Det hersket fred og fordragelighet i korsfarernes leir da grev Stefan av Blois satte seg for å skrive til sin kone.
Få dager før – 1. juli 1097 – hadde det vært annerledes.
Den dagen ble en del av korsfarerhæren angrepet av en stor seldsjukkisk styrke ved Dorylaion i det nordvestlige Anatolia.
Med rop og skrik som for europeerne lød som demonhyl, angrep den ene rekken av ryttere etter den andre.
De sendte av gårde et tett pilregn med en uhyggelig hastighet og presisjon.
Både religion og personlige ambisjoner spilte inn i ledernes beslutning om å dra på sitt første korstog
Likevel greide korsfarerne å holde stand til baktroppen nådde frem.
Soldatene kom ridende med senkede lanser mot seldsjukkene og jaget dem på flukt. Brått føltes den hellige by – korsfarernes mål – forlokkende nær.
«Det sier jeg deg, min elskede», skrev Stefan beveget til sin kone Adela. «Vi når Jerusalem om fem uker.»
Keiseren fryktet korsfarerne
Stefan av Blois tok fryktelig feil. To år med sult og død lå mellom ham og den hellige by. Det første korstoget hadde allerede kostet mange menneskeliv.
De 4000 gravene som korsfarerne etterlot seg ved Dorylaion, var bare en liten del av prisen hæren hadde måttet betale siden den forlot Europa.
Ferden var svar på et pavelig nødrop om hjelp til de kristne i Konstantinopel og Jerusalem mot muslimske overgrep.
Frivillige hadde vervet seg i et antall som forbauset selv paven. Også keiseren av Konstantinopel ble overrasket da en hær av europeiske fyrster, riddere og bønder strømmet inn i byen fra november 1096. Vel hadde han bedt om hjelp, men han hadde ikke forestilt seg en hær på 100 000 mann.
Usikker på hva han skulle forvente seg av denne hopen, hadde keiseren bedt korstogets ledere om å sverge troskap og love at alt land de erobret ville tilfalle ham.
Deretter hadde han satt dem på skip til Anatolia med rikelige mengder proviant og løfter om å sende en hjelpestyrke senere.
Snart befant korsfarerne seg i et fremmed land, der krigerne viste seg å være svært dyktige til å skyte med pil og bue fra hesteryggen.
De yngste ledet det første korstoget
Paven falt for fyrstens smiger
Raimond av Toulouse (1042-1105) var nest eldste sønn av greven av Toulouse.
Han var derfor nummer to i rekken til å overta makten – en posisjon han helt klart mislikte.
Med en blanding av diplomati og list fikk han derfor skjøvet sin eldre bror til side, slik at han selv kunne overta både jord og tittel.
Dette trekket gjorde ham til en av det kristne Europas viktigste fyrster.
Da han samtidig sørget for å innynde seg hos pave Urban 2. – blant annet ved å gi en viktig kirke til
Vatikanet – var han selvskreven som leder av Det første korstog.
Krigeren ville utvide riket
Bohemund av Taranto (1058-1111) var sønn av en av de normanniske krigsherrene som på 1000-tallet hadde erobret den sørlige delen av Italia.
Like etter Bohemunds fødsel hadde faren, Robert Guiscard, slått hånden av moren, giftet seg med en annen kvinne, og gjort deres felles barn til første arving.
Ved hjelp av sine krigerevner hadde Bohemund tilkjempet seg området rundt Taranto, men lenger kom han ikke.
Korstoget var dermed Bohemunds eneste mulighet til å innfri sine ambisjoner og utvide sine besittelser.
Hertug solgte jorden sin
Gotfred av Bouillon (1060-1100) var nest eldste sønn, og hadde derfor ikke krav på familiens jord, som alltid tilfalt eldste sønn.
Av en barnløs onkel arvet han Nedre Lothringen.
Denne regionen viste seg imidlertid å være nærmest umulig å regjere, og Gotfreds eneste faste holdepunkt ble derfor slottet i Bouillon i Ardennene.
Gotfred solgte jorden sin for å samle en hær til det første korstoget.
Yngste sønn ble konge
Balduin (1058-1118) var Gotfreds lillebror, og kunne heller ikke gjøre seg håp om å få del i familiens formue.
Balduin forsøkte derfor å gjøre karriere i kirken, men ga snart opp. I stedet ble han kirkelig embetsmann, og senere overtok han fra Gotfred et område rundt Verdun.
Under det første korstoget viste Balduin seg som en ambisiøs kriger.
