Steppenes siste tyrann

Året er 1404, og Timur Lenk er mektigere enn noensinne. Fra palasset sitt nær Samarkand i Sentral-Asia har han ledet hæren sin i krig i 30 år, og beseiret alle fiender.

I Midtøstens hovedsteder bøyer sultanene seg i støvet for ham, og Europas konger skjelver av frykt når de hører navnet hans. Ikke siden Djengis Khan – den mongolske despoten som herjet steppene omtrent 200 år tidligere – har Asia hatt en så mektig hersker og skånselsløs hærfører.

Nå er det tid for å fullende gjenskapelsen av Djengis Khans rike med det største felttoget av dem alle: invasjonen av Ming-keisernes Kina.

Timur dreper svoger

Et halvt århundre tidligere så Timur Lenks verden helt annerledes ut. Han ble født i et land herjet av splittelse og uro – Chagatai-riket, som bredte seg over det som i dag er Usbekistan og deler av Afghanistan og Pakistan.

Området var bare et av mange som hadde tilhørt Djengis Khan. Men Det mongolske riket var for lengst oppløst, og i hundre år hadde lokale ledere slåss om makten med sverd og intriger. Allerede på sin vei til makten drømte Timur Lenk om å gjenskape Djengis Khans rike. Og Timur viste seg snart å være akkurat like hensynsløs som sitt forbilde.

For å sikre seg støtte blant stammefellene myrdet han den største rivalen til makten, sin kones bror Husayn. Og før Husayns enke overhodet rakk å sørge over sin døde mann, tvang Timur henne til å gifte seg med ham.

Med aner som kunne føres tilbake til Djengis Khan var hun et godt parti, og ekteskapet sikret Timur støtte blant de forskjellige stammene i området.

Ingen vet hva Husayns enke mente om sin nye mann, men Timur var begeistret over å kunne knytte Djengis Khans navn til sitt eget. Stolt kalte han seg fra da av Timur Gurgan – den store khanens svigersønn. Denne tittelen fikk han preget på myntene og ropt ut ved fredagsbønnen.

Med den nye tittelen kastet Timur seg entusiastisk ut i rollen som krigsherre. Han ble snart både fryktet og respektert, og i 1370, bare 34 år gammel, kunne Timur la seg krone som keiser av Chaghatai i byen Balkh nord i det som i dag er Afghanistan.

Her hadde Aleksander den store hatt sin militærbase, og byen var en av Djengis Khans største erobringer. Timur la ikke skjul på sine ambisjoner, og musikken fra kroningsfestlighetene hadde knapt rukket å tone ut før den nye keiseren grep til lansen, samlet hæren og gikk i krig – fast bestemt på å utvide riket sitt. Resten av livet skulle han tilbringe i felttog.

Med tokt mot nord og sør sikret Timur rikets grenser. Deretter la han ut for å følge i Djengis Khans fotspor mot vest. I 1379 dro han herjende gjennom det som i dag er Afghanistan, Iran og Irak.

I byene som nektet å underlegge seg, voldtok Timurs soldater systematisk kvinnene og utryddet menn og barn.

Fanger druknet i mørtel

Etter en lengre beleiring inntok Timurs styrker i 1387 den gamle byen Isfahan i dagens Iran. Oppildnet av raseri over byens motstand brukte Timur deretter innbyggerne som byggemateriale; to tusen fanger ble stablet oppå hverandre og murt sammen med stein og mørtel – “som et monument som kunne av­skrekke andre fra å gjøre opprør,” som Timurs hoffhistoriker skrev.

Overalt der nomadehæren turet frem ble avlinger svidd av, bygninger brent ned til grunnen, og vanningskanaler ødelagt. I en muslimsk by fikk hver soldat til oppgave å skaffe avhogde hoder, og snart myrdet alle lystig i vei, helt til gatene fløt med 70 000 døde kropper.

Ryktene om Timur Lenks barbari løp foran den enorme hæren hans, og hvor soldatene enn kom, bøyde herskerne seg for hærføreren. Uten kamp inntok han både Bagdad i vest og Tbilisi ved Det kaspiske hav.

Vognlass etter vognlass med gull, sølv og marmor ble ført tilbake til Samarkand i Usbekistan, der håndverkere begynte å skape en by verdig for verdens hersker.

