Riddere ble pirater av Guds nåde

I over et døgn har Contreras' kaperskip jaktet på en kjempestor og tungt bevæpnet galei fra osmannerriket. Under det første møtet mellom de to skipene fyrte begge av sine kanoner og kjempet deretter mann mot mann på dekket inntil Contreras og kameratene hans måtte trekke seg tilbake. Men nå er de kristne klar til siste runde.

“Fader, gi oss din velsignelse, for dette kan fort bli vår siste dag”, sier kapteinen til skipets prest som nettopp har blitt tilkalt. Presten gjør som han blir bedt om, og med Guds velsignelse innleder de kristne korsarene det siste angrepet.

I tre timer brøler kanoner og musketter om kapp før det lykkes korsarene å innta fiendens skip.

“Seieren sto klart for oss da tyrkerne – idet de så at de var så nær land – begynte å hoppe i havet”, skrev Contreras mange år senere.

I lasterommet på det osmanske skipet finner piratene over 250 døde tyrkere som de kaster over bord i all hast. Deretter kan byttet fordeles. Contreras sitter igjen med 1500 dukater – en formue for den unge spanjolen.

Alonso de Contreras er bare én av mange lykkejegere som gir seg inn under johannitternes fane på 1600-tallet. Det neste halvannet århundret vokser korsriddernes beryktede pirathær jevnt.

Men det er ikke bare osmanene som har grunn til å frykte malteserriddernes flagg. Snart blir også kristne skip korsarenes mål – og ikke engang paven i Roma kan stoppe Maltas hellige pirater.

Malta var en piratreir

Johannitterne hadde kommet til Malta 71 år før, i 1530. På det tidspunktet hadde de kristne korsridderne levd og regjert på den vakre greske øya Rhodos i mer enn 200 år, men i 1522 invaderte den osmanske sultanen Suleiman den store øya. Med en gigantisk hær kastet sultanen de omtrent 600 johannitterridderne på porten sammen med en hær på over 5000 soldater.

De neste åtte årene flakket korsridderne rundt i Europa til de ble tildelt Malta av spanskekongen Karl 5. Øya ligger sentralt i Middelhavet og var derfor en strategisk viktig base for europeerne i kampen om å holde de krigerske osmanene i sjakk. Muslimene kontrollerte størstedelen av landene rundt Middelhavet.

Flere av johannitterne skal ha brutt ut i gråt første gang de så Maltas flate sandsteinsklipper i horisonten. Og ved første øyekast gjør da Malta heller ikke noe videre vesen av seg. Den lille øya er bare 27 km lang og består nesten utelukkende av golde klipper.

Men Maltas harde ytre skulle vise seg å bli en stor fordel for ridderne. Øya var vanskelig å innta, og johannitterne brukte sandsteinen til å gjøre Malta til Europas mest uinntakelige festning med solide murer omkring de viktigste havnebyene.

Da johannitterne gikk i land, hadde Malta i årtier vært utsatt for plyndringstokt av muslimske pirater fra Nord-Afrika – også kalt Barbareskkysten. Men øyas ca. 20 000 innbyggere hadde også selv lang tradisjon for å ernære seg ved sjørøveri.

Tømmer, metall, for ikke å snakke om mat, var mangelvarer, og for å overleve skaffet øyboerne seg varer fra de mange handelsskipene som seilte forbi øya – på lovlig eller ulovlig vis. Så da johannitterne slo seg ned på øya, var Malta allerede Europas mest beryktede piratreir.

Dette ga johannitterne en opplagt sjanse til å ta revansje mot osmanene. De hadde med seg en liten flåte av galeier til Malta. Galeiene ble primært drevet frem av årer, men hadde også seil. Med disse galeiene og de lokales hjelp gikk korsridderne på jakt etter erkefiendens skip.

Osmanene gikk til angrep

Malta var på alle måter en torn i øyet på osmanene, og allerede i 1551 angrep den beryktede osmanske korsaren Dragut øya i et forsøk på å innta den. Men angrepet mislyktes.

I årene som fulgte ble johannitternes angrep på osmanske skip hyppigere, og under ledelse av riddernes stormester, Jean de la Valette, klarte de kristne korsarene å ta over 3000 muslimske slaver.

