Tysk krigshelt befrir Mussolini

Hitlers jegersoldater

Østerrikeren Otto Skorzeny, som er en 1,95 meter høy muskelbunt, er leder for SS-kommandogruppen Jägerverbände Friedenthal. Den består av en liten,
utvalgt skare av SS-soldater som Skorzeny har trent siden 1942, hovedsakelig til å utføre sabotasje og spionasje bak fiendens linjer.

Friedenthalerne, som gruppen kalles, er våpen- og sprengstoffeksperter. Mange av dem behersker fremmedspråk flytende og har tekniske utdannelser. I løpet av treningen lærer de blant annet å føre forskjellige kjøretøy som motorsykler, lokomotiver og kampvogner. De lærer også å ri, svømme og bløffe seg frem under falsk identitet.

Skorzeny selv er utdannet ingeniør ved universitetet i Wien. Han er veteran fra invasjonen av Belgia, Holland og Frankrike i 1940 og av Sovjetunionen i 1941, der han ble såret og hjemsendt.

Tilbake i Tyskland trener han friedenthalerne, som nå skal i ilden for første gang.

Fascister mister motet

Den 25. juli 1943 – fire dager før Skorzenys møte med Hitler – blir Italias fascistdiktator Benito Mussolini avsatt ved et statskupp i Italia. Den italienske kongen Victor Emmanuel og marskalk Pietro Badoglio beordrer italienske politifolk
til å arrestere diktatoren etter et møte i kongens palass i Roma.

Politifolkene geleider Mussolini inn i en ambulanse og fører ham til et hemmelig sted under streng bevoktning. Offisielt heter det seg at Mussolini har trådt tilbake frivillig og har overlatt makten til kongen og en ny regjering under Badoglio.

Hitler er rasende

Situasjonen i Italia er ytterst ømtålig for Nazi-Tyskland. Frem til statskuppet den 25. juli har de to landene stått sammen i krigen.

Men nå spiller den nye italienske regjeringen et dobbeltspill. Den forhandler med britene og amerikanerne i det skjulte om å slutte fred og dermed trekke Italia ut av krigen. Men samtidig bedyrer de overfor Hitler at Italia vil kjempe på Nazi-Tysklands side til siste mann.

Årsaken til at kongen og Badoglio sier dette er at de frykter tyske represalier og en tysk okkupasjon av det italienske fastlandet.

I Tyskland raser Hitler over at hans venn og kampfelle Mussolini har blitt fjernet ved et kupp. Hitler har tyske tropper i Italia, og hans første innfall er å okkupere landet med makt, finne Mussolini og gjeninnsette ham som diktator. Men Hitler temmer raseriet og lysten til å hevne seg på kupp-makerne.

Han har bare litt over tre tyske divisjoner i Italia, og av disse kjemper fortsatt ca. 60 000 mann side om side med italienske soldater på Sicilia, mot britene og amerikanerne. Hitler frykter at italienerne skal vende seg helt mot ham hvis han farer for voldsomt frem. Samtidig mistenker føreren at kongen og Badoglio i det skjulte forhandler med de allierte om fred.

Det er en alvorlig trussel for Nazi-Tyskland. Hvis Italia overgir seg blir det lettere for de allierte å innta Sør-Italia og åpne en front mot Tyskland. Den britiske statsministeren Winston Churchill kaller Italia rett ut for “Europas myke underliv”.

Italia skifter side

Fredsforhandlingene mellom den nye italienske regjeringen og de allierte varer i seks uker. Det skyldes bl.a. at de allierte i begynnelsen er mistenksomme overfor kuppmakerne som tidligere har støttet Mussolini.

Men den 9. september skriver de under på en våpenhvileavtale der Italia overgir seg betingelsesløst. Landet er nå på de alliertes side i krigen.

I mellomtiden har det lyktes Hitler å forsterke de tyske troppene i Italia fra tre til åtte divisjoner.

Mange tyske soldater havner raskt i kamp bl.a. sør for Napoli der amerikanske tropper nå har gått i land. Andre tyske soldater avvæpner de omkring én million italienske soldatene. Det skjer stort sett uten motstand.

Kongen og Badoglio flykter fra Roma til Sør-Italia der de kommer under de alliertes beskyttelse. Nord- og Midt-Italia kontrolleres nå av tyskerne, mens britene og amerikanerne rykker frem i Sør-Italia.

Fuglen har fløyet

Et eller annet sted i dette virvaret befinner Mussolini seg under bevoktning av italienske politisoldater. Badoglio har gitt dem en klar ordre: Mussolini skal skytes hvis tyskerne prøver å befri ham.

