Elleve fryktede elitekorps og leiesoldater

PMC Wagner eller Private Military Company Wagner – også bare kjent som Wagner-gruppen – dukket opp som små, grønne menn uten kjennetegn på uniformene da Russland annekterte Krim i 2014. Samtidig antas gruppens grunnlegger, forretningsmannen Jevgenij Prigozjin, å befinne seg i president Putins innerste krets.

Leiehæren styres av Moskva, men president Vladimir Putin nekter kategorisk for at han vet noe om organisasjonen, selv om de brutale soldatene fortsetter å dukke opp i russiske interesseområder som Syria, Den sentralafrikanske republikk og nå sist i Ukraina.

Gruppens militære leder, den etniske ukraineren Dmitri Utkin, er tidligere offiser i de russiske spesialstyrkene og har overkroppen fylt med nazistiske tatoveringer. Kodenavnet hans er 'Wagner', som referanse til Hitlers favorittkomponist.

Utkins folk har stått bak likvideringer i egne rekker blant ulydige pro-russiske separatister og har blitt koblet til voldtekter og drap på sivilbefolkningen i Afrika. I 2017 dukket det opp en video der Wagner-soldater knuser armene og bena til en syrisk desertør med en slegge før de kutter hodet av ham.

Brutaliteten er et tilbakevendende trekk hos de russiske leiesoldatene, som teller mellom 5000 og 30 000 mann og har vært forbundet med en operasjon rundt Kyiv i Ukraina, hvor de skulle være satt inn for å spore opp og drepe den ukrainske presidenten Zelenskyj.

Wagner-styrkene, som nå også teller mordere og voldsmenn vervet fra russiske fengsler, er senere satt inn ved fronten i det sørlige og østlige Ukraina. Herfra kommer det rapporter om bestialske henrettelser av desertører, bl.a. med en lektehammer, og vilkårlig mord og tortur rettet mot sivile.

Den romerske keiseren Augustus opprettet i 27 f.Kr. den såkalte Pretorianergarden som sin personlige livvaktstyrke. Den utviklet seg raskt til en av Romerrikets ypperste elitestyrker, og den tok seg etter hvert store friheter.

Garden var innblandet da keiser Caligula ble myrdet i 41 e.Kr. og sørget også for at Claudius ble etterfølgeren. Etter drapet på keiser Pertinax i 193 utlyste garden keisertittelen til den som bød mest for den, og det ble Julianus.

Han betalte hver soldat i garden hele 25 000 sestertier, en enorm sum, men fikk dårlig valuta for pengene: Han ble avsatt og henrettet bare ni uker senere.

Janitsjarstyrken oppsto i det 13. århundre og var i lang tid den osmanske sultanens absolutte elitesoldater. Styrken besto av kristne slaver som var blitt bortført som gutter og opplært til et liv i krig.

Slavesoldatene var særlig fryktet for sine evner med buer, skytevåpen og artilleri, og særlig på 1500-tallet var de dominerende på slagmarker i Europa og Midtøsten.

Med tiden tilranet janitsjarerne seg stor makt. De kunne avsette sultanen og levde godt. I 1826 var det 130 000 av dem, og selv om de fikk skyhøye lønninger, var de nå lite dugelige som soldater.

Sultan Mahmoud 2. avskaffet styrken i et blodig kupp der han lokket janitsjarerne til å gjøre opprør og drepte 4000 av dem. Resten ble henrettet eller landsforvist.

Fremmedlegionen er kjent for kadaverdisiplin og ubrytelig samhold. Men i 1948 opprettet man "2e Régiment Étranger de Parachutistes" som skulle overgå alt annet.

Spesialstyrken var forlagt i Algerie, men var alt fra 1949 blant de første som ble sendt i kamp, blant annet i Vietnam, Algerie, Tsjad, Zaire og Afghanistan.

Helt fra dag én har treningen i "2e REP" gått for å være den hardeste i verden, og i regimentet sies det at man har en fordel fremfor andre elitestyrker fordi disse soldatene ikke har noen form for sivil tilværelse ved siden av.

De ligner mest på en turistattraksjon der de står i fargesprakende uniformer foran Peterskirken i Roma. Men pave Julius 2. hentet faktisk Sveitsergarden til Roma i 1502 fordi de var blant Europas beste soldater.

Av samme grunn skulle også en Sveitsergarde beskytte den franske kongefamiliens slott på 1700-tallet. Den mest berømte hendelsen i de franske sveitsergardistenes historie var forsvaret av Tuileriene, residensslottet i Paris, 10. august 1792.

Av 900 gardister mistet 600 livet i kampene, og de overlevende døde enten av skader eller under massakrene i september samme år.

I 1927 ble det forbudt for sveitsiske statsborgere å tjenestegjøre som soldater under utenlandsk kommando – med Vatikanet som eneste unntak.

