Napoleons seier løp ut i sanden

Overalt i Kairo blir grupper av franske soldater og koptere, byens kristne mindretall, overmannet av mengden. Mange blir hugget i hjel eller får halsen skåret over.

Et fredstilbud fra den franske øverstkommanderende, den 29 år gamle generalen Napoleon Bonaparte, avvises av opprørslederne i moskeen.

Napoleon retter deretter kanonene sine mot den hellige bygningen. Et døgn senere er opprøret slått ned, men 300 franske soldater og 3000 egyptere har mistet livet.

Offisielt har franskmennene kommet til Egypt for å spre vitenskap og demokrati, men det blodige opprøret tyder på at egypterne hater sine nye herskere.

Ville vingestekke England

Napoleon hadde begynt å planlegge erobringen av Egypt et år før han plantet støvlene i ørkensanden.

Et vellykket felttog i Nord-Italia i 1796-97 hadde gitt generalen blod på tann om mer heder og ære. Koloniseringen av Egypt ville gagne Frankrike, mente Napoleon.

Erkefienden England ville dermed bli avskåret fra sitt handelsnettverk med koloniene i India, og eksporten av egyptisk bomull, ris og kaffe til Europa lovet godt for statskassen i den franske republikken.

"Vi må innta Egypt. Landet har aldri tilhørt en europeisk nasjon,” skrev Napoleon til utenriksminister Charles Maurice de Talleyrand i september 1797.

Talleyrand forela planen for den franske regjeringen – en gruppe på fem menn kalt Direktoriet. Svaret var ja. Direktoriet fryktet at den populære generalen Napoleon ellers ville forsøke å ta makten i Frankrike.

Da ville regjeringen heller starte en krig med det osmanske riket, som offisielt hersket over Egypt. Republikkens pengekasse var imidlertid tom på grunn av kriger mot bl.a. England.

For å skaffe penger måtte Napoleon beskatte sine italienske områder hardt og tømme pavens skattkammer for 3 mill. gullfranc.

For pengene satte generalen opp en hær på 40.000 mann, 3000 hester og 300 kanoner, samt 400 laste- og krigsskip. Napoleon tok også med seg 167 kunstnere og vitenskapsfolk.

Ekspedisjonen var nemlig også et forskningsprosjekt som skulle bringe vitenskap og demokrati til Egypt.

"Frihetens ideal, som har gjort Republikken til Europas dommer, vil også dømme over hav, over fjerne land," lød hans pompøse proklamasjon.

Hva Napoleon mente med "fjerne land", hadde verken soldater eller sjømenn noen anelse om da flåten stevnet ut fra middelhavsbyen Toulon den 19. mai 1798.

Av frykt for engelske spioner var felttogets mål bare kjent av en liten indre krets.

Napoleon smatt forbi Nelson

Tross hemmelighetskremmeriet hadde spioner fanget opp at en fransk flåte var på vei ut.

Den britiske admiralen Horatio Nelson var derfor allerede i Middelhavet og prøvde å oppbringe den franske flåten ved Napoli og senere ved Malta.

Takket være tåke og nattemørke lyktes det imidlertid flåten å slippe usett forbi. Først da en fransk utkikkspost den 30. juni øynet kysten av Egypt, visste alle hvor reisen gikk hen.

Napoleon forlangte at soldater umiddelbart skulle settes i land i de medbrakte båtene. For de lokale egyptiske fiskerne var det et merkelig skue: 4000 franske soldater tumlet i land – ikledd fargesprakende blå og røde uniformer.

Under vaiende faner og til lyden av trommevirvler fra et lite musikkorps marsjerte soldatene med Napoleon i spissen mot byen Alexandria ca. 8 km unna.

Når havnebyen var erobret, kunne flåten legge til kai og sette resten av hæren i land, visste hærføreren.

Tørst presset soldatene fremover

Byens borgere fulgte skrekkslagne med oppe fra bymuren da Napoleons hær dukket opp.

"Franskmennene var spredt ut over byens omland som en sverm av gress-hopper" lød beskrivelsen fra El-Djabarti, en samtidig egyptisk historiker.

Advart av speidere hadde byens kommandant sendt ilbud til Kairo ca. 200 km lenger sør. Med bare 500 soldater til å forsvare Alexandria, var det nødvendig med forsterkninger.

