Rikard Løvehjerte - brutal men hyllet
Allerede som tenåring var Rikard Løvehjerte berømt over hele Europa som en usedvanlig modig ridder – en mann med en løves hjerte. I 1189 håpet det kristne Europa at han skulle erobre Jerusalem fra muslimene. Men det viste seg snart at han hadde flere fiender.
Rikard Løvehjerte.
Ito år hadde Akko vært beleiret av kristne styrker. I havnebyen var det tusener av væpnede muslimske soldater. Den fastlåste situasjonen favoriserte de innestengte fordi den kristne hæren var omringet av sultan Saladins store armé som sultet ut beleirerne og satte inn sporadiske angrep mot de stadig mer utmattede korsridderne.
I månedsvis hadde de europeiske krigerne ventet på at Rikard Løvehjerte skulle komme med krigere og materiell. Englands nykronte konge ble betraktet som de kristnes håp om å ta tilbake Jerusalem fra Saladin og knuse de vantro. Spørsmålet var bare hvor mye lenger de kristne styrkene kunne holde stand mot angrepene og sulten.
Rikard I til unnsetning
Den 8. juni i 1191 ble horisonten fylt av store seil. Var det sant? Var det virkelig kong Rikards flåte? De som orket, reiste seg og jublet. Man gjorde tegn til de 160 innkommende skipene og strakte våpnene i luften.
Kong Rikard, kong Rikard lød ropene mens Akkos muslimske innbyggere stimlet sammen på murene, nysgjerrige og bekymret over hva som foregikk blant «frankerne”.
Med seg hadde den sagnomsuste kongen en hel hær av korsriddere, proviant og teknisk utstyr. Det tok sin tid å seile inn skipene, dagen gikk og det
ble sent på ettermiddagen. Skipene senket sine seil, og tusenvis av årer slo i vannet da flåten nærmet seg land. Fra skipene lød det trompetsignaler, og på de mange hundre fanene som slo i vinden, så man tre leoparder – kong Rikards heraldiske våpen.
Et opptog av sårede krigere i fillete klær nærmet seg havnen og skipene. En gruppe fornemme kvinner sluttet seg til dem for å ta imot den strålende hovedgjesten sammen med offiserene og korsridderne. Man tente fakler og bar ut dadler og vin.
Både krigere og en gruppe fornemme kvinner deltok i Rikards følge under marsjen mot Jerusalem.
Fikk navnet for sitt mot
Det første skipet la til, og på stranden kom han – Rikard I, senere kjent som Rikard Løvehjerte. Navnet fikk han takket være det mot han hadde vist i kamp. Ryktet talte sant: han var høy, kraftig bygd og hadde et rødgult skjegg som blinket som gull i skjæret fra faklene. Han ble møtt av lettet jubel og øredøvende hurrarop fra tusenvis av frammøtte tilskuere.
For første gang på to år kjente soldatene at håpet vendte tilbake om at de skulle beseire «de vantro" og igjen få rusle gjennom smugene i Jerusalem. Med den engelske kongen som leder for tusenvis av korsriddere skulle fienden endelig slås til siste mann –
Jesus skulle beseire Muhammed.
Slekten Plantagenet
Hvem var han, denne kongen med en løves hjerte som var blitt legendarisk i sin egen tid? Rikard ble født 8. september 1157 og var sønn av den engelske kongen Henrik II og Eleonora av Aquitaine. Faren tilhørte slekten Plantagenet og hadde aner tilbake til normannerne og vikingene.
Rikard hadde flere hel- og halvsøsken og nære slektninger på begge sider av Den engelske kanal, for moren hans hadde først vært dronning av Frankrike. Franskekongen skilte seg fra henne da hun hadde født to døtre. Han var misfornøyd med at han ikke fikk noen mannlig tronarving.
Eleonora av Aquitaine
Eleonora giftet seg da med Henrik II og ble dronning av England. Med sin nye mann fikk hun åtte barn, men bare fire overlevde småbarnsårene: Henrik den yngre, Rikard, Geoffrey og Johan. Henrik den yngre var eldst i søskenflokken og dermed tronfølger. Johan var yngst og havnet i skyggen av sine dominerende brødre.
Rikard vokste opp vel vitende om at storebroren skulle arve tronen. Dette var ikke noe han i første omgang brydde seg noe videre om. Mens Henrik den yngre ble opplært i kjedelig administrasjon og statsforvaltning, salet Rikard hesten sin og søkte riddernes selskap.
Rikard Løvehjertes mor Eleonora av Aquitaine. Aquitaine ligger sørvest i Frankrike.
Eleonora støttet franskekongen
Allerede som ung var han tiltrukket av det farlige og eventyrlige ridderlivet. Av de våpenbærende adelsmennene lærte han å håndtere både sverd og spyd, og ri i kamp. Han drømte om krig.
