Pirater fra Malta angriper osmansk skip.

Riddere ble pirater av Guds nåde

Da Johannitterordenen fikk Malta som gave i 1530, innledet korsridderne en ny slags krig mot Det osmanske riket som trengte frem østfra. Ridderne opprettet en flåte av piratskip som angrep ethvert muslims skip i Guds navn.

Da Johannitterordenen fikk Malta som gave i 1530, innledet korsridderne en ny slags krig mot Det osmanske riket som trengte frem østfra. Ridderne opprettet en flåte av piratskip som angrep ethvert muslims skip i Guds navn.

Museum of the Order of St. John/Bridgeman Images

Blodet siver langsomt ut av låret på Alonso de Contreras. Den bare 19 år gamle spanjolen biter smerten i seg. I løpet av det siste døgnet har han fått låret gjennomboret av en muskettkule, og en hellebard har etterlatt et dypt sår i hodet hans. Men han vet at han er heldig – for i motsetning til mange av kameratene er han fremdeles i live. Og snart skal han i kamp igjen.

Året er 1601, og Alonso de Contreras befinner seg om bord på en galei utenfor Alexandria i Egypt. Fra skipets mast vaier det røde flagget med det hvite korset i midten – symbolet til den kristne johannitterordenen fra klippeøya Malta. Samtlige av galeiens 150 mann store besetning er korsarer, statsstøttede pirater med tillatelse fra selveste paven til å føre korstog i Middelhavet.

“Fader, gi oss din velsignelse, for dette kan fort bli vår siste dag.” Maltesisk kaptein før angrepet på et muslimsk skip.

I over et døgn har Contreras' kaperskip jaktet på en kjempestor og tungt bevæpnet galei fra osmannerriket. Under det første møtet mellom de to skipene fyrte begge av sine kanoner og kjempet deretter mann mot mann på dekket inntil Contreras og kameratene hans måtte trekke seg tilbake. Men nå er de kristne klar til siste runde.

Johannittere og osmaner i kamp på skip

De osmanske skipene var ofte tungt bevæpnet med mange soldater om bord, så de maltesiske korsarene måtte kjempe hardt for byttet.

© Look and Learn/Bridgeman Images

“Fader, gi oss din velsignelse, for dette kan fort bli vår siste dag”, sier kapteinen til skipets prest som nettopp har blitt tilkalt. Presten gjør som han blir bedt om, og med Guds velsignelse innleder de kristne korsarene det siste angrepet.

I tre timer brøler kanoner og musketter om kapp før det lykkes korsarene å innta fiendens skip.

“Seieren sto klart for oss da tyrkerne – idet de så at de var så nær land – begynte å hoppe i havet”, skrev Contreras mange år senere.

I lasterommet på det osmanske skipet finner piratene over 250 døde tyrkere som de kaster over bord i all hast. Deretter kan byttet fordeles. Contreras sitter igjen med 1500 dukater – en formue for den unge spanjolen.

Alonso de Contreras er bare én av mange lykkejegere som gir seg inn under johannitternes fane på 1600-tallet. Det neste halvannet århundret vokser korsriddernes beryktede pirathær jevnt.

Men det er ikke bare osmanene som har grunn til å frykte malteserriddernes flagg. Snart blir også kristne skip korsarenes mål – og ikke engang paven i Roma kan stoppe Maltas hellige pirater.

Malta var en piratreir

Johannitterne hadde kommet til Malta 71 år før, i 1530. På det tidspunktet hadde de kristne korsridderne levd og regjert på den vakre greske øya Rhodos i mer enn 200 år, men i 1522 invaderte den osmanske sultanen Suleiman den store øya. Med en gigantisk hær kastet sultanen de omtrent 600 johannitterridderne på porten sammen med en hær på over 5000 soldater.

De neste åtte årene flakket korsridderne rundt i Europa til de ble tildelt Malta av spanskekongen Karl 5. Øya ligger sentralt i Middelhavet og var derfor en strategisk viktig base for europeerne i kampen om å holde de krigerske osmanene i sjakk. Muslimene kontrollerte størstedelen av landene rundt Middelhavet.