Til slutt hadde sultan Suleiman den store fått nok. Den 18. mai 1565 satte osmanenes hersker alt inn på å knuse Malta og “brenne dette ormeredet ned til grunnen”, som han formulerte det. Med en hær på nesten 50 000 krigere seilte osmanene mot øya med den største flåten siden antikken.

Jean de la Valette og ridderne hans, de lokale malteserne og noen spanske soldater, utgjorde i alt kun ca. 7000 mann, men de kjempet så tappert og standhaftig at tyrkerne ga opp etter flere måneders beleiring. Under kampene døde også den osmanske korsaren Dragut.

“Våre ører har aldri før hørt en så vakker musikk som da klokkene ringte den dagen”, skrev den kristne soldaten Balbi di Correggio da osmanene forsvant.

Beleiringen førte ikke til at Maltas riddere ble mindre krigslystne – tvert imot. Den nye stormesteren, Pietro del Monte, utstedte kort etter en generell tillatelse til at også private aktører – under johannitternes flagg – fritt kunne plyndre muslimske skip. Til gjengjeld skulle de avlevere en prosentdel av byttet sitt til ridderordenen, som med utvidelsen av flåten etablerte en veritabel piratindustri.

Muslimenes nederlag ved Malta i 1565 ble fulgt av enda en militær fiasko i 1571. Da ble Det osmanske rikets flåte slått av en kristen flåte nær havnebyen Lepanto (i dag Nafpaktos i Hellas). Slaget viste at den osmanske flåten ikke var uovervinnelig.

Seieren, som også Maltas korsridderflåte hadde del i, fikk i årene som fulgte en broket forsamling av griske skipskapteiner, kriminelle og eventyrere til å valfarte til Malta for å prøve lykken som korsarer – med korsriddernes velsignelse.

Blant lykkeridderne var den unge Alonso de Contreras fra Madrid.

Sjømann fikk hodet skutt av

I en alder av bare 13 år hadde Contreras drept en kamerat i Madrid med kniv og flyktet fra byen. Han ble siden opptatt i den spanske hæren, men deserterte og endte til slutt opp på Malta, der han fikk hyre på et korsarskip.

I årene som fulgte seilte Contreras Middelhavet på kryss og tvers etter bytte. Ifølge dagboken hans var han med i angrepet på byen La Mahometa (dagens Hammamet i Tunisia) på Barbareskkysten. I kveldingen gikk Contreras og omtrent 300 andre pirater i land ikke langt fra byen og iførte seg turbaner for å lure innbyggerne som intetanende kom de kristne i møte utenfor byen i den tro at de var hjemvendte muslimske pirater.

“Vi fanget alle kvinnene og barna, men bare noen få menn, for mange rakk å flykte. Deretter gikk vi inn i byen og plyndret”, skriver Contreras.

Ifølge den unge korsaren tok de flere hundre fanger som ble drevet om bord på skipene. Snart etter dukket en muslimsk hær på over 3000 mann opp, men for sent. Contreras og vennene hans hadde forduftet.

“Vi mistet tre riddere og fem soldater som falt fordi de ble for grådige. Deretter vendte vi glade tilbake til Malta”, forklarer Contreras, som straks brukte sin del av byttet på quiracas – prostituerte.

“Øyas kurtisaner er så vakre og utspekulerte at de eier alt det ridderne og soldatene har”, innrømte han.

Plyndringene gikk likevel ikke alltid så smertefritt. Samme år var Contreras med og angrep en stor osmansk galei som ble forsvart av hundrevis av soldater med håndvåpen og kanoner. Allerede under den første trefningen mistet Contreras 17 kamerater.

“En hollandsk kanonér begynte å lade en kanon, og fienden traff ham med en annen kanonkule midt i hodet, som ble fullstendig smadret og spredte hjernemassen ut over de nærmeste”, forklarer Contreras, som deretter så hvordan en bit av kraniet i rasende fart traff nesen på en annen sjømann, som var født med et fryktelig skjevt snyteskaft.

“Men da såret var leget, var nesen hans plutselig nesten like rett som min", skriver Contreras forbløffet.

Slaveri var verre enn døden

Ifølge johannitternes egne regler var det forbudt å angripe andre skip enn muslimske. Likevel ble skip fra Venezia og spesielt greske skip ofte angrepet av maltesiske korsarer.