Drømmen gikk i oppfyllelse, men ikke slik han hadde håpet. I 1173 brøt det ut krig mellom England og Frankrike. Eleonora stilte seg imidlertid ikke ved ektefellens side. Hun tok åpent parti for franskekongen Ludvig VII. En mulig årsak til hennes handlemåte var at Henrik II levde med sin elskerinne i full offentlighet. Eleonora sørget for at sønnene hennes fulgte hennes eksempel, og trakk seg tilbake til Aquitaine. Siden gjorde sønnene opprør mot faren. De ville avsette ham og sette Henrik den yngre på Englands trone.
Geoffrey angrep Rikard
Henrik II vant krigen og satte konen i fengsel for forræderi, men benådet sønnene. Da tok Rikard over styret av Aquitaine hvor han måtte slå ned flere adelsopprør. Han var grusom og hensynsløs, men mange hyllet ham som en ekte leder og førsteklasses kriger.
Men til tross for at Henrik II hadde benådet sine opprørske sønner, var de ikke blitt forsonet. Rikard var sterkt knyttet til moren, og brødrene hadde uoppgjorte innbyrdes tvister om landområder og innflytelse.
Sommeren 1183 brøt det derfor ut et nytt opprør: Geoffrey angrep Aquitaine og broren Rikard.
Igjen måtte Henrik II rykke ut for å forhandle fred mellom sønnene sine. Han forsøkte å få dem til å legge ned våpnene sine, men ble selv angrepet av sønnen Henrik den yngres bueskyttere da han nærmet seg slottet hans i Limoges i Midt-Frankrike.
Bare Rikard og Johan igjen
Situasjonen var meget alvorlig, og borgerkrigen så godt som et faktum da den unge Henrik plutselig ble syk og døde. Året etter døde også Geoffrey. Av de fire sønnene var det bare to igjen: Rikard og Johan. Siden Rikard var eldst, ble han engelsk tronarving.
Den engelske kongen Henrik II og sønnen Rikard Løvehjerte. Mellom dem ses Henrik den yngre – Rikards eldre bror.
Da oppsto den neste konflikten, og denne gangen mellom Rikard og Henrik II. Den begynte med at Henrik II ville gi Aquitaine til sin yngste sønn, Johan, noe Rikard protesterte mot – naturligvis. Aquitaine var hans og hadde tilhørt moren Eleonora. Da så Henrik opphevet sine føydale bånd til franskekongen Filip II, så Rikard sitt snitt til å utmanøvrere faren.
Rikard I blir konge
I konflikten mellom sin far, den engelske kongen, og den franske monarken stilte Rikard seg på Filips side. Rikard og den unge franske kongen hadde funnet hverandre på et personlig plan, noe som kan ha påvirket hans stillingstagen. I 1189 brøt det ut en ny krig der blant andre Henrik II falt. Rikard ble nå kong Rikard I Løvehjerte. En av hans første embetsgjerninger var å befri moren fra hennes fangenskap. Så kunne han krones i Westminster Abbey i London den 3. september 1189.
Pogrom etter kroningen
I forbindelse med innsettelsen som konge inntraff det en uheldig begivenhet som førte til en blodig voldsspiral. Rikard Løvehjerte hadde gitt jødene forbud mot å være til stede under selve kroningen. Men noen prominente jødiske personer ville likevel hylle kongen med gaver. De ble møtt med hån og forakt. Det blir sagt at man rev av de velstående jødene deres klær, slo dem og kastet dem ut på gaten igjen.
Inne i byen spredte det seg raskt et rykte om at kong Rikard hadde gått ut med en oppfordring om å drepe jøder. Kong Rikards forbud, episoden under kroningen og den angivelige mishandlingen utløste en pogrom mot jødene.
En annen slags krig pågikk i øst.
Siden 1187 hadde Jerusalem tilhørt sultan Saladin. Det betydde at kristenhetens hovedstad og hellige grav, slik de kristne så det, var i de vantros hender. Rikard hadde allerede før han ble konge «tatt korset”, det vil si lovet at han skulle være med i et korstog for å befri den hellige byen.
Rikard Løvehjerte i rustning under det tredje korstoget.
Korstog med Fredrik Barbarossa
Sammen med franskekongen Filip og den tyske keiseren Fredrik Barbarossa benyttet Rikard Løvehjerte vinteren 1189 til å finansiere korstoget. Mens Rikard og Filip møttes i Vézelay sommeren 1190 dro Fredrik Barbarossa av sted på sitt eget korstog. Han døde imidlertid under en druknings-ulykke på vei til det hellige land.
Rikards og Filips armeer tok sjøveien. I september ankom flåten deres Messina på Sicilia, der Rikards søster Johanna satt fengslet. Hun var enke etter øyas forhenværende konge, og Rikard greide å få henne løslatt. Da korsfarerne forlot Sicilia kom de ut for en storm som førte mesteparten av flåten til Kypros. Rikard lot sine menn erobre øya og solgte den senere til Tempelridderordenen. De på sin side solgte Kypros til den avsatte kongen av Jerusalem, Guy av Lusignan, som ankom øya høsten 1191.
