Napoleonskrigene: Den franske revolusjon baner vei for Napoleon
Utbruddet av den franske revolusjon i 1789 fikk mange og dyptrekkende konsekvenser – én av dem var nesten 25 års ubrutt krig.
Først de såkalte revolusjonskrigene, der det nye regimet forsvarte seg mot det meste av Europa, og dernest Napoleonskrigene, som var et gigantisk slagsmål mellom Napoleon og stormaktene.
Napoleon var korsikaner og en middelmådig artillerioffiser som fikk sjansen under revolusjonskrigene.
Han fikk første gang kommandoen over en hær i 1796 og forbløffet hele Europa. I spissen for fillete og underernærte soldater stormet han gjennom Nord-Italia, der han vant storslåtte seiere i Castiglione, Bassano, Arcole og Rivoli.
Napoleon kroner seg selv til keiser
Mens Napoleon leverte resultater på slagmarkene, var herskerne i Paris lammet av korrupsjon og udugelighet.
Det var derfor ikke mange som protesterte da den korsikanske generalen tok makten gjennom et kupp i 1799 med tittelen “førstekonsul”. I realiteten var Napoleon nå diktator, og i 1804 ga han seg selv tittelen keiser.
Etter vellykkede felttog tvang Napoleon Østerrike til fred etter seieren ved Marengo i 1800. I 1802 underskrev britene, som var Frankrikes siste fiende, freden i Amiens. De såkalte revolusjonskrigene var over.
Året etter, i 1803, brøt napoleonskrigene ut da britene ville bryte Napoleons kontroll over Nederland, Sveits og småstatene i Nord-Italia.
Napoleon drømte om å invadere Storbritannia, men i 1805 ødela britenes admiral Nelson den franske flåten i slaget ved Trafalgar.
I stedet rettet Frankrikes keiser oppmerksomheten mot Østerrike og Russland, som også erklærte ham krig.
Napoleon tromler gjennom Europa
I spissen for den såkalte Storarmé, en av historiens mest effektive krigsmaskiner, la Napoleon Europa for sine føtter.
Han tok en hel østerriksk hær til fange i Ulm i Tyskland i 1805, og samme år vant han en av karrierens mest overlegne triumfer over russere og østerrikere i Austerlitz i dagens Tsjekkia.
I 1806 utslettet Napoleon den prøyssiske hæren – som gikk for å være verdens beste – fullstendig etter to overlegne seirer ved Jena og Auerstedt.
Året etter kulminerte suksessen under Napoleonskrigene da Russlands hær ble knust.
Europa ble blokkert i Napoleonskrigene
Bare britene utfordret fortsatt Napoleons makt, men Frankrike kunne ikke angripe Storbritannia, som ble beskyttet av sin sterke flåte.
I stedet førte Napoleon økonomisk krig gjennom Fastlandssperringen, som avskar hele det europeiske kontinentet for britiske varer.
England svarte med å sperre veien for all handel via europeiske havner.
De to blokadene tvang alle europeiske stater til å velge side i oppgjøret. Da Danmark-Norge nølte, invaderte britene og bortførte flåten.
Tilsvarende ble Sverige tvunget over i Napoleons leir.
Varemangel rammet Europa, og Napoleon måtte bruke makt for å opprettholde fastlandssperringen.
Samtidig innsatte han slektningene sine på troner i Nederland, Nord-Tyskland og de italienske statene. Da han også prøvde å underlegge seg Spania, gikk det galt.
Etter seieren ved Austerlitz vender den franske generalen Rapp (t.v.) stolt tilbake med fiendens fane til Napoleon, som sitter rolig på sin hvite hest.
Spania ble et vendepunkt i Napoleonskrigene
Spania var Napoleons allierte, men likevel skiftet han i 1808 ut landets konge med sin eldre bror Joseph.
Kuppet utløste et opprør blant kongetro spanjoler, som fikk støtte av britiske soldater i historiens første gerilja-krig.
Blant franske soldater ble krigen kalt “den spanske kreftsvulsten” som langsomt tappet Napoleons hær.
Inspirert av spanjolenes motstand erklærte Østerrike krig i 1809.
Napoleon led et av sine sjeldne nederlag utenfor Wien, og selv om han kort etter tok revansje, var troen på hans uovervinnelighet kraftig svekket.
Napoleon mistet hæren i Russland
I tre år fortsatte Napoleons økonomiske krig mot britene, og grusomme kamper herjet i Spania. Dødvannet ble brutt da Napoleon i 1812 invaderte Russland.
I spissen for 500 000 mann, Europas hittil største felthær, marsjerte keiseren mot øst.
Flekktyfus gjorde innhogg i Napoleons storarmé, og hans seier i slaget ved Borodino nær Moskva kostet så mange soldater at det minnet mer om et nederlag.
Han inntok kort etter den russiske storbyen, men måtte forlate den igjen av mangel på forsyninger.
Tilbaketoget utviklet seg til en katastrofe der sykdom, sult og kulde hver dag krevde tusenvis av ofre. Bare en tiendedel av soldatene slapp ut av Russland – den slagkraftige storarmeen eksisterte ikke lenger.
I slaget ved Leipzig i 1813 lider Napoleon et knusende nederlag som blir begynnelsen på slutten for hans mangeårige blodige styre.
Napoleonskrigene fortsetter tross tap
Våren 1813 rykket Napoleon i krig i spissen for nyinnkalte rekrutter. Overfor ham sto russiske og prøyssiske hærer, mens briter og spanjoler stadig bandt store franske styrker i Spania.
Napoleon vant småseirer, men da Østerrike også sluttet seg til koalisjonen mot ham, ble overmakten for stor.
I et gigantisk slag ved Leipzig måtte han trekke seg tilbake med svære tap.
De siste av Napoleons allierte falt fra, og selve hans keisertrone sto på spill.
Våren 1814 rykket tropper fra hele Europa over de franske grensene, og selv om Napoleon utkjempet et av sine mest blendende felttog, var overmakten for stor.
Da fiendtlige armeer inntok Paris, nektet Napoleons marskalker å fortsette kampen. Han måtte tre tilbake og akseptere eksil på øya Elba utenfor Italia.
Napoleonskrigene sluttet ved Waterloo
Alle Europas fyrster møttes til Wienerkongressen i den østerrikske hovedstaden der Europa-kartet skulle tegnes opp igjen etter Napoleonskrigene.
Men nettopp da uoverensstemmelsene var på sitt høyeste våren 1815, begynte det å gå rykter om at Napoleon var tilbake.
Eks-keiseren hadde forlatt sitt vesle øyrike, seilt til Frankrike og marsjert til Paris i et triumftog. Det franske folket tok begeistret imot ham, mens resten av Europa gjorde seg klar til krig.
Napoleon bestemte seg for å slå først, før fiendene var klar til kamp. Han krysset grensen til dagens Belgia, der han ville utslette britiske og prøyssiske hærer.
I Waterloo led han imidlertid et avgjørende nederlag mot britenes Wellington og den prøyssiske Blücher.
Spillet var tapt, og da forsøket på å unnslippe til Amerika også slo feil, overga han seg til britene.
De sendte ham i fangenskap på øya Sankt Helena i Sør-Atlanteren. Napoleonskrigene var omsider over.
Få alle enkeltheter samt vår dybdeanalyse av slaget ved Waterloo