respekt
Napoleons hær besto av rundt 40 000 dårlig kledde soldater med gamle geværer, og kavaleriets hester var magre øk. På den andre siden av Alpene sto en koalisjon av ca. 45 000 østerrikere og styrker fra kongeriket Piemonte-Sardinia klare.
Moralen blant franskmennene var heller ikke på topp. Offiserene var mistroiske til generalen - det gikk rykter om at han hadde fått kommandoen "via skjørteveien", det vil si via sin kones forbindelser til Direktoriet.
"Den lille drittsekken skremmer meg." Den franske generalen Augereau om Napoleon.
Generalene André Masséna og Charles Augereau hånlo i smug da Napoleon kysset den lille medaljongen med konens portrett.
"Midt i dagens tumult, i spissen for mine styrker og i feltleiren, er det bare min elskede Joséphine som fyller min sjel og mine tanker", skrev generalen hjem.
Med penger fra Direktoriet kjøpte Napoleon støvler og våpen til hæren sin. Han ga ordre om at soldater som hadde ropt "leve kongen" i protest mot den franske republikken, skulle skytes.
"Disiplin er hærens livsnerve", forklarte Napoleon stabssjefen sin.
Og effektiviteten gjorde inntrykk.
"Den lille drittsekken skremmer meg", betrodde general Augereau seg til Masséna.
I april gikk Napoleon inn i Italia og splittet koalisjonen på 96 timer. Måneden etter inntok hæren hans Milano, der de franske styrkene ble hyllet som befriere.
Napoleons forbløffende seier i Italia i 1796 gjorde ham med ett til Frankrikes store helt.
Mens franske aviser hyllet det unge militærgeniet, festet Joséphine med venninnen Thérèse Tallien og kjøpte nye sko og kjoler på kreditt. De ubetalte regningene havnet i bunken med uleste brev fra Napoleon.
"Det finnes ingen større smerte enn ikke å få brev fra mio dolce amore", tryglet generalen i et brev i juni 1796.
Opprørt truet han Barras med å forlate sin post og reise hjem til Paris. Barras handlet straks og tvang Joséphine til å reise til Italia for at felttoget ikke skulle gå i stå.
Med seg hadde hun den 23 år gamle husaren Hippolyte Charles. Det gikk rykter om at han var Joséphine elsker.
Tårene virket hver gang
Napoleon var ør av glede da Joséphine endelig kom til Milano, der han hadde fått Palazzo Serbelloni pyntet med blomster og palassets hage fylt med nye blomster - bare for henne.
I et brev til sin tante beskrev Joséphine Napoleons ekstreme lidenskap: "Min mann elsker meg ikke, han tilber meg".
Napoleons erotiske begjær var også til tider ekstremt. Han skal ha sendt Joséphine et brev med følgende bønn:
"Kommer snart - ikke vask deg."
I dagene som fulgte feiret Milanos elite Napoleon med gallamiddager der Joséphine trollbandt alle med sin sjarm.
"Jeg dør av kjedsomhet her midt i alle de overdådige festene." Joséphine i et brev til venninnene sine om oppholdet i Italia.
Bare fire dager senere dro Napoleon ut i felten igjen, og Joséphine ble overlatt til seg selv.
"Jeg dør av kjedsomhet her midt i alle de overdådige festene de holder for meg", skrev Joséphine til vennene sine i Paris.
Kjedsomheten forsvant bare når Hippolyte var i nærheten. Ryktene om forholdet deres ble etter hvert umulige å ignorere.
"Jeg har blitt fortalt at du har kjent denne herren i lang tid og meget inngående", fnøs Napoleon i et av flere bebreidende brev til sin kone.
Mistanken hadde naget Napoleon siden våren, da glasset i Joséphine-medaljongen hans gikk i stykker. For den overtroiske Napoleon var det et tegn på at hun var utro.
I desember 1796 havnet paret i en voldsom krangel der Joséphine grep til sitt sterkeste våpen: tårer. Med våte kinn kastet hun seg for hans føtter og bedyret sin uskyld.
Napoleons hjerte smeltet. Han løftet sin elskede opp fra gulvet og omfavnet henne.
