Tordenskjold var svenskenes skrekk

Ni måneder senere erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Krigen ble Peter Wessels store sjanse, og han forsto å gripe den.

Han innkasserte seier på seier, og som 23-åring hoppet han over 27 premierløytnanter og 24 sekondløytnanter og ble utnevnt til kaptein. To år senere, i 1716, ble han adlet av kongen under navnet Tordenskjold.

Men ikke alle var begeistret for den unge sjøhelten. Ifølge admiralitetet var mange av de som var blitt forbigått til fordel for Wessel, «vel så dyktige... og meritterte som ham». De så utnevnelsen til kaptein som et resultat av «Kongens Naade» snarere enn Wessels talent. Også Tordenskjolds temperament gjorde ham upopulær.

Historikeren C.P. Rohde, som skrev en biografi basert på kilder fra samtiden 20 år etter Tordenskjolds død, beskrev ham som «ved godt lune, meget godt likt og sjarmerende, i motgang og ved fortredeligheter overmåte hard og hissig».

Tordenskjold kunne altså både være sjarmerende og brutal, noe hans underordnede fikk merke. For eksempel beordret han tre matroser til å hoppe fra råen – en hard straff på en iskald vinterdag – og deretter til 30 slag med tampen. Og regnskapsføreren hans ble så kraftig hundset med at han ba om å bli forflyttet.

Men Tordenskjold var også uforskammet overfor sine offiserer, og det utgjorde kanskje en større fare for hans karriere. Han tok ikke fem øre for å beskylde noen av dem for feighet eller kalle dem «hund», et av tidens mest krenkende skjellsord. Admiralitetet og kongen mottok flere klager, men Tordenskjold satt trygt.

Marinen trengte hans seire og måtte bare holde ut brutaliteten og frekkheten. Og i Dynekilen levde Tordenskjold opp til kongegunsten.

Tordenskjold overrumplet svenskene

8. juli 1716 sto Tordenskjold overfor sitt hittil dristigste angrep. De åtte forsyningsskipene i Dynekilen var godt beskyttet av en stor stykkpram kalt Stenbocken, sju galeier og fem mindre fartøyer. Stykkprammer er tungt bevæpnede, flatbunnede orlogsfartøy. Etter å ha dannet seg en oversikt over den svenske styrken fra skrentene, slo Tordenskjold til.

Angrepet kom helt bardus på svenskene, og først da Tordenskjold var langt inne i kilen, åpnet forsvaret ild – dels fra Stenbocken, dels fra en liten øy befestet med seks tolvpundskanoner.

Kaldblodig unnlot Tordenskjold å besvare ilden, mens hans egne stykkprammer gled stadig nærmere de svenske stillingene. Litt etter fikk de selskap av Tordenskjolds fregatt Hvide Ørn. Først da fartøyene var nær nok til å kunne beskyte svenskene effektivt, åpnet han ild.

Snart var luften over den smale kilen fylt med kruttrøyk. I begynnelsen var kampen jevnbyrdig, men fra rekognoseringen visste Tordenskjold at han hadde mer ildkraft enn svenskene, og snart begynte kanonsalvene fra de danske skipene å gjøre seg gjeldende.

Særlig effektivt var det å pepre fienden med kardesker – tøyposer fylt med små metallstykker som ble spredt med stor kraft.

På den befestede øya forlot de svenske soldatene kanonene i panikk og gjemte seg når salvene feide over batteriet, og mannskapet på Stenbocken flyktet inn på land. Ved middagstid gled det svenske flagget ned fra Stenbockens mast. Tordenskjold hadde seiret.

Svenske kong Karl 12.s fotsoldater hadde møtt så hard motstand i Norge at de hadde trukket seg tilbake til området rundt grensefestningen Fredriksten, der de avventet forsyninger for å innta festningen. Men med nederlaget i Dynekilen måtte svenskekongen gi opp invasjonen, og allerede neste dag avbrøt han angrepet på Fredriksten.

Sjøhelten blir ydmyket

Seieren ved Dynekilen var høydepunktet i Tordenskjolds karriere, og historiene om den iskalde sjøoffiseren og hans modige mannskap var på alles lepper i København. Slaget hadde vært krigens mest spektakulære, og etterspillet var ikke mindre dramatisk.

Da svenskene innså at de hadde tapt, ble besetningene beordret til å ødelegge skipene.

Men slik sløsing kunne ikke danskene gå med på, og sendte resolutt egne sjøfolk om bord, til tross for at mange av skipene var flytende bomber med brennende tjæretønner i lasten og ulmende lunter i kruttkammeret.

Folk strømmet ut i gatene for å dele de dramatiske historiene om menn som i siste sekund hadde revet luntene ut av tønnene for å hindre en eksplosjon eller kvalt ilden med klærne sine, og fra slottet Kronborg ble det avfyrt 27 kanonsalutter for seieren.