Han ble senere kronet til konge av Jerusalem.
Muslimene fikk seg imidlertid også en ubehagelig overraskelse ved møtet med det en av hærføreren Kilij Arslans speidere beskrev som en fillehær med kors av stoff sydd på klærne.
En arabisk krønikeskriver skrev følgende om hæren av hedninger som hadde gjort sitt inntog i landet:
«Korsfarerne skar den seldsjukkiske hæren i småbiter. De drepte, plyndret og tok mange fanger som de solgte som slaver».
Men Dorylaion var bare begynnelsen på blodbadet som snart skulle følge.
500 døde av sult
For Stefan av Blois og de andre korsfarerne ble seiersrusen etter Dorylaion raskt avløst av den harde virkeligheten.
«Vi led sterkt under sult og tørst, og fant ingenting spiselig unntatt tornete planter, som vi plukket og gned mellom hendene», beretter en korsfarer i krøniken Gesta Francorum. Rundt 500 døde av sult og tørst på den omtrent en måned lange reisen over den anatolske høysletten, forteller den nesten samtidige Albert av Aachen.
Dyrene bukket også under for de tøffe forholdene. I september 1097, da hæren var kommet over høysletten og ut til kysten, var nesten alle pakkdyrene døde.
Også mange stridshester hadde bukket under – et fatalt tap for ridderne. Sensommeren 1097 virket det imidlertid som det verste var overstått, og Jerusalem var bare en måneds reise unna. Nå skulle de bare innta Antiokia.
Byens navn kunne få hvilken som helst hærfører til å grøsse: Antiokia, som var blitt grunnlagt på Aleksander den stores tid, var aldri blitt erobret militært.
Gjennom byens mer enn 1300 år lange historie hadde det bare vært mulig å felle byen ved hjelp av list. På grunn av plasseringen ved en elv mot nord og et fjell mot sør var Antiokia umulig å omringe.
«Byen er så godt beskyttet av murer at den verken behøver å frykte våpen eller menn – selv ikke hvis hele menneskeheten samlet seg for å beleire den», skrev en av korstogets prester.
Beleiringen begynte 20. oktober 1097 og fortsatte i åtte måneder. Om vinteren forvandlet styrtregn byentil et gjørmehull, noe som ga den tilnavnet «pissoaret».
Brevduer vil alltid vende hjem til due-slaget. Det utnyttet først romerne og senere araberne. Europeerne begynte å bruke dem under det første korstoget.
Brevduer kunne vinne et slag
Europeerne kjente ikke til brevduer, men lærte raskt at fuglene kunne åpne portene på selv en uinntagelig borg.
Gotfred av Bouillon visste ikke hva han skulle tro. Midt under beleiringen av Antiokia hadde det dukket opp et par utsendinger fra en arabisk emir for å be om assistanse i en intern arabisk strid.
Da Gotfred sa ja til å hjelpe, fant diplomatene straks frem en due. De skrev Gotfreds svar på en lapp, bandt den fast til fuglen med tråd og sendte fjærkreet til værs.
«Det var ikke et forsøk på å være verken barnslig eller lettsindig», forsikret diplomatene straks den himmelfalne Gotfred, før de innviet ham i brevduens hemmeligheter: En fugl kunne komme raskt frem, og samtidig slapp en menneskelig kurer å risikere livet.
Bruken av brevduer var ikke noe nytt: Både romere og grekere brukte i oldtiden fuglene til å viderebringe kjærlighetsbrev, nyheter og sportsresultater.
I Europa var denne kunnskapen imidlertid blitt glemt etter Romerrikets fall.
Under det første korstoget fikk europeerne rik anledning til å studere bruken av fuglene.
For araberne benyttet seg flittig av brevduer ved beleiringer, under slag og til å rapportere om korsfarernes bevegelser.
De kristne lærte derfor også snart trikset med å snappe opp duene og forandre beskjeden.
Under beleiringen av byen Tyros i 1124 fikk korsfarerne på denne måten tak i en brevduemelding som fortalte at det var forsterkninger på vei.
Straks byttet de seddelen ut med en melding som ga byen beskjed om å overgi seg.
Kort tid etter ble Tyros' porter slått opp på vidt gap, og korsfarerne kunne marsjere rett inn.
Brevduer har siden vært en del av vestlige lands militære styrker.
«Vi har gjennomlevd store lidelser og onder i et antall vi ikke engang kan telle. Kulden er ekstrem, og det er forferdelige syndfloder av regn», skrev Stefan av Blois hjem til sin kone Adela.