De unnskyldte det med at venetianerne flittig handlet med osmanene opp gjennom 1500-tallet. Dette ga dem klengenavnet “tyrkernes ludder”. Og så lenge Venezias skip fraktet gods for muslimske fiender, var det tillatt å angripe skipene deres, mente korsarene fra Malta.

Samme slags logikk gjorde seg gjeldende når det gjaldt skip som tilhørte gresk-ortodokse kristne. På 1500-tallet var store deler av Hellas blitt erobret av osmanene, som brukte greske sjøfolk og skip i stor stil, bl.a. i håp om at korsarene ville la skipene deres være i fred – men der tok de feil.

I 1634 var den britiske reisende Henry Blunt om bord på et fransk skip. Der ble han vitne til at et gresk handelsskip ble angrepet av maltesiske korsarer utenfor havnebyen Alexandria i Egypt.

“Vi så måpende på mens tre tyrkere på det greske skipet ble tatt til fange. Den fjerde og siste tyrkeren løp ned til akterenden av skipet. Her bandt han seg selv med noe rep før han kastet seg i havet med hodet først. Ved å ta livet av seg unngikk han flere års elendighet”, skrev Henry Blunt.

Elendighet er det rette ordet for det som ventet de muslimene som overlevde møtet med de kristne korsarene. Den mest verdifulle skatten om bord var nemlig ofte besetningen, ikke frakten. Etterspørselen etter slaver var enorm, siden alle galeiene i den franske, spanske, italienske og osmanske flåten ble rodd av slaver.

Det var ikke til å unngå at greske handelsskip, som ikke hørte inn under Det osmanske riket, likevel ble plyndret av Maltas korsarer ved en feiltakelse. Når det skjedde, ble besetningen ikke tatt som slaver, men de mistet likevel skipet og hele lasten.

Årsaken var at gresk-ortodokse kristne ikke var “ordentlige” kristne i korsarenes øyne. I ettertid saksøkte en del grekere korsarene ved johannitternes tribunal på Malta – og mange av dem fikk medhold og tapene deres ble dekket.

Men noen korsarer gikk etter ethvert bytte uansett trosretning. I 1657 var franskmannen Jean de Thévenot om bord på et skip med kurs for havnebyen Akko i Palestina da skipet ble bordet av maltesiske korsarer som ikke ville høre på Thévenot da han understreket at han var franskmann og kristen.

“Det meste av tiden hadde jeg en pistol mot halsen og spissen av et sverd mot magen. På et tidspunkt ba de meg om å ta av meg alle klærne. Før jeg rakk å gjøre noe selv, flådde fire mann klærne av meg så jeg sto der splitter naken. De stakk i meg med sverdene til jeg tok av meg gullringen og kastet den til dem”, fortalte han.

Overblikk: Slik kjempet piratgaleiene

Pirater spilte bort pengene

Franskmenn og grekere var ikke bare offer for Maltas korsriddere – de sto også ofte i ledtog med dem. Mange av korsarene på Malta hadde fransk bakgrunn. Og da de fleste av plyndringene fant sted i og omkring greske farvann, hyret korsarene ofte grekere som loser.

Stort sett var besetningen om bord på de maltesiske galeiene en litt broket skare. De fleste slavene som rodde skipet, var muslimer. Kapteinen tilhørte Johannitterordenen og var nesten alltid ridder eller sersjant av rang. Og så var det soldatene. De utgjorde mesteparten av den øvrige besetningen på 150-200 mann per galei.

Soldatene kom fra hele Europa, men størstedelen ble gjerne rekruttert direkte fra Malta. Mange av dem var tidligere forbrytere eller lykkejegere uten noe forutgående yrke. Som en korsar-soldat sa det under en rettssak på Malta:

“Jeg har ingen profesjon, og når jeg kommer i besittelse av penger, spiller jeg dem opp eller bruker dem på vertshus eller prostituerte.”

Spanjolen Alonso de Contreras fulgte samme mønster og forteller i sin dagbok om en ekspedisjon der skipets kaptein ga ham og kameratene hans ordre om å kaste alle spillkort og terninger på havet så de ikke kunne spille om penger.

Men sjøfolkene kunne ikke la være. I stedet tegnet de en sirkel på størrelse med en hånd på et bord, og innenfor den første sirkelen tegnet de en mindre.

