Osmanene sprengte bort murene under de siste korsridderne

Noen dager senere gikk tyrkerne igjen til angrep på muren. En ny eksplosjon utvidet bresjen med ytterligere to meter, men enda en gang ble angrepet slått tilbake.

Ifølge den franske ridderen Jacques de Bourbon mistet mellom 2000 og 3000 tyrkere livet bare under dette angrepet, mens bare 30 av byens forsvarere ble drept. Det var imidlertid mange sårede blant forsvarerne, la Bourbon til i boken han skrev om tyrkernes beleiring av Rhodos by i 1522.

Kristendommens ytterste skanse

Rhodos by var en superfestning i 1500-tallets Europa. Her holdt 7500 riddere, væpnere og leiesoldater stand mot en tyrkisk beleiringshær på 100 000 mann fra Det osmanske riket – tidens ledende supermakt i Europa og Midtøsten.

Tyrkerne hadde erobret alt fra Ungarn­ i nord til Arabia i sør med Lilleasia (Tyrkia) som sentrum. Riket var oppkalt etter Osman 1., som hadde grunnlagt det rundt år 1300. I 1522 het sultanen Suleiman 1., og i likhet med sine forgjengere hadde han det travelt med å erobre land i Europa og i Midtøsten.

Like etter at han kom til makten i 1520, erobret han Irak. Deretter reiste han til Europa og inntok blant annet Serbias hovedstad Beograd. Erobringene skulle sikres militært og omdannes til provinser.

Til tross for Det osmanske rikets tilsynelatende endeløse erobringer hadde supermakten enda ikke fått bukt med den ekstremt krigerske kristne ridderordenen johannittene, som holdt til på øya
Rhodos bare 20 kilometer fra byen Marmaris på den tyrkiske kysten.

I 1480 hadde et angrep på øya blitt slått tilbake av de militært svært dyktige ridderne.

Men i 1522 rettet den unge og militært begavede sultan Suleiman blikket mot den vesle ridderstaten. Nå skulle johannittene fordrives­, koste hva det koste ville.

Riddere ble sjørøvere

Johannittene var verdens siste korsriddere. De var en levning fra en svunnen tid, da kristne europeere i fellesskap hadde erobret Det hellige land (Palestina), som de okkuperte fra omkring år 1100 til 1300. Da fikk de arabiske muslimene omsider gjenerobret de tapte områdene og kastet ut de kristne hærstyrkene.

Johannittene,­ som var en geistlig ridderorden, fortsatte imidlertid kampen mot “de vantro” fra Rhodos. Ridderne skiftet ut hestene med store seilskip og galeier og bygde opp det østlige Middelhavets største flåtestyrke.

Med den mektige flåten angrep johannittene ubønnhørlig­ de muslimske krigs- og handelsfartøyene i det østlige Middelhavet.

Ridderne på Rhodos drømte om at den kristne verden igjen skulle samle store korstogshærer for å gjenerobre Det hellige land.

Men det var rent tankespinn. De europeiske kongene lå i krig med hverandre. Det gikk også utover selve pavestaten, som måtte kjempe for å bevare makten i landområdene sine i Italia.

Dessuten var det muslimske osmanske riket­ den klart sterkeste makten både på Balkan, i Lilleasia og i Midtøsten.

På 1500-tallet sto ikke kampen mellom kristendommen og islam lenger i Midt-østen, men så langt mot nord som i Ungarn og Østerrike. Korsriddernes drømmer om nye korstog var derfor for lengst blitt en utopi.

Europeerne var under press, og den vesle ridderstaten var bare en fjern utpost i det østlige Middelhavet. Den hadde bare symbolsk betydning for paven, kongene og Europas befolkning.

Alene mot overmakten

I juli 1522 kom tyrkerne til Rhodos med en enorm flåte og en hær på omkring 100 000 mann. De ble landsatt i en bukt litt sør for Rhodos by. Styrken marsjerte straks mot byen og omringet den.

