Slaget ved Waterloo: Europas fremtid ble avgjort på én ettermiddag

Napoleon erklærer krig for å redde tronen eller miste den for alltid. Alt går som planlagt da keiserens hær rykker frem og går til angrep på britene ved Waterloo. Men så melder en gammel fiende sin ankomst.

Napoleon erklærer krig for å redde tronen eller miste den for alltid. Alt går som planlagt da keiserens hær rykker frem og går til angrep på britene ved Waterloo. Men så melder en gammel fiende sin ankomst.

Art Gallery of New South Wales

Den 18. juni 1815 ble en liten belgisk landsby 15 kilometer sør for Brussel legendarisk.

Det skjedde på den dagen da Napoleons franske hær møtte en koalisjon av britiske, prøyssiske og andre tyske styrker i det som senere kom til å hete «slaget ved Waterloo».

Her kan du få en feltherres overblikk over Waterloo med kart over slagets gang, øyenvitneskildringer og storslåtte illustrasjoner.

Slagmarken Waterloo

Kaptein John Kincaid har fri utsikt over den kommende slagmarken. Mens mange andre deltakere i slaget ved Waterloo aldri ser mer enn jorden rett foran nesetippen, kan den britiske offiseren skue i alle retninger utover det bølgende belgiske terrenget.

Han tilhører en enhet av grønnkledde skarpskyttere i en bred sandgrav foran hertugen av Wellingtons slaglinje. Resten av koalisjonshæren – briter, nederlendere og soldater fra flere tyske stater – står bak en lav åsside noen hundre meter lenger bak.

Den gode utsikten har sin pris, for de britiske skarpskytterne er blant de første som lider tap denne sommerdagen.

«En kanonkule kom, Gud vet hvorfra, og fjernet hodet på en offiser», skriver Kincaid i sine memoarer. Over kornåkrene kan kapteinen se at Napoleons franske hær er ferdig med å stille opp i slagorden. Snart følger hundrevis av skudd da et mektig batteri på 80 kanoner åpner ild rett sør for sandgraven, der Kincaids skarpskyttere venter med nervøse blikk.

Klokken er rundt 11.30 om formiddagen 18. juni, og slaget om Europas fremtid har begynt. Etter utmattende marsjer og hissige kamper skal den avgjørende styrkeprøven vise om keiser Napoleons tid er over for godt, eller om verdens mektigste feltherre vil klare å ta tilbake makten og igjen få et helt kontinent til å skjelve.

Marker ved Waterloo i dag.

Slik ser terrenget ut i dag der hvor slaget ved Waterloo ble utkjempet.

© Shutterstock

Forspillet til slaget ved Waterloo

Tre dager tidligere, 15. juni 1815, hadde Napoleon krysset den fransk-belgiske grensen med hæren sin.

Hele Europa var forent mot ham, og Frankrikes keiser måtte slå først hvis han skulle ha en sjanse i oppgjøret med den mektige alliansen.

På den belgiske siden av grensen sto to fiendtlige styrker som fristende mål: Blüchers prøyssere og den britiske hertugen av Wellingtons sammenraskede tropper fra fem forskjellige stater.

Til sammen talte de allierte enhetene rundt 230 000 mann mot Napoleons 130 000. Men hvis han kunne møte dem enkeltvis, kunne keiseren slå dem i tur og orden.

Den strategien hadde han lyktes med mange ganger før.

Med falske rykter fikk Napoleon sendt Wellington på villspor slik at han kunne angripe og slå Blücher alene i slaget ved Ligny 16. juni.

Mens prøysserne flyktet, vendte keiseren seg mot den britiske feltherren og forfulgte ham i øsende regnvær hele neste dag.

«Jeg har fått en avskyelig hær, meget svak og dårlig utrustet, og en svært uerfaren stab». Den britiske feltherren Wellington i et brev, Belgia 1815

Om morgenen 18. juni meldte franske speidere at Wellingtons tropper var i ferd med å stille opp til slag sør for småbyen Waterloo. Nå hadde keiseren sjansen til å utslette britenes felthær og kanskje slå dem helt ut av krigen.

Men Napoleon tok seg god tid, for ifølge speiderne flyktet Blücher og det meste av hæren hans østover mot den tyske grensen, jaget av marskalk Emmanuel de Grouchy og en sterk fransk styrke.

