Morgensolen stråler over Kosovosletta. Året er 1389. I det grønne, flate landskapet, som er omgitt av fjell på alle kanter, har 70 000 krigere tatt oppstilling rett overfor hverandre.
På den osmanske siden står lange rekker av bueskyttere side om side. De legger an til å fyre av. Sekunder etter suser tusenvis av piler i en stor bue over gresset på slagmarken med kurs mot det serbiske kavaleriet.
De serbiske fyrstene så seg selv som Balkans naturlige ledere og trodde fullt og fast på at de kunne stanse osmanenes fremmarsj.
Hestene rører nervøst og utålmodig på seg da pilene slår ned i bakken rundt dem. De dyrene som blir truffet, vrinsker høyt, og menn skriker av smerte da pilespissene trenger inn i kroppene deres.
Serberne har ingen tid å miste. Øverstkommanderende for de serbiske styrkene – prins Lazar – gir ordre, og rytterne setter seg i bevegelse så bakken rister og støvet virvler opp. Kavaleriet deler seg i tre og styrer mot hver sine mål: de to flankene og den sentrale delen av osmanenes front.
Et smell høres. Ett til. Og et tredje, da de tre gruppene av ryttere treffer målene. Kavaleriet er serbernes sterkeste våpen, og Lazar håper at de skal greie å bryte gjennom fiendens linjer, som består av erfarne krigere og murer av hester og kameler. Hvis alt går etter planen, vil panikken snart overmanne osmanene.
På den ene siden lykkes angrepet – tyrkernes venstre flanke kollapser i kaoset. De serbiske ridderne hogger seg frem gjennom de skrekkslagne osmanske infanteristene, og den tyrkiske lederen – sultan Murad 1. – befinner seg plutselig faretruende nær de voldsomme kampene.
Sytten år etter at han første gang sendte sine erobringsstyrker mot serbernes territorier, står han nå i fare for selv å lide døden på slagmarken.
Osmanene fikk fotfeste
På begynnelsen av 1300-tallet begynte osmanene – en tyrkisk stamme fra Anatolia – å utvide territoriet sitt. I løpet av det neste århundret erobret de stadig større landområder, og til slutt sto Balkanhalvøya for tur.
Særlig Kosovo mot nord var et ettertraktet mål, fordi regionen hadde vært den viktigste veien gjennom Balkan siden middelalderen.
De slaviske nasjonene greide ikke å stå imot. Det osmanske riket sendte horder av veltrente krigere i vei, og det ene slaviske folket etter det andre måtte forsvare seg mot de muslimske styrkene.
Allerede i 1371 ble osmanene utsatt for den første styrkeprøven med serberne, da en rekke serbiske fyrster ble beseiret ved elven Maritsa. Seieren ga tyrkerne fotfeste på Balkan og gjorde et endelig oppgjør med serberne uunngåelig.
De serbiske fyrstene så seg selv som Balkans naturlige ledere og trodde fullt og fast på at de kunne stanse osmanenes fremmarsj.
Flere ganger i løpet av de foregående årene hadde serberne da også vist at de kunne kjempe på lik linje med – og i noen tilfeller beseire – de osmanske rekognoseringsstyrkene, som foretok små stikkangrep inn i serbiske områder.
Lazar ledet serberne
I 1388 førte sultan Murad på ny styrkene mot Balkan. Osmanene beseiret først den opprørske bulgarske tsaren, som måtte akseptere at sultanen opprettet militærleire på bulgarsk jord. Seieren ga Murad perfekte rammer for et avgjørende slag mot de serbiske fyrstene.
I nord fulgte fyrst Lazar nøye den muslimske hærens bevegelser. Han var den største av de serbiske krigsherrene, og visste at osmanene forberedte et angrep på det sentrale Serbia.

Lazar samlet en kristen hær og dro i krig mot de invaderende osmanene. Han ble senere kanonisert for sin dåd.
Han visste også at han måtte lede forsvaret hvis serberne skulle ha noen mulighet for å holde stand. Lazar allierte seg med krigsherrene Vuk Brankovic og Vlatko Vukovic, som hver hadde flere tusen krigere under sin kommando.
Dermed var det skapt en allianse som kunne true osmanene, og snart sluttet også bulgarere, albanere, bosniere, kroater og andre folkeslag som ville bremse den muslimske inntrengingen i Europa, seg til fyrst Lazars styrker.