Det er SS-Hauptsturmführer Otto Skorzenys verste mareritt. Hans status hos Hitler står og faller med om han lykkes i å finne og befri Mussolini før han blir skutt eller utlevert til de allierte. Hitler håper nemlig at en befridd og gjeninnsatt Mussolini vil kunne få Italia tilbake på Nazi-Tysklands side i krigen.

Straks etter møtet med Hitler den 29. juli reiser Skorzeny til Italia. Her inngår han et samarbeid med den tyske general-en Kurt Student, som er leder for de tyske fallskjermtroppene, og tyske agenter.

Ved hjelp av øyenvitner lykkes det dem å spore Mussolini og hans fangevoktere til den lille øya Ponza utenfor Napoli. Men da de når frem, har han blitt flyttet.

I august svirrer ryktene om hvor eksdiktatoren befinner seg. Flere av ryktene er bevisst villedning fra agenter for den italienske etterretningstjenesten, som er lojale overfor kongen og Badoglio. I ukevis forfølger tyskerne falske spor.

Ingen skal tortureres

På grunn av den vanskelige politiske situasjonen i Italia i august 1943, unnlater Skorzeny og Student å ta i bruk arrestasjoner og tortur av italienere for å finne ut hvor Mussolini er.

I stedet forhører de seg blant tyske soldater som er utstasjonert i landet, og det er som regel via dem de får opplysningene sine. En av disse opplysningene kommer fra den lille øya La Maddalena utenfor Sardinia. En tysk marineoffiser i området har hørt rykter om at Mussolini holdes fanget i en stor villa på øya.

En av Skorzenys menn – Robert Warger – snakker flytende italiensk. Han blir kledd ut som matros og sendt av gårde til øya for å prøve å komme i snakk med lokalbefolkningen og de italienske sjøfolkene.

Warger utfordrer italienerne til et veddemål om hvor Badoglio har skjult Mussolini. En lokal frukthandler går med på veddemålet og avslører at Mussolini befinner seg i en avsidesliggende villa.

Warger spionerer på villaen og oppdager at den er bevoktet av ca. 150 politisoldater. Det ligger også et sjøfly fra Røde Kors ankret opp ved kysten like i nærheten.

Skorzeny går straks i gang med å planlegge en operasjon som bl.a. involverer sjøfly og hurtiggående motorbåter. Men før han får organisert alle sine menn og
de nødvendige transportmidlene, blir Mussolini flyttet for andre gang.

Like etter at Warger finner villaen, blir Røde Kors-sjøflyet borte og vaktmannskapet redusert. Fuglen har fløyet rett foran nesen på Skorzeny.

Det første ordet som slår ham er det italienske “fiasco”. Letingen må begynne helt forfra igjen. Mussolini kan nå være hvor som helst.

Tvilen nager Goebbels

I Tyskland begynner Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels å tvile på om det i det hele tatt er mulig å finne og befri Mussolini.

I dagboken sin i begynnelsen av september 1943 kommer han med følgende betroelse: “Vi frykter at han allerede kan ha blitt utlevert til britene og nå befinner seg på et britisk krigsskip.”

For Goebbels ville en befrielse av Mussolini være et kjærkomment propaganda-scoop.

I løpet av sommeren har en tysk storoffensiv på østfronten slått feil, og de tyske troppene er nå på tilbaketog. Samtidig rykker britene og amerikanerne frem i Sør-Italia, og tyskernes bombefly i den vesttyske havnebyen Hamburg ligger i ruiner.

Pessimismen nager nå selveste propagandaministeren, som har som oppgave å holde tyskernes kampmoral oppe.

Skjulestedet avsløres

Rundt den 1. september har imidlertid en tysk radioovervåkningsenhet fanget opp en interessant melding på italiensk: “Sikkerhetsforanstaltningene omkring Gran Sasso er fullført”, heter det i meldingen.

Den finner veien til general Students hovedkvarter i Frascati like utenfor Roma. Han tar ikke meldingen alvorlig med en gang pga. de mange falske sporene, men Student og Skorzeny bestemmer seg likevel for å inspisere en landingsplass for sjøfly på innsjøen Bracciano nord for Roma tre dager senere.

Her står de tyske sjøflyene som skulle ha vært brukt under angrepet på Villa Webber. Under inspeksjonen hører Student om et øyenvitne som har sett et italiensk Røde Kors-sjøfly lande på innsjøen og en ambulanse som like etter kjørte av sted i en kortesje av andre biler.

