Øverstkommanderende for de prøyssiske styrkene, prins Friedrich Karl, kommer seg tidlig opp på hesteryggen 18. april 1864.
Sammen med sin feltmarskalk Friedrich von Wrangel begir han seg denne morgenen mot dybbøltraktenes høyeste punkt, Avnbjerg.
Den 37 år gamle feltherren, som går under navnet «Den røde prins» på grunn av den røde husaruniformen han alltid bærer, er nervøs.
Han er redd for at danskene har flyktet fra skansene i løpet av nattens voldsomme bombardement og dermed skal berøve ham den ærefulle seieren han ser slik frem til etter to måneders beleiring.
Oppe på Avnbjerg beroliger en brigadesjef Den røde prins om at danskene fremdeles bemanner skansene, til tross for de mange tusen granatene som har haglet over forsvarsstillingen Dybbøl siden klokken fire om morgenen.
Prester velsigner soldatene
Mens Den røde prins kjenner lettelsen skylle gjennom seg, er stemningen nede i de prøyssiske løpegravene trykket og preget av frykt.
Der, få hundre meter fra de danske skansene, ligger 11 000 prøyssiske soldater.
Om et øyeblikk skal de strømme ut i åpent lende og storme Dybbølstillingen.
Kaspar Honthumb, som er geværsoldat i 53. regiment, kikker nervøst over kanten, der han ser granatene dundre inn i de danske skansene.
Så vender han blikket mot kameratene i løpegraven. Noen ser redde ut. Andre sitter i stille resignasjon. Andre igjen er ville i blikket. Gjennom de lange rekkene med soldater beveger feltprestene seg.
Like før klokken ti når en av dem, pastor Müller, frem til Honthumbs kamerater i 1. kompani.
«Med få ord fortalte han oss om vår oppgave og mål, hvorpå han gjorde korsets tegn og ga oss syndsforlatelse. Mange fikk blanke øyne og vi tenkte stille på evigheten og forgjengeligheten», mintes den prøyssiske geværsoldaten.
En feltprest kommer også forbi menig Wilhelm Gather og hans tropp. «Prestens stemme skjelver og fylles med vemod. Vi blir tankefulle, og her og der ser man en med en tåre i øyekroken. Vi trykker hverandres hender. Sier 'farvel, kamerat'».
Samtidig med prestenes velsignelser blir det prøyssiske bombardementet trappet opp.
Klokken er fem på ti, og granatene faller tett. Støyen er nå så øredøvende at soldatene «ikke lenger kan telle kanonskuddene».
Stillheten som følger på slaget ti, er like surrealistisk som den er kortvarig. Et øyeblikks stillhet – det er alt. Så høres kommandorop. På toppen av Avnbjerg reiser prins Friedrich Karl seg i stigbøylene, svinger sabelen og roper: «Til angrep!»
Intens strid førte til krig
Slaget som nå er i gang, er kulminasjonen av en konflikt som er blitt trappet opp de siste fem månedene. Krefter i Berlin ønsker å styrte kong Vilhelm og kansler Otto von Bismarck for å innføre demokratiske reformer i Preussen.
Bismarck har imidlertid lagt sin egen plan for å sikre støtte til landets konge og realisere sin egen drøm om å bli rikets sterke mann. For å samle folket bak seg, beslutter Bismarck å sende hæren i krig. Muligheten finner han mot nord, i den danske kongens hertugdømmer Slesvig og Holsten, der de tysksinnede borgerne nærer et stort hat til Danmark.
En innviklet strid, som i bunn og grunn handler om hertugdømmet Slesvigs tilknytning til Danmark, er i ferd med å nå sitt klimaks. I november 1863 sørger den danske kongen for å innlemme Slesvig i Danmark – og dermed rive hertugdømmet ut av unionen med hertugdømmet Holsten.
For Bismarck er danskenes beslutning det påskuddet han trenger for en krig. Han slår nasjonalistisk på krigstrommene og sender hæren mot nord for å «redde» slesvigerne fra danskene. Med seg har prøysserne den andre stormakten i Det tyske forbund, Østerrike.
