En sommernatt i 1582 reiser kosakklederen Jermak seg opp i båten. Hviskende gir han mennene sine ordre om å seile inn til bredden av elven Tura, som renner øst for Uralfjellene, og gå i land.
I måneskinnet har Jermak fått øye på noen trestammer som sperrer elveløpet der fremme. Den listige kosakken lukter et bakholdsangrep, og han har ikke tenkt å ofre hæren sin i en felle lagt av de fiendtlige tatarene, som hersker i Sibir.
Inne på bredden får Jermak mennene sine til å samle greiner til menneskelignende figurer, iføre dem klær og sette dem i båtene.
“Alle som forsøkte å desertere, fikk en sekk sand bundet til brystet og ble kastet i vannet.” Anonym krønikeskriver.
Fartøyene skubber de nedover elven som lokkemat. Så sniker Jermak og hans menn seg halvnakne gjennom en bjørkeskog for å angripe fienden bakfra.
Idet solen står opp lyder et rop, og Jermaks kosakker stormer frem mot fienden med ladde arkebuser (skytevåpen). Mens skuddene runger over slettene, flykter tatarenes leder, prins Mahmetkul. Med stor tilfredshet ser Jermak at elven farges rød av blodet fra de falne fiendene. Kosakklederen har fått i oppgave å annektere det uutforskede Sibir for Russland, og det finnes bare to mulige utfall: seier eller død.
Tatarene kontrollerer Sibir
På midten av 1500-tallet strakte tsarens makt seg til de høye Uralfjellene i øst, men grensen til Storfyrstedømmet Moskva (senere Russland) lå ikke fast, og de sørlige delene av riket ble regelmessig plyndret av tatarer – et tyrkisk rytterfolk som var siste rest av Djengis Khans verdensrike. I dette utsatte området levde også kosakkene, leiesoldater og grensevakter av russisk-tatarisk opphav.
Ifølge Stroganov-krøniken fra 1600-tallet ble kosakken Jermak Timofejevitsj født ved den øvre delen av elva Volga omtrent 1540. Kildene beskriver ham som høy, bredskuldret, svartskjegget og karismatisk. Han tok på seg rollen som ataman (høvding) blant kosakkene, noe som blant annet går frem av en kjent vise:
“Der levde kosakkene som frie menn/Alle Don- og Terek- og Jajk-kosakkene/og deres ataman var Jermak, sønn av Timofej”.
Kosakkene bodde på de russiske steppene, der mange av dem levde av krig, jakt og fiske.
Kosakker var Russlands cowboyer
De elsket det frie livet på steppene, og i tsarens tjeneste beskyttet kosakkene russerne mot fiendtlige stammefolk. Dessuten var de pionerer og stifinnere som bidro til å flytte rikets grense østover.
Kosakkene levde på steppene, i utkanten av det russiske riket. De var mesterryttere som vanligvis bar pelslue og sabel. Kosakkene var av blandet russisk og tatarisk herkomst og levde i selvstendige samfunn med sine egne ledere (atamaner). Livet til en kosakk var en evig kamp for å overleve, og han var ikke alltid så edel som det vår tids russiske fremstillinger vil ha det til. En kosakk kunne være alt fra en trofast grensevakt til en brutal røver.
På 1600-tallet flyktet østeuropeere fra fattigdom og religiøs undertrykkelse til Russlands ytre distrikter for å bli kosakker – akkurat som europeere senere søkte tilflukt i Amerika. På samme måte som cowboyene rykket USAs grense lenger vestover, var det også kosakkene som først nådde Stillehavet for Russland.
Det var likevel en vesentlig forskjell på de to gruppene: Mens amerikanske nybyggere holdt storfe og dyrket jorden, unngikk kosakkene landbruk så vidt mulig. De elsket det frie livet og betraktet de russiske bøndenes jordbundne tilværelse som det rene slaveri.
Jermaks rykte som en dyktig kriger nådde den vellykkede handelsfamilien Stroganov. Familien hadde i mange år hatt et handelssted ved foten av Uralfjellene. Der kjøpte de salt og dyreskinn, som de solgte i Moskva med stor fortjeneste. Angrep fra sibirske stammer som krysset fjellene, hadde imidlertid blitt et stadig større problem, og Stroganov-familien hadde bruk for hjelp.
På denne tiden ble området øst for fjellkjeden, det vestlige Sibir, kontrollert av tatarer, som fra hovedstaden Sibir hersket over en rekke innfødte folkeslag. Tidligere hadde tatarene i Sibir betalt tributt til Moskva, men under khanen Kutsjum hadde betalingen stoppet opp.
