Fanatiske elitesoldater forsvarte Det hellige land

Omtrent 50 meter før den arabiske hærens forsvarslinje senker tempelridderne lansene. Ifølge kildene står hestene så tett at ikke engang et eple kan kastes mellom rekkene.

Så tørner de to hærene sammen. Saladins krigere forsøker å forsvare seg, men treskjoldene deres blir knust.

Saladin må flykte på kamel

I kaoset som oppstår, svinger ridderne seg ned fra hestene og kaster seg inn i blodige nærkamper med lynende sverd. Hestenes angstfylte vrinsk blander seg med lyden av skarpe klinger og skrikene fra de døende. Nå slutter resten av den kristne hærens 4500 mann seg til kampene.

Med gru ser Saladin sine uovervinnelige krigere flykte i panikk til alle sider. Slaget ved Montgisard er tapt.

Ifølge den samtidige engelske krønikeskriveren Ralph de Diceto ble Saladin sågar grepet av stor beundring for fiendens riddere "da han så sine menn bli spredt for alle vinder i flukt eller felt av sverd". Han fikk det travelt med å tenke på sin egen sikkerhet og flyktet. For å komme raskere unna, kastet han fra seg ringbrynjen, hoppet opp på en veddeløpskamel og stakk av", fortalte de Diceto.

Seieren over araberne ved Montgisard var langt fra noen isolert begivenhet, for på 1100-tallet fikk tempelridderne ord på seg for å være en uovervinnelig elitestyrke. De arabiske hærene hadde ikke noe å stille opp mot de tungt pansrede og tett sammentømrede formasjonene som ridderne gikk til angrep i.

Selv om moderne historikere anslår at det bare fantes ca. 300 tempelriddere i de fire korsfarerstatene i Midtøsten, var de en av hovedårsakene til at de kristne hærene klarte å holde muslimene stangen i nesten 100 år.

Hemmeligheten bak tempelriddernes suksess var en kombinasjon av det beste utstyret, lang erfaring på slagmarken og en ukuelig tro på Gud.

Tempelridderordenen var rik og brukte store summer på å anskaffe våpen av høyeste kvalitet. Spesielt fremstillingen av sverd krevde en dyktig smed som behersket hele prosessen - fra fremstillingen av stål til den spesielle bankemetoden som ga et balansert, smidig og sterkt våpen.

Tempelriddernes sverd var vanligvis relativt lange, rundt 90 centimeter, men veide sjelden mer enn halvannet kilo. Den lave vekten gjorde det enkelt for ridderen å bruke våpenet både til fots og fra hesteryggen. Sverdene var nesten alltid tveeggede, det vil si at de var skarpe på begge sider.

Marskalken sjekker kvaliteten

Også riddernes viktigste våpen - den fire meter lange lansen - ble fremstilt med stor ekspertise. Bare sterkt og smidig asketre kunne benyttes. Med en god lanse kunne tempelridderne trenge gjennom fiendens linjer, skyve motstandere av hesten og skape kaos i fiendens rekker.

Tempelriddernes våpensmeder ble overvåket av en såkalt marskalk, som både var riddernes general og øverstkommanderende for tempelriddernes festning. Marskalken samlet erfaringer fra slagmarken og informerte våpensmedene om feil og mangler ved alt fra sverd og lanser til skjold og rustninger.

Når marskalken hadde godkjent arbeidet, sørget han for å fordele våpen og utstyr blant ridderne slik han fant det hensiktsmessig.

Og lederens ansvar stoppet ikke der. Marskalken hadde også det overordnede tilsynet med riddernes hester, en stor oppgave ettersom hver ridder hadde tre hester til rådighet: to store hester til bruk på slagmarken og en ridehest til lange marsjer i Det hellige land. Dessuten hadde ridderen krav på et muldyr til å bære utstyret sitt.

I motsetning til arabiske ryttersoldater var ikke tempelridderne ute etter raske og elegante hester, men heller hester med stor rå kraft - f.eks. frisere, som er kjent for sin brede brystkasse og muskuløse kropp.

Hestene skulle være sterke nok til å bære en tungt utrustet ridder i timevis, og samtidig kunne en sterk hest øke gjennomslagskraften når tempelridderne dundret inn i fienden. I likhet med muldyrene ble hestene fraktet til Det hellige land med skip fra Europa. Marskalken inspiserte dem - og fordelte dyrene blant ridderne sine.