I Kairo tok Murad Bey, leder av Egypts krigerelite mamelukkene, lett på saken. Den osmanske sultanen Selim 3 var riktignok Egypts formelle hersker, men rytterkrigerne hadde vært de reelle herskerne i landet i århundrer.

Da Murad Bey hørte at franskmennene var til fots, skrøt han selvsikkert: "Mine menn vil tilintetgjøre dem, og jeg vil skjære opp hodene deres som vannmeloner."

Napoleon var klar over faren for et mamelukk-angrep og skrev innsmigrende til kommandanten i Alexandria i håp om at byen raskt ville overgi seg: "Vi franske er nære venner av sultanen, og dere bør oppføre dere som om vi var allierte."

Napoleon fikk ikke noe svar på sin åpenlyse løgn og ga ordre om å angripe byen. “Våre soldater stormet frem. Tross beskytning fra forsvarerne og byger av stein som de kastet mot oss, begynte vi fryktløst å storme murene,” skrev løytnant Nicolas Desvernoirs hjem i et brev.

Franskmennene var ikke bare drevet av heltemot. I den nordafrikanske heten var soldatene med sine tykke, europeiske ulluniformer i ferd med å smelte.

“Tørst drev soldatene våre. Det handlet om å finne vann eller dø – vi hadde ikke noe valg," innrømmet Desvernoirs.

Alexandrias forfalne bymur var lett å forsere, og de dehydrerte franske soldatene stormet bort til brønnene før de gjenopptok kampen.

Fra byens tak skjøt forsvarerne på inntrengerne, men egypterne hadde ikke en sjanse. Alexandria falt på under seks timer.

Maten råtnet under marsjen

Dagen etter ble hester og kanoner losset på kaia i Alexandria. For å unngå uro, fikk Napoleon trykket ordensregler for soldatene sine på en trykkpresse han hadde med seg:

“Folk her har andre vaner dere må venne dere til. Plyndring vanærer oss og skaper fiender av de samme menneskene vi er interessert i å ha som venner”.

Trykkeren hadde også tatt med seg arabiske skrifttegn, og Napoleon fikk en lingvist til å skrive en propagandatekst.

“Alt for lenge har mamelukkene tyrannisert det vakreste landet i verden. I Guds øyne er vi like, men hvem eier de vakreste slavene, de største eiendommene?

Mamelukkene. Alle som støtter oss vil bli lykkelige,” lovet Napoleon på trykte løpesedler som ble distribuert i byen.

Med Alexandria under sin kontroll marsjerte feltherren videre mot Kairo med 25.000 mann. Turen gikk gjennom en brennhet ørken. De få brønnene soldatene fant ble tømt til siste dråpe.

"I bunnen var råttent gjørmevann, som de skrapte opp og fordelte seg imellom etter mål, som var det små cognacdrinker", skrev kunstneren Vivant Denon.

Feltrasjonene, ofte kjeks, begynte også å råtne under marsjen. Soldatene ribbet derfor melon-markedene langs Nilen for frukt og betalte bøndene med
bronseknapper fra uniformene sine.

Taktikk lurte overlegen rytterhær

Rett før daggry den 13. juli sto franskmennene for første gang overfor mamelukkene ved landsbyen Shubra Khit, 130 km fra Kairo.

Napoleon beordret hæren sin samlet i karreer (firkantede formasjoner), der hver side besto av infanteri.

Beskyttet inne i karreene sto det franske kavaleriet, hærens pakkesler og de sivile forskerne. Med høye skrik angrep mamelukkene. Infanteristene svarte med rifleild. På en time hadde 1000 ryttere falt og mamelukkene sendt på flukt.

Hæren fortsatte sørover, men med stadige avbrytelser. Kunstneren Denon insisterte på å tegne skisser av oldegyptiske minnesmerker underveis, mens biologen Étienne Geoffroy Saint-Hilaire samlet inn steiner og planter.

Hver gang ventet soldatene i den brennende solen. "Esler og forskere i midten", ropte offiserene når hæren stilte seg opp i karré for å kontre småangrep fra beduiner og mamelukker.

"Esler" ble raskt soldatslang for de besværlige forskerne.

Ved soloppgang den 21. juli sto Napoleon bare 4 km fra Kairo. Men veien fremover var sperret av Murad Beys ryttere. For å oppmuntre soldatene pekte Napoleon på pyramidene i horisonten: “Fremad! 40 århundrer betrakter dere!”

