Slaget på Kosovosletta

Hestene rører nervøst og utålmodig på seg da pilene slår ned i bakken rundt dem. De dyrene som blir truffet, vrinsker høyt, og menn skriker av smerte da pilespissene trenger inn i kroppene deres.

Serberne har ingen tid å miste. Øverstkommanderende for de serbiske styrkene – prins Lazar – gir ordre, og rytterne setter seg i bevegelse så bakken rister og støvet virvler opp. Kavaleriet deler seg i tre og styrer mot hver sine mål: de to flankene og den sentrale delen av osmanenes front.

Et smell høres. Ett til. Og et tredje, da de tre gruppene av ryttere treffer målene. Kavaleriet er serbernes sterkeste våpen, og Lazar håper at de skal greie å bryte gjennom fiendens linjer, som består av erfarne krigere og murer av hester og kameler. Hvis alt går etter planen, vil panikken snart overmanne osmanene.

På den ene siden lykkes angrepet – tyrkernes venstre flanke kollapser i kaoset. De serbiske ridderne hogger seg frem gjennom de skrekkslagne osmanske infanteristene, og den tyrkiske lederen – sultan Murad 1. – befinner seg plutselig faretruende nær de voldsomme kampene.

Sytten år etter at han første gang sendte sine erobringsstyrker mot serbernes territorier, står han nå i fare for selv å lide døden på slagmarken.

Osmanene fikk fotfeste

På begynnelsen av 1300-tallet begynte osmanene – en tyrkisk stamme fra Anatolia – å utvide territoriet sitt. I løpet av det neste århundret erobret de stadig større landområder, og til slutt sto Balkanhalvøya for tur.

Særlig Kosovo mot nord var et ettertraktet mål, fordi regionen hadde vært den viktigste veien gjennom Balkan siden middelalderen.

De slaviske nasjonene greide ikke å stå imot. Det osmanske riket sendte horder av veltrente krigere i vei, og det ene slaviske folket etter det andre måtte forsvare seg mot de muslimske styrkene.

Allerede i 1371 ble osmanene utsatt for den første styrkeprøven med serberne, da en rekke serbiske fyrster ble beseiret ved elven Maritsa. Seieren ga tyrkerne fotfeste på Balkan og gjorde et endelig oppgjør med serberne uunngåelig.

De serbiske fyrstene så seg selv som Balkans naturlige ledere og trodde fullt og fast på at de kunne stanse osmanenes fremmarsj.

Flere ganger i løpet av de foregående årene hadde serberne da også vist at de kunne kjempe på lik linje med – og i noen tilfeller beseire – de osmanske rekognoseringsstyrkene, som foretok små stikkangrep inn i serbiske områder.

Lazar ledet serberne

I 1388 førte sultan Murad på ny styrkene mot Balkan. Osmanene beseiret først den opprørske bulgarske tsaren, som måtte akseptere at sultanen opprettet militærleire på bulgarsk jord. Seieren ga Murad perfekte rammer for et avgjørende slag mot de serbiske fyrstene.

I nord fulgte fyrst Lazar nøye den muslimske hærens bevegelser. Han var den største av de serbiske krigsherrene, og visste at osmanene forberedte et angrep på det sentrale Serbia.

Han visste også at han måtte lede forsvaret hvis serberne skulle ha noen mulighet for å holde stand. Lazar allierte seg med krigsherrene Vuk Brankovic og Vlatko Vukovic, som hver hadde flere tusen krigere under sin kommando.

Dermed var det skapt en allianse som kunne true osmanene, og snart sluttet også bulgarere, albanere, bosniere, kroater og andre folkeslag som ville bremse den muslimske inntrengingen i Europa, seg til fyrst Lazars styrker.

Rytterne sikret seier

Våren 1389 gjorde sultan Murad seg klar til det store angrepet på serberne. Fra byen Plovdiv sør i Bulgaria ga han sine knapt 40 000 krigere ordre om å marsjere vestover mot den serbiske grensen. I juni ankom osmanene Priština, den største byen i Kosovo.

På samme tid ledet Lazar en hær på rundt 30 000 mann mot Priština – blant dem tusenvis av veltrente ryttere, som utgjorde ryggraden i den sammensatte kristne hæren.

Lazar ville møte osmanene på Kosovosletta, der han kunne utnytte sitt kjennskap til området og sperre av alle fluktveier hvis et eventuelt nederlag skulle få osmanene til å forsøke å flykte.