“Alle som spilte satte så en lus inn i den minste sirkelen og veddet store beløp. Den lusen som først kom ut av den store sirkelen, vant hele beløpet”, skriver Contreras, som muntert bemerker at kapteinen slukøret ga opp å forby pengespill etter dette.

Med tiden ble Contreras forfremmet til kaptein for et piratskip, men alle plyndringene hans endte på samme måte: Contreras kastet seg fryktløst ut i det ene plyndringstoktet etter det andre før han ødslet bort alle dukatene på drikk, damer og spill så snart han kom seg trygt i havn.

Cirka 1604 forlot Alonso de Contreras Malta og Johannitterordenen og søkte nye eventyr andre steder i Europa frem til sin død i 1641. På det tidspunktet var det en uhyre lukrativ forretning å være korsar på Malta. Men som så ofte med suksess – det kommer uvegerlig en nedgang.

For ridderne og de kristne korsarenes vedkommende ble det et langsomt fall fra tindene. Og puffet kom fra to av Europas mektigste menn.

Napoleon ble riddernes endelikt

I den siste halvdelen av 1600-tallet og opp gjennom 1700-tallet ble johannitternes makt sterkt svekket av den franske solkongen, Ludvig 14, og av paven i Roma. I 1660-årene kjempet Ludvig for å bygge opp en handel i Levanten, og det betydde et utvidet samarbeid med Det osmanske riket.

Kongen kunne ikke godta at Maltas korsriddere overfalt franske skip, heller ikke når de seilte med varer fra Det osmanske riket. Derfor utstedte han et dekret i 1673 som gjorde det mulig å rettsforfølge og fengsle alle maltesiske korsarer som overfalt kongens skip.

Dette fikk johannitterne til å vende oppmerksomheten mot greske handelsskip i enda større grad enn før. Mens det tidligere hadde vært lett for forurettede grekere å søke rettferd hos tribunalet på Malta, ble det nå nesten umulig. Sakene ble syltet i årevis, og flere grekere ble sågar pågrepet for falsk vitneforklaring – også når de rent faktisk hadde snakket sant.

Så lenge korsarene seilte under Johannitterordenens flagg, kunne grekerne likevel appellere sakene til Roma. Og her fikk de ofte medhold, for paven ville gjerne stå på god fot med de viktige greske handelsmennene.

Opp gjennom 1700-tallet forsøkte stormesteren å omgå dette problemet ved å tillate at korsarene seilte under andre lands flagg – selv om alle skipene stevnet ut fra Malta. Valget falt ofte på storhertugdømmet Toscana og det spanske kongedømmet, som hadde en del korsriddere på Malta.

Når grekerne klaget over den behandlingen de fikk av korsarene, avviste tribunalet på Malta saken automatisk fordi skipet ikke hørte under Johannitterordenen. Og grekerne var avskåret fra å appellere til Roma da pavestaten bare tok seg av saker som var direkte knyttet til det maltesiske ridderkorset.

Disse juridiske spissfindighetene førte til diplomatiske sverdslag mellom stormesteren på Malta og paven, som gjorde sitt ytterste for å tøyle johannitternes krigerske fremferd. Men korsridderne nektet å innstille angrepene og vendte det døve øret til.

Til slutt fikk paven nok, og i 1732 lukket kirkens overhode smutthullet en gang for alle ved å utstede et offisielt dekret som forbød korsarer fra Malta å seile under fremmed flagg.

I begynnelsen av 1740-årene drev paven kniven enda lenger inn i korsarenes lukrative forretning. Han lovga at Maltas korsarer bare hadde lov til å patruljere langs Barbareskkysten i Nord-Afrika, som ble kontrollert av osmanene og de nordafrikanske piratene.

Omsider måtte johannitterne slukøret innse at det var nye tider, og at det tross årelang kamp og store ofre ikke var støtte å finne hverken hos paven eller de europeiske stormaktene.

Frem til 1798 fortsatte de kristne korsridderne med sine plyndringer, men i langt mindre skala. Det året inntok Napoleon Malta. Den franske krigsherren ønsket fred med muslimene på Barbareskkysten, og derfor satte han johannitterne på porten.

Etter 250 års statsstøttede pirattokter var det langt om lenge slutt med at Maltas hellige krigere spredte skrekk og gru i Middelhavet.