Patton risikerte å bli kastet ut av hæren hvis hans overordnede fant ut hva kommandostyrkens virkelige mål var. 

© Getty Images

Operasjon svigersønn: General Patton på hemmelig og risikabel misjon

Den 26. mars 1945 sender USAs berømte general Patton styrkene sine ut på et hemmelig oppdrag. Offisielt kaller han aksjonen en avledningsmanøver, men kommandoraidets egentlige mål er å befri Pattons svigersønn fra tysk fangenskap. Det blir to blodige døgn.

15. august 2019 av Claus Cancel

Kaptein Abraham Baum står på en bakketopp og speider urolig ned på landsbyen i hjertet av Nazi-Tyskland. 

Klokken er sju om morgenen 27. mars 1945, og for første gang er den høye offiseren med rødlig tredagersskjegg i vansker. I ly av mørket har Baum og hans menn trengt mer enn 50 kilometer inn i fiendekontrollert område. 

De få tyskerne som konvoien hans av 57 kjøretøy og 314 amerikanske soldater har møtt på, har ikke ytt noen motstand. Men her i byen Gemünden lurer fienden.

Oppdragets mål, krigsfangeleiren ved Hammelburg, ligger 19 kilometer unna, men bare hvis Baum kan finne en vei over elva Saale. Broen i Gemünden er deres beste sjanse, og derfor beordrer den amerikanske kapteinen Sherman- stridsvognene inn i byens smale gater.

Langsomt rykker amerikanernes stridsvogner frem, men plutselig hører soldatene den hese hvesingen fra en «panserneve» – og så kommer eksplosjonen. Tyskernes fryktede engangs- bazooka har satt den forreste stridsvognen i brann, og mannskapet flykter ut gjennom lukene. 

Med ett åpner byens forsvarsstyrker ild overalt, og plutselig løfter broens midtparti seg opp og forsvinner i en gigantisk røyksky. Tyskerne har sprengt den i stykker, og «Oppdrag svigersønn» har med ett tatt den verst tenkelige vendingen.

Langt fra kamphandlingene spør Patton igjen og igjen staben sin om nytt fra Baum, som han personlig har sendt av sted på det ulovlige oppdraget. Klarer Patton å befri svigersønnen og medfangene hans, vil pressen hylle raidet. Ender oppdraget i fiasko, risikerer Patton å bli kastet ut av hæren.  

I Gemündens smale gater hadde selv små Stuart-stridsvogner trøbbel med å manøvrere. Med mindre enn én meters klaring til husveggene var byen en dødsfelle for panserkjøretøy. 

© Granger/Polfoto

Patton lyver om oppdragets formål

General George S. Patton er sjef for den amerikanske 3. armé, som i slutten av mars 1945 for første gang har etablert hovedkvarter på tysk jord. 

Patton vet at svigersønnen, oberstløytnant John K. Waters, sitter i en tysk krigsfangeleir 70 kilometer lenger øst. 

Og generalen har nettopp mottatt urovekkende rapporter om de elendige forholdene fang-ene lever under. Stikkordene er sult, kulde og dødsmarsjer bort fra de russiske og amerikanske styrkene som raskt trenger frem i øst og vest.

Generalen har kokt ihop et alibi som skal forsvare Baums fremstøt inn bak fiendens linjer. Han kaller det en avledningsmanøver for å få lokket tyskerne til å flytte mannskap og stridsvogner bort fra Wiesbaden i nord, der 3. armé har et større angrep på gang. 

Men i et brev til sin kone hjemme i USA har Patton avslørt oppdragets egentlige formål: «Jeg håper å få sendt i vei en spesialtropp for å hente John».

Tysk fly sender amerikanerne en hilsen

Broen over elva Saale er ødelagt, og Baum trekker folkene sine ut av Gemünden og gir dem ordre om å følge elva mot nord. I den sønderskutte stridsvognen foran broen ligger et kart som snart vil avsløre for tyskerne at Baums styrke er på vei mot Hammelburg. 

Et tysk Fieseler Storch-fly observerer nøye konvoien da Baum omsider finner en intakt bro ti kilometer lenger nord. Nå vet tyskerne også med sikkerhet at Baums styrke er forholdsvis liten.

Baums folk skyter mot flyet, men det holder seg på trygg avstand og sender dem en hilsen ved å vippe med vingene før det forsvinner bak tretoppene. 

Omveien har forsinket konvoien med seks timer, og da Baum tillater mennene sine en kort hvil like ved hovedveien til Hammelburg, kan de tydelig høre rumlingen fra tyske panserkjøretøy. Fienden er på jakt etter dem.

Baum går i fellen

Etter den korte pausen kjører Baums konvoi videre, og snart får den Hammelburg i syne. Like før byen svinger de amerikanske kjøretøyene til høyre og begynner på en kilo-meterlang stigning mot fangeleiren. Oppdragets mål virker å være innenfor rekkevidde.