"Hvis en mann sier at han ikke er redd for å dø, er han enten en løgner eller en gurkha," skal den indiske feltmarskalken Sam Manekshaw en gang ha sagt.

Gurkhaene er et folk som lever i fjellene mellom Nepal og India. Under krigen mot gurkhaene i 1814-1816 ble britene så imponert av deres tapperhet at de vedtok å opprette en spesiell gurkhabrigade som skulle løse spesielt vanskelige oppgaver.

Geneve-konvensjonen forbyr bruk av leiesoldater, men i likhet med Fremmedlegionen er gurkhaene unntatt fra forbudet. Derfor finnes det ennå en britisk gurkhabrigade som blant annet deltok under Falklandskrigen i 1982 – men faktisk uten å løsne et eneste skudd.

Da den tyske pansergeneralen Erwin Rommel rullet frem med sitt Afrikakorps i 1941, hadde britene i det minste ett godt kort på hånden. Det het Long Range Desert Group.

Enheten ble opprettet i 1940 som en speiderstyrke for rekognosering bak de italienske linjene i Nord-Afrika.

Den gangen antok man at de best egnede soldatene i den libyske ørkenen ville være bønder fra New Zealand og briter fra Rhodesia. De utgjorde derfor grunnstammen i se små patruljeenhetene.

Da den tyske krigsmaskinen kom på banen, ble LRDG utvidet betydelig, og Rommel måtte innrømme at LRDG "forårsaket mer skade enn noen annen tilsvarende britisk gruppe" gjennom speidervirksomheten i ørkenen.

Da USA opprettet Special Forces i 1952, var hodeplagget litt utenom det vanlige. Soldatene brukte det de hadde benyttet i enhetene de kom fra, og særlig den grønne bereten var populær.

Den stammet fra britenes kommandostyrker under andre verdenskrig og hadde spredt seg til USAs spesialstyrker som ble stasjonert i Tyskland etter krigen.

Den grønne luen ble ikke godt mottatt i Special Forces' hovedkvarter i Fort Bragg, North Carolina. Der nedla man i 1957 et forbud mot grønne bereter.

Først fire år senere fikk de grønne beretene gjennomslag i det amerikanske forsvarets spesialstyrker: President John F. Kennedy krevde at alle soldater skulle være iført grønne bereter under hans besøk i Fort Bragg 12. oktober 1961.

Siden da har de grønne beretene vært kjennemerket til Special Forces som er eksperter på geriljakrigføring og opprørsbekjempelse.

Egentlig var de munker som dro til Jerusalem for å ta seg av syke og sårede korsfarere på 1000-tallet.

Men johanittene påtok seg også å beskytte pilegrimene, og det gjorde dem til en del av tidens militære elite. Ordenen bygde en rekke borger, blant annet mektige Krak de Chevaliers i vår tids Syria.

Da Tempelridderordenen ble oppløst i 1314, overtok johanittene mange av dens eiendeler, og ordenens riddere fikk stjernestatus på Malta som de beskyttet mot osmanenes angrep på 1500-tallet.

Malteserridderne, som de da ble kalt, var dyktige festningsbyggere og marinesoldater, og først i 1798 måtte de gi slipp på Malta da Napoleon meldte sin ankomst. I dag er Malteserordenen en ren humanitær organisasjon som blant annet tar seg av ambulansetjeneste.

En garantert vei til toppen av den sosiale rangstigen i Aztekerriket var å bli jaguarkriger. De var hærens elitesoldater, de som ledet an i krigen og de eneste som ble betraktet som heltidskrigere. Det var ikke lett å bli en av dem.

En gutt på 15 år med rette ambisjoner kunne havne på en spesiell skole der han måtte vise stor fysisk styrke og evne til å takle intens smerte.

Da han senere ble menig soldat, måtte han ta til fange elleve motstandere for å bli sluppet inn i jaguarkrigernes orden. Aztekerne så det som nokså klønete bare å drepe sine fiender.

I 1942 begynte de allierte å etablere en spesialenhet som måtte klare aktivitet i streng vinderkulde.

Et av hovedmålene skulle være tungtvannsfabrikken på Vemork ved Rjukan i et Norge som da var okkupert av Nazi-Tyskland.

USA påtok seg å beygge opp enheten i samarbeid med sin nabo Canada, som hadde mange egnede kandidater: tømmerhoggere, jegere og folk med bred villmarkserfaring.

Djevelbrigaden besto av 1600 mann, og den knallharde treningen foregikk på rekordtid. Men imens var Vemork-planene blitt lagt på is, og i stedet ble kuldespesialistene benyttet i aksjoner under betydelig varmere himmelstrøk blant annet i Italia og Frankike.