Den danske øverstkommanderende, Julius Christian de Meza, innser raskt at det 70 km brede Danevirke er altfor stort til å kunne forsvares.
Stillingens flanker – fjorden Slien i øst og marsken i vest – er frosset i vinterkulda. De islagte områdene hindrer et effektivt forsvar, og de Mezagir sin 40 000 mann sterke hær ordre om å rømme forsvarsverket.
Preussens kansler Otto von Bismarck
Kanoner hentes i Berlin
Natt til 5. februar klarer danskene å trekke seg usett bort fra Danevirke og dele seg i tre. En divisjon marsjerer oppover Jylland, en annen til festningen ved Fredericia, mens størstedelen av hæren, omkring 25 000 mann, skynder seg til forsvarsverket Dybbøl med prøysserne hakk i hæl.
Selv om skansene ved Dybbøl ennå ikke er ferdigbygd og stillingen langt fra er klar til kamp, føler danskene seg umiddelbart i sikkerhet bak de kraftige jordvollene.
Og ganske riktig våger de tallmessig overlegne prøysserne heller ikke å angripe stillingen med en gang.
Prins Friedrich Karl og generalene hans frykter de store tapene som et angrep på befestede stillinger alltid medfører.
Etter å ha omringet halvøya Dybbøl ligger på, beordrer han derfor hundrevis av kraftige kanoner sendt fra Berlin til Danmark. De skal bombe danskene ut av stillingen.
I løpet av mars ankommer de første kanonene, og prøysserne innleder daglige bombardementer av Dybbøl.
Beskytingen blir stadig mer intens og utvikler seg fra 7. april til et sant inferno.
For danskene viser det seg fatalt at prøysserne kan stille opp kanonene sine langs siden av Dybbølstillingen bare noen få hundre meter fra Broagerland.
Her kan fiendens langtrekkende, kraftige, riflete kanoner skyte over bukta Vemmingbund og inn i siden på Dybbøls skanser, der de er svakest.
I de siste elleve dagene før stormingen regner opptil sju tusen granater daglig over de danske stillingene, og den stadig mer medtatte danske hæren forblør bak de ødelagte skansene.
Hver eneste dag blir nærmere hundre soldater drept eller lemlestet under det kraftige bombardementet.
Samtidig graver prøyssiske ingeniørtropper seg hver natt systematisk og tålmodig fremover mot Dybbøls forsvarsverk.
Ved å grave i mørket unngår de å bli beskutt av danskene og får etter hvert etablert et system av såkalte paralleller nærmere og nærmere den danske skanselinjen.
Parallellene, som er en form for skyttergraver, går langs Dybbøls skanser og sørger for at stormtroppene ikke trenger å løpe flere kilometer over åpent lende når de skal angripe fienden.
Så da Den røde prins gir signal til angrep 18. april klokken 10.00, står de prøyssiske stormtroppene i 3. parallell, bare 250 meter fra danskene.
Klokken 10.00 stilner kanondrønnene. Like etter stormer prøysserne de sønderskutte danske skansene.
Stormtroppene slaktes
Fra sin posisjon i den fremste skyttergraven ser den prøyssiske soldaten Adalbert Rosenkötter kameratene sine springe opp i ingenmannsland og umiddelbart bli beskutt fra de danske skansene.
«De første av våre menn har knapt nok rukket å komme over parallellen før døde og sårede faller i bakken med blodet strømmende nedover seg», skriver Rosenkötter, som merker at frykten griper tak i kameratene hans: «Vi føler oss ikke særlig vel til mote. Alle er bleke. En korporal begynner å gråte. Jeg blir nødt til å mane ham til ro».
Akkompagnert av militærmarsjer er det snart Rosenkötters tur til å løpe opp den brede jordtrappen og rett ut i danskenes geværild:
«Trommeslagerne hamrer som gale på kalveskinnet, blåsernes horn gjaller og geværkuler hviner rundt hodet på oss. Til høyre og venstre ser vi kamerater falle med fryktelige skrik mens de roper om hjelp. Vi kaster et blikk bort på dem og fortsetter».