Den serbiske hærsjefen visste at slaget ville få avgjørende betydning, og spilte på de religiøse følelsene hos mennene sine. Før slaget stilte han seg opp foran hæren og oppfordret soldatene til selvoppofrelse – for fedrelandet og den kristne tro:

“Hvis døden kommer til oss, så aksepterer vi den for Kristus og for vårt fedreland. Det er bedre å dø i kamp enn å leve i skam. Det er bedre for oss å akseptere døden enn å overgi oss til fienden. Vi har levd lenge for verden, og nå aksepterer vi martyrens kamp; å leve evig i himmelen. Vi kaller oss selv kristne soldater”, tordnet Lazar til stor jubel.

Sammenstøtet var nå ikke til å unngå, og tidlig om morgenen 28. juni 1389 sto 70 000 krigere overfor hverandre på Kosovosletta rundt fem kilometer fra byen Priština.

Tyngende rustninger

Sultan Murads tropper ble snart presset av det serbiske kavaleriet. Osmanenes venstre flanke, som ble ledet av sultanens eldste sønn, Yakub, falt sammen.

Blødende og døende tyrkere lå i hauger på det grønne gresset mens det serbiske kavaleriet hogde seg frem. De fremste rytterne hadde trengt så langt gjennom osmanenes linjer at de nå utgjorde en alvorlig trussel mot selveste sultanen, som dirigerte sine tropper fra bakerste geledd.

Også på den sentrale delen av slagmarken presset serberne på. Sultanens erfarne krigere vaklet, og foran dem truet nederlaget.

Osmanene hadde imidlertid krigslykken på sin side. Serbernes rustninger hadde beskyttet effektivt mot osmanenes piler, men i kampens hete var de for tunge og utmattende.

De serbiske ridderne ble igjen og igjen overrumplet av det lette osmanske kavaleriet, som var langt mer manøvreringsdyktig. Det vrimlet av tyrkere rundt de serbiske rytterne.

Forræder stakk av

I en av de mest kritiske fasene av slaget fikk sultanens yngste sønn – Bajasid, som hadde ansvaret for tyrkernes høyre flanke – samlet sine menn og kommet faren og broren på motsatt flanke til unnsetning.

Og etter hvert fikk den tallmessig overlegne osmanske hæren overtaket slik at de serbiske krigerne ble presset på defensiven.

Hva som skjedde siden, er omstridt blant historikerne, men i kaoset som utspant seg oppsto det angivelig en skjebnesvanger situasjon.

Krigsherren Vuc Brankovic, som tidligere hadde brutt gjennom osmanenes venstre flanke, beordret plutselig hesten sin til å snu og forlot slagmarken. Hærførerens retrett skapte panikk, og midt i kampens hete fulgte nærmere 10 000 serbiske soldater lederens eksempel.

“De som støttet fyrst Lazar kjempet tappert, lojalt og ærefullt ved hans side; andre observerte slaget på avstand. På grunn av illojalitet og uenighet og onde og sjalu mennesker ble slaget tapt fredag middag”, skrev den serbiske soldaten Konstantin Mihailovic i 1497.

Brankovics motiv for deserteringen var angivelig at osmanene hadde lovet ham tronen i en serbisk vasallstat.

Adelen halshogd

Uansett årsak ble forræderiet skjebnesvangert. Osmanene omringet – etter serbernes innledende angrep – den serbiske hæren. Fyrst Lazar og det meste av den serbiske adelen ble tatt til fange.

Tyrkerne gjorde kort prosess. De viktigste serbiske adelsmennene – inklusive Lazar, som skulle være Balkans forsvarer – ble beordret halshogd på stedet.

“Mot slutten av slaget – jeg vet i sannhet ikke om Lazar ble forrådt av sine egne, eller om det var Guds vilje – falt Lazar på Bajasids hender, og etter lang tortur skar han av Lazars ærefulle, gudfryktige hode”, skrev en anonym forfatter av en av de tidligste serbiske krønikene, om nederlaget.

Håpet svant

Ved solnedgang 28. juni 1389 lå tusenvis av døde soldater på den grønne sletten – som nå i realiteten hørte under Det osmanske riket.

Men seieren hadde vært dyrekjøpt for tyrkerne. Under de blodige kampene hadde både sultan Murad og sønnen Yakub falt. Deres død rystet Det osmanske riket og etterlot seg et stort maktvakuum som truet med å splitte riket.

Like etter seiren sendte derfor sultansønnen Bajasid hæren sin sørover mot osmanenes hovedstad, Edirne, der han ville la seg utrope til ny sultan. Erobringen av Europa måtte vente litt til.

Serberne på sin side hadde kjempet tappert, men mistet nesten hele sin elite. Særlig hadde fyrst Lazars død vært et hardt slag – han hadde vært den eneste makthaveren som var sterk nok til å samle en stor hær og forsvare serberne mot de fremrykkende tyrkerne.

Med hans død lå Serbia – og veien til resten av Europa – for osmanenes føtter.