Napoleons generaler

Flere av Napoleons gamle marskalker hadde vendt ham ryggen, og av resten måtte han sette de dyktigste til å forsvare Frankrikes utsatte grenser.

Da han marsjerte mot britene og prøysserne i juni 1815, var det derfor ikke eliten Napoleon var omgitt av. Han håpet at hans egne evner var nok.

Portrett av Emmanuel de Grouchy
© RMN Grand Palais

Emmanuel de Grouchy – Hærens tregeste rytter

Når fienden var beseiret, skulle kavaleri forfølge og utslette restene. Napoleon mente at den erfarne rytteroffiseren Grouchy var rett mann til oppgaven. Men han viste seg å være ute av stand til å handle på egen hånd.

Portrett av Jean-de-Dieu Soult
© Bridgeman

Jean-de-Dieu Soult – Den forvirrede stabssjefen

Napoleons stabssjef gjennom mange år hadde stukket av. Det ble i stedet marskalk Soult som skulle sørge for at keiserens vilje ble utført. Han var en dyktig strateg, men som stabsjef begikk han feil på feil.

Portrett av Michel Ney
© F. Gerard

Michel Ney – Feltherre uten oversikt

Napoleon kalte marskalk Ney, sjef for hærens ene fløy, «den modigste av de modige». Ingen kunne storme frem som han og lede en flokk menn til seier mot alle odds. Men han var også stridbar, han hatet Soult så mye at han så bort fra ordrer, og rollen som sjef for den ene halvdelen av Napoleons hær oversteg hans evner.

Keiseren utsatte derfor angrepet til junisolen hadde tørket de regn­våte jordene slik at artilleriets blytunge skyts ikke skulle sette seg fast i gjørma.

Utpå formiddagen var keiseren fornøyd med underlaget, og de franske kanonene ble kjørt i stilling. Snart gjallet deres tordnende symfoni over området.

Napoleons 100 dager før Waterloo

Napoleon vender tilbake fra Elba.

Franske soldater sluttet seg til Napoleon i hopetall mens han gikk mot Paris.

© Bridgeman

Napoleon vender tilbake

Han har bare en håndfull menn mot verdens sterkeste militærmakt. Likevel invaderer Napoleon Frankrike, sikker på at hans legendariske omdømme skal bane vei.

1. mars

Napoleon går i land med 600 mann på sørkysten av Frankrike. Han har forlatt sitt eksil på øya Elba og stevner mot Paris for å ta makten.

5. mars

Nyheten om invasjonen når kong Ludvig 18. i Paris.

7. mars

Franske soldater sperrer veien for Napoleon ved Grenoble. «Soldater av 5. Regiment, dere kjenner meg igjen», sier ekskeiseren. «Den av dere som vil skyte sin keiser, gjør det nå». Samtlige soldater slutter seg til Napoleon.

11. mars

Napoleon holder parade i Lyon – Frankrikes nest største by. Selvsikkert erklærer han det kongelige styret for oppløst og befaler Ludvig 18.s hoff å forlate Frankrike.

18. mars

Ekskeiseren står overfor marskalk Ney, en gang en av hans mest betrodde generaler. Marskalken leder 6000 mann, og han har erklært at han vil bringe Napoleon til Paris som fange i et jernbur. Men ansikt til ansikt med sin gamle feltherre svikter Neys viljestyrke, og han ber om tilgivelse for sine synder.

19. mars

Kong Ludvig 18. flykter fra Paris med kurs mot den belgiske grensen. Eskorten og hoffolkene slipper alt de har i hendene før de setter av gårde, både uniformer, sølvtøy og kongelige klesdrakter.

20. mars

Napoleon ankommer Paris og rir i triumf til slottet Tuileriene der han gjenetablerer keiserriket. Han tilbyr Europa fred.

27. mars

Europas stormakter danner en allianse
og sverger å bringe Napoleon til fall. Samtlige europeiske stater lover å bidra til kampen.

Kanoner skulle ordne opp ved Waterloo

Napoleon var utdannet artillerist, og en av hans mest brukte taktikker gikk ut på å samle kanonene sine på ett sted langs fronten og bruke dem til å blåse et gapende hull i fiendens linje.

«Det er med artilleri man fører krig», pleide keiseren å si. Når kanonene hadde gjort sitt blodige arbeid, kunne infanteri og ryttere rykke frem og sikre den endelige seieren.