Joséphines forbruk overgikk all fantasi
900 kjoler på et år
Joséphine var en stor kunde hos Paris' prestisjetunge moteskapere. Garderoben hennes bugnet, og det årlige innkjøpet av kjoler kom opp i 900 - nesten fem ganger så mange som den overdådige dronningen Marie-Antoinette.
En årslønn i parfyme
Etter hjemkomsten fra Egypt i 1799 undersøkte Napoleon Joséphines løpske forbruk. Bare på parfyme hadde konen regninger for til sammen 800 franc. Til sammenligning lå årslønnen for en parisisk arbeider på den tiden på rundt 600 franc.
Kniplinger kostet 100 000 franc
Keiserinnen foretrakk silkeundertøy, pakket seg inn i kashmirsjal og eide kniplinger til en verdi av 100 000 franc. Silkestrømper ble bare brukt én gang før nye ble kjøpt, og hundene hennes fikk et sjal til 12 000 franc som teppe.
Smykkeskapet inneholdt en formue
Til smykkene sine fikk Joséphine laget et mahogniskap med 30 skuffer. I 1811 ble hennes samling av smykker, perler og edelstener verdsatt til 5 mill. franc.
De største navnene endte opp i samlingen
Joséphine var sin tids største kunstsamler med verker av Rembrandt, Tizian og da Vinci. Hjemmet hennes var fylt med statuer og byster utført av bl.a. billedhuggeren Antonio Canova.
Det italienske felttoget endte med fransk seier i 1797. Tilbake i Paris feiret Direktoriet Napoleon med taler og fester mens pariserne ga Joséphine tilnavnet "seierens frue".
Napoleon kunne betale hennes ubetalte regninger med formuer som ble konfiskert fra bl.a. bystaten Venezia.
Men Napoleons store suksess gjorde bare Bonaparte-klanen enda mer oppsatt på å bli kvitt Joséphine.
Etter familiens mening burde en ødsel, aldrende og utro kone byttes ut med en yngre og trofast kvinne.
Napoleon overhørte dem. Hans tanker var i stedet opptatt av å planlegge et nytt felttog - denne gangen i Egypt.
Beviset kom i et brev
I 1798 gikk Napoleon i land ved Alexandria. Ved å okkupere Egypt ville han avskjære erkefienden Englands snarvei til India via Midtøsten.
På overflaten spilte Joséphine den dydige hustruen og skrev en strøm av brev til sin mann.
"Du vet at han hater å ikke få brev fra meg regelmessig", forklarte hun Barras.
Dyden stakk ikke dypere enn at hun fortsatt å treffe Hippolyte. Et brev fra et øyenvitne til utroskapen nådde Napoleon i Egypt sommeren 1798.
"Sløret er virkelig revet fra øynene mine." Napoleon i et brev til sin bror om Joséphines sidesprang.
Generalen ble likblek da han leste de detaljerte skildringene.
"Jeg vil ikke være til latter - jeg vil skilles. En offentlig og sensasjonell skilsmisse!" ropte han og slo nevene mot ansiktet.
Han ble rasende og skrev til sin eldre bror Joseph og ba ham om å sørge for skilsmisse.
"Sløret er virkelig revet fra øynene mine", betrodde han broren.
Joséphine ante ikke uråd og fortsatte å svi av penger - bl.a. 300 000 lånte franc for å kjøpe slottet Malmaison. Hun var overbevist om at tårene hennes ville blidgjøre Napoleon når han kom hjem.
Til alles overraskelse vendte Napoleon tilbake til Frankrike i oktober 1799. Hæren i Egypt ble overlatt til en nestkommanderende.
Desperat skyndte Joséphine seg sørover i en vogn for å møte ektemannen før brødrene hans fikk tak i ham og avslørte alle eskapadene hennes.
Dessverre tok Napoleon en annen rute til Paris enn Joséphine hadde forventet, og først neste kveld kom hun tilbake til villaen deres i Rue de la Victoire.
I innkjørselen lå en haug av hennes klær, sko og personlige eiendeler i grusen. Foran den låste soveromsdøren kastet hun seg på kne og tryglet om tilgivelse.
Igjen gjorde tårene sin virkning - Napoleon åpnet døren og tok henne i sin favn.
Historiene om Joséphines mange sidesprang førte til slutt til at Napoleon stengte henne ute fra soverommet. Men Joséphines tårer fikk ham til å tilgi henne enda en gang.