Dager tilbrakt på ørkenmarsjer

Selv om riddernes utrustning var laget for kamp, var det langt mellom de store slagene - andre oppgaver tok mer av tiden.

Tempelridderne brukte størstedelen av sin tid på å patruljere pilegrimsrutene og grensen - og på å jage bander av væpnede arabere og tyrkere på røvertokt ut av Det hellige land.

En styrke av tempelriddere på patrulje avtvang respekt: Tunge hester fikk bakken til å skjelve, ridderne var iført de karakteristiske hvite våpenkappene, og et stort følge av hjelpesoldater og ledsagere avsluttet karavanen.

Hver ridder hadde med seg en væpner som hjalp med å bære våpen og utrustning, mens innleide hjelpesoldater fungerte som speidere. Bevæpnet med sverd, bue eller armbrøst red de foran for å rekognosere terrenget og oppspore fienden.

Leiesoldatene kunne være av europeisk eller midtøstlig bakgrunn - de måtte kjenne området og beherske det lokale språket for å kunne innhente opplysninger om fiendens bevegelser.

Så snart speiderne fikk øye på fienden, snudde mennene hestene sine og red tilbake slik at tempelridderne kunne få beskjed. Hvis lederen bestemte seg for en konfrontasjon, løftet han en svart og hvit fane som tegn på at en kamp var nært forestående. Fanen ga hver enkelt ridder tegn til å gjøre seg klar.

Med hjelp av væpneren iførte tempelridderen seg raskt den tunge ringbrynjen og festet skjoldet til brystet. Deretter steg han opp på sin beste krigshest. Etter at væpneren hadde gitt ham lansen og hjelmen, sluttet ridderen seg til sine medkrigere i skvadroner - tett sammentømrede enheter på 20-25 mann.

Skvadronene var hærens spydspiss, og på signal fra patruljelederen satte enhetene av gårde i trav. Det hele foregikk i taushet og i strengeste orden. Under større slag ledet tempelriddermarskalken soldatene sine ved hjelp av en trompet.

Det var strengt forbudt med improviserte fremstøt på slagmarken, og tempelridderen fikk bare lov til å bryte ut av formasjonen hvis han hadde behov for å justere salen - eller hvis han så en kristen som ble angrepet av en vantro.

I alle andre tilfeller måtte ridderen følge sine våpenbrødre, og straffen for å bryte reglene var streng: ulydige riddere mistet retten til å bære ordenens våpenkappe i ett år - den største ydmykelsen de kunne forestille seg.

For militærhistorikere er det ingen tvil om at disiplin var av den største betydning og utgjorde den største forskjellen mellom tempelridderne og vanlige middelalderhærer. For 1000 år siden var mange styrker bare en improvisert samling krigere eller dårlig utrustede bondehærer uten trening. Tempelridderne skapte en profesjonell militærkultur som dannet skole, og som vi fortsatt finner igjen i moderne hærer.

Riddere frykter ikke døden

Religiøs fanatisme var også et av tempelriddernes store fortrinn. Når riddere ble tatt opp i ordenen, sverget de troskap til Gud og jomfru Maria.

I fredstid levde tempelridderne et liv som lignet munkenes - de måtte f.eks. fordype seg i bønn syv ganger om dagen og hadde ikke lov til å eie noe.

Troen gjennomsyret krigermunkenes syn på egen rolle. I likhet med mange andre kristne i middelalderen trodde ridderne at verden snart ville gå under og at Jesus ville komme tilbake til jorden.

Kampen mot muslimene ble tempelriddernes måte å bane vei for himmelriket og det evige liv for alle sanne kristne.

Ordenens ledere ga næring til denne holdningen ved å gjøre det klart for ridderne at kristendommens skjebne avhang av deres innsats som forposter i Det hellige land. Hvis en tempelridder sviktet sin oppgave som troens forsvarer, var hele kristenheten og dermed de troendes sjeler i fare.

Katolikkenes åndelige leder - paven i Roma - var også med på å indoktrinere tempelridderne.

"Som sanne israelitter og krigere som er rustet til hellig kamp og oppildnet av den kristne kjærlighets flamme, oppfyller dere evangeliets bud gjennom deres handlinger; ingen kan vise større kjærlighet enn å gi sitt liv for sine venner", hadde pave Innocens 2. skrevet i 1139 da han ga Tempelridderordenen spesielle privilegier.