Denne formiddag bukserte artillerikuskene 80 kanoner ut på jordet foran Wellingtons østlige fløy. 48 av dem var kraftige bronsemonstre som i den franske hæren var kjent som «keiserens unge døtre».

Kanoner ved Waterloo.

Kanoner fra Napoleonskrigene oppstilt på kløvermarkene ved Waterloo.

© Shutterstock

De skjøt med massive jernkuler på tolv pund, mens vanlige kanoner avfyrte kuler på seks til ni pund. Kaptein Kincaid og de andre mennene i Wellingtons hær som kunne se Napoleons artillerister gjøre seg klar, hadde god grunn til å være urolige.

Bakken dirret da det store batteriet satte i gang bombardementet. Kanonkuler hvinte flatt over kornåkeren mot Welling­tons tropper, og granater trakk hvite røykspor fra brennende lunter mens de seilte i en krum bane mot målet 700 meter unna.

«En fiendtlig granat delte oversersjanten i to», fortalte en britisk sersjant etter slaget, «fortsatte og rev hodet av en grenader og eksploderte en meter fra meg slik at jeg ble kastet minst to meter opp i luften». Sersjanten slapp unna med et forbrent kinn og uniformen i filler. Han fikk samlet seg akkurat i tide til å hindre en ung rekrutt i å stikke av.

I løpet av den neste halve timen avfyrte artilleristene 2700 kuler og 900 granater. Napoleon betraktet det storslåtte bombardementet fra utsiktspunktet nær vertshuset La Belle Alliance, og herfra så Wellingtons stilling ut til å være et inferno av ødeleggelse.

Effekten var imidlertid ikke så stor som keiseren trodde. Mens andre feltherrer stilte troppene opp til forsvar på de høyeste punktene i terrenget, plasserte Wellington alltid soldatene et kort stykke lenger bak. På baksiden av høyden var soldatene bedre skjermet mot kanonene.

På slagmarken ved Waterloo ble effekten av Wellingtons knep forsterket av den fuktige jorden.

Kanonkuler som normalt ville sprette bortetter eller trille i høy fart, ble bremset før de pløyde seg gjennom enheter i tett formasjon.

Og granater boret seg halvveis ned i jorden før de eksploderte, noe som dempet virkningen. Bombardementet var derfor ikke så ødeleggende som den franske keiseren forestilte seg.

Prøysserne meldte sin ankomst til Waterloo

Hertug Wellington under slaget ved Waterloo

Maleri av den nederlandske maleren Jan Willem Pieneman fra 1824: Slaget ved Waterloo. På bildet ses hertugen av Wellington i det øyeblikket han mottar budskapet om at de prøyssiske styrkene snart vil komme ham til unnsetning.

© Creative Commons / Rijksmuseum

Kunne Napoleon sett hertugen av Wellington, ville han oppdaget at motstanderen igjen og igjen speidet mot øst.

Den britiske feltherren ventet nemlig på prøyssiske forsterkninger. Den gamle stabukken Blüchers hær var ikke knust slik Napoleon trodde.

Etter nederlaget to dager før hadde han befalt tilbaketog nordover slik at han kunne forene seg med Wellington når hæren hans var kampklar igjen.

«I morges hadde vi 90 prosents sjanse for å vinne. Den er fortsatt 60 prosent». Napoleon da han ser prøyssere nærme seg Waterloo 18. juni 1815.

Den alltid forsiktige Wellington hadde bare dristet seg til en styrkeprøve ved Waterloo fordi Blücher lovet hjelp. Prøysserne sto ved Wavre bare 16 kilometer unna og kunne være på plass i løpet av dagen.

Napoleon visste godt at prøyssiske enheter var i nærheten. Det hadde en rapport fra marskalk Grouchy opplyst. Men keiseren tok opplysningen rolig, for ifølge fiendtlige krigs­fanger var Blüchers hær sterkt medtatt etter slaget ved Ligny, og flere kolonner trakk seg angivelig tilbake mot den tyske grensen. Prøysserne ved Wavre kunne umulig utgjøre en slagkraftig styrke, men for sikkerhets skyld befalte Napoleon Grouchy å ta seg av saken.

«Hans majestet ønsker at du går mot Wavre og dermed nærmere oss», lød instruksen fra Napoleons stabssjef, marskalk Jean-de-Dieu Soult.