Student setter straks Røde Kors-sjøflyet ved villaen på øya La Maddalena i sammenheng med øyenvitnets beretning om flyet på Bracciano-sjøen. Samtidig husker han radiomeldingen fra Gran Sasso. Gran Sasso er en del av fjellkjeden Appenninene, som strekker seg ned gjennom den italienske halvøya.

På et platå 2100 meter over havoverflaten ligger skihotellet Campo Imperatore, der en taubane er den eneste veien opp og ned. Høyden på Gran Sasso-delen av Appenninene er viktig for fallskjermgeneralen Student.

Han vet at lufta er for tynn og vindforholdene for ustabile til at fallskjermjegerne kan hoppe ut over skihotellet. Taubanen kan heller ikke brukes.

Det vil ta minst 10 minutter å komme opp til hotellet med banen, og den kan lett saboteres av italienerne. Både Student og Skorzeny vet at overraskelsesmomentet er helt avgjørende for at de skal lykkes. Fangevokterne må stoppes før de rekker å henrette Mussolini.

Dermed har tyskerne bare én mulighet. De skal gjøre noe som aldri har blitt gjort før. De skal lande på en steinete fjellrygg med seilfly.

Seilflyene er laget av metallstenger som er kledd med kanvas. Under en landing glir de på lange metallstenger langs skroget, helt til de stopper av seg selv. Men skrogene er beregnet til å bevege seg sakte over f.eks. en gressbakke, og ikke over en ujevn fjellrygg.

Aksjonen iverksettes

Skorzeny og Student får det nå travelt med å planlegge et angrep på Hotel Campo Imperatore. Seilflyene rekvireres fra Tyskland, mens Skorzeny og hans nestkommanderende Karl Radl går om bord i et bombefly som er utstyrt med et luftfotoapparat. Men fotoapparatet virker ikke.

I 5000 meters høyde over fjellene åpner Skorzeny derfor en luke i bombeflyet og lener seg ut med overkroppen i den iskalde luften. Radl holder fast i Skorzenys ankler slik at han ikke skal falle ut.

Med et håndholdt kamera tar Skorzeny noen bilder av platået der Campo Imperatore ligger.

Det viser seg senere at motivene på bildene er så små at Skorzeny og Radl knapt nok kan få noe fornuftig ut av dem, men de aner at det er et flatt område omkring hotellet.

Ved siden av disse bildene har Skorzeny en turistbrosjyre fra hotellet, men heller ikke her viser bildene særlig mange detaljer.

Skorzeny får ikke fatt i en detaljert plan over hotellet. Det betyr at han ikke engang vet hvor det er dører og innganger eller hvordan hotellet ser ut innvendig.

To angrep på samme tid

Luftrekognoseringen av Campo Imperatore finner sted den 8. september. Samme dag bringer de alliertes radio nyheten om at den nye italienske regjeringen har
skrevet under på en våpenhvileavtale. Nå er italienerne og tyskerne fiender på papiret.

Tiden er knapp for tyskerne, som frykter at Mussolini skal bli utlevert til de allierte. Men det er ikke mulig å få seilflyene fra Tyskland frem til Italia før om morgenen den 12. september.

Planen er derfor å lette så raskt som mulig fra en flyplass ved Pratica di Mare like sør for Roma den 12. september. Flyturen er beregnet til å ta en time.

Et par timer i forveien skal en kolonne med motorsykler, biler og lastebiler kjøre til den nederste taubanestasjonen, som ligger i Aquila-dalen, og okkupere den.

Seilflyene skal lande på fjellryggen akkurat samtidig med angrepet på taubanestasjonen nede i dalen, slik at tyskerne får utnyttet overraskelsesmomentet.

SS-erne tar føringen

Seilflyene når først frem sent på formiddagen. De blir trukket av propellfly ved hjelp av lange stålwirer. Da de ankommer Students flybase blir utstyret raskt brakt om bord.

Men avgangen forsinkes fordi allierte bombefly plutselig angriper landingsbanen.

Skadene er imidlertid ikke større enn at propellflyene og seilflyene kan ta av klokken 13.00. I alt letter ti seilfly fra basen. I hvert av dem sitter det ti mann, inkludert piloten.

To av seilflyene er bemannet med Skorzenys menn, mens de åtte andre frakter Students fallskjermjegere.

Underveis skal flykonvoien over noen fjell som ligger like før Appenninene.

De to første flyene svinger rundt i en stor sirkel rett før de første fjellene. Dette gjør de for å vinne høyde og dermed komme trygt over. Men det ser ikke pilotene i flyet bak fordi de befinner seg i et skydekke. Først da de kommer ut av skyene oppdager de at de to første flyene er borte.