Kong-Karl-5-Spania

Karl 5 av Spania kjempet mot osmanene i øst og sendte samtidig sine conquistadorer mot vest for å erobre Amerika.

© North Wind Picture Archives/Imageselect

Flere av johannitterne skal ha brutt ut i gråt første gang de så Maltas flate sandsteinsklipper i horisonten. Og ved første øyekast gjør da Malta heller ikke noe videre vesen av seg. Den lille øya er bare 27 km lang og består nesten utelukkende av golde klipper.

Men Maltas harde ytre skulle vise seg å bli en stor fordel for ridderne. Øya var vanskelig å innta, og johannitterne brukte sandsteinen til å gjøre Malta til Europas mest uinntakelige festning med solide murer omkring de viktigste havnebyene.

Johannitternes fort St. Angelo på Malta

Johannitterne bygde store festningsverker for å forsvare seg mot osmanene. Det gjaldt å beskytte Malta mot angrep fra havet.

© Sudika CC BY-SA 3.0

Da johannitterne gikk i land, hadde Malta i årtier vært utsatt for plyndringstokt av muslimske pirater fra Nord-Afrika – også kalt Barbareskkysten. Men øyas ca. 20 000 innbyggere hadde også selv lang tradisjon for å ernære seg ved sjørøveri.

Tømmer, metall, for ikke å snakke om mat, var mangelvarer, og for å overleve skaffet øyboerne seg varer fra de mange handelsskipene som seilte forbi øya – på lovlig eller ulovlig vis. Så da johannitterne slo seg ned på øya, var Malta allerede Europas mest beryktede piratreir.

Dette ga johannitterne en opplagt sjanse til å ta revansje mot osmanene. De hadde med seg en liten flåte av galeier til Malta. Galeiene ble primært drevet frem av årer, men hadde også seil. Med disse galeiene og de lokales hjelp gikk korsridderne på jakt etter erkefiendens skip.

Johannittere fikk Malta for en falk.

I filmen “Malteserfalken” ga johannitterne spanskekongen en falk av gull, men det er en skrøne.

© John Moore/Getty Images & Shutterstock

Ridderne fikk Malta for en falk

Åtte år etter at osmanene fordrev johannitterne fra Rhodos i 1522, forærte spanskekongen Karl 5 korsridderne Malta. Kongens baktanke var bl.a. at johannitterordenen fra øya kunne hjelpe de europeiske stormaktene med å holde muslimene stangen.

Men Karl stilte også betingelser: Ridderne skulle leve side om side med øyas befolkning, og dessuten skulle kongen ha en falk i gave hvert år på allehelgensdag, den 1. november. I den berømte filmen “Malteserfalken” er falken av gull, men i virkelighetens verden var det snakk om en ekte falk.

Kongen elsket å gå på jakt med rovfugler, og malteserne var berømte for å avle og dressere de dyktigste jaktfalkene i hele Europa. Derfor leverte korsridderne i nesten 250 år hvert år en jaktfalk til kongen av Spania.

Osmanene gikk til angrep

Malta var på alle måter en torn i øyet på osmanene, og allerede i 1551 angrep den beryktede osmanske korsaren Dragut øya i et forsøk på å innta den. Men angrepet mislyktes.

I årene som fulgte ble johannitternes angrep på osmanske skip hyppigere, og under ledelse av riddernes stormester, Jean de la Valette, klarte de kristne korsarene å ta over 3000 muslimske slaver.

Til slutt hadde sultan Suleiman den store fått nok. Den 18. mai 1565 satte osmanenes hersker alt inn på å knuse Malta og “brenne dette ormeredet ned til grunnen”, som han formulerte det. Med en hær på nesten 50 000 krigere seilte osmanene mot øya med den største flåten siden antikken.

Osmanene erobret middelhavskysten

Etter erobringen av Konstantinopel i 1453 inntok osmanenes hærer store deler av landområdene som omgir Middelhavet.