Tordenskjold ble forfremmet til kommandør, og i november ble han utnevnt til sjef for Norges sjøforsvar, den såkalte Nordsjø-eskadren, som var en av de mest ansvarsfulle stillingene i marinen.

I mai 1717 – ti måneder etter seieren ved Dynekilen – var Tordenskjolds hell tilsynelatende brukt opp. Som et mottrekk mot den truende svenske invasjonen av Norge planla danskene å angripe Göteborg. Greide han å komme frem til byen, kunne flåten knuse hele Göteborg-eskadren, verftet og magasinet, og dermed forpurre Karls planer.

Tordenskjold bestemte seg for å gjenta suksessen fra Dynekilen med et overraskelsesangrep, men planen slo feil. Svenskene oppdaget flåten og lå på vent ved innseilingen til Göteborg, og 14. mai 1717 led Tordenskjold et sviende nederlag.

Bedre gikk det ikke to måneder senere i angrepet på Strømstad, der svenskenes hovedforsyningsbase lå. Enda et overraskelsesangrep slo feil, og Tordenskjold måtte angripe med en dårlig organisert styrke.

Tordenskjold fikk sparken

I begge slag hadde Tordenskjold kjempet tappert – ved Göteborg fikk han en sjalupp skutt i senk under seg, og ved Strømstad ble han såret i skulderen og låret – men kong Fredrik benyttet anledningen til å sparke Tordenskjold fra stillingen som sjef for Nordsjø-eskadren.

I en tid der svenske angrep truet, trengte han en mann som kunne samarbeide med sine offiserskolleger – en evne han ikke tiltrodde Tordenskjold, så 7. desember 1717 ble Tordenskjold satt på en hukkert med kurs mot København.

Underveis ble hukkerten angrepet av en kaper, og fire mann drept. For å roe nervene drakk besetningen seg fulle, og da Tordenskjold våknet etter kalaset, var skipet gått på grunn utenfor Kullen, en odde i Skåne.

I en gjennomhullet jolle stoppet til med tøystykker seilte han helt til Helsingør, der han gikk i land, naken, forkommen og ydmyket.

Men karrieren var ikke ødelagt. Våren 1718 sto han igjen til sjøs, og i juli 1719 fikk han med en blanding av flåtemakt, smiger og trusler Marstrands kommandant til å overgi seg etter bare tre dager. Den fryktede Göteborg-eskadren var endelig på dansk-norske hender.

Tordenskjolds siste triumf fant sted 8. oktober, da han foran nesen på en svensk garnison på 4000 mann trengte inn i Göteborgs havn med åtte sjalupper og ødela en svensk fregatt, to galeier og et kruttskip.

Da vaktbåten etter angrepet spurte hvem som befant seg i Tordenskjolds sjalupp, svarte han: «Tordenskjold. Snu og hils deres kommandant fra meg og si at jeg er her for å lære ham å holde seg våken!»

Slapp opp for hell

Slaget ble Tordenskjolds siste. 6. november 1719 inngikk Danmark-Norge og Sverige våpenhvile, og 3. juli 1720 ble fredsavtalen underskrevet. Som takk for innsatsen fikk Tordenskjold tittelen viseadmiral og et portrett av kongen.

Tordenskjold var stadig ung, bare 29 år, og en holden mann. Under krigen hadde han tatt mange priser – oppbrakte handelsfartøy – og eide nå flere handelsskip og en fin leilighet i København.

Men Tordenskjold fikk ikke nyte sitt nye liv lenge. I september 1720 dro han ut på en ferd som skulle bli hans siste.

Hva målet var, vet ikke historikerne, men sikkert er det at Tordenskjold aldri nådde frem. En kald novembermorgen i Midt-Tyskland ble sjøhelten innhentet av sin dumdristighet og sitt ustyrlige temperament.

Noen kvelder før hadde han vært i et middagsselskap i Hannover. Der møtte han Axel Staël von Holstein, en svensk-baltisk adelsmann som hadde slått seg opp som kortspiller og svindler i Hamburg.

Tordenskjold buset ut med sin mening om slik oppførsel, og de to havnet snart i håndgemeng. Von Holstein utfordret til slutt Tordenskjold til duell.

De møttes om morgenen 12. november på en myr kalt Sehlwiese, halvannen mil sør for Hannover. Duellen varte bare noen sekunder. Et stikk fra von Holsteins kårde boret seg inn i Tordenskjolds bryst på høyre side. Tordenskjold falt om, reiste seg og falt igjen, sterkt blødende og døende.

Tordenskjolds balsamerte lik ble ført til København og nedsenket i krypten under Holmens kirke. Noen kristen begravelse kunne han ikke få, for ifølge loven kunne ikke menn som falt i duell begraves i kirke eller på kirkegård.

Majestetens anerkjennelse manglet imidlertid ikke. Tordenskjold ble begravd om natten i faklenes skjær, et ritual som krevde kongelig godkjennelse. Selv i døden kunne sjøhelten regne med kongens overbærenhet.