De bygde moskeer og palasser og anla vidstrakte parker – en av dem var så stor at det ble lett etter den forsvunne hesten til en av de ansatte i et halvt år.

Hæren knuser de vantro i øst

I 1398 vendte Timur Lenk blikket mot et nytt og formidabelt mål. Interne stridigheter hadde svekket det mektige Delhi. Her ville Timur ikke bare kunne høste gigantiske rikdommer; erobringen ville også gjøre ham udødelig i de muslimske landene i Midtøsten, og sikre hans ettermæle som “Islams sverd”.

Før felttoget mot den hittil uovervinnelige fienden beroliget Timur soldatene sine: “India har med sin uorden slått portene på vid gap for oss,” erklærte han.

Helt på vid gap sto likevel ikke Delhis porter, for med sine høye fjell og fryktinngytende hærer hadde landet vist seg nesten umulig å innta. Selv Aleks­ander den store og Djengis Khan hadde gitt opp foran Delhis porter – et faktum som ikke gikk Timur hus forbi.

KART: Timur Lenks imperium ble bygget på 28 år

Besluttsomt marsjerte han i spissen for sin hær på 90 000 mann. Mer enn 1600 kilometer i luftlinje lå mellom hæren og Delhi da de satte ut fra Samarkand. Målt i skritt var turen imidlertid mye lengre, for ruten snirklet seg møysommelig over høye fjell og gjennom dype juv.

“Fjellkjeden er uendelig høy, og passet som skjærer gjennom den, ligger i en trang kløft. På begge sider reiser fjellsidene seg nærmest loddrett i en imponerende høyde,” skrev en samtidig reisende om Timurs rute.

Ferden viste seg da også å være ubarmhjertig, selv for Timurs hardbarkede krigere. Soldater og hester gled på de snødekte stiene og forsvant utfor stupbratte skrenter i Hindukush-fjellene.

Likevel klarte Timur å kjempe seg frem til Delhi og seire der forgjengerne hans hadde feilet – men det var en dyrekjøpt seier. “Tapene var så enorme at haugene med lik på slagmarken lignet et stort, mørkt fjell,” skrev et øyevitne.

Massakren i Delhi

Etter kampen sto Delhis porter åpne, og Timurs soldater okkuperte med forbausende ro og orden Asias rikeste by. Mens troppene var travelt opptatt med å plyndre, brøt det ut et opprør i den okkuperte byen.

Protestene utløste Timurs hittil verste massakre. Selv ikke de som søkte tilflukt i byens moské, ble skånet. Riktignok hadde Timur slått seg opp som Islams sverd, men at sverdet ble brukt i overensstemmelse med Koranens forskrifter, var han ikke så nøye med.

Flyktende ble brutalt hogd ned, og massakren fortsatte de neste tre dagene. Timurs soldater for gjennom byen og drepte menn, kvinner og barn.

“Som utsultede ulver som kaster seg over en saueflokk, eller ørner som kaster seg over et svakt bytte,” skrev Timurs historiker, og herskeren selv utdypet massakren i sine erindringer: “I løpet av kort tid ble alle Delhis innbyggere meid ned med sverd. På en time halshogde vi 10 000. Islams sverd ble vasket i de vantros blod, og mine soldater satte fyr på husene og etterlot bare en haug med aske.”

Da Timur Lenk omsider forlot Delhi for å bringe de enorme skattene til Samarkand, sto pyramider bygd av mer enn 100 000 avhogde hoder igjen som et uhyggelig minnesmerke over hans makt og grusomhet.

Praktbygninger pryder hovedstaden

Et år etter at Timur forlot Delhi, kom han hjem til Samarkand. Her fikk herskeren en heltemottagelse, med slaver som strødde perler, edelsteiner og gullstøv foran ham. Under inntoget kunne han nyte synet av sin voksende hovedstad.

Fra hele Asia hadde Timur kalt til seg tidens dyktigste håndverkere og kunstnere, og Samarkand var i ferd med å bli forvandlet til en av verdens vakreste byer.