De skrekkslagne prøysserne blir drevet frem av trommenes slag og offiserernes kommandorop.
Geværsoldaten Kaspar Honthumb mintes øyeblikket slik: «Fremad! kommer det fra vår oberst von Buddenbrock. Ropet om å rykke frem går som et elektrisk støt gjennom oss. Alle skriker det ut, og vi fortsetter uten stans».
Prøysserne erobrer skansene
Den prøyssiske hærledelsen har bestemt seg for å konsentrere angrepet om de seks sørligste danske skansene.
De er skutt i stykker av kanonene på Broagerland og er det letteste målet.
Når skansene er erobret, skal en del av prøysserne gå mot nord og på den måten omringe de danske soldatene i de fire siste skansene.
Resten skal fortsette mot øst, nedkjempe danskenes bakerste forsvarslinje og erobre den strategisk viktige Dybbøl mølle.
For danskene kommer angrepet fullstendig overraskende.
Bare noen få soldater befester skansene, resten befinner seg i sikkerhet for tyskernes kanoner i terrenget bakenfor. Klokken ti hører en dansk korporal i Skanse 5 noen rope: «Fienden er rett utenfor». Da han ser ut, oppdager han til sin skrekk «en hvit masse på korte, svarte bein komme raskt mot oss».
Seks hundre meter unna, i Skanse 2, sitter artillerist Christian Christensen, som forstår at det prøyssiske stormløpet nå er i full gang:
«Som en flom velter prøysserne frem. I det samme lyder en knatrende salve av geværild. Vi ser en prøysser falle i bakken. Det høres klagerop. Fiendens kolonne nøler et øyeblikk, men så stormer kolonnen fremad med fornyet kraft».
Bak skansene gjaller de danske alarmsignalene, og alt er et eneste stort kaos. Infanteristene som har ligget i leir lenger bak, halser av sted mot skansene i et kappløp med tyskerne om å nå bort til dem først. Samtidig forsøker de få danske forsvarerne på post forgjeves å stoppe det prøyssiske menneskehavet.
Dødelig kappløp avgjør slaget
Prøyssiske soldater ved den sønderskutte Dybbøl mølle. Noen av slagets hardeste kamper foregikk ved den strategisk viktige møllen. Derfra var det utsikt over hele slagmarken.
Prøysserne når først frem til Skanse 5, og de danske soldatene som stormer mot skansen, blir møtt av et kuleregn og må trekke seg tilbake.
Ved skansene på søndre flanke har danskene bare 2200 mann, hvorav flere hundre er blitt drept eller såret av det nattlige bombardementet.
Styrkeforholdet er minst fem mot én i prøyssisk favør, og slaget om forsvarslinjen blir kort, men uhyggelig intenst. Den første skansen faller på bare fem minutter, den siste holder ut i tjue.
Med absurd dødsforakt setter de danske soldatene seg til motverge, og ved Skanse 4 faller eller såres mer enn tre hundre prøyssere etter forgjeves forsøk på å trenge over stillingens voller.
Da tyskerne endelig erobrer skansen, blir hevnen brutal.
Den danske kaptein Lundbye, som leder forsvaret, kaster våpenet fra seg og roper «pardon» – men blir skutt på tre meters hold.
Ytterligere to våpenløse dansker blir skutt før en prøyssisk offiser når frem og får roet ned soldatene sine.
Reservene erobrer Dybbøl mølle
Etter at prøysserne har erobret den sørlige skanseflanken, fortsetter angriperne videre i to retninger.
Noen kjemper seg opp mot Dybbøl mølle, andre angriper de bakre danske stillingene.
En halv time inne i slaget er situasjonen katastrofal for danskene.
Øverstkommanderende for reservene, general Claude du Plat, er fullt oppmerksom på knipen hæren hans befinner seg i.
Få minutter tidligere har han beordret sine tre tusen reserver fra 8. brigade til kamp.
Prøyssernes overlegne ildkraft tynner kraftig ut i de danske rekkene der brigaden rykker frem på geledd i motangrepets første fase. Mer enn halvparten av styrken omkommer eller blir såret.