I løpet av vinteren døde mange av sult og utmattelse, og selv om våren brakte mildvær og et forsyningsskip fra Europa, var Antiokias fall like fjernt som den dagen korsfarerne ankom.
Da fikk Stefan av Blois nok. Han forlot styrken og satte kursen mot Konstantinopel for å ta et skip tilbake til Europa.
Stefan var langt ifra alene – mange andre deserterte fra den sultende hæren, som allerede var halvert siden reisen fra Europa.
Svartebørshandler felte Antiokia
Bak Antiokias murer gikk Yaghi-Siyan, byens guvernør, sin faste runde. Han hilste soldatene sine med et selvsikkert smil, mens han inspiserte byens kornlager og etterså forsvaret.
Antiokia var strategisk viktig, og korsfarerne måtte derfor erobre byen før de kunne dra videre mot Jerusalem.
Bak den påtatt rolige fasaden var han knuget av frykt. Han var ikke sikker på at byen kunne holde stand. Beleiringen hadde tæret på både innbyggernes nerver og på matlagrene som var i ferd med å tømmes.
Et håp hadde han likevel. Da korsfarerne var begynt å nærme seg, hadde han sendt sin yngste sønn til Bagdad for å hente støtte.
Her hadde den mektige hærføreren Kerboga av Mosul lovet å sende hjelp. Dag og natt speidet vaktene derfor etter den karakteristiske støvskyen som viste at en stor hær var på vei.
Sent om ettermiddagen 2. juni 1098 gikk det et lettelsens sukk gjennom byen. Ingen hjelpehær hadde vist seg, men vaktene kunne fortelle en annen sensasjonell nyhet: Korsfarerene hadde brutt leir og var på vei vekk.
De måtte ha hørt om Kerbogas hær og valgt å flykte i tide. Den kvelden gikk beboerne i Antiokia for første gang på lang tid trygge til sengs.
De hadde gledet seg for tidlig. Ved firetiden om morgenen lød den dumpe lyden av et tau som ble trukket tungt over stein, fulgt av dempede stemmer og raslingen av våpen.
I et av tårnene over en av byens seks porter sto vakten Firuz og hjalp korsfarerne. Firuz hadde vært en av Yaghi-Siyans betrodde menn, frem til han ble tatt i å drive svartebørshandel med den knappe matvarebeholdningen.
Teknikken med bueskyttere til hest stammet fra Asia.
Bueskyttere til hest var elitekrigere
Korsfarerne var blitt advart, men ingenting hadde helt kunnet forberede dem på møtet med muslimenes ridende bue-skyttere.
Rytterne kunne fyre av pilene fortere, og hestene deres bevege seg raskere enn korsridderne hadde forestilt seg da de lyttet til keiser Aleksios' beretninger om hva som ventet dem.
For de fleste korsfarernes vedkommende var kampene mot de ridende bue-skytterne det første møtet med den slags krigføring.
Skytterne hadde røtter i Asia. I løpet av 1000-tallet hadde turkmenske nomadestammer fra Russland strømmet inn i det som i dag er Irak.
I 1055 inntok Seldsjuk-dynastiet Bagdad, og innsatte familiens overhode som sultan. Med seg fra de russiske steppene tok de nye herskerne sin ridende krigskunst.
På små, lette hester omringet de fienden, som deretter ble angrepet med en skur av piler.
En annen populær taktikk var å iscenesette en tilsynelatende retrett.
Når fienden satte etter, snudde skytterne og angrep på nytt.
Da var motstanderens rekker i uorden, og de enkelte krigerne var lette å treffe.
Europeerne hevdet seg best i nærkamp, og ble overrumplet over møtet med rytterne.
De ridende bueskytterne forble korsfarernes store skrekk gjennom hele korstoget.
Yaghi-Siyan hadde ilagt ham en stor bot, og nå ville Firuz hevne seg. Ingen vet hvordan korsfarerne og Firuz fikk kontakt med hverandre. I alle fall hjalp han nå, med ivrig utstrakt hånd, den ene korsfareren etter den andre over bymuren.
Tilbaketrekningen hadde vært ren krigslist. Styrken på rundt 60 mann som Firuz hjalp opp på muren, var bare fortroppen.
Resten av hæren var like i nærheten, klar til å storme inn porten som fortroppen snart fikk åpnet innenfra.