Klokken 13, da de franske kanonene hadde drønnet ved Waterloo i mer enn en time, innså Napoleon at det hadde vært klokere å kalle Grouchys 33 000 mann til seg. På veiene langt mot øst så han nemlig marsjerende prøyssere i kikkerten.

Keiseren kunne ennå rekke å avblåse slaget, men da ville de to fiendene slå seg sammen, og det var akkurat det han hadde prøvd å unngå.

Jernkors på prøyssisk heimeverns kaskett

Korset på det prøyssiske hjemmevernets luer ble til en ettertraktet medalje.

© Bridgeman

Tyskerne avgjorde slaget

Slaget ved Waterloo har gått over i historien som en britisk seier over Napoleon.

Men kampen hadde ikke blitt vunnet uten hjelp fra prøysseren Blücher og hans tyske soldater.

Og selv hertugen av Wellingtons egen hær var mer tysk enn britisk. 38 prosent av soldatene kom fra Hannover, Braunschweig og Nassau eller Kongens Tyske Legion – et korps i britisk tjeneste.

Bare 36 prosent var briter, mens nederlendere og belgiere utgjorde de siste 26 prosentene.

Soldatene fikk Jernkors

Den tyske hærens Jernkors oppsto i 1813.

Medaljen ble gitt til prøyssiske soldater som hadde utmerket seg i kampen mot Napoleon.

Først i 1914 ble den en generell tapperhetsmedalje.

Alternativt måtte Wellington beseires før Blüchers prøyssere nådde frem.

Gjennom hele sin dramatiske karriere hadde Napoleon tatt sjanser og stolt på at hans evner ville gi ham suksess. Forsiktighet lå ikke til hans natur, så beslutningen tok nesten seg selv.

«I morges hadde vi 90 prosents sjanse for å vinne. Den er fortsatt 60 prosent», sa keiseren til marskalk Soult.

Napoleon regnet med at det ville ta en stund før prøysserne nådde frem, og det franske infanteriet var klart til angrep.

Planen for slaget ved Waterloo går dårlig

En halv time etter at keiseren hadde sett prøyssere i horisonten, satte 18 000 franske soldater i gang. Fire divisjoner rykket frem mot den delen av Wel­ling­tons linje som artilleriet hadde bearbeidet.

Menneskemassen utgjorde et imponerende og fryktinngytende skue. «Vi så Bonaparte selv ta oppstilling i veikanten rett foran oss», husket den britiske kaptein Kincaid. «Hvert regiment brøt luften med brølet ‘Keiseren leve’, når de passerte».

Trommeslagerne markerte takten, mens den enorme massen av blåkledde franskmenn langsomt nærmet seg. I de 15 minuttene det tok å krysse dalen mellom hærenes linjer, skjøt Wellingtons kanoner løs med kuler, granater og kardesker – ammunisjon av små jernkuler som ble spredt ved avfyringen som skudd fra et haglgevær.

En fransk bataljon hadde knapt gått hundre skritt før sjefen ble dødelig såret. Et øyeblikk senere falt en kompanisjef, etterfulgt av fanebæreren. Når hull i formasjonen skulle fylles av andre soldater, ble det ropt «Trekk sammen!».

Tross ildstormen fortsatte de franske soldatene fremover, og Kincaids skyttere måtte flykte fra stillingen i sandgraven foran Wellingtons linje. De stilte opp blant britisk infanteri og gjorde seg klar til å ta imot angrepet.

«Da spissene av deres kolonner viste seg over høyderyggen, fikk de slik en salve fra forreste geledd at de vaklet», husket Kincaid.

«Men så fortsatte de, oppmuntret av sine modige offiserer, som danset rundt og svingte med sablene foran dem». Franske bataljoner i marsjkolonne foldet ut til linjeformasjon, og muskettene lynte.

Fire typiske kampoppstillinger

Militær formasjon, skytterkjede
© Claus Lunau

Skytterrekken skal svekke fienden

Bataljoner på 500-1000 mann kjempet samlet på slagmarken.

  • Styrke: Spredte skyttere sendes frem for å beskyte fiender i tett slagorden. Selv er de nesten umulige å treffe.
  • Svakhet: Skytterne er sjanseløse mot ryttere. Blir de angrepet, må de søke ly blant tropper i tett formasjon.
Militær formasjon, kolonnen
© Claus Lunau

Kolonnen kan manøvrere

Bataljonen er inndelt i kompanier som står i linjer foran hverandre.