Fargerike telt med flaggstenger og vimpler ble slått opp, og det ble bygget paviljonger av tre for at sultanen skulle ha oversikt over beleiringshæren sin. Den enorme tyrkiske hæren brakte
med seg omtrent 80 tunge, mellomstore bombarder­ – primitive kanoner – som ble stilt opp i batterier på tre eller fire rundt hele festningen til johannittene.

Store trepalisader beskyttet de tyrkiske artilleristene mot ild fra de kristnes kanoner på murene og bastionene. Aller først gikk osmanenes slaver i gang med å grave løpe- og skyttergraver.

Gravearbeidet begynte utenfor skuddhold for fiendens musketter og armbrøster. De kristne forsvarerne forsøkte å treffe de tyrkiske stillingene med kanonene sine, noe som tvang tyrkerne til å trekke enkelte kanoner lenger tilbake, men ikke mer enn at de fremdeles kunne treffe byen.

Store, slipte­ steinkuler på et par hundre kilo ble skutt ut fra de tyrkiske kanonene, som sendte dem høyt til værs inn over byen, der de boret seg ned gjennom tak og vegger. I løpet av august 1522 falt det mer enn 1500 steinkuler over byen.

I snitt falt to steinkuler i timen i løpet av den første måneden av beleiringen. Men kulene drepte bare noen få innbyggere, som enten var så uheldige å bli truffet direkte av kulene eller bli fanget under en sammenrast bygning.

I ly av mørket skjøt en jødisk angiver i byen av gårde en pil som det var festet et brev til. Pilen, som landet i tyrkernes leir, avslørte at bombardementet var å kaste bort både krutt og kuler. Tyrkerne konsentrerte deretter det aller meste av beskytningen mot murene.

Tunneler underminerte murene

De osmanske tunnelgraverne – de såkalte sappørene – var langt farligere for de kristne. Med spader og hakker gravde de tunneler under vollgraven og inn under den tolv meter tykke ringmuren rundt johannitterfestningen.

Tunnelene ble avstivet med treplanker, og jorden ble kjørt ut med trillebår eller båret i bøtter, mens store blåsebelger sørget for frisk luft til tunnelgraverne.

Når sappørene nådde inn under muren, begynte de enten å grave videre langs muren for å få den til å rase sammen, eller de plasserte store krutttønner i tunnelen under muren for å sprenge den i lufta nedenfra.

I løpet av august ble det gravd flere titall tunneler. Fra murene kunne de kristne se nedgangene til tunnelene, der planker og heiseanordninger raget over bakken.

De første eksplosjonene fra underjordiske tønner med krutt fikk deler av ringmuren til å rase sammen i begynnelsen av september. Den 9. september sprengte tyrkerne en ti meter bred revne i muren foran Mariatårnet.

Den delen av muren ble forsvart av engelske riddere og væpnere. De fikk slått tilbake det tyrkiske stormangrepet som fulgte. Men også den spanske, provençalske og italienske delen ble hardt rammet.

Etter hvert som beleiringen skred frem, klarte tyrkerne å sprenge et hull tvers gjennom den tolv meter brede muren ved den spanske seksjonen av ringmuren.

Stormtropper var kanonføde

De tyrkiske stormtroppene var frivillige som deltok i håp om å ta slaver og plyndre gods. De var bevæpnet med spyd, økser og sverd, men de bar sjelden rustning eller hjelm. En del var kristne fra de tyrkiske provinsene på Balkan, mens resten var en blanding av leiesoldater og eventyrere.

Stormtroppene ble kalt basi-bozuk, hvilket betydde “hodeskade”. De tyrkiske hærsjefene, pasjaene, regnet dem for kanonføde som kunne ofres uten større betenkeligheter hvis det var nødvendig.

Økenavnet kom av at de under stormløp ofte fikk skader i hodet fra fiendtlig ild. I nærkamp var de også lette ofre for de pansrede riddernes sverdhogg.