Til det beleirede Akko
Guy informerte også kong Rikard om den vanskelige situasjonen ved Akko. Rikard begynte å planlegge landgangen ved den beleirede byen. Først sendte han sin kone, søsteren og andre kvinner ved hoffet i forveien. De ankom en uke før ham og kunne gi de hardt pressede beleirerne håp om at store forsterkninger var underveis. Rikards mål var å gjøre en uforglemmelig entré i det hellige land som skulle gi nytt håp til de ørkesløse soldatene og skremme livet av muslimene inne i havnebyen.
Katapulter og "gresk ild"
Med seg på skipene hadde Rikard materiell til å sette sammen katapulter og slynger. Da alt var klart og datidens krigmaskiner sto på sine strategiske steder, ga han signalet. Tunge steiner slo mot murer og tårn så grus og støv virvlet. Mens de sivile søkte dekning for de kristnes bombardement slo de muslimske soldatene tilbake med gresk ild, en blanding av kjemikalier som ble brukt som et effektivt kampmiddel.
Kong Rikard I Løvehjerte i kamp under det tredje korstoget.
Men korsridderne holdt seg unna, og ventet tålmodig på at steinene skulle gjøre sin virkning på både forsvarsverkene og kampmoralen hos de innestengte soldatene. Da ett av byens tårn ble ødelagt, heiste Akkos kommandant det hvite flagget. Kong Rikard hadde klart å innta den viktige havnebyen, og ryktet om hans bragd spredte seg raskt i Europa.
Konflikt med kong Filip
Rikard kom etter hvert i konflikt med kong Filip. Grunnen var penger og lederskap. Rikard hadde investert større midler i korstoget og betraktet seg derfor som den opplagte lederen av det mens Filip syntes at de skulle deles om æren. Med krangelen ble deres tidligere vennskap erstattet av mistenksomhet. Da Filip ble rammet av en ukjent sykdom under beleir-ingen som gjorde at han mistet alt håret og neglene, beskyldte han Rikard for å ha forgiftet ham. Syk og trett av sin ungdomskamerat reiste Filip hjem.
Rikard kom også på kant med en annen hærfører: Leopold av Østerrike. En av de engelske ridderne hadde på direkte ordre fra Rikard revet ned en fane som Leopold hadde båret ved inntoget i byen og satt opp på bymuren. Den familiestolte østerrikeren kunne ikke tilgi denne fornærmelsen og reiste sporenstreks hjem igjen.
Fred med Saladin
Før Rikard toget sørover henrettet han 2600 krigsfanger fra Akko som en hilsen om at han ikke hadde til hensikt å vise noen nåde nå da han toget mot Jerusalem. Etter noen seire mot Saladins armé lot Rikard sine menn befeste byen Askelon ved kysten. Etter et angrep på en karavane som førte forsterkninger til den muslimske hæren, var Saladin villig til å forhandle.
Rikard henrettet 2600 krigfanger i Akko.
I september 1192 ble det inngått en treårig våpenhvile mellom de to. Rikard fikk igjennom sitt krav om at kristne pilegrimer og handelsmenn skulle garanteres fri adgang til Jerusalem, men muslimene beholdt makten i byen. Med våpenhvilen i ryggen ga Rikard opp prosjektet og reiste hjem. Han hadde fått meldinger om at både broren Johan og hans forhenværende venn Filip truet tronen hans i England.
Kidnappet av Leopold
Veien hjem ble imidlertid lenger enn planlagt. Først måtte han søke nødhavn på Korfu på grunn av uvær. Siden reiste han landeveien nordover i forkledning for å unngå å bli oppdaget av noen av sine mange fiender. I småbyen Erdburg like utenfor Wien ble han imidlertid avslørt og tatt til fange av sin forhenvær-ende kampfelle Leopold, som utleverte ham til den tyske keiseren Henrik IV. Han på sin side truet med å utlevere Rikard til den franske kongen Filip. Rikard innledet forhandlinger med den tyske keiseren om løslatelse, men forhandlingene trakk i langdrag.
I juni 1193 kom man til enighet om politiske innrømmelser og løsepenger på 150 000 mark. I mars 1194 var løsesummen samlet inn og betalt – Rikard Løvehjerte var en fri mann. Det første han gjorde da han kom tilbake til England, var å forsone seg med sin intrigerende bror Johan og la seg krone på ny.
Rikard gjenerobret Normandie
Deretter påbegynte han arbeidet med å ta tilbake de territoriene han hadde mistet i Frankrike under korstogene, blant annet Normandie.
I årene som fulgte vant Rikard flere seire i Frankrike. Han inngikk allianser mot franskekongen og forsterket borger i de erobrede områdene. Våren 1199 ledet Rikard en beleiring av byen Limoges i Aquitaine da han ble truffet i nakken av en armbrøstpil. Såret ble fort infisert, og Rikard Løvehjertes liv sto ikke til å redde. Han døde 6. april 1199 i sin 77-årige mors armer.