  • Styrke: En bataljon kan bevege seg smidig hvis kompaniene er stilt opp foran hverandre fremfor på linje.
  • Svakhet: Bare den fremre delen av bataljonen kan skyte, så i kamp er den svak overfor en bataljon i linjeformasjon.
Militær formasjon, karreen
© Claus Lunau

Karréen beskytter mot kavaleri

Kompaniene har trukket sammen slik at de
danner én samlet front.

  • Styrke: Bataljonen danner en lukket firkant slik at kavaleri ikke kan angripe fra siden eller ryggen.
  • Svakhet: Fiendtlige kanoner kan forårsake et fryktelig blodbad blant karréens tettpakkede soldater.
Militær formasjon, linjen
© Claus Lunau

Linjen er best i ildkamp

Bataljonen står stille med alle kompanier trukket opp på én linje.

  • Styrke: Når kompaniene står i to-tre mann dype linjer, kan samtlige soldater skyte mot fienden.
  • Svakhet: Bataljonen kan nesten ikke flytte frem eller snu for å møte angrep fra en ny retning.

Gjennom Napoleons kikkert

Gjennom kikkerten fulgte Napoleon dramaet fra høyderyggen.

«Ansiktet hans lyste av tilfredshet», så en fransk stabsoffiser. «Alt gikk godt, og det var ingen tvil om at han i det øyeblikket trodde at slaget var vunnet». Også de franske infanteristene i forreste linje luktet seier. «Vic­toire!» jublet noen allerede.

Seiersgleden var imidlertid for tidlig. «Pass på, kavaleri!» rakk en fransk soldat å rope før rødkledde britiske dragoner dukket opp. Led­saget av gjennomborende trompetsignaler kastet 2600 ryttere seg over franskmennene.

«Et sant blodbad fulgte», beskrev en fransk korporal. Infanteriet kunne bare motstå rytterangrep ved å skifte formasjon til karré – en hul firkant med bajonetter på alle kanter. Men det var for seint. Skulle franskmennene redde livet måtte de flykte, og en flodbølge av soldater og britisk kavaleri skylte ned fra høydedraget. Det store angrepet var over.

Keiserens eneste trøst var dragonenes uforsiktighet, som førte dem for langt frem, rett i armene på de franske kavalerireservene.

Kampen om herregården Hougoumont

losing the Gates at Hougoumont during the Battle of Waterloo av Robert Gibb

I et hjørne av slagmarken prøvde Napoleons bror Jérôme å erobre godset Hougoumont. Kampen ble et blodig mareritt som la beslag på store franske styrker.

© National Museums of Scotland

Avledningsmanøver slo feil

I et hjørne av slagmarken prøvde Napoleons bror Jérôme å erobre godset Hougoumont. Kampen ble et blodig mareritt som la beslag på store franske styrker.

Britiske tropper skulle lokkes bort fra Wellingtons sentrum.

Det var årsaken til at franske tropper under prins Jérôme angrep herregården Hougoumont, som lå midt mellom de to styrkenes vestfløyer.

Men den vesle garnisonen av briter og tyskere bukket ikke under for første stormløp.

Jérôme forsøkte igjen og igjen, og kampen om Hougoumont endte med å binde nesten 9000 franskmenn mot bare 3500 av Wellingtons tropper. Og det lyktes aldri å erobre herregården.

Hemoroider og dårlig helse

Napoleons slagplan hadde slått feil, og de neste franske angrepene måtte improviseres. Initiativet lå ikke hos keiseren. Han tilbrakte mesteparten av dagen bak den franske slaglinjen, bøyd over kartene mens han mottok meldinger og stanget åndsfraværende i tennene med et halmstrå.

Tretthet og dårlig helse tappet ham for energi, og hemoroider gjorde det smertefullt for ham å sette seg på hesten og følge sine tropper i kamp. Den oppgaven overlot han i stedet til marskalk Michel Ney.

Ney hadde kjempet konstant i mer enn 20 år, og gikk for å være den modigste soldaten i Napoleons hær. Som taktiker var han ingen stor begavelse, men keiseren mente han var ideell til å lede frontal­angrepene som skulle bryte gjennom fiendens linje og vinne.

Det tallsterke franske artilleriet hadde gjenopptatt sitt bombardement, og stadige tap tvang Wellington til å flytte styrkene rundt.