I det tredje flyet sitter Skorzeny. Piloten hans spør hvem som nå skal lede konvoien, og Skorzeny svarer: “Vi overtar selv føringen og flyr mot målet”. Resten av konvoien følger Skorzeny og flyr uten problemer over de første fjellene før de når Appenninene.

Seilflyene slippes løs

Skorzeny bruker kniven til å skjære hull i kanvasen på seilflyet slik at han skal kunne se hvor langt de har kommet. Under seg ser han motorsyklene fra kolonnen som skal angripe taubanestasjonen.

De er på vei oppover Aquila-dalen i full fart. Alt går etter planen, bortsett fra at de to første flyene ligger et stykke etter på grunn av sirkelmanøvren ved fjellene.

I seilflyet sitt har Skorzeny den italienske general Fernando Soleti med om bord. Han har nølende gått med på å delta i den risikable operasjonen. Soletis oppgave er å snakke de cirka 200 italienske fangevokterne fra å skyte Mussolini.

Gjennom et spredt skydekke oppdager Skorzeny at de nærmer seg Gran Sasso og hotellet. “Slipp slepetauet”, roper han til piloten. Propellflyet forsvinner, og nå er det bare susingen fra vinden som kan høres i seilflyet.

Både piloten og Skorzeny får øye på landingssonen. På de små luftfotografiene hadde den sett rimelig flat ut, men nå oppdager de at den skråner som en skihoppbakke. Likevel lykkes det piloten å sette ned seilflyet slik at det glir skjevt nedover skråningen.

Lyden av istykkerrevet kanvas, metallstenger som kvestes og skroget som skraper langs den steinete grunnen skriker i ørene. Ved et lykketreff stopper seilflyet bare femten meter fra den ene siden av hotellet.

Skorzeny og hans menn hopper ut av døren på flyet, som har blitt revet av hengslene under landingen, før de stormer hotellet: “Hendene i været”, roper de på italiensk til de skrekkslagne fangevokterne.

Den nølende general Soleti blir revet med ut av flyet, og han roper for full hals: “Ikke skyt, ikke skyt”.

Skorzeny løper inn den nærmeste døren, og der inne sitter det en radio-
telegrafist på en stol. Skorzeny sparker vekk stolen under ham og knuser radioen med skjeftet på maskinpistolen. Radiorommet fører ingen steder, så Skorzeny løper ut igjen.

Han fortsetter bak hotellet og kommer rundt på forsiden der det er en forhøyet plattform som er en stor veranda.

Et par av hans menn løfter ham opp, og fra verandaen speider han opp mot hotellvinduene. I et vindu i tredje etasje ser han et velkjent, skallet hode. Det er Mussolini.

Skorzeny roper: “Gå vekk fra vinduet.” Han frykter at eksdiktatoren skal bli truffet hvis det skulle oppstå skuddveksling.

Skorzeny og SS-soldatene stormer videre mot hotellets hovedinngang, der et par italienske soldater med maskingeværer står vakt. Men før italienerne rekker å se seg om blir de skubbet over ende av den nesten to meter høye Skorzeny. Ikke et eneste skudd blir løsnet.

Inne i foajeen løper italienerne rundt i panikk. De som kommer i veien for Skorzeny blir skubbet til side og holdes i sjakk av SS-menn.

Skorzeny spurter oppover trappene med en untersturmführer like i hælene. De kommer opp til tredje etasje der Skorzeny braker gjennom en dør til et av hotellværelsene. Der inne står Mussolini, bevoktet av to italienske offiserer som untersturmführeren raskt kommanderer ut på gangen med maskinpistolen sin.

“Duce, Der Führer har sendt meg. De er fri”, sier Skorzeny til Mussolini. Mussolini omfavner redningsmannen og svarer: “Jeg visste at min venn Adolf ikke ville la meg i stikken”.

Befridd på få minutter

Fra landingen til Skorzeny står foran Mussolini har det gått fire minutter. Utenfor har de andre seilflyene landet eller er i ferd med å lande. Det er et skremmende syn, for seilflyene dukker plutselig frem fra lavthengende skyer og lander lynraskt med skrapende lyder.

De tyske soldatene stormer hotellet og den øverste taubanestasjonen. Overalt er de italienske politi-soldatene så lamslått at de overgir seg uten kamp. Nede i dalen har den motoriserte tyske kolonnen fått kontroll over taubanestasjonen i dalen.

