Napoleons seier løp ut i sanden

Den unge generalen Napoleon erobrer Egypt i 1798. Men landets nye farao undervurderer hvor høyt undersåttene hans hater ham og snart står Egypt i brann.

Den unge generalen Napoleon erobrer Egypt i 1798. Men landets nye farao undervurderer hvor høyt undersåttene hans hater ham og snart står Egypt i brann.

Niday Picture Library/Imageselect

Rasende egyptere løper gjennom gatene i Kairo mens de svinger køller og økser over hodet og roper: "Død over de vantro!"

Noen av byens innbyggere reiser barrikader, andre samles utenfor Kairos store moské, al-Azhar. Stemningen er på kokepunktet.

Fire måneder tidligere har en hær av franskmenn erobret landet, men den 21. oktober 1798 har de muslimske egypterne i Kairo fått nok av de vantro.

Noen av opprørerne forskanser seg i moskeen. Franske soldater som prøver å storme bygningen blir møtt av steiner og økser som flyr gjennom luften.

"Vi må innta Egypt. Landet har aldri tilhørt en europeisk nasjon.” Napoleon i et brev til Frankrikes utenriksminister.

Overalt i Kairo blir grupper av franske soldater og koptere, byens kristne mindretall, overmannet av mengden. Mange blir hugget i hjel eller får halsen skåret over.

Et fredstilbud fra den franske øverstkommanderende, den 29 år gamle generalen Napoleon Bonaparte, avvises av opprørslederne i moskeen.

Napoleon retter deretter kanonene sine mot den hellige bygningen. Et døgn senere er opprøret slått ned, men 300 franske soldater og 3000 egyptere har mistet livet.

Offisielt har franskmennene kommet til Egypt for å spre vitenskap og demokrati, men det blodige opprøret tyder på at egypterne hater sine nye herskere.

Napoleon og hans menn lærte å bruke kameler når de reiste rundt i ørkenen.

© Niday Picture Library/Imageselect

Revolusjonen sendte Napoleon til Egypt

Revolusjonens vinder har blåst i Frankrike siden 1789. Ludvig 16 og Marie-Antoinette er henrettet, og en republikk har blitt utropt.

En av det nye Fran­krikes mest vellykkede generaler er Napoleon Bonaparte. Etter flere militære triumfer i Europa får han av regjeringen – kalt Direktoriet – i 1798
grønt lys til å invadere Egypt.

Ville vingestekke England

Napoleon hadde begynt å planlegge erobringen av Egypt et år før han plantet støvlene i ørkensanden.

Et vellykket felttog i Nord-Italia i 1796-97 hadde gitt generalen blod på tann om mer heder og ære. Koloniseringen av Egypt ville gagne Frankrike, mente Napoleon.

Erkefienden England ville dermed bli avskåret fra sitt handelsnettverk med koloniene i India, og eksporten av egyptisk bomull, ris og kaffe til Europa lovet godt for statskassen i den franske republikken.

"Vi må innta Egypt. Landet har aldri tilhørt en europeisk nasjon,” skrev Napoleon til utenriksminister Charles Maurice de Talleyrand i september 1797.

“Franskmennene var spredt ut over byens omland som en sverm av gress-hopper” El-Djabarti, egyptisk historiker, om den franske invasjonsstyrken.

Talleyrand forela planen for den franske regjeringen – en gruppe på fem menn kalt Direktoriet. Svaret var ja. Direktoriet fryktet at den populære generalen Napoleon ellers ville forsøke å ta makten i Frankrike.

Da ville regjeringen heller starte en krig med det osmanske riket, som offisielt hersket over Egypt. Republikkens pengekasse var imidlertid tom på grunn av kriger mot bl.a. England.

For å skaffe penger måtte Napoleon beskatte sine italienske områder hardt og tømme pavens skattkammer for 3 mill. gullfranc.

For pengene satte generalen opp en hær på 40.000 mann, 3000 hester og 300 kanoner, samt 400 laste- og krigsskip. Napoleon tok også med seg 167 kunstnere og vitenskapsfolk.