Kirkelig vielse skulle sikre Joséphine
Napoleon gjennomførte sitt militærkupp 9. november 1799. Med påsatte bajonetter drev soldatene hans parlamentets medlemmer på porten. Direktoriet og Barras ble sendt i eksil. Nå var Napoleon Frankrikes hersker.
I tillegg til å gjenreise landets økonomi etter det korrupte Direktoriet ville Napoleon også få styr på Joséphines gjeld.
Privatsekretæren hans kom opp med et beløp på 1,2 mill. franc - rundt 190 mill. i dagens pengeverdi. Det svimlende beløpet utløste nye krangler.
"Hun gråter, jeg tilgir henne og betaler regningene. Så gjør hun det hele én gang til", klaget Napoleon til privatsekretæren sin.
Napoleon ville likevel ikke skilles, for Joséphine ga ham hell, betrodde han sin kones hoffdame, Claire de Rémusat.
"For meg er hellet en kvinne som henne", forklarte han.
Blant Joséphines kostbare kunstverk var denne gullbåten som prydet bordet under store gallamiddager.
Men Joséphines erotiske makt over Napoleon var dalende. En dag i 1804 brøt hun seg sjalu inn på soverommet og fant ham sammen med en annen kvinne. Parets krangel kunne høres i hele Saint Cloud-palasset.
" Mitt ettermæle krever at jeg tar meg en kone som kan føde barn", raste Napoleon ifølge hoffdamen Rémusats memoarer.
Ordene skremte Joséphine. I årevis hadde hun innbilt Napoleon at han var ufruktbar - hun hadde jo tross alt to barn fra før.
Situasjonen var kritisk for henne, for i 1804 hadde Frankrikes føyelige parlament utnevnt Napoleon til fransk keiser, og selveste pave Pius 7. skulle krone ham.
I all hemmelighet fikk Joséphine en privat audiens hos paven da han kom til Paris. Her avslørte hun at det kommende keiserparet bare var borgerlig gift.
Paven ble sjokkert og forlangte kirkelig vielse. Napoleon nølte, men ga etter, og paret ble viet av en prest kvelden før kroningen. Med den nye vigselsattesten i hånden følte Joséphine seg trygg, for skilsmisse er en synd blant katolikker.
Med gledestårer i øynene kunne Napoleons elskede knele for sin mann i Notre Dame-katedralen 2. desember 1804. Forsiktig plasserte han keiserinnekronen på Joséphines hode mens Bonaparte-klanen så hatsk på.
Joséphine fikk siste ord
Knapt et år etter kroningen inngikk Østerrike og Russland en allianse mot Frankrike. På marsjen til den lille byen Austerlitz for å møte fienden fant Napoleon tid til å skrive til Joséphine:
"Det regner så mye at jeg må skifte klær to ganger om dagen. Jeg elsker og omfavner deg".
Seieren ved Austerlitz 2. desember 1805 gjorde Napoleon til Europas sterke mann, men forsterket også hans behov for en arving.
Napoleon vant over 90 prosent av de mange slagene han deltok i. Men soldatene hans betalte prisen.
Tanken på å skilles fra Joséphine ga Napoleon magekramper, og keiserinnen ble tilkalt til mannens sykeseng.
"Min stakkars Joséphine, jeg kan ikke forlate deg", gråt keiseren.
Men det var ingen vei utenom. I desember 1809 ga Napoleon henne den forferdelige beskjeden.
"Joséphine, min kjære Joséphine. Du vet hvor høyt jeg har elsket deg", begynte Napoleon og trykket hånden hennes mot hjertet mens han felte dommen over ekteskapet deres.
Joséphine falt avmektig sammen, og hofffolk måtte hjelpe henne i seng.
Da begge parter skrev under på skilsmissepapirene foran hoffet noen uker senere, erklærte Joséphine at annulleringen av ekteskapet ikke endret hennes kjærlighet til Napoleon:
"Jeg vet hvor mye denne handlingen - nødvendiggjort av hans politikk og store interesser - har såret hans hjerte. Men vi vil vinne ære - begge to - for det offeret vi har gjort for vårt fedreland."
Napoleon giftet seg med den østerrikske prinsessen Marie-Louise i 1810. Hennes far, keiser Frans 2., hadde tapt flere slag mot Napoleon og måtte godta ekteskapet.