Ifølge noen historikere ble basi-bozukene under angrepene på johannitter­festningen også utsatt for såkalt gresk ild – en blanding av svovel, nafta, salpeter og ulesket kalk.

Johannittene helte blandingen i leirkrukker eller hule kanonkuler som de kastet ned blant angriperne. Ved nedslaget selvantente miksturen. Den fløy til alle kanter og klistret seg i brennende klumper til angripernes klær. Naftaen, som var en spesiell olje, lot seg ikke slukke med vann, så ilden fortsatte å brenne.

Tyrkerne drepte sine egne

Basi-bozukene led derfor store tap når de stormet oppover steinhaugene i bresjene. Gang på gang ble de slått tilbake, selv når den tyrkiske hærens profesjonelle soldater, janitsjarene, deltok.

Janitsjarene ble nesten alltid sendt like bak basi-bozukene, for de uprofesjonelle basi-bozukenes kampmoral var bare høy hvis det gikk bra.

Dersom motstanden ble for hard, fikk basi-bozukene derimot ofte panikk og prøvde å flykte. Når det skjedde, begynte janitsjarene straks å hugge løs på de som flyktet for å tvinge resten fremover igjen.

Men 24. september angrep janitsjarsoldatene først. “Bombardementet begynte til og med før timen for morgenbønnen", heter det i en tyrkisk beretning. Kanonene forårsaket et slør av svart røyk, og janitsjarene stormet frem i skjul av den. På det tidspunktet var en del av muren i de spanske johannittenes seksjon sprengt vekk.

Tyrkerne stormet over steinhaugen og inn i byen. Her hadde de kristne bygget barrikader, brystvern og plankegjerder i gatene mellom husene og stilt opp kanoner. Janitsjarene ble beskutt både fra hustakene og barrikadene, og den kraftige motstanden stoppet tyrkernes angrep.

Stillingskrig i ruinhaugen

Men de tyrkiske stillingene rykket nå helt frem til hullene i ringmuren. De tyrkiske soldatene etablerte raskt improviserte barrikader og skyttergraver for å beskytte seg mot johannittenes skarpskyttere, som lå på lur få meter unna på den andre siden av hullene i den tykke muren.

Langs yttersiden av ringmuren var tyrkerne nå også nådd helt frem til skyteskårene og kasemattene som var bygget inn i ringmuren i mannshøyde.

Kasemattene var små hvelvede rom både i muren og de fremskutte bastionene, hvor johannittenes artillerister kunne skyte direkte ut i vollgraven med kanonene, og musketerene med sine musketter.

Særlig effektiv var bruken av kardesker – beholdere med hundrevis av små jernbiter eller lignende –som ble avfyrt fra kanonene og meide ned de tyrkiske soldatene i vollgraven.

Men tyrkerne var nå så tett på ringmuren at de tyrkiske musketerene kunne skyte direkte inn i skyteskårene i muren, der de kristne forsvarerne hittil hadde sittet i sikkerhet.

Samtidig hadde de osmanske tunnelgraverne nådd langt inn under byen. Etter bare to måneders beleiring hadde de mange tusen tyrkiske sappørene dermed gravd nesten 50 kilometer tunneler i området.

Tadino tok luften ut av bombene

De kristne var imidlertid langt fra forsvarsløse mot tyrkernes tunneler. En av johannittene var den italienske krigsingeniøren Gabriele Tadino, som hadde et arbeidslag som gravde mottunneler.
Tadino hadde spent små klokker på tynne snorer i kjellere og tunneler. Når et tyrkisk tunnellag hakket løs i nærheten vibrerte snorene, og klokkene ringte.

Tadinos menn gravde seg deretter frem til de var i nærheten av tyrkernes tunnel. De hadde med seg en krutttønne som de sprengte, og eksplosjonen fikk fiendens tunnel til å kollapse. Tusenvis av tyrkere ble levende begravet i de underjordiske tunnelene.