Timur hadde sin egen måte å motivere arbeiderne på: “Han sto der nesten hele dagen og oppmuntret dem som arbeidet. Han fikk noen til å tilberede noe kjøtt, og deretter kaste det ned til mennene som holdt på med gravearbeidet, akkurat som man kaster bein til en hund,” skrev en spansk utsending ved Timurs hoff.

For den rastløse herskeren ble byen imidlertid snart for kjedelig, og han samlet hæren sin igjen. Nå gikk turen mot vest, mot det mektige Osmanske riket.

Under sultanen Bajasid hadde osmanene lenge vært en trussel mot naboene i Europa og Midtøsten. Men Bajasids ambisjoner mot øst støtte sammen med Timurs drømmer om å utvide riket sitt mot vest. Asia var ikke lenger stort nok for dem begge.

I et brev til sultanen gjorde Timur situasjonen klar. Bajasid skulle, skrev han, “kaste angerens anker i sikkerhetens havn; ellers skal du forsvinne i et avstraffelsens hav, reist av vår hevns stormvær”.

For å sikre seg at budskapet ikke forsvant i lyrikken, tilføyde han: “Du er bare en ussel pissemaur (...) Hvis du ikke følger mitt råd, kommer du til å angre”. Som forventet var sultanen ikke samarbeidsvillig, og i oktober 1399 satte Timur kursen mot vest.

Bagdad brenner ned til grunnen

Hæren som han red i spissen for, var hans hittil største. “Det er så mange at de neppe kan telles. Hvis de slo opp teltene sine, ville de fylle enhver ledig plass i området. Hvis hæren marsjerte ut i det åpne landskapet, ville selv en slette være for smal til at den kunne passere,” skrev Ibn Khaldun, en arabisk historiker som besøkte Timur Lenks leir ved Bagdad.

Historikeren var kanskje imponert over hærens størrelse, men ødeleggelsene etter Timur Lenk gjorde et enda større inntrykk. Sjokkert beskrev han hvordan soldatene praktisk talt brente Bagdad ned til grunnen; trehus, badeanstalter og palasser, alt gikk opp i røyk.

“Det brant helt til ilden nådde byens store moské. Flammene skjøt opp mot taket, smeltet blyet det var laget av, og både tak og vegger falt sammen,” skrev historikeren Ibn Khaldun om ødeleggelsen av helligdommen fra 700-tallet. “Det var en ussel og avskyelig gjerning,” la han til.

Men blodrusen hadde bare så vidt begynt. En samtidig egyptisk historiker beskrev hvordan Timurs grusomhet nådde nye høyder da han inntok Damaskus i Syria.

Mennesker ble “knust i presser, svidd i flammer og hengt med hodet ned. Neseborene deres ble stoppet til med kluter fylt med fint støv som de inhalerte hver gang de pustet inn, og det fikk dem til nesten å dø. Når en mann holdt på å dø, fikk han en kort pause før torturen begynte på nytt,” skrev egypteren.

Da Timur nærmet seg Ankara, bestemte han seg for å overliste sultan Bajasid. I stedet for å marsjere direkte mot byen fulgte han elva Halys, som slynger seg i en myk bue mot Ankara fra sør.

Dermed unngikk han å møte sultanens soldater som hadde marsjert ut for å kjempe mot ham, og hæren kunne innlede et overraskelsesangrep på Ankara.

Tyrkerne deserterer under kampen

28. juli 1402 lot Timurs soldater paukene tordne som tegn til angrep, mens Bajasids styrker utmattet, uforberedt og motløse etter en ukes marsj i raskt tempo akkurat nådde frem til Ankara.

Så snart pilene begynte å suse gjennom luften, deserterte de første av sultanens soldater – en gruppe sentralasiatiske soldater som så det som mer forlokkende å gå over til Timur.

Flukten tappet osmanenes høyre flanke for mannskap, og den falt fra hverandre. Da Timur satte elitestyrkene sine inn mot de fiendtlige rytterne, la også de på flukt. I løpet av kvelden hadde Timurs 80 000 krigere slått 120 000 osmanske soldater, og tatt sultan Bajasid til fange.

Timurs hevn over den lite samarbeidsvillige herskeren ble grusom. Sultanen tilbrakte, ifølge legenden, resten av livet i et lite bur som Timur dro med seg på alle sine tokt. Og så ble nomadehæren sluppet løs i en voldsrus.