Marskalk Neys rytterangrep.

Marskalk Ney fører frem et fransk kavaleriangrep. Del av et stort panoramamaleri, som i 14 store lerreter skildrer slagets gang ved Waterloo. Maleriene er utført av Louis Dumoulin og stilt ut i en offentlig tilgjengelig rund bygning (rotunde), som er en av de største attraksjonene ved Waterloo i dag.

© Wikimedia Commons / Dennis Jarvis

Marskalk Neys slagrytteri rir frem

Ney fanget opp bevegelsen fra sin plass i salen nær fortroppen. Han var i dalen mellom de to hærene, der utsynet var begrenset, og for ham kunne det se ut som om fienden trakk seg tilbake.

Marskalken bestemte seg for å angripe. Men det franske infanteriet var enten i kamp, i ferd med å hente seg inn etter nederlaget tidligere på dagen eller sto oppstilt for å ta imot prøysserne. Hærens store rytterreserver måtte stå for det avgjørende støtet mot fienden.

Ney inntok derfor ledelsen for 5000 såkalte kyrasserer – Europas beste slagrytteri. Geledd etter geledd av hester med kavalerister iført skinnende hjelmer og panser satte seg i bevegelse.

«Ingen ord kan beskrive den følelsen vi merket ved synet av de tungt bevæpnede skikkelsene på vei mot oss», skrev en ung britisk offiser etter slaget.

Jorden skalv under de tusenvis av hovene, mens kavaleriet arbeidet seg opp skråningen i trav. Tempoet ble holdt nede inntil videre, slik at enhetene skulle holde formasjonen og hestene skånes til det avgjørende øyeblikket.

«Jeg hadde aldri hørt om et slag der alle ble drept, men dette lå an til å bli unntaket». Kaptein John Kincaid, Waterloo 18. juni 1815

Da marskalken passerte over bakkekammen, ble han møtt av britiske, nederlandske og tyske bataljoner oppstilt i karréer, klar til å ta imot stormen.

Bajonetter pekte i alle retninger fra de firkantede formasjonene, og gjorde det umulig for ryttere å trenge inn blant infanteriet.

Likevel fortsatte marskalken fremover med kavaleriet. 150 meter fra fienden gjallet horn­signaler, og rytterne slo over i galopp. Muskettsalver brakte, og kuler slo mot hjelmer og brystpanser.

«Som en voldsom haglskur mot glassruter», beskrev et vitne.

Menn og hester stupte, men angrepet fortsatte, og frykten alene truet med å få karréer til å gå i oppløsning. Soldatene holdt imidlertid stand, selv rekruttene.

Frustrerte franske ryttere fant ingen hull i formasjonene og måtte nøye seg med å skyte mot de tette formasjonene med rytter­pistolene. Så drev britisk kavaleri kyrasserene tilbake.

Men kampen var på langt nær over. Det franske artilleriet gjenopptok beskytningen, og de tettpakkede karréene utgjorde perfekte mål.

Imens tilkalte marskalk Ney enda flere kavalerienheter og forberedte et nytt angrep. Snart galopperte tusenvis av menn igjen frem.

Duellen mellom Neys ryttermasser og Wellingtons infanteri utviklet seg til en blodig stillstand. Ifølge noen kilder angrep den utholdende marskalken tolv ganger, og til slutt var noen enheter for utmattet til å kjempe.

Infanterister og ryttere sto få meter fra hverandre, for slitne til å bruke våpnene.

Uten infanteri klarte ikke Ney å slå hull på karréene, og etter flere timers kamp måtte han omsider gi opp.

Ryttermasser prøver å bryte igjennom

Et maleri av franskmannen Henri Philippoteaux fanger øyeblikket der Napoleons kyrasserer kaster seg mot Wellingtons infanteri. 10 000 ryttere deltok i de forgjeves angrepene som kostet begge sider dyrt.

Maleri av Henri Philippoteaux
© AKG Images

Ingen sårbare flanker

De skotske soldatene er oppstilt i karré, en firkantet formasjon. Skuddsalver og bajonetter skal holde de franske rytterne på avstand. Klarer fienden å bryte inn i midten, er skottene dødsdømt.

Maleri av Henri Philippoteaux
© AKG Images

Britiske artillerister har søkt ly

Etter den siste salven har de britiske kanon-
besetningene søkt tilflukt i midten av karréen. Her venter mannskapet på å bemanne skytset igjen.