“Mine menn vil tilintetgjøre dem, og jeg vil skjære opp hodene deres som vannmeloner.” Mamelukkenes leder Murad Bey om den franske fienden.

Ekspedisjonen var nemlig også et forskningsprosjekt som skulle bringe vitenskap og demokrati til Egypt.

"Frihetens ideal, som har gjort Republikken til Europas dommer, vil også dømme over hav, over fjerne land," lød hans pompøse proklamasjon.

Hva Napoleon mente med "fjerne land", hadde verken soldater eller sjømenn noen anelse om da flåten stevnet ut fra middelhavsbyen Toulon den 19. mai 1798.

Av frykt for engelske spioner var felttogets mål bare kjent av en liten indre krets.

Vallettas befestning var en av verdens sterkeste i 1798. Likevel erobret Napoleon Malta på tre dager.

© DAMALS

Malta var invasjonens springbrett

Napoleon ønsket å sikre seg et sterkt fotfeste i Middelhavet før invasjonen av Egypt. Mot slutten av 1700-tallet hadde øya Malta nær Nord-Afrikas
kyst verdens sterkeste festningsverk i byen Valletta.

Napoleon anså derfor øya for å være strategisk viktig. Hvis han erobret Malta, kunne Frankrike bryte den engelske dominansen i Middelhavet.

Malta hadde blitt styrt av johannitterne, en kristen ridderorden, siden 1530. Men riddernes styre fikk en brå slutt da franske tropper gikk i land i fire mindre maltesiske havnebyer 10. juni 1798.

Til tross for Vallettas legendariske festninger, overga ordenens leder, stormester Ferdinand von Hompesch, seg nesten uten kamp. Mange av ordenens riddere var franske og nektet å slåss mot sine landsmenn.

Etter noen mindre trefninger ga stormesteren opp motstanden. Med Malta sikret, satte Napoleon kursen mot Egypt.

Napoleon smatt forbi Nelson

Tross hemmelighetskremmeriet hadde spioner fanget opp at en fransk flåte var på vei ut.

Den britiske admiralen Horatio Nelson var derfor allerede i Middelhavet og prøvde å oppbringe den franske flåten ved Napoli og senere ved Malta.

Takket være tåke og nattemørke lyktes det imidlertid flåten å slippe usett forbi. Først da en fransk utkikkspost den 30. juni øynet kysten av Egypt, visste alle hvor reisen gikk hen.

Malteserordenens stormester Ferdinand von Hompesch overga Malta til Napoleon.

© Heritage Auctions

Napoleon forlangte at soldater umiddelbart skulle settes i land i de medbrakte båtene. For de lokale egyptiske fiskerne var det et merkelig skue: 4000 franske soldater tumlet i land – ikledd fargesprakende blå og røde uniformer.

Under vaiende faner og til lyden av trommevirvler fra et lite musikkorps marsjerte soldatene med Napoleon i spissen mot byen Alexandria ca. 8 km unna.

Når havnebyen var erobret, kunne flåten legge til kai og sette resten av hæren i land, visste hærføreren.

Tørst presset soldatene fremover

Byens borgere fulgte skrekkslagne med oppe fra bymuren da Napoleons hær dukket opp.

"Franskmennene var spredt ut over byens omland som en sverm av gress-hopper" lød beskrivelsen fra El-Djabarti, en samtidig egyptisk historiker.

Advart av speidere hadde byens kommandant sendt ilbud til Kairo ca. 200 km lenger sør. Med bare 500 soldater til å forsvare Alexandria, var det nødvendig med forsterkninger.

I Kairo tok Murad Bey, leder av Egypts krigerelite mamelukkene, lett på saken. Den osmanske sultanen Selim 3 var riktignok Egypts formelle hersker, men rytterkrigerne hadde vært de reelle herskerne i landet i århundrer.

Da Murad Bey hørte at franskmennene var til fots, skrøt han selvsikkert: "Mine menn vil tilintetgjøre dem, og jeg vil skjære opp hodene deres som vannmeloner."

“Folk her har andre vaner dere må venne dere til. Plyndring vanærer oss og skaper fiender av de samme menneskene vi er interessert i å ha som venner”. Napoleon i en instruks til sine soldater.

