Look and Learn/Bridgeman Images

Korsriddere angrep kristenhetens største by

I år 1204 vil det kristne Europa rive til seg Jerusalem fra muslimene, men grådige beslutninger fører til at de 20 000 korsfarerne i stedet angriper Konstantinopel og starter en massakre som ryster hele den kristne verden.

Solen baker ned på Venezia da Boniface – hertugen av det norditalienske hertugdømmet Montferrat – ankommer i august 1202. Året før er han blitt utropt til øverste leder for det fjerde korstoget som skal innta Jerusalem, som har vært under muslimsk kontroll siden 1189.

Etter det mislykkede tredje korstoget har de kristne lagt en ny plan: I stedet for å sende korstogshæren direkte til Palestina skal den seile over Middelhavet, angripe Egypt og derfra erobre den hellige byen fra sørvest.

Operasjonen krever en diger flåte på 500 skip som skal frakte de 34 500 korsfarerne. I over et år har Venezias båtbyggere jobbet hardt for å få ferdig en flåte som etter avtalen vil koste korstogshæren 85 000 sølvmark.

Hertug Boniface har hele tiden forestilt seg at de lett skal kunne betale den store regningen når hæren er samlet. Men han blir sterkt skuffet, for etter halvannen måned har det bare kommet 12 000 korsfarere til Venezia.

Herskeren i Venezia, dogen Enrico Dandolo, kaller inn Boniface til et møte. Den 95 år gamle dogen er blind og har vanskelig for å gå, men han er skarp nok.

Han er rasende over den utestående betalingen og tordner mot Boniface: “Dere kommer ikke til å forlate denne øya før vi får pengene våre.”

I panikk skraper Boniface sammen alt hæren har av penger, men han mangler ennå 36 000 sølvmark. Korstoget blir redusert til en tiggerhær da Boniface overleverer Dandolo den mangelfulle utbetalingen.

Dogens raseri mildnes, for den listige herskeren ser en mulighet til å dra nytte av de mange soldatene i byen hans.

Tre menn sto bak korstoget

Det fjerde korstoget besto for det meste av franskmenn, siden det var franske fyrster som først hadde meldt seg til korstoget. Likevel ble det italienere som førte korstoget til dets skrekkelige endelikt.

Bonifacius av Montferrat
© Yolanda Perera Sánchez/Imageselect

Den ærefulle ridderen

Den italienske hertugen Boniface av Montferrat var kjent som en hedersmann, og han satte stor pris på riddernes dyder. Han kom fra en fin familie, og faren, William den eldre, hadde tjent i det andre korstoget og sågar kjempet mot Saladin.

Enrico Dandolo
© Fine Art America

Den blinde bakmannen

Enrico Dandolo ble doge av Venezia i en alder av 85 år. Han var blind og stiv i leddene, men alltid skarp i hodet. Som kjøpmann hadde Dandolo vært i Konstantinopel utallige ganger, og han hadde inngående kjennskap til hoffintrigene i Bysants.

Aleksios 4s portrett
© The Picture Art Collection/Imageselect

Den forurettede prinsen

Den unge prinsen Aleksios’ far ble styrtet i 1195 av Aleksios 3, prinsens onkel. Prinsen ble fengslet, men noen få år senere ble han smuglet vekk av to kjøpmenn fra Pisa og fraktet til sin svoger, kong Filip av Schwaben.

Dandolo gir Boniface et tilbud han ikke kan avslå: Venezias flåte skal nok seile korstogshæren til dens mål, men plyndringsgodset skal tilfalle venetianerne til hele gjelden er betalt.

De desperate korsfarerne går straks med på det.

Forsinkelsen på halvannen måned betyr at vinteren kommer og setter en stopper for en reise til Det hellige land, men det har dogen også en løsning på: “Det ligger en by i nærheten som heter Zadar. Byens folk har gjort oss mye ondt, og mine menn ønsker å straffe dem. Hvis dere følger mitt råd, så tar vi den og blir der til påske.”

Problemet er at Zadar er en katolsk by. Det bryter ut en voldsom krangel blant korstogets ledere. De skal føre hellig krig mot de vantro, ikke kristne!

