Tempelridderne: Slik gikk de til krig

Det meste av tempelriddernes tid gikk med til lange, utmattende marsjer. Ordenens fremste oppgave etter stiftelsen i 1119, var forsvaret av Det hellige land. Patruljering og jakt etter fiender i ørkenen var derfor en av riddernes viktigste oppgaver.

For å unngå overraskelsesangrep hadde tempelridderne strenge regler for avviklingen av marsjen, der alle enheter hadde faste plasser. Foran hæren red leiesoldatene og speidet etter fienden. I selve hovedstyrken red marskalken i front med livvakten sin, med riddere og væpnere like bak. Baktroppen var sersjantene – riddernes støttetropper i kamp.

For å sikre disiplinen hadde tempelridderne en kodeks – med 686 spesifikke regler for oppførsel – som sikret at ridderne levde et fattig liv med krigskunsten i fokus. Dersom en broder brøt kodeksen, ble han straffet. I verste fall ble han kastet ut av ordenen.

De marsjerende tempelridderne var en farlig fiende som helst brakte sitt tunge kavaleri i spill i en direkte konfrontasjon på sine egne premisser. Den velordnede marsjstrukturen gjorde at ridderne lynraskt kunne gjøre seg klar til kamp når motstanderen var funnet.

LES MER: Få hele historien om tempelriddernes storhet og fall

2. Angrepet: Eskadronene stormer frem

Tempelriddernes kodeks om tunge kavaleriangrep

Art. 167: Hvis en ridder mister kontakten med gruppen sin, skal han først se etter marskalkens fane, eller eventuelt et annet kristent banner – helst fra johannitterordenen.

Art. 168: Marskalken er den eneste som kan avslutte slaget ved å senke banneret.

Når leiesoldatene lokaliserte fienden, red de straks tilbake og meldte fra til marskalken. Han grep så ordenens fane som symbol på at det skulle gjøres klar til kamp, og så gikk det radig. Væpneren iførte tempelridderen tunge brynjer og spente et trekantet skjold godt fast over brystet på ham.

Deretter steg ridderen opp på krigshesten sin, der han fikk overrakt en fire meter lang lanse og en lukket hjelm. Uten å snakke samlet ridderne seg i 20-25 mann store kampenheter som var knyttet sammen under felles faner.

Imens samlet sersjantene – riddernes støttetropper – seg rundt turkopolen, som ledet alle reservetroppene.

Når fienden var i sikte, ga marskalken ordre om at eskadronene – styrkens spydspiss – skulle ri frem mot fienden i lett trav. Fra 80 meters avstand kom arabernes piler dalende over tempelridderne, men kodeksen og disiplinen styrte:

«Når eskadronene først er etablert, skal alle brødre holde posisjonene», het det.

Få sekunder senere lot marskalken angrepstrompeten lyde, og de fem tette eskadronene satte i full galopp.

«Vær seierrike, vær ærefulle!» ropte brødrene høyt til hverandre like før hester og lanser med et brak braste inn i den ventende fienden i 20 kilometer i timen og brøt frontlinjen deres.

LES MER: De største mytene om tempelridderne

3. Nedkjemping: Ridderne fortsetter til motstanderen er slått

Tempelriddernes kodeks om nærkamp

Art. 164: Fanen skal beskyttes for enhver pris.

Art. 165: Hvis marskalken faller, skal den mest erfarne ridderen overta kommandoen.

Art. 168: Brødrene kan bare innstille kampen hvis marskalkens flagg senkes, eller fiendens hær er minst tre ganger større. Brytes regelen, blir ridderen bortvist fra ordenen.

Hvis ikke tempelridderne slo hull i fiendens linje på første forsøk, red støttetroppene umiddelbart frem og holdt fienden i sjakk mens eskadronene omgrupperte rundt sine respektive faner. Etter noen minutter falt støttetroppene tilbake igjen, og tempelridderne satte inn et nytt tungt kavaleriangrep.

Når det endelig var slått hull i fiendens linje, strømmet det lette kavaleriet – sersjanter og leiesoldater – inn gjennom hullene for å assistere ridderne i direkte nærkamp, mann mot mann.

Nå utviklet slaget seg til en såkalt mêlée: intense nærkamper med sverd, køller og kniver. Den fortsatte til en av partene var nedkjempet eller drevet på flukt.

Den psykologiske effekten av disse gjentatte stormangrepene fra det tunge kavaleriet var enorm. Middelalderen bød ofte på spredte trefninger, men her møtte araberne en gjennomdisiplinert fiende som kunne dele ut kompakte slag med en jernneve og ødelegge både strukturen og moralen i hæren deres.

Under slaget ved Montgisard i 1177 så et øyenvitne hvordan muslimenes leder reagerte på et angrep fra tempelridderne:

«Saladin var full av beundring over å se styrkene sine spredt for alle vinder, mange på vill flukt, mange drept av sverdet. Han ble bekymret for sin egen sikkerhet, kastet rustningen og flyktet på en rask kamel med noen få menn».

4. Avslutning: Unngå at de flykter

Tempelriddernes kodeks om opprydning og helbredelse

Art. 102: Alt krigsbytte skal leveres til marskalken etter slaget, for han er ansvarlig for å transportere det til stormesteren i Jerusalem.

Art. 195: Sykepasseren skal gi de sårede brødrene så mye mat som de kan spise, og må alltid ha en mikstur klar hvis de ber om det.

Munkekrigerne nedkjempet helst fienden i ett intenst slag, men hvis noen flyktet, ble de forfulgt og drept av de raskeste ridderne.

Når seieren var total, samlet ridderne krigsbyttet fra slagmarken og ga det videre til marskalken. Deretter fant og hentet brødrene sine avdøde kamerater, som så ble æret i sju dager med «aftensang for de døde», mens en fattig fikk kjøtt i 40 dager til ære for den falne.

Når alt var ordnet, sørget marskalken for å sende krigsbyttet til ordenens øverstkommanderende, stormesteren i Jerusalem. Krigermunkene levde nemlig i fattigdom for å sikre at materielle goder og grådighet ikke kom mellom dem og Gud.

Denne tankegangen kom klart til uttrykk i ordenens motto: «Ikke for oss selv, Herre, ikke for oss, men all ære til ditt navn».

I realiteten betydde skattefritak og store donasjoner fra Europas konger likevel at ordenen var særdeles velstående.

Når de døde og krigsbyttet var berget fra slagmarken, marsjerte hæren hjem igjen til ordenens befestede klostre og borger. Men ifølge en pilegrim var ridderne fortsatt ekstremt årvåkne på denne siste delen av reisen.

«De er de siste som forlater slagmarken, og under tilbakemarsjen beskytter de resten av styrken», skrev han.