Napoleon var klar over faren for et mamelukk-angrep og skrev innsmigrende til kommandanten i Alexandria i håp om at byen raskt ville overgi seg: "Vi franske er nære venner av sultanen, og dere bør oppføre dere som om vi var allierte."

Napoleon fikk ikke noe svar på sin åpenlyse løgn og ga ordre om å angripe byen. “Våre soldater stormet frem. Tross beskytning fra forsvarerne og byger av stein som de kastet mot oss, begynte vi fryktløst å storme murene,” skrev løytnant Nicolas Desvernoirs hjem i et brev.

Franskmennene var ikke bare drevet av heltemot. I den nordafrikanske heten var soldatene med sine tykke, europeiske ulluniformer i ferd med å smelte.

“Tørst drev soldatene våre. Det handlet om å finne vann eller dø – vi hadde ikke noe valg," innrømmet Desvernoirs.

Alexandrias forfalne bymur var lett å forsere, og de dehydrerte franske soldatene stormet bort til brønnene før de gjenopptok kampen.

Fra byens tak skjøt forsvarerne på inntrengerne, men egypterne hadde ikke en sjanse. Alexandria falt på under seks timer.

Under Napoleons felttog til Egypt fant en fransk offiser Rosetta-steinen i juli 1799.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Franske vitenskapsmenn grunnla egyptologien

Napoleon brakte vitenskapsmenn med seg til Egypt i 1798. Forskerne skulle spre opplysningstidens idealer i landet og hjelpe den franske hæren.

Da Napoleons hær kom til Egypt, var det ikke bare soldater som gikk i land på den nordafrikanske kysten.

Med hæren fulgte også et team av 167 sivile eksperter som ingeniører, matematikere, fysikere, kjemikere, geologer og botanikere.

Offisielt skulle forskerne hjelpe den franske hæren – f.eks. ved å lage kart over det egyptiske veinettet, bygge møller for å male korn og grave en Suez-kanal.

Ikke alle planer ble satt ut i livet, men vitenskapsmennene fant uvurderlige skatter i Egypt. En av dem var Rosetta-steinen, der forskerne fant et dekret fra farao Ptolemaios 5 (210-180 f.Kr.).

Teksten er på gresk og egyptisk, men den egyptiske teksten er gjengitt med to skriftsystemer – henholdsvis demotisk og med hieroglyfer.

Takket være den greske teksten lyktes det siden den franske lingvisten J.F. Champollion å knekke hieroglyfenes hemmelighet.

Kunstneren Vivant Denon tegnet en rekke skisser av oldtidsminnenes dekorerte vegger som i 1802 ble gitt ut i det illustrerte verket Reise i Nedre og Øvre Egypt.

Tegningene av f.eks. sfinxen vakte interesse i Europa og bidro til å grunnlegge et nytt fagområde: egyptologien.

© The Picture Art Collection/Imageselect

Tettskrevet stein løste hieroglyfenes gåte

Rosetta-steinen ble funnet i byen Rosetta. På forsiden var tre tekster skrevet med ulike skriftsystemer. Engelskmennene beslagla steinen, men de franske forskerne hadde tatt en gipsavstøping av den.

© The Picture Art Collection/Imageselect

Tempeltak avslørte oldtidens himmelhvelv

I et oldtidstempel fant kunstneren Vivant Denon i taket en gjengivelse av dyrekretsen, dvs. beltet av stjernetegn på himmelen. Denons skisser av kretsen ble trykket i hans verk om Egypt.

© The Picture Art Collection/Imageselect

Oppmålinger endte som arkeologisk skattekart

Topografer reiste med de franske soldatene for å måle opp landskapet. Når forskerne fant forhisto­riske templer og monumenter, bl.a. i Theben, Karnak og Abydos, markerte de dem på kartene.

Maten råtnet under marsjen

Dagen etter ble hester og kanoner losset på kaia i Alexandria. For å unngå uro, fikk Napoleon trykket ordensregler for soldatene sine på en trykkpresse han hadde med seg:

“Folk her har andre vaner dere må venne dere til. Plyndring vanærer oss og skaper fiender av de samme menneskene vi er interessert i å ha som venner”.