© Shutterstock

Muslimene truet hele Middelhavet

Det osmanske riket etablerte seg som en supermakt på 1500-tallet med erobringer i Europa og Nord-Afrika. Ekspansjonen fikk de europeiske maktene til å frykte at hele Middelhavet ville gå tapt.

“Tiden er inne til at kristenheten må handle mot den osmanske makten og at alle kristne fyrster må bekjempe og utslette dem.”

Slik tordnet pave Pius 5 i 1566. Helt siden osmenane inntok den greske havnebyen Thessaloniki i 1387, hadde Det osmanske riket utviklet seg til en konstant trussel mot sine naboer og la den ene etter den andre inn under seg.

I 1453 inntok osmanene Konstantinopel. Syria og Egypt ble erobret i 1516 og 1517 mens Rhodos falt i 1522. Og fire år senere innlemmet sultanen også en del av Ungarn i riket sitt.

Dessuten allierte osmanene seg med de såkalte Barbareskstatene i Nord-Afrika. Derfra herjet muslimske pirater den kristne skipstrafikken. Dermed truet muslimene med å stenge det kristne Europa helt ute fra Middelhavet.

Kart over Det osmanske riket
© Historie

De kristne kjempet for ikke å miste Middelhavet

Fra 1300-tallet og fremoer erobret Det osmanske riket stadig mer av middelhavsområdet og truet derfor med å stenge havet for kristne skip.

Johannitterne ble fordrevet fra Rhodos.
© Historie

Riddere ble drevet på flukt

I 1522 erobret osmanene Rhodos fra johannitterne som hadde holdt osmanene i sjakk fra øya. Men korsridderne fortsatte kampen mot muslimene fra Malta.

Osmanene styrte Hellas
© Historie

Grekerne ble osmanenes sjøfolk

På 1500-tallet kontrollerte osmanene størstedelen av Hellas. Greske sjøfolk ble innrullert i den osmanske flåten pga. sin ekspertise til sjøs.

Barbareskkysten var full av pirater.
© Historie

Muslimske pirater herjet

Fra den såkalte Barbareskkysten i Nord-Afrika plyndret muslimske korsarer (osmanenes allierte) skipstrafikken. Det var spesielt mange pirater i Algerie, Tunisia og Libya.

Jean de la Valette og ridderne hans, de lokale malteserne og noen spanske soldater, utgjorde i alt kun ca. 7000 mann, men de kjempet så tappert og standhaftig at tyrkerne ga opp etter flere måneders beleiring. Under kampene døde også den osmanske korsaren Dragut.

“Våre ører har aldri før hørt en så vakker musikk som da klokkene ringte den dagen”, skrev den kristne soldaten Balbi di Correggio da osmanene forsvant.

Stormester Jean de Valette

Johannitternes stormester, Jean de Valette, sto i spissen for forsvaret av Malta mot osmanenes invasjonsstyrke.

© Hamelin de Guettelet/CC BY-SA 3.0

Beleiringen førte ikke til at Maltas riddere ble mindre krigslystne – tvert imot. Den nye stormesteren, Pietro del Monte, utstedte kort etter en generell tillatelse til at også private aktører – under johannitternes flagg – fritt kunne plyndre muslimske skip. Til gjengjeld skulle de avlevere en prosentdel av byttet sitt til ridderordenen, som med utvidelsen av flåten etablerte en veritabel piratindustri.

Muslimenes nederlag ved Malta i 1565 ble fulgt av enda en militær fiasko i 1571. Da ble Det osmanske rikets flåte slått av en kristen flåte nær havnebyen Lepanto (i dag Nafpaktos i Hellas). Slaget viste at den osmanske flåten ikke var uovervinnelig.

Seieren, som også Maltas korsridderflåte hadde del i, fikk i årene som fulgte en broket forsamling av griske skipskapteiner, kriminelle og eventyrere til å valfarte til Malta for å prøve lykken som korsarer – med korsriddernes velsignelse.

Blant lykkeridderne var den unge Alonso de Contreras fra Madrid.