Men tyrkerne hadde langt flere menn til rådighet enn de kristne, som bare kunne avse noen hundre til “muldvarpkrigen”. De tyrkiske sappørenes tunneler gravde så mange tunneler at det i flere tilfeller var mindre enn en meter mellom dem.

Tadino hindret imidlertid mange av tyrkernes underjordiske bomber i å virke slik de skulle. Han boret ventilasjonshull i ringmuren og gravde ventilasjonssjakter i bakken bak den.

Når en underjordisk bombe eksploderte, suste lufttrykket fra eksplosjonen ut av hullene som søyler av støv og småstein. Mange av de underjordiske eksplosjonene mistet dermed sin ellers så ødeleggende kraft.

Regn stoppet tyrkerne

Helt utenom det vanlige ga sultan Suleiman ordre om at beleiringen skulle fortsette inn i vintermånedene. Det var ytterst sjelden at store hærer fortsatte beleiringer på den årstiden, og det fikk da også følger for den osmanske hæren.

Etter mange dager med regn i oktober ble tyrkernes tunneler, løpe- og skyttergraver fulle av vann. Fukt, vann og gjørme førte til sykdommer, fordi latrinene i den tyrkiske leiren fløt over.

Epidemier som dysenteri spredte seg derfor raskt både blant soldatene og skaren av sivile som lagde mat eller sto til tjeneste for hæren på andre måter.

Den osmanske hæren var imidlertid så mannsterk at tapene ikke fikk noen betydning på lang sikt. Dessuten fikk hæren fortløpende nye forsyninger og mannskap fra fastlandet, som lå bare 20 kilometer unna. Ifølge kristne øyenvitner kom de tyrkiske tapstallene opp i titusener, mens forsvarerne bare hadde mistet 2000.

Den slags tall ble imidlertid ofte både overdrevet og underdrevet av de stridende partene for å stille egne bedrifter i et mer ærefullt lys.

Den engelske ridderen sir Nicholas Roberts skrev senere i et brev: “På Sankt Andreas-aften sto det siste oppgjøret mellom oss og tyrkerne. Da ble 11 000 av dem drept, mens det på vår side falt 104. Deretter ga de opp å angripe, men gravde seg i stedet helt inn under byen, og nådde dermed sentrum på en måned. Hver natt lå det tusenvis av tyrkere rett under oss.”

Innbyggerne presset johannittene

Suleiman, som ofte viste nåde mot fiender, tilbød i desember de kristne å forhandle om en kapitulasjon. Johannittenes stormester L’Isle Adam avviste forslaget. Men innbyggerne i byen visste at
sultanen ville skåne dem for henrettelser og slaveri hvis de overga seg. Hvis byen derimot skulle tas med storm, ville Suleiman la mennene sine plyndre, myrde og ta slaver.

Innbyggerne i den beleirede byen ønsket derfor å ta imot tilbudet. Til slutt ga stormesteren etter, noe som også skyldtes at Suleiman tilbød johannittene fritt leide med skipene sine og alt de eide.

Tidlig på kvelden den 1. januar 1523 seilte L’Isle Adam og hans menn bort fra Rhodos, som de hadde styrt i mer enn 200 år. I galeonen Santa Maria satte de kursen mot Candia på Kreta. Andre skip med til sammen 3000 soldater og innbyggere forlot også Rhodos.

Til tross for nederlaget beundret hele den kristne verden de fryktløse johannitterridderne, som hadde påført den uovervinnelige osmanske hæren så store tap og holdt ut osmanenes beleiring i mer enn et halvt år.

Da nyheten om kapitulasjonen og tapet av Rhodos nådde fastlandet, skal den tysk-romerske keiser Karl 5. i beundring ha uttalt følgende:“Aldri er noe i denne verden blitt så godt tapt”.