Trykkeren hadde også tatt med seg arabiske skrifttegn, og Napoleon fikk en lingvist til å skrive en propagandatekst.

“Alt for lenge har mamelukkene tyrannisert det vakreste landet i verden. I Guds øyne er vi like, men hvem eier de vakreste slavene, de største eiendommene?

Mamelukkene. Alle som støtter oss vil bli lykkelige,” lovet Napoleon på trykte løpesedler som ble distribuert i byen.

“Kvinnene, naturens mesterverk andre steder, er her stygge og frastøtende”. Jean-François Detroyer, fransk major, om egyptiske kvinner.

Med Alexandria under sin kontroll marsjerte feltherren videre mot Kairo med 25.000 mann. Turen gikk gjennom en brennhet ørken. De få brønnene soldatene fant ble tømt til siste dråpe.

"I bunnen var råttent gjørmevann, som de skrapte opp og fordelte seg imellom etter mål, som var det små cognacdrinker", skrev kunstneren Vivant Denon.

Feltrasjonene, ofte kjeks, begynte også å råtne under marsjen. Soldatene ribbet derfor melon-markedene langs Nilen for frukt og betalte bøndene med
bronseknapper fra uniformene sine.

Taktikk lurte overlegen rytterhær

Rett før daggry den 13. juli sto franskmennene for første gang overfor mamelukkene ved landsbyen Shubra Khit, 130 km fra Kairo.

Napoleon beordret hæren sin samlet i karreer (firkantede formasjoner), der hver side besto av infanteri.

Beskyttet inne i karreene sto det franske kavaleriet, hærens pakkesler og de sivile forskerne. Med høye skrik angrep mamelukkene. Infanteristene svarte med rifleild. På en time hadde 1000 ryttere falt og mamelukkene sendt på flukt.

Hæren fortsatte sørover, men med stadige avbrytelser. Kunstneren Denon insisterte på å tegne skisser av oldegyptiske minnesmerker underveis, mens biologen Étienne Geoffroy Saint-Hilaire samlet inn steiner og planter.

Hver gang ventet soldatene i den brennende solen. "Esler og forskere i midten", ropte offiserene når hæren stilte seg opp i karré for å kontre småangrep fra beduiner og mamelukker.

“Ingen grunn til bekymring, ingen ønsker mer enn jeg å bidra til deres velbefinnende”. Napoleon til de undertvungne egypterne.

"Esler" ble raskt soldatslang for de besværlige forskerne.

Ved soloppgang den 21. juli sto Napoleon bare 4 km fra Kairo. Men veien fremover var sperret av Murad Beys ryttere. For å oppmuntre soldatene pekte Napoleon på pyramidene i horisonten: “Fremad! 40 århundrer betrakter dere!”

I baklandet sto tusenvis av egyptere og ropte hyllester til Murad Bey. Musikkorpset spilte republikkens kampsang Marseillaisen for å overdøve dem, og de franske soldatene skrålte med.

Rytterkrigerne angrep med svingende sverd, men karreene holdt stand. Mamelukkene trakk seg tilbake, og franskmennene rykket frem.

I panikk flyktet Murad Bey til hest gjennom de forvillede tilskuerne. Bak ham lå 20.000 av krigerne hans døde eller sårede.

Napoleon døpte sin blodige seier "slaget ved pyramidene". I virkeligheten var monumentene knapt synlige fra slagmarken, men navnet hørtes bra ut.

Kort etter sin ankomst til Egypt vant Napoleon en knusende seier over de herskende mamelukkene.

©

Slaget ved pyramidene sendte mamelukkene på flukt

Ved daggry den 21. juli 1798 barket Napoleons franske styrker sammen med mamelukkenes hær av fotfolk og ryttere i et stort slag nær Giza.

Napoleon visste fra tidligere franske reisebeskrivelser at mamelukkene var nesten uovervinnelige på hesteryggen.