Sjømann fikk hodet skutt av

I en alder av bare 13 år hadde Contreras drept en kamerat i Madrid med kniv og flyktet fra byen. Han ble siden opptatt i den spanske hæren, men deserterte og endte til slutt opp på Malta, der han fikk hyre på et korsarskip.

“Vi fanget alle kvinnene og barna, men bare noen få menn, for mange rakk å flykte.” Korsaren Alonso de Contreras.

I årene som fulgte seilte Contreras Middelhavet på kryss og tvers etter bytte. Ifølge dagboken hans var han med i angrepet på byen La Mahometa (dagens Hammamet i Tunisia) på Barbareskkysten. I kveldingen gikk Contreras og omtrent 300 andre pirater i land ikke langt fra byen og iførte seg turbaner for å lure innbyggerne som intetanende kom de kristne i møte utenfor byen i den tro at de var hjemvendte muslimske pirater.

“Vi fanget alle kvinnene og barna, men bare noen få menn, for mange rakk å flykte. Deretter gikk vi inn i byen og plyndret”, skriver Contreras.

Ifølge den unge korsaren tok de flere hundre fanger som ble drevet om bord på skipene. Snart etter dukket en muslimsk hær på over 3000 mann opp, men for sent. Contreras og vennene hans hadde forduftet.

“Vi mistet tre riddere og fem soldater som falt fordi de ble for grådige. Deretter vendte vi glade tilbake til Malta”, forklarer Contreras, som straks brukte sin del av byttet på quiracas – prostituerte.

“Øyas kurtisaner er så vakre og utspekulerte at de eier alt det ridderne og soldatene har”, innrømte han.

“Fienden traff ham med en kanonkule midt i hodet, som ble fullstendig smadret og spredte hjernemassen ut over de nærmeste.” Korsaren Alonso de Contreras.

Plyndringene gikk likevel ikke alltid så smertefritt. Samme år var Contreras med og angrep en stor osmansk galei som ble forsvart av hundrevis av soldater med håndvåpen og kanoner. Allerede under den første trefningen mistet Contreras 17 kamerater.

“En hollandsk kanonér begynte å lade en kanon, og fienden traff ham med en annen kanonkule midt i hodet, som ble fullstendig smadret og spredte hjernemassen ut over de nærmeste”, forklarer Contreras, som deretter så hvordan en bit av kraniet i rasende fart traff nesen på en annen sjømann, som var født med et fryktelig skjevt snyteskaft.

“Men da såret var leget, var nesen hans plutselig nesten like rett som min", skriver Contreras forbløffet.

Slaveri var verre enn døden

Ifølge johannitternes egne regler var det forbudt å angripe andre skip enn muslimske. Likevel ble skip fra Venezia og spesielt greske skip ofte angrepet av maltesiske korsarer.

De unnskyldte det med at venetianerne flittig handlet med osmanene opp gjennom 1500-tallet. Dette ga dem klengenavnet “tyrkernes ludder”. Og så lenge Venezias skip fraktet gods for muslimske fiender, var det tillatt å angripe skipene deres, mente korsarene fra Malta.

Samme slags logikk gjorde seg gjeldende når det gjaldt skip som tilhørte gresk-ortodokse kristne. På 1500-tallet var store deler av Hellas blitt erobret av osmanene, som brukte greske sjøfolk og skip i stor stil, bl.a. i håp om at korsarene ville la skipene deres være i fred – men der tok de feil.

“Ved å ta livet av seg unngikk han flere års elendighet.” Briten Henry Blunt om tyrkisk selvmorder (1634).

I 1634 var den britiske reisende Henry Blunt om bord på et fransk skip. Der ble han vitne til at et gresk handelsskip ble angrepet av maltesiske korsarer utenfor havnebyen Alexandria i Egypt.

“Vi så måpende på mens tre tyrkere på det greske skipet ble tatt til fange. Den fjerde og siste tyrkeren løp ned til akterenden av skipet. Her bandt han seg selv med noe rep før han kastet seg i havet med hodet først. Ved å ta livet av seg unngikk han flere års elendighet”, skrev Henry Blunt.