Soldatene herjet og plyndret overalt, forteller en historiker, og “bare en fjerdedel av innbyggerne i Rum (et stort område i Det osmanske riket) slapp unna ødeleggelsene som Timurs horder påførte dem. De fleste av dem ble kvalt, hogd ned, spiddet eller fortært av ville dyr”.

Etter Ankaras fall erklærte Egypt og Syria sin uforbeholdne lojalitet til den mektige Timur Lenk, og i Europa lovpriste konger og fyrster ham. Fra England sendte Henrik 4. sine lykkønskninger, mens Frankrikes Karl 6. takket den “opphøyde fyrst Themur” for hans gode behandling av kristne kjøpmenn som reiste gjennom rikene hans.

Bak den vennlige fasaden lurte imidlertid uroen; vel hadde Timur knust arvefienden Bajasid, men mange spurte seg når Timurs frådende horder kom til å marsjere videre til Europa.

Kina skal fullende tyrannens rike

Men Europa hadde ingenting å frykte. Timur hadde for lengst valgt seg et langt rikere og mer imponerende bytte. Alt mens han red gjennom Lille-Asia på vei hjem til Samarkand, fikk Timur overrakt et skinnende kart laget av papyrus, som hadde detaljerte opptegnelser over veier, landsbyer, elver og andre trekk ved landskapet i Kina.

Djengis Khan hadde ridd i triumftog inn i Beijing i 1215, og barnebarnet hans, Kublai Khan, hadde gjort landet rikere og mektigere enn alle andre i regionen. Nå var Timur klar til siste del av bestrebelsene på å gjenskape Djengis Khans rike – erobringen av Kina.

Forberedelsene hadde foregått lenge. I tillegg til å utarbeide kart og beskrivelser av terrenget, hadde Timur også gjort jorden på vei til Kina klar til dyrking, slik at soldatene hans kunne overleve på den lange ferden.

Herskeren var blitt rynket, værbitt og svakelig, og var heller ikke så god til beins lenger. Men øynene – halvt skjult bak de tunge øyelokkene – brant fremdeles av en uforklarlig ild, som om de så langt ut over steppene, mot Kinas uendelige, gylne skatter.

Timur dør under vintertokt

Den 21. november 1404 satte hæren av gårde. Timur, som var for gammel til å ri, ble transportert i en bærestol. Med sine 200 000 mann hadde han nettopp gått inn i den sentralasiatiske vinteren.

Snø og iskaldt regn feide over steppene. Soldatene fikk forfrysninger i fingre, tær og ører, og til tider hadde de problemer med å kjempe seg fremover.

I midten av januar kom hæren til det som i dag er Kasakhstan. Her ble forholdene så vanskelige at Timur – som nå også led av lungebetennelse – måtte søke tilflukt i et palass som tilhørte en lokal guvernør.

Til tross for god pleie og behandling foretatt av områdets beste leger, ble han ikke bedre. Tvert imot. Feberen steg, og den gamle keiseren kastet seg urolig frem og tilbake i sengen, vekselvis badet i svette og ristende av kulde, mens han i sin villelse hørte paradisets jomfruer kalle.

Sterkt svekket fikk Timur tilkalt imamene til å resitere koranvers for ham på dødsleiet. Også mer verdslige emner sto på den gamle tyrannens siste dagsorden. Mange timer tidligere hadde han instruert sine mest betrodde folk om “modig å holde sverdet i hånden, så vil dere beholde makten lenge og få et stort imperium”.

Ved åttetiden om morgenen den 18. februar 1405 gjorde feberen det som ingen fiende hadde klart. Timur utåndet med ordene “La ilaha illa'llah” – det er ingen annen gud enn Gud. Timur ble stedt til hvile i en kiste av ibenholt i mausoleet som han selv hadde fått oppført i Samarkand.

På samme måte som med Djengis Khans imperium falt også Timurs rike fra hverandre, splintret av indre strid. Bare palassene, moskeene og de storslåtte parkene i Samarkand står tilbake som minner om en mann hvis ambisjoner kostet 20 millioner liv, og hvis navn en gang fikk halve verden til å skjelve.