En mamelukk kunne avfyre sine pistoler mot fienden eller kaste sitt korte spyd javelin i galopp. Hesten ble styrt ved hjelp av lett press fra rytterens bein.

Den franske øverstbefalende samlet sitt infanteri i fem karreer hvis sider besto av 6 til 10 rekker av soldater med rifler. I hvert karréhjørne sto kanoner.

Under angrep tordnet de franske kanonene mot mamelukkenes ryttere mens den forreste rekken av soldater gikk ned på kne og skjøt. Deretter fyrte neste rekke soldater av riflene sine. Manøveren gjentok seg til den innerste rekken av soldater hadde skutt.

Skitten storby kjedet soldatene

Til tonene av musikkorpsets fanfarer og i spissen for en kontingent av franske stormtropper, de granatbevæpnede grenaderer, red Napoleon dagen etter inn i Kairo og slo seg ned i et mamelukk-palass.

Byen hadde en befolkning på 500.000 og var større enn datidens Paris, men franskmennene vemmedes – stanken av søppel hang overalt og innbyggerne var skitne og illeluktende.

“Skjeggete menn i filler sitter på huk som aper. Kvinnene, naturens mesterverk andre steder, er her stygge og frastøtende. Ansiktet er skjult bak skitne slør. Nakne, dinglende bryster kan ses gjennom de fillete kjolene,” fnøs den franske majoren Jean-François Detroyer.

Blant historikere hersker det usikkerhet om hvorvidt de franske troppene kunne se pyramidene fra slagmarken da de beseiret mamelukkene i det slaget som Napoleon døpte “slaget ved pyramidene”.

© Shutterstock

For å bedre hygienen opprettet Napoleon fire sykehus med franske leger og plass til 600 pasienter. Både franskmenn og egyptere kunne få behandling her.

Avfallet skulle dessuten samles opp av søppelmenn og lik begraves utenfor bymurene på en nylig anlagt gravplass, bestemte han.

For å understreke sine gode intensjoner, innkalte Kairos nye hersker byens sjeiker – dvs. respekterte eldre menn -–og de religiøse lederne til møte.

“Ingen grunn til bekymring, ingen ønsker mer enn jeg å bidra til deres velbefinnende,” lød Napoleons beroligende forsikringer via en tolk.

Han forklarte også byens elite at egyptiske skikker ville bli respektert – f.eks. kunne moskeene trygt åpne igjen.

Dagliglivet vendte tilbake til Kairo, bl.a. i form av gjenåpnede markeder, men i midten av august mottok hærføreren foruroligende nyheter.

Den britiske admiralen Nelson hadde skutt den franske flåten i senk i et sjøslag. Napoleons hær var stengt inne i Egypt.

I britisk presse ble Napoleon fremstilt som en kujon fordi han etterlot hæren sin i Egypt.

© Florilegius/Imageselect

Napoleon gikk fra egyptisk fiasko til keiserkroning

Mens Napoleon prøvde å få styr på Egypt, kom det i august 1799 en melding fra Paris: Frankrike var i krig med bl.a. England og Østerrike – og nederlaget truet.

Napoleon satte kursen hjemover. Han var neppe lei over å vende Afrika ryggen, for drømmen hans om å kontrollere Egypt hadde mislykkes.

Akkurat som på nedturen smatt han ubemerket forbi den britiske flåten, og vha. løgnaktige proklamasjoner om sine store seire i Egypt og Midtøsten ble generalen snart populær blant franskmennene.

Direktoriets (regjeringens) makt vaklet på grunn av korrupsjon og inkompetanse, og etter et kupp den 9. november 1799 satte Napoleon og hans soldater regjeringen på porten.

Napoleon utnevnte seg selv til konsul og ble landets reelle hersker. Med en rekke seire gjorde han Frankrike til en stormakt på bare få år. I 1804 kunne Napoleon sette keiserkronen på hodet og oppløse republikken.

Vitenskap avvist som tryllekunster

Avskåret fra Frankrike rettet Napoleon all sin energi mot sitt koloniprosjekt. Etter fransk modell fikk Egypt sitt første parlament med sete i Kairo.