Elendighet er det rette ordet for det som ventet de muslimene som overlevde møtet med de kristne korsarene. Den mest verdifulle skatten om bord var nemlig ofte besetningen, ikke frakten. Etterspørselen etter slaver var enorm, siden alle galeiene i den franske, spanske, italienske og osmanske flåten ble rodd av slaver.

Det var ikke til å unngå at greske handelsskip, som ikke hørte inn under Det osmanske riket, likevel ble plyndret av Maltas korsarer ved en feiltakelse. Når det skjedde, ble besetningen ikke tatt som slaver, men de mistet likevel skipet og hele lasten.

“Før jeg rakk å gjøre noe selv, flådde fire mann av meg klærne.” Franskmannen Jean de Thévenot om sitt møte med Maltas korsarer.

Årsaken var at gresk-ortodokse kristne ikke var “ordentlige” kristne i korsarenes øyne. I ettertid saksøkte en del grekere korsarene ved johannitternes tribunal på Malta – og mange av dem fikk medhold og tapene deres ble dekket.

Men noen korsarer gikk etter ethvert bytte uansett trosretning. I 1657 var franskmannen Jean de Thévenot om bord på et skip med kurs for havnebyen Akko i Palestina da skipet ble bordet av maltesiske korsarer som ikke ville høre på Thévenot da han understreket at han var franskmann og kristen.

“Det meste av tiden hadde jeg en pistol mot halsen og spissen av et sverd mot magen. På et tidspunkt ba de meg om å ta av meg alle klærne. Før jeg rakk å gjøre noe selv, flådde fire mann klærne av meg så jeg sto der splitter naken. De stakk i meg med sverdene til jeg tok av meg gullringen og kastet den til dem”, fortalte han.

Galei med johannittere angriper.

Maltas korsarer omringet ofte fiendens skip med flere galeier og kunne dermed angripe fra flere sider samtidig.

© Museum of the Order of St. John/Bridgeman Images

Galeier med tungt artilleri nedkjempet fienden

Korsridderne på Malta hadde 30 galeier da plyndringstoktene sto på som verst. Nesten 200 slaver drev en galei frem med håndkraft, og når byttet var nær, lot korsarene kanonene tale.

Da johannitterne kom til Malta i 1530, hadde de fire galeier. I siste halvdel av 1600-tallet lå antallet på 20-30 stk. Omtrent to tredjedeler av skipene var ikke eid av ridderordenen, men tilhørte private korsarer som seilte under korsriddernes fane.

Hver av galeiene hadde plass til 150-200 personer, og da flåten var på sitt største, beskjeftiget den altså omtrent 4500-6000 sjømenn. Dertil kom at hvert skip hadde omtrent 200 slaver til å bemanne årene på galeien. Skipene hadde seil, men årene ga galeiene den ekstra farten som gjorde det mulig å innhente byttet deres.

Angrepet ble innledet ved å gjøre det umulig for fiendens skip å seile: Master og seil ble skutt i stykker med tunge kanoner montert lengst fremme på galeien.

Deretter skjøt korsarene på fienden med musketter og små kanoner – også kalt svingbasser. Ofte var korsarenes mest verdifulle bytte fanger som kunne selges som slaver. Derfor var det om å gjøre å uskadeliggjøre fiendeskipets besetning uten å drepe for mange.

Til slutt bordet korsarene skipet og nedkjempet besetningen før de seilte hjem med byttet.

Overblikk: Slik kjempet piratgaleiene

Pirater spilte bort pengene

Franskmenn og grekere var ikke bare offer for Maltas korsriddere – de sto også ofte i ledtog med dem. Mange av korsarene på Malta hadde fransk bakgrunn. Og da de fleste av plyndringene fant sted i og omkring greske farvann, hyret korsarene ofte grekere som loser.

“Når jeg kommer i besittelse av penger, spiller jeg dem opp eller bruker dem på vertshus eller prostituerte.” Anonym maltesisk korsar.