Noen velger å forlate korstoget, men de fleste går med på omveien til Zadar i nåtidens Kroatia, for det er en synd å bryte et korstogsløfte.

Ridderne kan jo ikke vite at korstoget aldri vil føre dem til Det hellige land.

Doge Enrico Dandolo holdt en branntale i Venezia som fikk tusener til å slutte seg til korstoget.

© James Penny Boyd

Korstoget hanglet i gang

I 1198 hadde pave Inncocens 3 kunngjort det dristige fjerde korstoget, men Europas adelsmenn viste laber entusiasme ettersom kontinentet sto i brann og det raste kriger på kryss og tvers mellom de kristne rikene.

Først da den karismatiske grev Thibaut av Champagne ble leder for korstoget i 1199, begynte i første rekke franske, men også tyske og italienske fyrster å melde seg.

Thibaut døde plutselig i mai 1201, og Boniface av Montferrat ble utpekt som etterfølgeren hans. Men Thibaut hadde personlig motivert mange av de franske fyrstene, og nå trakk mange av dem seg uten å informere den nye lederen av korstoget.

Da under halvparten av fyrstene møtte opp i Venezia, hadde ikke Boniface noe annet valg enn å godta Dandolos forslag. Dogen meldte seg selv under korset og pisket opp en fanatisk stemning i byen sin. Det fikk 10 000 venetianske soldater og sjømenn til å slutte seg til korstoget og seile mot Zadar.

Boniface var i villrede og reiste til Roma for å rådføre seg med paven. Korstogets reelle leder var nå Dandolo.

Den 10. november nådde hæren Zadar og innledet en beleiring av byen. Imens hadde paven hørt om korstogets planer og sendt et brev til resten av de franske fyrstene og sagt klart fra om sin motstand mot angrepet.

“På vegne av paven av Roma forbyr jeg dere å angripe byen, for innbyggerne er kristne, og dere er korsfarere!” Fransk abbed til de desperate korsfarerne.

En fransk abbed tordnet mot ridderne med trusler om ekskommunikasjon mens han viftet med pavens brev:

“På vegne av paven av Roma forbyr jeg dere å angripe byen, for innbyggerne er kristne, og dere er korsfarere!”

Den listige dogen vendte seg mot lederne av korstoget og sa: “Mine herrer, dere har lovet å hjelpe meg med å ta denne byen, og nå forlanger jeg at dere gjør det.”

Lederne av korstoget visste at et brudd med dogen ville velte hele prosjektet, og mange håpet sannsynligvis at paven ville tilgi dem når de først hadde tatt tilbake Jerusalem.

Innbyggerne i Zadar hengte store bannere smykket med kors nedover bymurene for å vise at de var kristne. Men det nyttet ikke – angrepet begynte. Korsfarerne bombarderte byen med stein fra beleiringsmaskinene mens minører undergravde murene og venetianerne angrep direkte fra skipene sine.

Snart kapitulerte Zadar, og byportene ble åpnet. De fattige korsfarerne plyndret byen for verdisaker, og ikke engang kirker unnslapp den desperate hæren. Hundrevis av byens innbyggere ble drept i korsfarernes seiersrus.

Siden de gikk imot pavens direkte forbud, ble hele korstogshæren automatisk ekskommunisert. Men dette sa ikke hærlederne noe om til soldatene sine. De ble ganske enkelt vinteren over i byen og gjorde seg klar til ferden videre.

Belejring af Zadar under det fjerde korstog

Zadar i nåtidens Kroatia var en kristen by, men de gjeldstyngede korsridderne angrep likevel.

© Sala del Maggior Consiglio

Korsfarerne får et fantastisk tilbud

I midten av desember sluttet Boniface seg igjen til korstoget. De manglet forsyninger og var på randen av konkurs. Men 1. januar 1203 kom utsendinger fra den unge bysantinske prinsen Aleksios.

Prinsens onkel, Aleksios 3, hadde tilranet seg tronen og satt nå som urettmessig keiser av Det bysantinske riket. Prinsen forsikret korsfarerne om at hele befolkningen i Bysants ønsket at han skulle vende tilbake.