Det Abraham Baum ikke vet, er at kaptein Heinrich Köhl observerer amerikanerne. Den tyske veteranen sitter i sin Panserjager 38 – en pansret og selvkjørende kanon som er spesialutviklet til å bekjempe stridsvogner. Köhl har kommandoen over hele sju av dem, og de er plassert strategisk i en sterkt befestet forsvarsstilling.

Kaptein Köhl er en garvet leder med flere års erfaring fra østfronten, til gjengjeld er soldatene hans helt ferske. 

Panserjagerne bemannes av 17-årige rekrutter med altfor lite trening i å betjene kjøretøyene, som kommer rett fra fabrikken. Kanonene er så nye at de ikke engang er malt i kamuflasjefarger, men sendt direkte fra fabrikken til fronten.

Köhl er dessuten bekymret over at flere av Baums Sherman-stridsvogner er utstyrt med slagkraftige 105-mm kanoner, som kan trenge gjennom panser-jagernes 60 mm tykke frontpanser.

«Hvis naturen kaller, så bare glem det – eller gjør det i buksene», er Köhls siste kommando til soldatene, for nå braker det løs. Han snur seg mot skytteren sin og gir ham angrepsordren:

«Ta den amerikanske Shermanen klokken to», er ordren. Den nervøse unge skytteren adlyder og sikter panserjagerens 7,5-cm kanon inn på målet.

Da den amerikanske konvoien er 300 meter unna, braker det første skuddet.

Köhl banner da han ser granaten slå ned langt foran stridsvognen. Skuddet får den krigsvante amerikanske konvoien til å sette fart på stridsvognene og besvare ilden. Snart farer granatene gjennom luften og gjør slagmarken til et inferno. Baum beordrer to av sine 105-mm Sherman-stridsvogner til å dekke resten av styrkens fremrykning.

Først legger de et tett og beskyttende røykslør, deretter skyter de seg inn på de tyske panserjagerne, og kort etter står flammene opp av to av fiendens kjøretøy. Så bryter helvete for alvor løs da en granat fra en av stridsvognene treffer en fiendtlig lastebil fylt med bensin til tyskernes kjøretøy.

Men amerikanerne lider også tap: fem halvbeltekjøretøy – lastebiler med hjul foran og belter bak – settes ut av spill, inkludert den som frakter drivstoffreserven. Tre jeeper og et par Sherman-stridsvogner får skader.

Etter to timers kamp trekker Köhl sine resterende panserjagere ut av kampen. Baums konvoi overlever angrepet – imidlertid noe svekket – og kan fortsette direkte mot fangeleiren.

Luftstøtte skal bane vei

Fangevokterne i Hammelburg-leiren setter seg kraftig til motverge da Baums konvoi ruller inn gjennom porten, men klokken 18.30 overgir de siste seg. Omsider kan Baum sende av sted nyheten som Patton går rundt i hovedkvarteret og venter på.

«Oppdrag utført. Anmoder om luftstøtte».

Baum forteller ikke Patton at svigersønnen hans har blitt alvorlig såret under kampene i leiren. En fangevokter har skutt ham i hoften, og han overlever bare takket være resolutt inngripen fra en serbisk lege i fangeleiren. Waters blir operert med grove redskaper: en vanlig bordkniv og papirservietter.

Operasjonen stanser blødningene, men Waters er så medtatt at han ikke lenger kan flyttes. Baum må innse at konvoien hans i løpet av natten må vende tilbake til Pattons hovedkvarter uten generalens svigersønn. For Patton utvikler oppdraget seg til en fiasko, selv om han ikke vet det ennå.

I ly av mørket strammer tyskerne løkken om den vesle gruppen amerikanske kommandosoldater. 

Baum har etter hvert bare halvparten av sin opprinnelige styrke igjen – soldatene er utmattet, og bensintankene er så slunkne at de kanskje ikke kan nå tilbake til de allierte linjene ved Aschaffenburg. 

Baum har også et annet problem. Han hadde regnet med å finne rundt 300 krigsfanger i fangeleiren. Men nå står han omgitt av mer enn 1300.

Konvoien hans har ikke plass til å ta med alle, og Baum må gi krigsfangene den nedslående beskjeden om at noen av dem må bli igjen eller forsøke på egen hånd å slå seg gjennom til de amerikanske linjene. 

Pattons dumdristige befrielsesaksjon i Hammelburg kostet ham hele kommando-styrken på 314 mann. 

© Bridgeman

Tysk øvingsfelt ligger i veien

Baum vil ikke kjøre tilbake samme vei som de kom – av frykt for å treffe på Köhls panserjagere igjen. Derfor kjører han vestover. Men det Baum ikke vet, er at veien fører ham direkte inn i et tysk øvingsfelt som de tyske soldatene kjenner som sin egen bukselomme.