Maleri av Henri Philippoteaux
© AKG Images

Høylenderne går med skjørt i kamp

De skotske høylenderne er iført en uniform som skiller seg fra alle andre i Europa. Under belte-
høyde bærer soldatene kilt vevd i regimentets eget mønster, og på hodet har de en hatt prydet med en stor fjærbusk.

Maleri av Henri Philippoteaux
© AKG Images

Trompetblåsere i skrikende farger

Franske rytteroffiserer gir ordrer via hornsignaler. De skal lett kunne få øye på trompetblåserne, som derfor går med en iøynefallende jakke. Ofte har uniformen regimentets kjenningsfarge som resten av rytterne bare bærer på krager og ermeoppslag.

Maleri av Henri Philippoteaux
© AKG Images

Rytterangrep utføres i serier

Kavaleriet slår til i bølger slik at infanteristene ikke rekker å lade muskettene igjen mellom hvert angrep.

Maleri av Henri Philippoteaux
© AKG Images

Fransk kavaleri er best

Napoleons tunge slagrytteri regnes som
Europas beste, men ved Waterloo settes det inn for tidlig. Artilleri og infanteriangrep har ikke
svekket Wellingtons tropper, og de har ennå krefter til å motstå de pansrede kyrasser- enes angrep.

Maleri av Henri Philippoteaux
© AKG Images

Marskalk Ney er med i front

Ney, Napoleons nestkommanderende, er med der kampen er hetest. I løpet av slaget får han fem hester skutt under seg, og motet hans øker soldatenes kampmoral. Til gjengjeld har han dårlig oversikt over den totale situasjonen fordi han personlig leder angrepene.

Keisergarden skulle redde dagen ved Waterloo

Mens rytterangrepene mot Wellingtons sentrum sto på, nådde de første prøysserne frem og kastet seg mot Napoleons flanke.

Flere nærmet seg på veiene fra øst – nettopp den situasjonen Grouchys 33 000 mann skulle ha forhindret.

16 kilometer unna var marskalken i ferd med å angripe Blüchers baktropp ved Wavre.

En general tryglet ham om i stedet å marsjere i retning av kanontordenen ved Waterloo, men Grouchy aktet å adlyde Napoleons ordre til punkt og prikke. Wavre var målet.

Keiseren måtte klare seg selv, og tiden var i ferd med å renne ut. Han hadde bare ett kort igjen å spille, men det var til gjengjeld også sterkt: garden.

Keiserens elitetropper ble holdt i reserver til nettopp øyeblikk som disse der alt sto på spill. Ni bataljoner av de erfarne krigsveteranene satte i marsj mot Wellingtons svekkede sentrum.

Napoleon ledet dem personlig til bunnen av dalen, der han overlot kommandoen til marskalk Ney, som skulle lede dem opp skråningen til den endelige seieren.

Elitesoldat i keisergarden

Bjørneskinnsluen ble tradisjonelt båret av elitesoldater. Høyden fikk dem til å ruve.

© Bridgeman

Keisergarden tapte bare én gang

Napoleons garde var ikke til pynt. Korpset fulgte med når keiseren dro i kamp, og det gikk for å være uovervinnelig på Europas slagmarker.

Regimentene i den såkalte Gamle garden var eliten av eliten – krigsveteraner som hadde deltatt i en rekke felttog og bevist sitt mot.

«Den unge garden» besto derimot av vanlige vernepliktige,
men fordi soldatene ble trent og ledet av mannskap fra Den gamle garden, var de generelt også mer effektive enn vanlige franske enheter.

Da Den gamle gardens angrep slo feil ved Waterloo, tapte hele Napoleons hær troen på seier.

Gardens største slag

  • Slaget ved Marengo: 1800
  • Slaget ved Austerlitz: 1805
  • Slaget ved Wagram: 1809
  • Slaget ved Ligny: 1815

Gardistene rykket frem skulder ved skulder, mens trommevirvler markerte takten. De skyhøye bjørneskinnsluene deres fikk dem til å se ut som kjemper, og en stigende nervøsitet spredte seg blant Welling­tons soldater.

«Nå får vi svi», mumlet en britisk offiser. Hertugen av Wellington observerte det hele fra ryggen av hesten sin, Copenhagen, og på avstand virket han iskald som alltid.