De store tapene ryster den danske generalen, som kaller brigaden tilbake fra de voldsomme kampene den er involvert i ved Dybbøl mølle. Samtidig gir general du Plat sine tre tusen andre reserver i 3. brigade ordre om å trekke seg tilbake til Als.
Stikk i strid med generalens ordre beslutter sjefen for 8. brigade, oberst Scharffenberg, seg for å fortsette angrepet. Målet er å redde de nordlige danske skansene, som ennå ikke er erobret av prøysserne.
Under voldsom beskytning tvinger brigaden prøysserne tilbake.
Først da Den røde prins setter inn reservene, klarer han å stanse de fremrykkende danskene.
Det kommer til harde kamper ved Dybbøl mølle og ved de utbombede gårdene i området der de danske enhetene biter seg fast.
Den nesten selvmorderiske aksjonen hjelper retretten som de danske soldatene ved de nordlige skansene starter ved ellevetiden, og sikrer at en stor del av den danske styrken kan trekke seg kjempende tilbake i sikkerhet på Als. Klokken 13.30 brenner danskene broene etter seg og snyter Den røde prins for en komplett triumf – nemlig utraderingen av den danske hæren.
3000 døde og sårede ved Dybbøl
For prøysserne er triumfen nærmest total – men prisen høy. Slagmarken flyter av mer enn tre tusen døde og sårede soldater fra begge sider. Den prøyssiske soldaten Bubbe, som er med i angrepet på Skanse 5, beskriver rystet synet av de døde soldatene:
«Overalt lå de døde i samme stilling som de hadde falt i. Ved siden av lå de tapre danske artilleristene.
De fleste hadde allerede utåndet, men noen få lå og kjempet med den forbannede, nådeløse døden på den skrekkeligste måte.
Musklene dirret og de allerede fordreide ansiktene trakk seg sammen i krampaktige uttrykk, mens øynene bulte ut fra øyenhulene.»
1201 prøyssiske soldater lå døde eller såret igjen etter slaget.
Berlins borgere hyller Bismarck
Mens døden henger over Dybbøl, hersker gleden hos den tyske seierherren, prins Friedrich Karl. I et telegram til Vilhelm takker han Gud, hæren sin og kongen for den ærerike seieren.
Budskapet om seieren blir mottatt med jubel i Berlin. I byens gater hyller borgerne sin suksessrike konge, som har befridd Schleswig (på tysk) og Holsten fra danskene.
Glemt er alle protestene – sommeren 1864 har Vilhelm og ikke minst Bismarck uforbeholden støtte.
En måned etter slaget inngår Danmark en midlertidig våpenhvile med Preussen og Østerrike.
Avtalen munner ut i en stans i alle kamphandlinger, men styrkene fra Preussen og Østerrike blir stående i områdene de har erobret.
De neste månedene pågår det fredsforhandlinger i London – uten resultat.
Danskekongen kan ikke akseptere Preussens utspill om å dele Slesvig i to og bare gi kongen makt over den nordligste delen.
Det er ikke til å unngå at kampene blusser opp igjen. Den 29. juni inntar prøysserne Als, og danskene frykter at den østerrikske marinen er på vei til Skagerrak fra Adriaterhavet.
Plutselig er også Sjælland og ikke minst København truet. Med dette presset på seg gir danskene opp all motstand og går med på en hard fredsavtale.
Danskekongen må gi fra seg sine tre hertugdømmer Lauenborg, Holsten og Slesvig. Med ett slag mister Kristian 9. to femdeler av sitt territorium og nesten en tredel av sine undersåtter – nærmere en million mennesker.
Danmark, som en gang var en dominerende makt i Nord-Europa, er nå redusert til en ubetydelig stat på knappe 39 000 kvadratkilometer med 1,7 millioner innbyggere.
Ikke før 56 år senere – etter 1. verdenskrig – får danskene en liten oppreisning da en folkeavstemning bringer det nordlige Slesvig til Sønderjylland, mens den sørlige delen forblir tysk.