Aleksios ba korsfarerne om hjelp til å gjenvinne imperiet hans i Guds navn. Til gjengjeld ville han slå sammen den katolske og den gresk-ortodokse kirke, anerkjenne paven som øverste leder og til og med finansiere det videre korstoget med 200 000 sølvmark.

Boniface var fristet, men i så fall måtte korstoget angripe Konstantinopel – det kristne bolverket i øst. Han innkalte hærens adelsfolk og de geistlige til et møte som utviklet seg til et regelrett munnhuggeri.

Noen syntes ikke korstoget skulle leke kongemakere, mens andre så det som den eneste løsningen for å finansiere ferden som allerede hadde kostet enorme summer.

Midt i diskusjonen uttrykte Dandolo sin støtte til prinsens forslag. Korstoget skulle ikke ta byen. De skulle bare gjennomføre et kupp ved hoffet slik at den rettmessige keiseren kunne innta tronen.

Aleksios lovet kompensasjon som ikke bare ville dekke korstogets gjeld til Venezia, men sørge for at det var rikelig med midler til å fortsette til Egypt.

Dandolos argumenter overbeviste Boniface. Nå vendte korstogets 20 000 soldater seg mot verdens største kristne by.

Uenighet om brød delte kristendommen i to

I århundrer hadde det vært uenighet om småting i den kristne kirke. Men i år 1054 kom det til et reelt brudd. Paven i Roma ville én gang for alle ha patriarken i Konstantinopel, lederen av den ortodokse kirke, til å anerkjenne at paven var kirkens sanne leder. Patriarken nektet til tross for vedvarende forsøk fra pavens utsending, kardinal Humbert.

Striden førte til slutt til at Humbert stormet opp til alteret under en gudstjeneste i den bysantinske hovedkirken Hagia Sofia og la frem et dokument som ekskommuniserte patriarken. Som motsvar ekskommuniserte patriarken kardinalen og hele følget hans. Den latente konflikten ble nå til åpen teologisk krig om tolkningen av kristendommen, hvor uenighetene var mange, om enn til tider små.

© Shutterstock

Treenigheten

I 381 e.Kr. vedtok den ortodokse kirke at Den hellige ånd ble skapt av Gud og skal tilbes i likhet med Faderen og Sønnen. Men i den katolske oversettelsen av de gamle tekstene fremgikk det plutselig at Den hellige ånd var skapt av både Gud og Jesus.

Den tolkningen ble ansett som grovt kjettersk av de ortodokse siden Jesus var underlagt Gud og dermed ikke kunne være skaper.

© Shutterstock

Sølibat

Sølibatet sto sentralt i både den katolske og den ortodokse kirke, men det var uenighet om hvor strengt det skulle følges.

Ifølge katolikkene skulle alle munker, prester og biskoper leve i sølibat når de gikk i Guds tjeneste. De var viet til Gud og fikk ikke ha noen kone. Blant de ortodokse kunne en gift mann godt tre inn i kirkens tjeneste og bli i ekteskapet sitt.

© Shutterstock

Paven og pentarkiet

Den tidlige kristendom ble ikke styrt av én sentral skikkelse, men av et såkalt pentarki med fem patriarker. Men i den latinske delen av kirken ble paven etter hvert opphøyet som “Guds representant på jorden” og leder for hele den kristne kirke.

Den ortodokse kirke anerkjente ikke paven og mente at hvis noen skulle stå høyere enn andre, måtte det være patriarken i Konstantinopel.

© Shutterstock

Nattverden

Under nattverden inntar den kristne menighet Jesu legeme i form av brød. Katolikkene brukte usyret brød, og den ortodokse kirke mente det var noe kjetteri.

Hevet brød var den rette kristne vei da hevingen symboliserte Den hellige ånds nærvær. Usyret brød var dessuten forbundet med jødedommen og skulle derfor holdes borte fra kirkens hellige ritualer.

