I april 1937 fikk en av Hitlers nærmeste medarbeidere, Martin Bormann, en lys idé. Han ville bygge et “tehus” på toppen av Kehlstein-fjellet i Obersalzberg-området i de bayerske Alpene, og gi det i gave til Hitler.
Tehusets plassering i 1834 meters høyde fikk senere de allierte styrkene til å gi det navnet “Ørneredet”.
11 år tidligere hadde Hitler leid og senere kjøpt en hytte, Berghof, i området. Her slappet Føreren av, og det var blant annet her han skrev andre halvdel av kampskriftet “Mein Kampf”.
Like etter nazistenes maktovertakelse i 1933 ble det reist et kjempemessig kompleks av luksuriøse ferieboliger for regimets toppfolk rundt Hitlers Berghof-hytte.
Martin Bormann sto for byggingen. Han sørget for å få de fleste gårdene og privathusene som allerede fantes i området, jevnet med jorden. Hele området ble deretter avsperret og inndelt i tre forskjellige sikkerhetssoner, der det krevdes adgangssedler for å komme inn.
Hitler var imidlertid ikke særlig fornøyd med at det fredelige feriestedet hans ble endret på den måten. For å blidgjøre Hitler anla Bormann et nett av vakre stier og bygde et lysthus på Mooslahnerkopf nedenfor Berghof.
Lysthuset sto ferdig høsten 1937 og ble en stor suksess. Når Hitler oppholdt seg i Berghof, besøkte han det nesten daglig, og det ble et yndet utfluktsmål for nazilederne.
På toppen av Kehlstein-fjellet lå det et te-hus som Hitler hadde fått i gave da han fylte 50 år. De allierte kalte stedet Ørneredet og tilla det stor symbolverdi. I dag er tehuset en restaurant.
Men lysthuset var ikke nok for Bormann. I april 1937 satte han derfor i gang byggingen av Ørneredet på toppen av Kehlstein, i nesten to kilometers høyde. Det spektakulære prosjektet ble gjennomført på rekordtid.
Det ble arbeidet hele vinteren – til tross for uvær og snøskred – og i september 1938 sto Kehlsteinhaus klart til å ta imot gjester.
Hitler holdt seg unna
Hitler, som besøkte huset sju måneder før den offisielle overrekkelsen, var imponert, men ikke begeistret for huset.
Han led av svimmelhet og høydeskrekk og tålte ikke så godt den tynne fjelluften. Han var heller ikke særlig glad i heisen som førte de siste 120 metrene opp til huset.
Den store heisen var kledd med blankpolert messing på innsiden for å få den til å virke enda større, men Hitlers klaustrofobi gjorde likevel oppstigningen til en ubehagelig opplevelse.
Føreren var dessuten redd for at lynet skulle slå ned i den lille bygningen på taket av huset, der selve motoren og heisverket sto.
Kehlsteinhaus hadde faktisk blitt alvorlig skadet av to lynnedslag under byggingen, men Bormann sa fornuftig nok aldri noe til Hitler om det.
Offisielt besøkte Hitler Kehlsteinhaus 14 ganger, siste gang i oktober 1940. Hvor mange ganger han var der uoffisielt er ikke kjent, men det var ikke mange.
Hitlers elskerinne Eva Braun var til gjengjeld svært begeistret for tehuset, som hun betraktet som sitt helt eget usjenerte fristed.
Skånet for bombene
Mot slutten av krigen fryktet de allierte at Hitler ville forsøke en siste forsvarskamp i en “alpefestning” i Obersalzberg-området. Komplekset ble derfor bombet av Royal Air Force 25. april 1945.
Mange bygninger ble ødelagt av bombene, og resten ble rasert da lokale innbyggere og senere de allierte troppene plyndret dem.
Vel plassert i toppnazistenes møbler kunne de allierte offiserene endelig slappe av i mai 1945.
De siste restene av komplekset ble ryddet av veien da de amerikanske okkupasjonsmyndighetene ga Obersalzberg tilbake til tyske myndigheter i 1952.
Ørneredet skulle også ha vært bombet, men de allierte klarte ikke å treffe huset.
Det ble skånet i 1952 fordi det ikke ble forbundet med Hitlers person på den måten Berghof ble, og fordi den bayerske delstatsregjeringen så de store turistmessige mulighetene i det fantastiske anlegget.