Herskeren i Moskva, tsar Ivan den grusomme, var derfor ytterst lydhør overfor Stroganovenes bønn om hjelp. I 1575 inngikk tsaren en avtale med kjøpmennene: Hvis Stroganovene knuste Kutsjum, ville de bli fritatt for skatt de neste 20 årene og få frie hender til å kolonisere Sibir.
Bråkmakere kom i vannet
Stroganov-familien var ikke i stand til å beseire Kutsjum selv, så de hyrte Jermak. I 1581 stevnet en flåte flatbunnede elvebåter med 540 kosakker om bord ut på elven Kama og seilte østover. Kosakkene var bevæpnet til tennene med arkebuser, lanser, sverd og dolker. Ifølge en anonym krønikeskriver knesatte Jermak fra første stund en beinhard disiplin for å unngå opprør:
“Alle som forsøkte å desertere, fikk en sekk sand bundet til brystet og ble kastet i vannet.”
Det vrimlet av nomadefolk i Sibir
Reinsdyrgjetere betalte skatt
Folket mansiene bodde mellom elven Ob og Uralfjellene. De var halvnomadiske jegere og fiskere som også drev med reinsdyrhold. De var blant de første som anerkjente Jermaks herredømme ved å betale tributt til ham.
Multimediesenteret NSU
I slekt med indianere
Ostjakene levde som reinsdyrnomader nord for dagens Mongolia og praktiserte sjamanisme. I 1914 besøkte den norske polarforskeren Fridtjof Nansen stammen, hvis språk er i slekt med nordamerikanske indianerspråk.
Library of Congress
Krønike omtaler folkeslag
Det finsk-ugriske folket mordvinerne var ikke noe nytt bekjentskap for Jermak – folket er allerede nevnt i den russiske Nestorkrøniken fra 1100-tallet. De bodde mellom elvene Volga og Oka og var ofte tatarenes leiesvenner.
Radziwiłł Chronicle
Inuitt-naboer jaktet på sel
I det nordøstlige Sibir møtte Jermaks etterfølgere tsjuktsjerne. I likhet med sine naboer inuittene, som hadde spredt seg fra Sibir til Grønland, levde de av sel og hval. Men inne på tundraen levde tsjuktsjerne av reindrift.
Shutterstock
Urbefolkning ofret bjørner
Ainoene levde i Japan, på stillehavsøya Sakhalin og halvøya Kamtsjatka i Sibir. De var kjent for sitt fullskjegg og en seremoni der de ofret to år gamle avlede bjørnunger som ble betraktet som guddommer.
Shutterstock
På et nettverk av elver krysset Jermak og hans menn langsomt Uralfjellene. Av og til møtte de bratte fosser eller store kampesteiner i elveløpet og måtte trekke båtene over land. Da fjellkjeden langt om lenge lå bak dem, etterlot de båtene og fortsatte østover til fots.
Landet var fullstendig øde, og Jermak øynet fred og ingen fare da han satte mennene til å felle trær til en ny flåte ved elven Tagil. Sent på høsten 1581 var båtene ferdige, og kosakkene kom frem til elven Tura i khanens Sibir.
Stammefolk går til angrep
Ferden på elven Tura ble alt annet enn fredelig. En dag under seilasen ble luften plutselig fylt av piler – et bakhold! Jermak ga mennene sine ordre om å åpne ild mot bueskytterne inne på bredden, og gjennom kruttrøyken kunne han se de forskremte fiendene flykte for beskytningen. Kosakkene gikk i land og fulgte de innfødtes fotspor til landsbyen deres, der Jermak overtok høvdingens bolig uten å møte motstand.
Kosakkene ble vinteren over i byen mens de forsterket og reparerte båtene sine. Først da sommeren kom, seilte de videre langs elven Tura. Denne gangen var Jermak mer oppmerksom på farer, og det var på denne delen av reisen at kosakklederen oppdaget en sperring av elven forut en sommernatt i 1582. Tartar-prinsen Mahmetkul lå i bakhold, men etter å ha fylt båtene med menneskelignende fugleskremsler falt Jermaks kosakker fienden i ryggen og vant en knusende seier.
Blodbad baner vei
Til tross for suksessen var Jermak i en presset situasjon. Av de opprinnelige 540 kosakkene var bare 400 i live — resten var døde av sykdom, sult og de innfødtes piler. Ettersom ekspedisjonen også nesten hadde gått tom for ammunisjon og forsyninger, visste Jermak at han måtte gå forsiktig frem, og han sendte ut speidere for å undersøke terrenget – en klok beslutning, for mennene rapporterte tilbake om en fiendtlig hær ikke langt unna.