Ekteskapet med Joséphine ble annullert med henvisning til at det ikke hadde vært nok vitner.
Ni måneder senere fødte Marie-Louise en sønn. Nesten samtidig fødte Napoleons polske elskerinne Maria Walewska også en sønn. Napoleon var altså i stand til å få barn.
Fra slottet Malmaison sendte Joséphine sin eksmann en ydmyk gratulasjon. Etter skilsmissen hadde hun fått lov til å beholde slottet som privatbolig.
"Glem aldri en som aldri har glemt og aldri vil glemme deg." Napoleon i sitt siste brev til Joséphine.
Napoleon var imidlertid ikke ferdig med krig, og i 1812 dro han ut mot tsar Aleksander 1., som hadde brutt den tidligere inngåtte fredsavtalen.
Felttoget mot Russland endte katastrofalt, og Napoleon måtte abdisere i 1814. Før et skip tok ham til eksil på øya Elba, skrev han til sin ekskone:
"Farvel, min kjære Joséphine. Resigner slik jeg har gjort, og glem aldri en som aldri har glemt og aldri vil glemme deg."
Brevet ble det siste, for Joséphine lå dødssyk med lungebetennelse. Barna Hortense og Eugène hørte moren mumle "Bonaparte, Elba..." før hun døde 29. mai 1814.
Napoleons drøm om en sønn gikk i oppfyllelse. Men sønnen rakk bare å være keiser i to uker.
Keiserens store arvefølgeplan slo feil
I 1811 fikk Napoleon endelig den tronarvingen han hadde ønsket seg. Men skjebnen ville det likevel annerledes.
Kirkeklokkene i Paris ringte da Napoleons andre kone, Marie-Louise, fødte en sønn 20. mars 1811. Gutten, Napoleon François Charles Joseph Bonaparte, skulle etterfølge faren på tronen.
Etter nederlaget ved Waterloo i 1815 kunngjorde Napoleon at han bare ville abdisere hvis sønnen fikk tronen. I to uker var gutten formelt sett keiser Napoleon 2. før faren ble nødt til å oppgi kravet.
Tilhengerne av Bonaparte-dynastiet håpet imidlertid at sønnen ville gjenreise imperiet når han ble myndig. Drømmen ble knust da Napoleons eneste ektefødte sønn døde av tuberkulose 22. juli 1832.
Men alt var ikke tapt. Napoleons bror Louis hadde nemlig giftet seg med Joséphines datter Hortense i 1802. Seks år senere fikk de sønnen Charles Louis Bonaparte, som var i slekt med både Napoleon og Joséphine.
Charles Louis gikk inn i politikken og ble utnevnt til Frankrikes første president i 1848. Etter et statskupp fire år senere ble han kronet som Napoleon 3.
I 1870 tapte han imidlertid slaget ved Sedan mot prøysserne og gikk i eksil. Den siste keiseren av Bonaparte-klanen døde syk og nedbrutt i 1873.
Da han fikk nyheten om Joséphines død, stengte Napoleon seg inne i et døgn uten mat og drikke.
I et forsøk på å gjenreise sitt imperium flyktet Napoleon fra Elba året etter, men led nederlag ved Waterloo.
Denne gangen ble den tidligere keiseren sendt til klippeøya St. Helena i Sør-Atlanteren, der han døde 5. mai 1821.
Napoleons siste ord var "Hæren, i spissen for hæren (...) Joséphine".
Etter Joséphines død i 1814 ble hun gravlagt i kirken Saint-Pierre-Saint-Paul i Rueil-Malmaison. Barna bekostet et praktfullt gravmonument for moren, der hun kneler i samme positur som da Napoleon kronet henne i 1804.
Noen dager før sin død i 1821 uttrykte Napoleon ønske om å bli begravet sammen med Josephine hvis han ikke fikk lov til å bli begravet i Saint-Denis, der franske konger tradisjonelt lå begravet.
Han fikk ingen av ønskene oppfylt. I stedet lå han i en navnløs grav på øya Sankt Helena i 19 år før levningene hans ble overført til Paris. 21 år senere ble keiseren stedt til hvile i et gravmonument ved Hôtel des Invalides - ca. 15 kilometer fra sin elskede Joséphines siste hvilested.