Med kampropet «Det er Guds vilje! Det er Guds vilje!» strømmet korsfarerne inn gjennom Antiokias porter. Åtte måneders frustrerende venting ble forvandlet til en blodrus.
I de tidlige morgentimene hørtes lyden av redselsfulle skrik gjennom Antiokias gater mens de hellige krigerne slaktet vilt rundt seg.
Etter åtte måneders beleiring erobret korsfarerne Antiokia og iverksatte en omfattende massakre.
«De skånte ingen muslim, uansett alder og kjønn. Bakken ble dekket med lik, noen var til og med kristne grekere, syrere og armenere», skrev Albert av Aachen.
Titusener døde i massakren i Antiokia, blant dem guvernøren Yaghi-Siyan.
«Ingen holdt ut å være der på grunn av stanken. Samtidig var det umulig å ferdes langs de smale gatene i byen, med mindre man ville tråkke over de døde kroppene», skrev Albert av Aachen.
Desperasjon ga de kristne seieren
Korsfarerne kunne endelig feire at de hadde inntatt Antiokia. En blodrød fane gikk til topps over byens tårn, og ridderne takket Gud for seieren.
Men gleden ble kortvarig. Snart samlet Kerbogas styrker seg utenfor bymurene.
Med ett var korsfarerne blitt de beleirede – en rolle de ikke var forberedt på.
De hadde nesten brukt opp provianten under den langvarige beleiringen, og deserteringer var hyppige. «Taudinglere» var det foraktelige tilnavnet som ble brukt om dem som slengte et tau ut over murene og snek seg vekk.
Korsfarerhæren var nå redusert til rundt 30 000 mann. Unnsetning fra keiseren av Konstantinopel kunne de bare glemme. På veien tilbake mot Europa hadde Stefan av Blois fortalt keiseren om korsfarernes problemer.
Den opplysningen gjorde at Aleksios 1. lot være å rykke ut for å bistå hæren. Korsfarerne måtte klare seg selv.
Keiser Aleksios av Konstantinopel var skeptisk til den store korsfarerhæren, og krevde troskap av hærens fire ledere.
- juni, ved første morgengry, holdt korsfarerne messe. Forsyningssituasjonen var blitt så desperat at de ikke hadde annet valg enn å kaste seg mot Kerbogas overtallige hær og forsøke å kjempe seg gjennom.
Med bøyd hode forberedte de seg på å dø. Oppmuntret av prester som sto oppstilt langs bymuren, marsjerte krigerne frem på geledd. Korsfarerhæren besto nå bare av 20 000 mann, og mange riddere måtte kjempe til fots fordi de bare hadde 200 hester til rådighet.
Da de tunge byportene ble slått opp, og de sto overfor Kerbogas hær, følte mange korsfarere imidlertid at de fikk hjelp fra oven.
I dag er det meste av muren rundt Antiokia forvitret, men i 1841, da denne graveringen ble laget, sto fremdeles store deler av muren.
Antiokias murer var uinntakelige under det første korstoget
Antiokias murer kunne bare inntas ved hjelp av list. Det fikk korsfarerne erfare da de sto utenfor byen og så det imponerende forsvarsverket.
«Vidstrakt, utrolig sterkt befestet og nærmest umulig å innta».
Slik beskrev korsfareren Stefan av Blois muren som omsluttet den viktige handelsbyen Antiokia. Den enorme festningen hadde hatt sin storhetstid under Romerriket.
På den tiden – i år 560 e.Kr. – hadde keiser Justinian fullført muren. Den var mer enn 12 kilometer lang, to meter tykk, og bygd av stein oppå et fundament av grovt tilhogde steinblokker.
På de høyeste stedene var den 20 meter. 360 tårn bygd i flere nivåer forsterket muren hele veien rundt.
Dessuten var byen beskyttet av elva Orontes mot vest og høye fjell mot øst. Like ved det høyeste punktet – i en halv kilometers høyde på fjellet Silpius – reiste det seg et citadell.
I tillegg til citadellet førte seks solide og tungt bevoktede porter inn til byen. Forsyninger hadde byen rikelig av. I romertiden hadde Antiokia vært en yrende storby med 200 000 innbyggere.
Men i 1097 bodde det bare 40 000 mennesker i byen, og mange områder ble nå brukt som åkre og beiteområder.
I sin avkreftede tilstand var det flere som syntes at de så en hær av hvitkledde riddere vise seg på himmelen over den solflimrende sletten.