Stort sett var besetningen om bord på de maltesiske galeiene en litt broket skare. De fleste slavene som rodde skipet, var muslimer. Kapteinen tilhørte Johannitterordenen og var nesten alltid ridder eller sersjant av rang. Og så var det soldatene. De utgjorde mesteparten av den øvrige besetningen på 150-200 mann per galei.

Soldatene kom fra hele Europa, men størstedelen ble gjerne rekruttert direkte fra Malta. Mange av dem var tidligere forbrytere eller lykkejegere uten noe forutgående yrke. Som en korsar-soldat sa det under en rettssak på Malta:

“Jeg har ingen profesjon, og når jeg kommer i besittelse av penger, spiller jeg dem opp eller bruker dem på vertshus eller prostituerte.”

Alle ville ha del i byttet

Byttet fra korsarenes ekspedisjoner skulle fordeles på mange hundre mennesker – fra den lavest rangerte sjømann om bord på galeien til selveste stormesteren for johannitterne på Malta. I alt seks overordnede oppkrevde betaling for sin hjelp til plyndringstoktene. Derfor var det ikke stort igjen til den enkelte korsar når alle var betalt.

Spanjolen Alonso de Contreras fulgte samme mønster og forteller i sin dagbok om en ekspedisjon der skipets kaptein ga ham og kameratene hans ordre om å kaste alle spillkort og terninger på havet så de ikke kunne spille om penger.

“Den lusen som først kom ut av den store sirkelen, vant hele beløpet.” Korsaren Alonso del Contreras om piratenes spillemani.

Men sjøfolkene kunne ikke la være. I stedet tegnet de en sirkel på størrelse med en hånd på et bord, og innenfor den første sirkelen tegnet de en mindre.

“Alle som spilte satte så en lus inn i den minste sirkelen og veddet store beløp. Den lusen som først kom ut av den store sirkelen, vant hele beløpet”, skriver Contreras, som muntert bemerker at kapteinen slukøret ga opp å forby pengespill etter dette.

Med tiden ble Contreras forfremmet til kaptein for et piratskip, men alle plyndringene hans endte på samme måte: Contreras kastet seg fryktløst ut i det ene plyndringstoktet etter det andre før han ødslet bort alle dukatene på drikk, damer og spill så snart han kom seg trygt i havn.

Cirka 1604 forlot Alonso de Contreras Malta og Johannitterordenen og søkte nye eventyr andre steder i Europa frem til sin død i 1641. På det tidspunktet var det en uhyre lukrativ forretning å være korsar på Malta. Men som så ofte med suksess – det kommer uvegerlig en nedgang.

For ridderne og de kristne korsarenes vedkommende ble det et langsomt fall fra tindene. Og puffet kom fra to av Europas mektigste menn.

Napoleon ble riddernes endelikt

I den siste halvdelen av 1600-tallet og opp gjennom 1700-tallet ble johannitternes makt sterkt svekket av den franske solkongen, Ludvig 14, og av paven i Roma. I 1660-årene kjempet Ludvig for å bygge opp en handel i Levanten, og det betydde et utvidet samarbeid med Det osmanske riket.

Kongen kunne ikke godta at Maltas korsriddere overfalt franske skip, heller ikke når de seilte med varer fra Det osmanske riket. Derfor utstedte han et dekret i 1673 som gjorde det mulig å rettsforfølge og fengsle alle maltesiske korsarer som overfalt kongens skip.

Dette fikk johannitterne til å vende oppmerksomheten mot greske handelsskip i enda større grad enn før. Mens det tidligere hadde vært lett for forurettede grekere å søke rettferd hos tribunalet på Malta, ble det nå nesten umulig. Sakene ble syltet i årevis, og flere grekere ble sågar pågrepet for falsk vitneforklaring – også når de rent faktisk hadde snakket sant.

Så lenge korsarene seilte under Johannitterordenens flagg, kunne grekerne likevel appellere sakene til Roma. Og her fikk de ofte medhold, for paven ville gjerne stå på god fot med de viktige greske handelsmennene.