Prinsen ble møtt med råtten frukt

Korstogshærens 500 skip la til ved Konstantinopel den 23. juni. Soldatene måpte ved synet av de tolv meter høye murene. Den enorme hovedstaden med en halv million innbyggere var mange ganger større enn noen by i Europa.

Boniface og Dandolo seilte sammen med prins Aleksios mot bymuren og ropte til innbyggerne at de skulle støtte den rettmessige tronarvingen. Som svar brølte borgerne eder og fornærmelser og kastet stein og råtten frukt mot prinsen.

Aleksios var tydeligvis ikke så populær som han hadde latt korsfarerne tro, og borgerne ville ikke reise seg mot hans onkel. Men Boniface nektet å gå med på at han var blitt lurt.

Nå hadde de ikke annet valg enn å ta byen med makt. Prinsen skulle bestige sin trone – og holde løftet sitt.

Konstantinopels imponerende murer hadde holdt alle invasjonsstyrker ute i hundrevis av år.

© Shutterstock

Dandolo hadde vært i Konstantinopel flere ganger og mente at nøkkelen til å erobre byen var å få flåten inn i Det gylne horn – en 800 m bred bukt mellom Konstantinopel og festningen Galata. Innseilingen ble beskyttet av en tung jernlenke som blokkerte skipstrafikken.

I århundrer hadde lenken beskyttet Konstantinopel, og Galata var ikke noe lett mål, men overfor den store korstogshæren måtte festningen gi tapt.

Lenken i vannet ble straks løsnet, og den store venetianske flåten kunne seile inn i Det gylne horn.

Med Galata sikret bestemte korsfarerne seg for en koordinert erobring av Konstantinopel: Mens venetianerne angrep fra vannet, ville korsfarerne trenge frem over land.

Deler av den massive lenken som sperret av Det gyldne horn, kan ennå ses i Istanbul.

© Mark Ahsmann

Korsfarerne var i undertall, for den bysantinske hæren i Konstantinopel talte 50 000 mann, men de fleste var håpløst dårlig trent sammenlignet med de krigsvante europeerne.

Bare keiserens personlige livvakt på 5000 væringer – de fryktede skandinaviske og angelsaksiske elitetroppene – kunne måle seg med korsfarerne.

Den 17. juli ble angrepet blåst i gang. Fra landsiden skulle korsfarerne innta bymuren med stormstiger. Mens pilene fløy frem og tilbake, kjempet korsfarerne en desperat kamp for å komme frem.

Til slutt klarte katolikkene å få festet to stiger, men bare 15 mann kom opp før de ble møtt av væringene som angrep dem nådeløst med sine store økser.

Etter en intens kamp var bare to av femten mann igjen på muren. De overga seg, og Boniface blåste til tilbaketog etter den store fiaskoen.

Det venetianske angrepet fra Det gylne horn gikk bedre. De sto overfor dårlig trente bysantinske soldater og kom lett til byen, der de fra skipene kunne feste stormbroer til tårnene på muren slik at soldatene kunne strømme inn.

De bysantinske soldatene ble overrumplet og trakk seg tilbake. Det venetianske flagget gikk til topps på tårnene, og det lød et jubelbrøl fra skipene i bukten.

Snart kollapset det bysantinske forsvaret fullstendig, og 30 tårn langs bymuren sto under venetiansk kontroll.

De italienske soldatene trengte lenger inn i byen, men støtte på et par tusen væringer som var sendt til unnsetning.

Hundrevis falt før venetianerne skjønte at de måtte trekke seg tilbake til muren for å forsvare det som de hadde erobret.

Venetianerne satte fyr på atskillige hus i et forsøk på å holde fienden i sjakk. En sterk vind blåste brannen inn over byen, og snart sto en hel bydel på 50 hektar i flammer.

De bysantinske styrkene ble nødt til å trekke seg fra det brennende infernoet.

Venezia angrep Konstantinopel fra Det gylne horn med en enorm flåte på 200 skip.

© Palma le Jeune

Feig keiser mistet støtten

Selv om byen ikke hadde falt, ble det et ramaskrik i Konstantinopel. Både stormennene og pøbelen mente keiser Aleksios 3s forsvar var udugelig.