Med sine siste krefter og et rop til Gud angrep korsfarerne. Overrumplet over hvor mange krefter den utsultede flokken tross alt hadde igjen, vaklet Kerbogas styrke, og snart la de på flukt.
«Guds høyre hånd kjempet på vår side. Vår herre Jesus Kristus brakte hele byen Antiokia tilbake til den romerske religion og tro», skrev lederne av korstoget senere til pave Urban 2.
Korsfarerne spiste mennesker under det første korstoget
Først i midten av november fortsatte korstoget. På vei til Jerusalem førte Raimond av Toulouse, som hadde slått seg opp som leder av det samlede korstoget, troppene mot byen Maarrat al-Numan.
I det frodige området håpet han å kunne ta et stykke land til seg selv.
Men da vinteren nærmet seg, marsjerte korsfarerne rett inn i et velkjent problem: sult.
Da de nådde frem til Maarrat al-Numan, var de så utsultet at de krøp «som kveg på marken, skrapende og letende, i et forsøk på å finne korn av hvete, bygg, bønner eller andre grønnsaker», fortalte korsfareren Raimond av Aguilers.
Etter en kort beleiring falt byen, og noen av korstogets grusomste scener utspant seg.
Straks byen var erobret, sendte Bohemund av Taranto bud til byens ledende menn om å innfinne seg i palasset og ta familiene med seg. Hvis de adlød, ville han spare livene deres.
Krigerjente vant Saladins respekt
«Blant frankerne var det sannelig kvinner iført harnisk, hjelm og mannsklær, som red ut i kamp og oppførte seg som tapre menn», skrev Imad al Din, historiker for Saladin. Og ifølge en annen historiker skulle Saladin ha uttrykt sin beundring for en kvinnelig korsfarer.
Under beleiringen av Acre, en by i det som i dag er Israel, kjempet hun tappert, og hun såret flere arabiske soldater før hun til
slutt ble drept.
Også kvinnenes frihet forbauset araberne. Ifrandjia – en avledning av franker, som araberne kalte korsfarerne – kunne uten problemer ferdes alene, bemerket historikeren Oussama Ibn Munkid.
Bohemunds løfte var falskt. Så snart byens aristokrater var samlet, ribbet han dem for gull, sølv og andre verdier.
Deretter fikk han flere av dem drept, mens resten ble ført til Antiokia for å bli solgt som slaver.
Det første korstogets menige soldater hadde sine egne, mindre raffinerte, men like grusomme metoder for å sikre seg befolkningens verdier.
De plyndret alle innbyggerne, og hvis de ikke eide noe, fikk korsfarerne utløp for sine frustrasjoner ved å mishandle dem til døde.
De fleste av byens borgere – ifølge historikere et sted mellom 10 000 og 20 000 mennesker – ble drept, og likene kastet i sumpene utenfor byen.
Plyndringen av Maarrat al-Numan var gjort på noen få dager, men like etter begynte Raimond og Bohemund å strides om retten til byen, og felttoget gikk i stå mens de to hærførerne kranglet.
Overbevist om, at en gammel lanse var et tegn fra Gud, sejrede de kristne ved Antiokia.
Lansebløff ga korsfarerne mot
I juni 1098 hadde korsfarerne omsider inntatt Antiokia. Fienden fikk
imidlertid forsterkninger, og nå var de kristne de beleirede.
I denne kritiske situasjonen brøt det ut religiøst hysteri i byen. Få var like hardt rammet som Peter Bartolomeus.
Han henvendte seg til korstogets ledere og fortalte at St. Andreas hadde vist seg for ham og avslørt hvor lansen som en romer stakk i siden på Jesus lå.
«Den som bærer denne lansen i kamp, kan ikke beseires av fienden», lovet St. Andreas, ifølge Peter.
En gjeng med hakker og spader ble sendt med Peter for å lete etter lansen, og etter en stund dukket det opp en metallgjenstand i bakken.
Det skapte stor fryd blant korsfarerne, som mente at Gud med dette tegnet ville gi dem seieren.
Peter var imidlertid en svindler, skrev korsfareren Radulf av Caen i sin krønike. Spydet var bare et arabisk spyd som Peter hadde funnet, forteller han.
Følelsen av å være velsignet med et relikvie fikk likevel korsfarerne til å utvise så stort mot at de til slutt faktisk seiret.
Snart sultet korsfarerne igjen. I januar 1099 var flere så desperate at de ifølge Raimond av Aguilers «skar opp kroppen på døde muslimer fordi de hadde mynter gjemt i innvollene». Noen tydde til og med til kannibalisme.