I baklandet sto tusenvis av egyptere og ropte hyllester til Murad Bey. Musikkorpset spilte republikkens kampsang Marseillaisen for å overdøve dem, og de franske soldatene skrålte med.

Rytterkrigerne angrep med svingende sverd, men karreene holdt stand. Mamelukkene trakk seg tilbake, og franskmennene rykket frem.

I panikk flyktet Murad Bey til hest gjennom de forvillede tilskuerne. Bak ham lå 20.000 av krigerne hans døde eller sårede.

Napoleon døpte sin blodige seier "slaget ved pyramidene". I virkeligheten var monumentene knapt synlige fra slagmarken, men navnet hørtes bra ut.

Skitten storby kjedet soldatene

Til tonene av musikkorpsets fanfarer og i spissen for en kontingent av franske stormtropper, de granatbevæpnede grenaderer, red Napoleon dagen etter inn i Kairo og slo seg ned i et mamelukk-palass.

Byen hadde en befolkning på 500.000 og var større enn datidens Paris, men franskmennene vemmedes – stanken av søppel hang overalt og innbyggerne var skitne og illeluktende.

“Skjeggete menn i filler sitter på huk som aper. Kvinnene, naturens mesterverk andre steder, er her stygge og frastøtende. Ansiktet er skjult bak skitne slør. Nakne, dinglende bryster kan ses gjennom de fillete kjolene,” fnøs den franske majoren Jean-François Detroyer.

For å bedre hygienen opprettet Napoleon fire sykehus med franske leger og plass til 600 pasienter. Både franskmenn og egyptere kunne få behandling her.

Avfallet skulle dessuten samles opp av søppelmenn og lik begraves utenfor bymurene på en nylig anlagt gravplass, bestemte han.

For å understreke sine gode intensjoner, innkalte Kairos nye hersker byens sjeiker – dvs. respekterte eldre menn -–og de religiøse lederne til møte.

“Ingen grunn til bekymring, ingen ønsker mer enn jeg å bidra til deres velbefinnende,” lød Napoleons beroligende forsikringer via en tolk.

Han forklarte også byens elite at egyptiske skikker ville bli respektert – f.eks. kunne moskeene trygt åpne igjen.

Dagliglivet vendte tilbake til Kairo, bl.a. i form av gjenåpnede markeder, men i midten av august mottok hærføreren foruroligende nyheter.

Den britiske admiralen Nelson hadde skutt den franske flåten i senk i et sjøslag. Napoleons hær var stengt inne i Egypt.

Vitenskap avvist som tryllekunster

Avskåret fra Frankrike rettet Napoleon all sin energi mot sitt koloniprosjekt. Etter fransk modell fikk Egypt sitt første parlament med sete i Kairo.

Her satt landsby-eldste, sjeiker og kjøpmenn – valgt av franskmennene. Medlemmene forsto ikke ideen om at alle hadde én stemme. Som alltid bestemte sjeikene på forhånd hvordan en sak skulle avgjøres.

Kairo fikk også et vitenskapsakademi, biblioteker og et observatorium, men egypterne viste bare lunken interesse.

Foran en gruppe sjeiker blandet den franske kjemikeren Claude Louis Berthollet ulike væsker slik at de avga røyk eller endret farge.

Sjeikene kalte de kjemiske prosessene for "tryllekunster". At biologen Saint-Hilaire skrev på et verk om Nilens fiskearter som var ukjent i Europa, gjorde heller ikke inntrykk.

“Vi vet jo at Allah har skapt 30.000 dyrearter. 10.000 lever på land og 20.000 lever under vann,” forklarte en av sjeikene den forundrede biologen.

Franskmennene prøvde å gi Kairo litt storby-atmosfære ved å åpne kafeer og en dyrepark, men egypterne holdt seg borte – og soldatene kjedet seg.

For å smigre egypterne ble profeten Muhammeds fødselsdag i august feiret med opptog og utdeling av mat i de franskokkuperte byene. I Kairo skulle folket også underholdes med synet av en ballong.

Varmluftsballonger var en ny fransk oppfinnelse av brødrene Montgolfier. Lederen for Vitenskapsakademiet slet med å få ballongen ferdig, men paradenummeret fløy bare noen få meter før ballongen krasjet i bakken.