Rytterne sikret seier
Våren 1389 gjorde sultan Murad seg klar til det store angrepet på serberne. Fra byen Plovdiv sør i Bulgaria ga han sine knapt 40 000 krigere ordre om å marsjere vestover mot den serbiske grensen. I juni ankom osmanene Priština, den største byen i Kosovo.
På samme tid ledet Lazar en hær på rundt 30 000 mann mot Priština – blant dem tusenvis av veltrente ryttere, som utgjorde ryggraden i den sammensatte kristne hæren.
“Hvis døden kommer til oss, så aksepterer vi den for Kristus og for vårt fedreland. Fyrst Lazar før slaget på Kosovosletta.
Lazar ville møte osmanene på Kosovosletta, der han kunne utnytte sitt kjennskap til området og sperre av alle fluktveier hvis et eventuelt nederlag skulle få osmanene til å forsøke å flykte.
Den serbiske hærsjefen visste at slaget ville få avgjørende betydning, og spilte på de religiøse følelsene hos mennene sine. Før slaget stilte han seg opp foran hæren og oppfordret soldatene til selvoppofrelse – for fedrelandet og den kristne tro:
“Hvis døden kommer til oss, så aksepterer vi den for Kristus og for vårt fedreland. Det er bedre å dø i kamp enn å leve i skam. Det er bedre for oss å akseptere døden enn å overgi oss til fienden. Vi har levd lenge for verden, og nå aksepterer vi martyrens kamp; å leve evig i himmelen. Vi kaller oss selv kristne soldater”, tordnet Lazar til stor jubel.
Sammenstøtet var nå ikke til å unngå, og tidlig om morgenen 28. juni 1389 sto 70 000 krigere overfor hverandre på Kosovosletta rundt fem kilometer fra byen Priština.
Tyngende rustninger
Sultan Murads tropper ble snart presset av det serbiske kavaleriet. Osmanenes venstre flanke, som ble ledet av sultanens eldste sønn, Yakub, falt sammen.
Blødende og døende tyrkere lå i hauger på det grønne gresset mens det serbiske kavaleriet hogde seg frem. De fremste rytterne hadde trengt så langt gjennom osmanenes linjer at de nå utgjorde en alvorlig trussel mot selveste sultanen, som dirigerte sine tropper fra bakerste geledd.
Også på den sentrale delen av slagmarken presset serberne på. Sultanens erfarne krigere vaklet, og foran dem truet nederlaget.
Osmanene hadde imidlertid krigslykken på sin side. Serbernes rustninger hadde beskyttet effektivt mot osmanenes piler, men i kampens hete var de for tunge og utmattende.
De serbiske ridderne ble igjen og igjen overrumplet av det lette osmanske kavaleriet, som var langt mer manøvreringsdyktig. Det vrimlet av tyrkere rundt de serbiske rytterne.
Forræder stakk av
I en av de mest kritiske fasene av slaget fikk sultanens yngste sønn – Bajasid, som hadde ansvaret for tyrkernes høyre flanke – samlet sine menn og kommet faren og broren på motsatt flanke til unnsetning.
Og etter hvert fikk den tallmessig overlegne osmanske hæren overtaket slik at de serbiske krigerne ble presset på defensiven.
Hva som skjedde siden, er omstridt blant historikerne, men i kaoset som utspant seg oppsto det angivelig en skjebnesvanger situasjon.
Krigsherren Vuc Brankovic, som tidligere hadde brutt gjennom osmanenes venstre flanke, beordret plutselig hesten sin til å snu og forlot slagmarken. Hærførerens retrett skapte panikk, og midt i kampens hete fulgte nærmere 10 000 serbiske soldater lederens eksempel.



1. Serberne angriper
Serberne deler seg i tre og angriper flankene og den sentrale delen av osmanenes frontlinje. De bryter gjennom på tyrkernes venstre side.
2. Forræderen flykter
Under kampen snur Vuk Brankovic, som leder serbernes høyre side, og flykter. Flere tusen soldater følger etter ham.
3. Serberne blir omringet
Osmanene utnytter panikken som oppstår til å omringe de serbiske styrkene. De blir nedkjempet, og de serbiske lederne blir halshogd på slagmarken.
“De som støttet fyrst Lazar kjempet tappert, lojalt og ærefullt ved hans side; andre observerte slaget på avstand. På grunn av illojalitet og uenighet og onde og sjalu mennesker ble slaget tapt fredag middag”, skrev den serbiske soldaten Konstantin Mihailovic i 1497.
Brankovics motiv for deserteringen var angivelig at osmanene hadde lovet ham tronen i en serbisk vasallstat.