I det østlige Middelhavet har dykkere nylig funnet vraket av et gigantisk osmansk skip. Skipet sank cirka 1630, da piratene fra Malta var aktive i området. Dermed kan korsridderne ha stått bak senkingen.

I 2015 gjorde en gruppe britiske undervannsarkeologer et spektakulært funn i den østlige enden av Middelhavet. To kilometer under havets overflate utenfor kysten av Libanon fant de tolv forskjellige skipsvrak fra ulike tidsperioder.

Et av de i tid yngste vrakene er et handelsskip fra Det osmanske riket. Skipet, som ble funnet med undervannsroboter, ble døpt Kolossen og antas å ha sunket cirka 1630. Fartøyet var hele 43 m langt og 11 m bredt og hadde kapasitet til å frakte 700 tonn gods.

Det er uklart hva som var årsaken til skipets skjebne. Men ifølge arkeologene kan det ha møtt sitt endelikt etter et møte med korsarer fra Malta. Området der skipet sank, var på det tidspunktet en yndet jaktmark for kristne pirater.

Og selv om det ikke kan sies med sikkerhet om Kolossen ble offer for Maltas korsriddere, er det likevel sikkert at handelsskipets besetning var klar over trusselen. Skipet var nemlig bestykket med seks kanoner som kunne fyre av kanonkuler av stein samt såkalte skitne bomber – beholdere av tre som var fylt med krutt, stein, glassbiter og blykuler.

© Enigma Recoveries

Porselen i lasten

I skipets lasterom lå det bl.a. store mengder kinesisk porselen, noe av det tidligste som noen gang er funnet i Middelhavet.

© Enigma Recoveries

Varer fra hele verden

I skipets lasterom lå det også vannkanner fra Jemen, keramikk fra Italia, pepper fra India og røkelse fra Arabia – alt skulle til Konstantinopel.

© Polaris Images/Ritzau Scanpix

Robot fant vraket

Arkeologene lokaliserte vraket med en undervannsrobot i en dybde av to kilometer. Ifølge eksperter er det aldri funnet et så stort osmansk skip før.

Opp gjennom 1700-tallet forsøkte stormesteren å omgå dette problemet ved å tillate at korsarene seilte under andre lands flagg – selv om alle skipene stevnet ut fra Malta. Valget falt ofte på storhertugdømmet Toscana og det spanske kongedømmet, som hadde en del korsriddere på Malta.

Når grekerne klaget over den behandlingen de fikk av korsarene, avviste tribunalet på Malta saken automatisk fordi skipet ikke hørte under Johannitterordenen. Og grekerne var avskåret fra å appellere til Roma da pavestaten bare tok seg av saker som var direkte knyttet til det maltesiske ridderkorset.

Disse juridiske spissfindighetene førte til diplomatiske sverdslag mellom stormesteren på Malta og paven, som gjorde sitt ytterste for å tøyle johannitternes krigerske fremferd. Men korsridderne nektet å innstille angrepene og vendte det døve øret til.

Til slutt fikk paven nok, og i 1732 lukket kirkens overhode smutthullet en gang for alle ved å utstede et offisielt dekret som forbød korsarer fra Malta å seile under fremmed flagg.

I begynnelsen av 1740-årene drev paven kniven enda lenger inn i korsarenes lukrative forretning. Han lovga at Maltas korsarer bare hadde lov til å patruljere langs Barbareskkysten i Nord-Afrika, som ble kontrollert av osmanene og de nordafrikanske piratene.

Omsider måtte johannitterne slukøret innse at det var nye tider, og at det tross årelang kamp og store ofre ikke var støtte å finne hverken hos paven eller de europeiske stormaktene.

Frem til 1798 fortsatte de kristne korsridderne med sine plyndringer, men i langt mindre skala. Det året inntok Napoleon Malta. Den franske krigsherren ønsket fred med muslimene på Barbareskkysten, og derfor satte han johannitterne på porten.

Etter 250 års statsstøttede pirattokter var det langt om lenge slutt med at Maltas hellige krigere spredte skrekk og gru i Middelhavet.