Med 50 000 soldater hadde han ikke maktet å holde 20 000 mann borte. Sinnet ulmet, ikke minst fordi tusenvis av venetianere fremdeles skjulte seg i byen bak en mur av ild.

Keiseren var nødt til å handle, så han samlet 30 000 av soldatene sine og marsjerte ut mot korshærens leir. Da Boniface så den enorme styrken, sendte han straks bud til Dandolo om at de trengte hjelp.

Alt fra kokker til stallkarer fikk et våpen stukket i hånden før hertugen fikk hæren ordnet og rykket frem mot bysantinerne.

Innbyggerne i Konstantinopel hadde stimlet sammen på murene for å se keiseren knuse de falske korsridderne.

Men da de to hærene sto overfor hverandre, fikk Aleksios 3 beskjed om at venetianerne – som håpet – hadde trukket seg ut av Konstantinopel for å hjelpe sine allierte.

Dette var keiserens egentlige plan, og han ga hæren sin ordre om å trekke seg inn i sikkerhet igjen. Katolikkene ropte hån og spott etter de ortodokse.

Keiser Aleksios hadde nok lykkes med å få venetianerne ut av byen, men folk i Konstantinopel betraktet ham nå som en reddhare som ikke våget å angripe den sterkt underlegne korshæren.

Stemningen hadde fullstendig vendt seg mot ham. I ly av natten plyndret Aleksios og hans nærmeste det keiserlige skattkammeret og flyktet fra byen.

Kaos og blodige gatekamper førte til at store deler av Konstantinopel brant.

© Classic Image/Imageselect

Oppstand mot den udugelige Aleksios

Det brøt ut jubelscener i korstogshæren da soldatene fikk høre at Aleksios 3 hadde flyktet. Etter sterkt press på Konstantinopels stormenn ble den bysantinske prinsen omsider kronet som keiser Aleksios 4.

Nå måtte korsfarerne endelig få sin betaling så de kunne komme i gang med det egentlige korstoget!

Men det gikk ikke lenge før Aleksios måtte medgi overfor Boniface at han måtte ha mer tid til å samle inn den lovede summen.

Under store protester ble korsfarerne enige om å gi Aleksios et halvt år. Soldatene slo leir i Galata og ventet.

Da vinteren kom, hadde keiseren fortsatt ikke betalt. Boniface fikk nok og sendte ham et ultimatum: Gi oss det du skylder, ellers tar vi det selv. Da Aleksios 4 ikke reagerte på trusselen, begynte korstogshæren å plyndre palasser og gårder utenfor byen.

De tøylesløse ødeleggelsene ga Aleksios’ popularitet et knekk, og folket reiste seg mot ham.

Den ambisiøse adelsmannen Aleksios Murzuflos Doukas utnyttet situasjonen: Han fikk væringgarden over på sin side og kastet Aleksios 4 i fengsel. Så lot han seg krone som Aleksios 5.

“Grekerne var forrædere og mordere, og også illojale da de drepte sin rettmessige herre. De var verre enn jødene.” Ridderen Robert de Clari om prestenes fordømmelse av de ortodokse.

En ny bysantinsk keiser var det siste Boniface hadde bruk for. Den italienske hertugen hadde mistet overblikket over de bysantinske hoffintrigene og ante ikke hva han skulle stille opp med.

Enda verre var det at Aleksios 4 døde i fangenskap – tilsynelatende drept av den nye keiseren.

Nå hadde korstogshæren ingen avtale om penger å betale tilbake gjelden til dogen med – det to år lange forsøket på å tvinge bysantinerne til å betale var i ferd med å mislykkes.

Men den desperate Boniface ville ikke gi opp og innkalte verdslige og kirkelige ledere til et møte med en klar dagsorden: Kunne de bortforklare et hevnangrep på Konstantinopel, og kunne det tolkes slik at det var i korstogets ånd?

De geistlige kom korstoget til unnsetning ved å påpeke at den nye keiseren var en drapsmann, og at den ortodokse kirke hadde brutt med kirken i Roma.