Jermak visste at han hverken hadde menn eller ressurser nok til en lang, utmattende krig med mange kamper, så han tok et dristig valg: Han bestemte seg for å dra rett til khanens hovedstad, Sibir, for å tvinge frem et avgjørende slag.
Takket være skytevåpnene sine hadde Jermaks kosakker en fordel i kampen mot de innfødtes piler og buer da de invaderte Sibir.
Høsten 1582 nådde Jermak og de 400 kosakkene frem til Sibir der elvene Irtysj og Tobol løp sammen. Khan Kutsjum hadde samlet en hær på 2000 tatarer og stammer rundt seg – men kosakkene hadde kuler og krutt. Kampene var blodige, og etter flere dagers trefninger var slaget ennå ikke avgjort. Kosakkene hadde lidd tap, men til gjengjeld hadde praktisk talt alle de lokale stammene desertert fra Kutsjums hær.
I det avgjørende sammenstøtet klarte Jermaks kosakker å treffe prins Mahmetkul, som ble alvorlig såret. Etter dette trakk tatarene seg tilbake, og Kutsjum ga ordre til at hovedstaden skulle rømmes. I slutten av oktober 1582 kunne Jermak innta Sibir etter at han hadde mistet 107 mann under kampene.
Pels overbeviser Ivan
Utover vinteren styrte Jermak byen med hard hånd, og han sendte kosakken Ivan Koltso vestover for å be Stroganovene om forsterkninger. Familien ga Koltso en kjølig mottakelse. De hadde nylig blitt angrepet av sibirske stammer igjen, og både de og tsaren var av den oppfatning at Jermak hadde mislyktes med sin erobring og dermed fremprovosert angrepene.
Tsar Ivan den grusomme sendte forsyninger og friske styrker til Sibir da en av Jermaks menn vendte hjem fra de erobrede områdene med dyrebart pelsverk.
Koltso måtte stå skolerett i Moskva, men der fikk pipen en annen lyd da han forærte tsaren over 5000 sibirske pelser. Ivan den grusomme øynet muligheten for å tjene en formue på dyrepelser, noe som kunne hjelpe ham med å modernisere den russiske hæren. Derfor sendte han Koltso tilbake med soldater, våpen og gaver til Jermak – deriblant et drikkebeger og to fornemt utsmykkede rustninger.
Tsarens rustning blir skjebnesvanger
Sommeren 1585, knappe tre år etter erobringen, hadde Jermak overtatt det meste av khanens maktområde i det vestlige Sibir. Men Kutsjum var fremdeles i live, og han pønsket på hevn. Den gamle khanen spredte derfor et falskt rykte om at en karavane fra Bukhara, som ligger i dagens Usbekistan, hadde nådd elven Irtysj i Jermaks land.
50 kosakker, deriblant Jermak selv, dro for å møte karavanen, men da de nådde frem, var det ingen handelsmenn å se. Jermak og hans menn bestemte seg derfor for å overnatte på en øy ute i elven. Men de fikk langt fra noen god natts søvn. Midt på natten kravlet en flokk tatarer – som angivelig hadde svømt over elven med kniver mellom tennene – opp på elvebredden og listet seg inn i leiren.
Kosakken Jermak begynte den russiske erobringen av Sibir og blir i dag betraktet som en folkehelt i Russland.
Mens mange av mennene hans fikk halsen skåret over i søvne, våknet Jermak selv. Han innså at all motstand var nytteløs og forsøkte å flykte til et sted der en båt lå fortøyd.
Ifølge kildene ble det ene øyet hans gjennomboret av en pil under flukten, men han fortsatte å løpe. Da Jermak nådde stranden på øya, kunne han med det uskadde øyet konstatere at båten var borte. I ren desperasjon kastet han seg i vannet. Men etter noen få halvblinde svømmetak ble Jermak trukket ned under overflaten av den tunge rustningen som tsaren hadde forært ham.
Russerne når Stillehavet
Jermaks død sendte sjokkbølger gjennom den lille russiske kolonien i Vest-Sibir. De overlevende kosakkene fryktet for fremtiden og prøvde å holde seg på lang avstand av tatarene. Men tsaren hadde blitt glad i sibirsk pelsverk – spesielt sobel.
Derfor ble det sendt stadig flere russere og kosakker inn i Sibir, og på bare 50 år nådde tsarens folk Stillehavet. Derfra kunne de speide over til Alaska. Jermak selv var riktignok død, men i det større perspektiv hadde han seiret ved én gang for alle å åpne døren til Sibir – “Russlands ville østen”.