«I Maarrat kokte soldatene våre hedninger i gryter. Barn stakk de på spidd og spiste dem grillet», fortalte korsfareren og krønikeskriveren Radulf av Caen. Lokalbefolkningen var forferdet over korsfarernes fremferd.
«Alle som visste noe om frankerne, så på dem som dyr – overlegne i mot og kampvilje, men ikke i noe som helst annet. På samme måte som dyr er overlegne i styrke og aggresjon», skrev en muslim som vokste opp i nabobyen.
Etter dette hadde de menige korsfarerne fått nok. Med sine siste krefter ga de seg til å plukke Maarrat al-Numans bymur fra hverandre stein for stein. De avkreftede mennene kunne ikke gjøre særlig stor skade, men Raimond forsto budskapet: De utmattede soldatene ville ikke bli en dag lenger i Maarrat al-Numan. De ville til Jerusalem.
Jerusalem faller
Raimond innså at han ville vinne mer på å fremstå som åndelig leder enn på å rane til seg jord, og han befalte derfor korsfarerne å stille opp barføtt.
I from religiøs prosesjon bevegde de hellige krigerne seg deretter av gårde mot Jerusalem.
På denne delen av reisen hadde de ingenting å frykte. Ryktene om korsfarernes ugjerninger i Antiokia og Maarrat al-Numan hadde flydd i forveien og satt en sånn støkk i livet på lokalbefolkningen at de uten videre lot hæren passere.
Da de i midten av mai 1099 nådde Tripoli på kysten av Libanon, fikk de til og med beskyttelsespenger og proviant fra emiren. 7. juni skjedde det endelig.
Fra toppen av en ås så korsfarerne den hellige by med sine murer, tårn og kupler foran seg.
Med ropet «Jerusalem, Jerusalem» kastet mange av dem seg på bakken, mens de gråtkvalt takket Gud for at de var kommet seg velberget gjennom tre års anstrengelser.
Men motgangen var ikke over.
Den 13. juni angrep korsfarerne Jerusalems murer, uten å lykkes. Så fulgte uker med utmattende beleiring og intense forberedelser, før korsfarerne ved mørkets frembrudd 14. juli skjøv de store beleiringstårnene frem til de tykke og tungt befestede bymurene.
Soldatene på muren forsvarte seg så godt de kunne, med piler, glovarm bek og «gresk ild» – en klebrig, brennende masse.
Men de måtte gi opp, og neste morgen veltet korsfarere inn over muren og ut i byens gater.
Her ranet de til seg alt de fant: «Gull, muldyr og hester, og bygninger fylt med alskens rikdom», skrev Fulcher av Chartres.
Etter erobringen av Jerusalem skrev lederne av det første korstoget stolt til paven at byen var oversvømt av døde muslimers blod.
Mange innbyggere søkte tilflukt ved Tempelhøyden. Skrekkslagne jøder søkte mot den store synagogen ved Klagemuren, mens muslimer søkte til al-Aqsa-moskeen.
Korfarerne gjorde kort prosess med dem alle: Jødenes synagoge ble brent ned til grunnen, og med den alle menn, kvinner og barn som hadde søkt dekning i den.
Korsfarerne sparket opp døren til al-Aqsa-moskeen og drepte alle som hadde gjemt seg der.
«Sarasenernes blod sto til knærne på hestene», skrev korstogets ledere stolt til paven. Ingen vet sikkert hvor mange liv massakren kostet, men historikere anslår at tallet ligger et sted mellom 40 000 og 60 000 mennesker.
For muslimene var korsfarernes seier intet mindre enn en katastrofe.
«Vakre unge jenter er skjendet og må skjule de søte ansiktene sine i hendene. Aldri har muslimene blitt så ydmyket, aldri før har landet deres blitt så brutalt ødelagt», klaget Abu Sa’ad al-Harawi, en islamsk rettslærd, til kalifen i Bagdad.
Men korsfarerne jublet hemningsløst.
«O, dag vi har lengtet så voldsomt etter! Korsfarerne ønsket så brennende at dette stedet, som så lenge har vært gjort urent av beboernes hedenske skikker, skulle renses for all grums», triumferte Fulcher av Chartres etter Jerusalems fall. Korsfarerne hadde seiret, og de fleste kunne dra hjem.
Men seieren hadde vært dyrekjøpt. Det første korstoget hadde kostet tusener av uskyldige livet og plantet et hat i befolkningen.
I årene som fulgte skulle det komme til å vokse.