Samlet erklærte de: “Denne krigen er rettferdig, og hvis dere har tenkt å erobre dette landet og få det til å lystre Roma, vil alle som dør etter skriftemål, få del i pavens overbærenhet.”

Dermed var erobringen av Konstantinopel blåstemplet som rettferdig.

Uinntakelig by falt etter 900 år

Konstantinopel var verdens best befestede by og hadde stått som en uinntakelig festning i hundrevis av år, men bysantinernes dårlig trente forsvar samt korsfarernes flaks og oppfinnsomhet gjorde seieren mulig.

Claus Lunau/Historie

En sikker base og smul sjø

Morgenen den 12. april: Korsfarerne innleder angrepet fra basen sin ved den erobrede festningen Galata. Herfra kan de krysse Det gylne horn og angripe de svakeste delene av Konstantinopels murer direkte fra vannet.

Claus Lunau/Historie

Medvind sikrer fotfeste på muren

Middag den 12. april: Overfarten går i begynnelsen langsomt, men så snur vinden, og skipene nærmest flyr over vannet. Stormbroer blir festet til to bytårn, og de pansrede ridderne inntar dem raskt.

Claus Lunau/Historie

Gjennombrudd sprer panikk

Eftermiddag den 12. april: En patrulje med korsriddere bryter gjennom en byport – forsvarerne blir grepet av frykt og gir opp kampen. Samtidig faller flere tårn langs muren som dominobrikker, og den bysantinske hæren flykter.

Claus Lunau/Historie

Keiser flykter i ly av natten

Natten den 12.-13. april: Den bysantinske hæren er i oppløsning, og Aleksios 5 prøver desperat å få innbyggerne til å kjempe for seg. Men ingen ønsker å ta opp kampen, og i ly av mørket sniker keiseren seg ut av byen.

Claus Lunau/Historie

Byen overgir seg

Morgen den 13. april: Tidlig om morgenen erkjenner en bysantinsk delegasjon nederlaget. Boniface av Montferrat godtar Konstantinopels overgivelse, men gir likevel soldatene lov til å plyndre og drepe uhemmet.

Claus Lunau/Historie

Korstoget trenger inn i den uinntakelige byen

Den 9. april 1204 var korshæren igjen klar til å prøve krefter med Konstantinopels murer. Forrige gang hadde angrepet fra sjøsiden båret frukt, så det var her korsfarerne prøvde igjen.

Katolikkene prøvde å forsere bymuren med stormstiger og stormbroer, men sønnavinden gjorde det vanskelig å holde skipene tett nok oppunder land til å feste broene.

Etter å ha forsøkt en hel dag måtte Boniface gi ordre om tilbaketog.

Sønnavinden ble sett som et tegn på at Gud kanskje ikke var med korshæren. Mange begynte å tvile på om det var rett, det de gjorde – selv om hærens prester hadde rettferdiggjort angrepet teologisk.

Igjen kom de geistlige dem til unnsetning. Søndag den 11. april ble det holdt en branntale under gudstjenesten i korstogets leir.

Robert de Clari, en av korsfarerne, har skildret hvordan prester og biskoper prekte med brennende lidenskap og fordømte de ortodokse i Konstantinopel og sa at de ortodokse kalte alle katolikker for hunder:

“Grekerne var forrædere og mordere, og også illojale da de drepte sin rettmessige herre. De var verre enn jødene.”

Ingen ble skånet da Boniface av Montferrat endelig inntok Konstantinopel.

© The Yorck Project

Hatet mot de ortodokse blusset opp igjen, og ved daggry den 12. april innledet korsfarerne et nytt angrep.

Dagen begynte uten hell, men ved middagstid blåste det plutselig en nordlig vind som førte de venetianske skipene nærmere muren slik at stormbroene endelig kunne festes til tårnene.

Væringene sto i forreste rekke og holdt stand lenge, men til slutt måtte de trekke seg tilbake. Korsfarerne inntok det ene tårnet etter det andre.

Nå satte korshæren tropper i land og prøvde å bryte ned en gjenmurt port. Da korsfarerne klarte å lage et lite hull i muren, så de en stor bysantinsk styrke på den andre siden.