Sjarmoffensiven var stort sett en flopp, for Napoleons fikse ideer ble finansiert av upopulære ekstraskatter som egypterne selv måtte betale.

"Det franske folket er en nasjon av sta, vantro og tøylesløse slyngler," het det i en løpeseddel som ble delt ut. Teksten pustet til egypternes vrede, og i oktober brøt det ut opptøyer i Kairo.

Opprøret ble slått ned, men i januar 1799 løp det et rykte i byen: Ved Rhodos var den osmanske flåten i ferd med å samles, og 30.000 tropper var angivelig på vei. Sultan Selim 3 ville ha tilbake Egypt.

Hester og esler forsvant om natten

For å komme sultanen i forkjøpet marsjerte Napoleon nordover langs kysten med 13.000 mann. Som pakkdyr hadde hæren med seg 3000 kameler som tålte ørkenheten. Men tilgangen på vann og mat var mangelfull.

Sultne soldater slaktet og spiste pakk-esler og kameler. En major våknet en morgen og oppdaget at mennene hadde spist hesten hans om natten.

Etter en ni dagers marsj sto hæren foran Jaffa i dagens Israel. Napoleon sendte en budbringer til byens kommandant med krav om overgivelse. Kort etter ble meglerens avkappede hode satt på en stake og utstilt på bymuren.

Drapet fikk franskmennene til å se rødt. Kanonene skjøt bymurene i Jaffa sønder og sammen, og soldatene veltet inn og jog bajonettene i byens menn, kvinner og barn. Minst 4000 sivile ble drept.

Uheldigvis var den overfylte byen rammet av pest, og franskmennene ble smittet. Ifølge fransk propaganda besøkte Napoleon byens sykehus og hjalp til med å legge pestrammede på bårer.

Deretter gikk turen for de friske soldatene nordover til festningsbyen Akko (Acre). Her kom det franske kanonbombardementet til kort; Akkos bymurer var for sterke. Igjen og igjen sendte Napoleon soldatene sine frem for å forsere murene, men forsvarerne slo tilbake.

"De beleirede kastet et regn av steiner, antente granater, flammende blokker av tjæret tre og kokende olje," beskrev den franske kapteinen François.

Midt oppi det hele dukket sultanens tropper opp. Napoleon dannet raskt karreer og slo tilbake fiendens rytterangrep. 6000 osmaner og mamelukker ble drept mens franskmennene angivelig slapp med to døde.

Den franske suksessen tok imidlertid ikke motet fra innbyggerne i Akko, for i havnen leverte engelske skip mat, vann og ammunisjon til de beleirede.

Etter to måneder ga Napoleon opp og dro slukøret tilbake til Egypt. Tilbake i Kairo skjulte hærføreren skuffelsen i en svulstig kunngjøring til soldatene:

"Den osmanske hæren som marsjerte mot Egypt er ødelagt. Festningene i byene Gaza, Jaffa, Haifa og Akko er redusert til murbrokker”.

Hærføreren stakk av til Frankrike

Knapt var Napoleon tilbake i Kairo sommeren 1799 før han måtte marsjere mot havnebyen Abu Qir. Her hadde sultanens flåte landsatt 15.000 mann.

Osmanenes øverstkommanderende Mustafa Pasha begikk en brøler ved å samle alle sine folk i forsvarslinjer foran byen.

Da det franske kavaleriet brøt gjennom, fikk sultanens soldater panikk og flyktet mot kysten for å unngå å bli hugget ned bakfra av rytternes sabler.

I dagene som fulgte fløt likene i land mens foruroligende brev hjemmefra nådde det franske hovedkvarteret: landets hærer var under press i Europa, og Direktoriet tryglet Napoleon om hjelp.

I august 1799 seilte han hjem til Frankrike. I et brev utnevnte han general Jean-Baptiste Kléber til sin etterfølger.

Heller ikke Kléber klarte å gjøre Egypt til en fransk koloni. Han ble knivstukket til døde året etter.

I 1801 ble franskmennene beseiret av engelsk-osmanske styrker, og etter en fredsavtale ble restene av den franske hæren seilt hjem til Frankrike på engelske skip. Halvparten av soldatene var da enten døde eller sårede.

Napoleon Bonapartes koloniprosjekt hadde rent ut i sanden. Nå lå fremtiden til den ærgjerrige generalen i Europa.