Her satt landsby-eldste, sjeiker og kjøpmenn – valgt av franskmennene. Medlemmene forsto ikke ideen om at alle hadde én stemme. Som alltid bestemte sjeikene på forhånd hvordan en sak skulle avgjøres.

Kairo fikk også et vitenskapsakademi, biblioteker og et observatorium, men egypterne viste bare lunken interesse.

Foran en gruppe sjeiker blandet den franske kjemikeren Claude Louis Berthollet ulike væsker slik at de avga røyk eller endret farge.

Sjeikene kalte de kjemiske prosessene for "tryllekunster". At biologen Saint-Hilaire skrev på et verk om Nilens fiskearter som var ukjent i Europa, gjorde heller ikke inntrykk.

“Vi vet jo at Allah har skapt 30.000 dyrearter. 10.000 lever på land og 20.000 lever under vann,” forklarte en av sjeikene den forundrede biologen.

Franskmennene prøvde å gi Kairo litt storby-atmosfære ved å åpne kafeer og en dyrepark, men egypterne holdt seg borte – og soldatene kjedet seg.

“Det franske folk er en nasjon av sta, vantro og tøylesløse slyngler”. En løpeseddel som ble spredt i Midtøsten.

For å smigre egypterne ble profeten Muhammeds fødselsdag i august feiret med opptog og utdeling av mat i de franskokkuperte byene. I Kairo skulle folket også underholdes med synet av en ballong.

Varmluftsballonger var en ny fransk oppfinnelse av brødrene Montgolfier. Lederen for Vitenskapsakademiet slet med å få ballongen ferdig, men paradenummeret fløy bare noen få meter før ballongen krasjet i bakken.

Sjarmoffensiven var stort sett en flopp, for Napoleons fikse ideer ble finansiert av upopulære ekstraskatter som egypterne selv måtte betale.

"Det franske folket er en nasjon av sta, vantro og tøylesløse slyngler," het det i en løpeseddel som ble delt ut. Teksten pustet til egypternes vrede, og i oktober brøt det ut opptøyer i Kairo.

Opprøret ble slått ned, men i januar 1799 løp det et rykte i byen: Ved Rhodos var den osmanske flåten i ferd med å samles, og 30.000 tropper var angivelig på vei. Sultan Selim 3 ville ha tilbake Egypt.

Hester og esler forsvant om natten

For å komme sultanen i forkjøpet marsjerte Napoleon nordover langs kysten med 13.000 mann. Som pakkdyr hadde hæren med seg 3000 kameler som tålte ørkenheten. Men tilgangen på vann og mat var mangelfull.

Sultne soldater slaktet og spiste pakk-esler og kameler. En major våknet en morgen og oppdaget at mennene hadde spist hesten hans om natten.

Etter en ni dagers marsj sto hæren foran Jaffa i dagens Israel. Napoleon sendte en budbringer til byens kommandant med krav om overgivelse. Kort etter ble meglerens avkappede hode satt på en stake og utstilt på bymuren.

Drapet fikk franskmennene til å se rødt. Kanonene skjøt bymurene i Jaffa sønder og sammen, og soldatene veltet inn og jog bajonettene i byens menn, kvinner og barn. Minst 4000 sivile ble drept.

Uheldigvis var den overfylte byen rammet av pest, og franskmennene ble smittet. Ifølge fransk propaganda besøkte Napoleon byens sykehus og hjalp til med å legge pestrammede på bårer.

“Fienden kastet seg i vannet for å nå båtene ute på havet. Alle druknet i det skrekkeligste syn jeg har sett” Napoleon om sultanens flyktende soldater.

Deretter gikk turen for de friske soldatene nordover til festningsbyen Akko (Acre). Her kom det franske kanonbombardementet til kort; Akkos bymurer var for sterke. Igjen og igjen sendte Napoleon soldatene sine frem for å forsere murene, men forsvarerne slo tilbake.

"De beleirede kastet et regn av steiner, antente granater, flammende blokker av tjæret tre og kokende olje," beskrev den franske kapteinen François.