Men en fransk prest lot seg ikke skremme. Han krøp alene gjennom hullet, trakk sverdet og stormet frem mot dem. De bysantinske soldatene flyktet hals over hode for den gale presten som snart kunne åpne enda en port. Korsfarerne strømmet inn i byen.

Etter hvert som kvelden skred frem, sikret korshæren seg fotfeste i byen, der den slo leir og forberedte seg på morgendagens blodige kamper.

Ingen av dem kunne vite at størstedelen av den bysantinske hæren allerede hadde desertert, så keiseren hadde nesten bare sine lojale væringer igjen. Aleksios 5 flyktet fra byen i ly av mørket.

Tiggerhæren går amok i en blodrus

Om morgenen den 13. april kom en bysantinsk delegasjon til korshærens leir og overga byen til Boniface – bysantinerne forventet at han nå skulle krones som keiser.

Innbyggerne hadde ryddet gatene og sto klare til å ta imot sin nye hersker, men etter nesten et års kamper og utallige døde var overgivelse slett ikke nok.

Hæren ville ha det den var blitt lovet, og soldatene stormet gjennom byens gater for å plyndre de rikt utsmykkede ortodokse kirkene. De smadret altere og rev løs sølv, gull og edelstener.

Snart var soldatene som i en blodrus. De brøt seg inn i private hjem der de drepte redselsslagne innbyggere. Prester og munker ble slaktet, nonner voldtatt.

Grådigheten grep også korstogets geistlige der de løp fra kirke til kirke for å sikre seg de hellige gjenstandene og relikviene.

Dandolo sendte venetianerne ut for å stjele dyrebar kunst og rester av helgener som de kunne frakte med seg tilbake til Venezia.

Da herskapshusene og kirkene var plyndret, kom turen til tusenvis av bronsestatuer og byster fra antikken som ble revet ned fra sine pidestaller.

Historikeren Niketas skrev ned sine minner fra plyndringen: “Ingen gikk fri for sin andel av sorg. I smugene, i gatene, i templene; klager, gråt, sorg, stønn fra menn, skrik fra kvinner.”

Plyndring af Konstantinopel under det fjerde korstog

Det anslås at korsridderne plyndret byen for bortimot 900 000 sølvmark.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Korsfarerne ranet, voldtok og drepte i tre dager. Boniface lot villskapen rase mens han selv gjorde krav på et av keiserens palasser i byen.

Flere steder satte korsfarerne fyr på bygninger, og før plyndringen ebbet ut, hadde nesten en femtedel av byen brent ned. Ifølge samtidige kilder samlet korstoget tyvegods for i alt 900 000 sølvmark.

Blodrusen kostet flere tusen livet – noen historikere mener at tallet er rundt 200 000.

Etter massakren på Konstantinopel ble korstoget oppløst – det kom aldri til Det hellige land. Siden forsøkte pave Innocens 3 å lege det gapende såret som var skapt mellom den katolske og den ortodokse kirke. Han ekskommuniserte hele korstoget og fortalte om sin store skam over korshæren:

“For de som skulle ha tjent Kristus i stedet for seg selv, som skulle ha brukt sverdene sine mot de vantro, har badet sine sverd i blodet fra kristne.”

Men pavens fordømmelse kunne ikke gjøre det som hadde skjedd, ugjort. Han hadde mistet kontrollen over korstoget og hadde ikke maktet å tøyle de grådige krigerne. Resultatet ble at de hadde plyndret den største kristne byen i verden og sementert skillet mellom den katolske og den ortodokse kirke.

Året etter massakren døde en godt fornøyd Enrico Dandolo og ble hedret med begravelse i Hagia Sofia.

Det bysantinske riket kom seg derimot aldri etter den grufulle hendelsen, og korstoget markerte begynnelsen på slutten for dette kristne bolverket mot den muslimske verden.

Paven undskylder.

Pave Johannes Paul 2 inviterte patriarken av Konstantinopel til Vatikanet.

© Patrick Hertzog/AFP/Ritzau Scanpix

Pave sa unnskyld etter 800 år