Området er fullt av observasjonsposter som tyskerne bruker til å holde øye med amerikanernes minste bevegelser. De tyske styrkene har til og med opprettet veisperringer ved alle veiene som fører ut av området. Fellen er klar til å klappe sammen om amerikanerne.

Baum sender de Sherman-stridsvognene han har igjen i forveien for å finne en åpen fluktrute. Først blir de overrasket av fienden ved byen Höllrich og siden ved Hessdorf. Ved det siste bakholdet blir to Sherman-stridsvogner satt ut av spill av tyske panservernraketter.

Baum innser hvor håpløs situasjonen etter hvert er blitt, men han har ikke noe valg. Styrken hans må forsøke å bryte gjennom tyskernes linjer, men det må bli uten de mange hundre krigsfangene. 

Kapteinen samler resten av styrken på en høyde oppe i øvingsfeltet, og herfra begynner de fleste krigsfangene motløst å traske tilbake til Hammelburg-leiren få kilometer unna.

Utmattelse lammer Baums menn

Klokken er 03.00 den 28. mars, og på toppen av åsryggen gjør Baum opp status. Han har mistet det meste av styrken sin, har bare tre vanlige Sherman-stridsvogner, fire lette Stuart-stridsvogner og tre Sherman-stridsvogner med 105-mm kanoner igjen. 

Omtrent 110 soldater er fremdeles kampdyktige, men de er nå så utslitt at de faller i søvn hver gang konvoien stanser.

Styrken har bare drivstoff nok til å nå tilbake til Pattons styrker hvis 3. armé har rykket langt nok frem på de to døgnene Baum og hans menn har vært i aksjon. Når dagslyset kommer, vil Baum gjøre et siste forsøk på å bryte ut av tyskernes jerngrep ved å kjøre mot sør.

Konvoien setter seg i bevegelse, men samtidig angriper tyskerne. Fra øst nærmer Köhls fem panserjagere seg sammen med 60 ingeniørsoldater. Fra vest rykker 70 tyske soldater bevæpnet med «panser-never» frem, og fra nord et tysk snikskytterkorps på 80 mann.

Overraskelsen blir total, og den tyske ilden er koordinert og effektiv. I løpet av få minutter er alle kjøretøyene i den amerikanske konvoien truffet. Soldater hopper i panikk ut av lastebilene mens stridsvognene febrilsk skyter i alle retninger. Til ingen nytte.

Amerikanerne er overrumplet, omringet og ute av stand til å forsvare seg. Baum vet at slaget er tapt. «Hver mann må prøve å redde seg som best han kan. Bryt opp i grupper på fire, og flykt!», er Baums siste ordre.

Livsfarlig ID-merke kastet vekk

Små grupper av amerikanske soldater forsøker å flykte ut av tyskernes jerngrep og inn i en skog ikke langt unna. Klokken 08.40 er kampene over. Bortsett fra noen få amerikanske soldater som har gjemt seg i skogen, er alle soldatene i Baums kommandostyrke satt ut av spill. Oppdraget har vært en total fiasko, alle kjøretøyene er tapt og 32 mann har mistet livet.

Baum selv flykter inn i skogen, der han og et par andre soldater klarer å holde seg skjult det meste av dagen. Mot kvelden blir de imidlertid oppdaget av en fiendtlig patrulje som finkjemmer området.

En tysk sersjant trekker pistolen da han ser den vesle gruppen. Så sikter han på Baum og trekker av. Skuddet treffer Baum i skrittet og sårer den amerikanske kapteinen i testiklene og på innsiden av låret.

«Ditt svin! Du har skutt av meg ballene», skriker Baum til den tyske soldaten, som overraskende nok kan engelsk. Sersjanten er født i Amerika, men som glødende nazist dro han til Tyskland og meldte seg under Hitlers faner. Nå ler han seg skakk av sin egen treffsikkerhet. Baum og de andre soldatene må overgi seg.

Mens sersjanten er uoppmerksom, får Baum kastet fra seg ID-merket i skogbunnen, før jødestjernen på det kan sette kapteinens liv i fare. 

Siste skudd i «Oppdrag svigersønn» er løsnet, og skjebnens ironi sender Baum tilbake til Hammelburg-leiren som fange – bare noen timer etter hans kortvarige suksess med å befri de innsatte. 

John Waters hilser på sin svigerfar, general Patton, etter befrielsen fra tysk fangenskap.

© Getty Images

Les mer

Charles Whiting: 48 Hours to Hammelburg (Patton's Secret Mission), iBooks, reissue edition 2011.  George S. Patton: War as I knew it Houghton Mifflin, 1995.  Winston G Ramsey: After the battle number 91 – the Hammelburg raid, After the battle magazine 1995. 

Kanskje du er interessert i