Midt oppi det hele dukket sultanens tropper opp. Napoleon dannet raskt karreer og slo tilbake fiendens rytterangrep. 6000 osmaner og mamelukker ble drept mens franskmennene angivelig slapp med to døde.

Den franske suksessen tok imidlertid ikke motet fra innbyggerne i Akko, for i havnen leverte engelske skip mat, vann og ammunisjon til de beleirede.

Etter to måneder ga Napoleon opp og dro slukøret tilbake til Egypt. Tilbake i Kairo skjulte hærføreren skuffelsen i en svulstig kunngjøring til soldatene:

"Den osmanske hæren som marsjerte mot Egypt er ødelagt. Festningene i byene Gaza, Jaffa, Haifa og Akko er redusert til murbrokker”.

I 1799 var Frankrike i krig med Den andre koalisjonen (1798-1802), som bl.a. omfattet Storbritannia, Østerrike og Russland. Napoleon forlot Egypt for å bekjempe de mange fiendene.

© Louis François Baron Lejeune, incamerastock/Imageselect, Niday Picture Library/Imageselect & Fine Art Images/Imageselect

Keiser Frans 2.

Østerrikes hevnkrig

Etter et felttog i 1797 hadde Napoleon tvunget Østerrike til å avstå Lombardia. Østerrikerne ønsket området tilbake, men etter to store nederlag måtte de gi opp og inngå en fred med Frankrike i 1801.

© Louis François Baron Lejeune, incamerastock/Imageselect, Niday Picture Library/Imageselect & Fine Art Images/Imageselect

Kong Georg 3.

England fryktet for handelen

Britene erklærte Frankrike krig bl.a. fordi Napoleons ekspedisjon til Egypt skar av handelsforbindelsene til Det fjerne østen. Britene seiret i Egypt, og i en avtale i 1802 oppga Frankrike offisielt landet.

© Louis François Baron Lejeune, incamerastock/Imageselect, Niday Picture Library/Imageselect & Fine Art Images/Imageselect

Tsar Paul 1.

Russland hadde flere mål

Napoleon drømte om å marsjere fra Egypt opp gjennom Midtøsten for å erobre deler av det russiske territoriet i Sentral-Asia. Napoleons ekspansjonsplaner var med på å trekke Russland inn i krigen, men tsaren ønsket også å gjeninnsette bourbonerne på tronen i Frankrike.

Den andre koalisjonen brøt dog sammen etter at Østerrike og England sluttet fred med Frankrike.

Hærføreren stakk av til Frankrike

Knapt var Napoleon tilbake i Kairo sommeren 1799 før han måtte marsjere mot havnebyen Abu Qir. Her hadde sultanens flåte landsatt 15.000 mann.

Osmanenes øverstkommanderende Mustafa Pasha begikk en brøler ved å samle alle sine folk i forsvarslinjer foran byen.

Da det franske kavaleriet brøt gjennom, fikk sultanens soldater panikk og flyktet mot kysten for å unngå å bli hugget ned bakfra av rytternes sabler.

Østerrike led et avgjørende nederlag mot Napoleon under slaget ved Marengo den 14. juni 1800.

© Louis François Baron Lejeune, incamerastock/Imageselect, Niday Picture Library/Imageselect & Fine Art Images/Imageselect

I dagene som fulgte fløt likene i land mens foruroligende brev hjemmefra nådde det franske hovedkvarteret: landets hærer var under press i Europa, og Direktoriet tryglet Napoleon om hjelp.

I august 1799 seilte han hjem til Frankrike. I et brev utnevnte han general Jean-Baptiste Kléber til sin etterfølger.

Heller ikke Kléber klarte å gjøre Egypt til en fransk koloni. Han ble knivstukket til døde året etter.

I 1801 ble franskmennene beseiret av engelsk-osmanske styrker, og etter en fredsavtale ble restene av den franske hæren seilt hjem til Frankrike på engelske skip. Halvparten av soldatene var da enten døde eller sårede.

Napoleon Bonapartes koloniprosjekt hadde rent ut i sanden. Nå lå fremtiden til den ærgjerrige generalen i Europa.