Her har to italienere blitt dødelig såret. På fjellet har et av seilflyene styrtet i bakken på grunn av et plutselig vindkast. Flere om bord er hardt såret, men alle overlever.

Skorzeny er for tung

Et spinkelt propellfly som er beregnet på piloten og én passasjer, lander på Gran Sasso klokken 15.00. Flyet skal frakte Mussolini til flyplassen ved Pratica di Mare. Men Skorzeny insisterer på å fly med i det lille flyet.

Han har ikke til hensikt å slippe “fangsten” av syne.

Piloten som etter mye om og men har landet på fjellryggen, nekter å ta om bord andre enn Mussolini. Han påpeker at Mussolini veier en god del mer enn gjennomsnittet for en passasjer, og at Skorzeny også er altfor tung. Piloten skal starte på den steinete fjellskråningen, og det er i seg selv farlig med bare én passasjer om bord.

Etter en del diskusjon greier Skorzeny likevel å overtale piloten til å ta med begge to. Mussolini setter seg inn på passasjersetet, mens Skorzeny presser seg inn bak setene der det er litt plass.

Flyet stupdykker

Det spinkle flyet har svært god fjøring, men ikke spesielt mange hestekrefter. Flyet humper ned skråningen uten å lette, og plutselig oppdager piloten en grøft som går på tvers av skråningen.

Han presser gasspaken i bunn og flyet hopper over grøften før hjulene igjen treffer bakken og humper videre nedover.

De tyske soldatene på fjellet stirrer nervøst etter flyet som nå når et punkt der skråningen blir til en steil skrent. Flyet stupdykker utfor skrenten. Men akkurat idet alle tror at flyet skal styrte i bakken, retter det seg opp og fortsetter ned gjennom Aquila-dalen.

Piloten måtte bevisst ty til et stupdykk for i det hele tatt å få nok fart til å lette. Nok en gang har Skorzeny tatt en dristig sjanse som grenser til det overmodige.

Hitler og himmler gratulerer

På den tyske flybasen Pratica di Mare ved Roma stiger Mussolini og Skorzeny om bord i et transportfly som lander på flyplassen i Wien samme kveld. Derfra kommer de seg til det storslåtte Hotel Imperial.

Hotellets resepsjonist avviser først de to sjuskete og dårlig kledde reisefellene, men da det går opp for ham at de har reservert rom under navnet Mussolini, får han det travelt med å betjene dem. Mussolini går rett til sengs, mens Skorzeny feirer suksessen med et glass vin.

Like etter begynner telefonen å ringe. Den første gratulanten er lederen for SS, Heinrich Himmler. Deretter ringer Adolf Hitler og utnevner Skorzeny til Sturmbahnführer, og en tysk oberst i Wien møter opp på Hotel Imperial for å overrekke Skorzeny militærordenen jernkorset. Han er nå Nazi-Tysklands mest berømte krigshelt.

Selv britene uttrykker beundring for den dristige og velhåndterte redningsaksjonen.

SS-menn i forkledning

Skorzeny fortsetter med å løse spesialoppgaver resten av krigen. Under Hitlers siste offensiv mot vest i Ardennene 1944, skaper han kaos bak de amerikanske linjene.

Skorzeny og hans menn forkler seg som amerikanske soldater. De sprer falske opplysninger og snur på veiskilt slik at amerikanske kolonner kjører feil. Det skaper forvirring blant amerikanerne, noe som forsinker motangrepet deres.

På ett tidspunkt frykter amerikanerne at Skorzeny og hans menn skal kidnappe Dwight D. Eisenhower, som er de ­vestalliertes øverstkommanderende general. Det fører til at vaktholdet ved generalens hovedkvarter flerdobles. Men de allierte overreagerer. Skorzeny har ingen planer om å gjennomføre en slik aksjon.

I slutten av april 1945 står Berlin for fall. Hitler sitter i bunkersen sin i byen, som angripes fra alle kanter av russere. Skorzeny står klar med et fly som skal frakte Hitler bort, men i stedet begår Hitler selvmord, og Skorzeny ender som krigsfange hos de allierte.

Skorzeny møter Evita

Etter krigen blir Skorzeny anklaget for krigsforbrytelser, men han blir frikjent. Han blir imidlertid dømt til et opphold i en avnazifiseringsleir. Herfra stikker han i 1948 av til Argentina, der han arbeider for diktatorparet Juan og Evita Perón.

Han innleder et forhold til Evita, men da hun dør flytter han til general Francos fascistiske Spania der han hjelper andre nazister med å gå i dekning i andre land.

Skorzeny dør av sykdom i 1975 i Madrid, i sin egen seng.