Siden gjentok flere paver budskapet.

Men den religiøse fanatismen hadde også en bakside. Med tiden utviklet krigermunkene en overdreven tro på egne evner. Selvtilliten og kamplysten ble så stor at begge deler kom til å svekke deres dømmekraft.

Tilbøyelighetene viste seg å bli fatale da ridderne i 1187 - 10 år etter seieren ved Montgisard - på nytt tørnet sammen med Saladin. Denne gangen 160 kilometer nord for Jerusalem.

I juli beleiret Saladin byen Tiberias, som lå ved Genesaretsjøen. Kongen av Jerusalem, Guy av Lusignan, som ikke var tempelridder, nølte imidlertid med å komme byen til unnsetning. Dels fordi Saladins hær var stor, og dels fordi terrenget var ugunstig for den kristne hæren.

Sepforis, der kongen oppholdt seg, var dessuten en sterk forsvarsposisjon med tilgang til rent drikkevann. I motsetning til det som fortelles i Hollywood-filmen Kingdom of Heaven (2005) var det ikke Guy av Lusignan som overivrig ønsket å marsjere ut for å møte Saladin, men tempelridderne. Stormesteren deres, Gérard de Ridefort, overtalte deretter kongen til å angripe. Det ble en skjebnesvanger beslutning.

Varmen krever sine ofre

Den 3. juli marsjerte korsfarerhæren mot Tiberias, som lå omtrent en dagsmarsj unna, uten forsyninger til et lengre felttog. Solen brente nådeløst, og trusselen fra Saladins bueskyttere gjorde at alle ridderne måtte tilbakelegge hele marsjen iført kampuniformer av ull for å beskytte seg mot slag, hugg og piler.

Ridderne hadde ullklær på innsiden, et mellomlag av ringbrynje og deretter et lag med skinn - i tillegg til den hvite våpenkappen.

Etter bare noen få timer begynte de første soldatene å bukke under på grunn av dehydrering. Korsfarerne endret deretter kurs mot ferskvannskildene ved Hattins horn, men Saladins soldater avskar dem.

Bare korsfarernes tusenvis av fotfolk nådde frem og sank sammen av utmattelse. Herfra kunne de se støvet stige opp over slagmarken, der tempelridderne og andre kristne ryttere snart ble nedkjempet.

To dager etter nederlaget ble de overlevende tempelridderne ført frem for Saladin og halshugget. Bare stormester Gérard de Ridefort ble skånet og kastet i fengsel. Kongen av Jerusalem, Guy av Lusignan, slapp også unna med livet i behold, for "en konge dreper ikke en annen konge", som Saladin beroliget ham.

Noen måneder etter slaget ved Hattin inntok Saladin Jerusalem. Men nederlaget og de store tapene betydde ikke slutten for tempelridderne i Midtøsten. Krigermunkene fortsatte å spille en viktig rolle i de påfølgende korstogene som forsøkte å gjenerobre det tapte Jerusalem.

Under det femte korstoget beleiret 35 000 korsfarere den egyptiske havnebyen Damietta i 1218-1219, da landets hersker ankom med en stor hær for å komme havnebyen til unnsetning. Under et slag brøt muslimene gjennom korsfarernes rekker og skapte panikk. Bare tempelridderne bevarte roen, ifølge den tyske krønikeskriveren Oliver av Köln.

"Frykten spredte seg blant de kristne, men så kom tempelridderne. Tempelmesteren, marskalken og resten av brødrene trengte gjennom og jaget de vantro på flukt."

Fire måneder senere inntok korsfarerne Damietta.

Grådighet koster ordenen livet

Til tross for sporadiske seire klarte ikke tempelridderne å beholde fotfestet i Det hellige land. Etter hvert som interessen for korstog svant i Europa, ble oppgaven stadig mer umulig. Da kystbyen Akko falt i 1291, var det slutt.

Ordenen fortsatte å eksistere frem til begynnelsen av 1300-tallet. I 1307 skyldte Filip 4. av Frankrike tempelridderne så mye penger at han i desperasjon bestemte seg for å anklage ordenen for kjetteri og konfiskerte dens enorme formue. I 1314 ble de siste tempelridderne brent på bålet for sine påståtte synder.