Adelen halshogd
Uansett årsak ble forræderiet skjebnesvangert. Osmanene omringet – etter serbernes innledende angrep – den serbiske hæren. Fyrst Lazar og det meste av den serbiske adelen ble tatt til fange.
Tyrkerne gjorde kort prosess. De viktigste serbiske adelsmennene – inklusive Lazar, som skulle være Balkans forsvarer – ble beordret halshogd på stedet.
“Mot slutten av slaget – jeg vet i sannhet ikke om Lazar ble forrådt av sine egne, eller om det var Guds vilje – falt Lazar på Bajasids hender, og etter lang tortur skar han av Lazars ærefulle, gudfryktige hode”, skrev en anonym forfatter av en av de tidligste serbiske krønikene, om nederlaget.
Håpet svant
Ved solnedgang 28. juni 1389 lå tusenvis av døde soldater på den grønne sletten – som nå i realiteten hørte under Det osmanske riket.
Men seieren hadde vært dyrekjøpt for tyrkerne. Under de blodige kampene hadde både sultan Murad og sønnen Yakub falt. Deres død rystet Det osmanske riket og etterlot seg et stort maktvakuum som truet med å splitte riket.

Tyrkerne mener at sultan Murad ble drept på slagmarken av en serber som lot som om han var død.
Tre teorier om sultanens død
- Ifølge tyrkiske kilder falt sultan Murad 1. – som hadde sittet på tronen i 30 år – for en serbisk attentatmann under slaget på Kosovosletta. Morderen var den serbiske adelsmannen Milos Obilic. Ifølge den mest utbredte versjonen av historien inspiserte Murad slagmarken etter kampene. Obilic lot som om han var død, men for opp og kjørte en kniv i hjertet på Murad da sultanen passerte ham.
- Serberne mener derimot at Milos Obilic bega seg inn i osmanenes leir og fortalte at han hadde desertert fra den serbiske hæren. Dermed fikk han adgang til sultanens telt, og like før han skulle knele for Murad, hoppet han opp og stakk sultanen i magen.
- En tredje teori går ut på at Murad ble drept av det serbiske kavaleriet allerede i den innledende fasen av slaget. I et brev fra senatet i Firenze til kongen av Bosnia – fra oktober 1389 – står det at tolv riddere brøt gjennom osmanenes frontlinje. En ukjent ridder skal ha kommet seg så langt som til hovedteltet og satt sverdet sitt i sultanen.
Like etter seiren sendte derfor sultansønnen Bajasid hæren sin sørover mot osmanenes hovedstad, Edirne, der han ville la seg utrope til ny sultan. Erobringen av Europa måtte vente litt til.
Serberne på sin side hadde kjempet tappert, men mistet nesten hele sin elite. Særlig hadde fyrst Lazars død vært et hardt slag – han hadde vært den eneste makthaveren som var sterk nok til å samle en stor hær og forsvare serberne mot de fremrykkende tyrkerne.
Med hans død lå Serbia – og veien til resten av Europa – for osmanenes føtter.

Slaget på Kosovosletta har satt dype spor hos serberne. Året 1389 er med tiden blitt symbol på patriotisme.
Serberne minnes fortsatt nederlaget
Årsdagen for nederlaget på Kosovosletta blir i dag feiret som Serbias nasjonaldag.
Etter slaget på Kosovosletta skulle det gå hele 70 år før osmanene underla seg Serbia. Kaos og borgerkrig tvang dem til å glemme Balkan for en stund, og serberne beholdt derfor formelt selvstendigheten frem til 1459, da tyrkerne vendte tilbake. Først i 1878 – knapt 500 år etter det legendariske slaget i Kosovo – fikk Serbia selvstendigheten tilbake.
Tross nederlaget blir årsdagen for slaget på Kosovosletta feiret som Serbias nasjonaldag. Med tiden har slaget nemlig fått stor mytisk betydning blant serberne.
For dem markerer slaget den mest avgjørende dagen i Serbias historie, fordi det viste at serberne uten å nøle vil ofre livet for fedrelandet og troen. På samme måte har fyrst Lazar med tiden blitt en stor folkehelt og hylles hvert år for sitt martyrium.
Helt frem til vår tid har myten blitt dyrket heftig av serbiske diktere og politikere. Etter oppløsningen av Jugoslavia i 1992 ble slaget i 1389 brukt av nasjonalister som et ledd i oppbyggingen av en serbisk identitet. Den skilte seg blant annet fra områdets muslimske folkegrupper, som ble sett på som osmanenes etterkommere.