«Gi meg natt», hørte de nærmeste ham hviske, «eller gi meg Blücher».

De første som prøvde å sperre veien for gardistene, var tyske rekrutter fra fyrstedømmet Braunschweig. De ble feid til side, og det samme skjedde kort etter for to bataljoner fra Nassau.

Keisergarden fortsatte fremover, forbi lik og ødelagte kanoner. Neste motstandere var britiske gardister, som gikk til motangrep og tvang franskmennene bakover. En skudduell spredte seg langs fronten, og her hadde britene fordelen. De sto på en lang linje, mens de franske gardistene ennå var i kolonneformasjon, klar til å fortsette fremover.

Tap tynnet ut de franske geleddene, og da en britisk bataljon angrep dem i flanken, skjedde det umulige: Keiserens garde begynte å vike.

Kart: Slaget ved Waterloo fra start til slutt

Napoleons hær bryter sammen

Gardens tilbaketog fikk franske soldater langs hele fronten til å miste motet. Prøysserne på flanken kunne trenge frem, og oppe på høyderyggen fanget Wellington opp situasjonen. Han smekket kikkerten sammen, løftet hatten og befalte angrep langs hele linjen.

Napoleon hadde tapt. Hans hardt pressede hær gikk i oppløsning, mens paniske soldater flyktet sørover.

Prøyssisk mynt
© Bridgeman

Preussens mynt

Seieren over Napoleon i 1815 ble feiret med egne mynter. I Preussen viste de lojalt begge mennene som hadde beseiret den franske keiseren.

Storbritannias mynt
© Bridgeman

Storbritannias mynt

Britiske mynter hadde bare én profil, nemlig Wellingtons. Blüchers rolle gled lenger og lenger i bakgrunnen i den britiske erindringen om slaget.

Tapstall

Fiender nærmet seg allerede, og han måtte trekke seg tilbake, omgitt av en bataljon fra garden, som trakk seg tilbake i perfekt orden – en øy midt i kaoset.

Tilbake på slagmarken senket roen seg, mens prøyssere forfulgte de franske soldatene, og Wellingtons tropper falt om av utmattelse der de sto. Tapene var gruoppvekkende.

«Det 27. regiment lå bokstavelig talt dødt i karré nær oss», beskrev kaptein Kincaid. «Vår divisjon, som hadde bestått av nærmere 5000 mann ved slagets begynnelse, var redusert til en enkelt linje skyttere». Wellington og Blücher mistet til sammen 24 000 mann, mens 41 000 franskmenn ble drept, såret eller tatt til fange. Slagmarken var forvandlet til en kirkegård som rystet selv den hardkokte Wellington.

Dette siste store blodbadet brakte til gjengjeld fred til Europa. Mer enn 20 års konstante kriger var omsider over, og Napoleons utrolige karriere slutt. For den store feltherren selv ventet eksil på øya St. Helena langt borte i Sør-Atlanteren, der han ble sittende og gruble over sitt store nederlag ved Waterloo.

Butte du Lion: Minnehøyde over slaget ved Waterloo

Butte du Lion (Løvehøyden): minnehøyde ved Waterloo. Rotunden med Louis Dumoulins panoramamalerier ses ved foten av høyden.

© Shutterstock

Wellington stjal seieren

Maleri av Wellington og Blücher

Seierherrene møttes på slagmarken etter Napoleons flukt.

© Bridgeman

Slaget ved Waterloo eller La Belle Alliance?

Wellington og Blücher var sammen om å slå Napoleon. Men etter slaget gjorde den britiske feltherren alt for å dysse ned prøysserens andel i seieren.

Da de to seierrike feltherrene møttes etter slaget, foreslo Blücher at dagen skulle huskes som La Belle Alliance.

Ordene er fransk for «det flotte forbundet» og samtidig navnet på vertshuset der Napoleon hadde hatt hovedkvarter.

Wellington foretrakk imidlertid Waterloo – en by fem kilometer unna der hans eget hovedkvarter lå før og etter slaget.

Navnet ledet beleilig oppmerksomheten bort fra prøyssernes andel.

Via mellommenn gikk Wellington imot all omtale av slaget ved La Belle Alliance i britiske aviser, og felttoget ble hjulpet av at det flamske Waterloo så engelsk ut på trykk.

Før nyttår 1815 var slaget ved Waterloo nevnt i de første oppslagsverkene, og siden festet navnet seg i hele verden.