Samuraiene styrte Japan i århundrer med vold og makt. Shogunen ble lederen av et samfunn der krigerklassen lå i toppen av hierarkiet.

© Library of Congres

Krigerske samuraier styrte Japan

Med pil og bue red de opprinnelige samuraiene i kamp i det gamle Japan. Senere var det katanaenes klinger som sang over de japanske slettene under intense dueller. Samuraiene sto som det blodige sentrumet i nesten tusen års historie i Japan.

15. april 2019 av Jónas Terney Arason

“Yoshiie var en kriger med et mot av en annen verden. Han red og avfyrte piler som en gud. Mens han trosset klinger, brøt han gjennom opprørernes rekker og dukket opp først til venstre og så til høyre. Med sine piler skjøt han raskt opprørslederne én etter én. Han kastet aldri bort en pil, men såret alle han angrep dødelig. Kjent i hele landet for sine guddommelige krigerevner red Yoshiie som torden og fløy som vinden.”

Slik blir den perfekte 1100-talls japanske samuraien beskrevet i Mutsu-fortellingen. Modig, resolutt, og dødbringende med pil og bue red samuraien i krig og nedla fiender på rekke og rad.

Helt siden 800-tallet hadde samuraiene vært å se på de japanske slagmarkene. Samuraiene kom fra krigerklaner som opprinnelig ikke hadde noen særlig politisk innflytelse. De startet som en supplerende elitestyrke av bueskytterryttere i den japanske keiserens hær, der de blant annet var keiserlig livgarde og midlertidige hærførere. Hæren besto ellers av vernepliktige bønder.

Med tiden viste bondehæren seg ineffektiv og dyr å administrere. Derfor valgte keiseren i stigende grad å bruke samuraiene som hovedstyrke til erobringer og mot opprør. Det førte samuraiklanene nærmere hoffet og makten i den keiserlige hovedstaden Kyoto.

I kampens hete skar samuraier hodet av fiendene for å bevise at de hadde drept dem. Hodene bandt de fast i belter eller salen. Etter slaget ble samuraiene belønnet av sin herre, der belønningen avhang av antall hoder og rangen på de drepte.

© Los Angeles County Museum of Art

Samuraiene kommer til makten

På 1100-tallet skjedde et markant skifte i Japan. Etter tiår med politisk spill om innflytelse ved keiserhoffet eksploderte Japan i borgerkrig, der hovedpartene var Minamoto- og Taira-samuraiklanene.

Borgerkrigen, som går under navnet Gempei-krigen, raste i 1180-85 og endte i en total omveltning av makten i Japan: den øverste lederen av Minamoto-klanen tok makten og ble utropt til shogun, som heretter var den reelle lederen av Japan. Dermed kom samuraiene til å sitte i toppen av maktpyramiden, der keiseren ble en symbolsk kransekakefigur.

Shogun

Ordet ‘shogun’ er en forkortelse av seii taishōgun, som kan oversettes til ‘barbarundertvingende storgeneral’. Opprinnelig var shogun-tittelen en midlertidig stilling som ble gitt til den øverste hærføreren i den japanske hæren mot Emishi-folket, eller de såkalte ‘østlige barbarene’, som levde i det østlige og nordøstlige Japan.

Japans maktstruktur ble desentralisert, der overhodene i de enkelte samuraiklanene, også kalt daimyō, kunne styre landområdene sine omtrent som de ville. Dette førte til at de enkelte klanene selv kunne stille med hele hærer i tilfelle det brøt ut krig.

Samuraier kjempet med varierte våpen på hesteryggen langt opp i historien.

© Rawpixel Ltd

Fra bue til katana

Samuraienes kampteknikker var fundert i én-mot-én dueller, enten det var i nærkamp eller med bue til hest. Buen var favorittvåpenet for de fleste samuraier, men dette skulle ikke vare.

I 1274 og 1281 forsøkte mongolene under Kublai Khan å invadere Japan. Mongolenes taktikk på slagmarken kom som en overraskelse for de japanske samuraiene, da mongolene i stedet for å gjennomføre dueller og presisjonsskyting i kampens hete avfyrte svermer av piler uten spesifikke mål.

Disse murene av piler var mer effektive enn samuraienes presise målskyting i større kamper, og samuraiene måtte se seg nødt til å endre på tilgangen deres. Det ble derfor større fokus på å komme tett innpå mongolene slik at pilene ikke var et problem.

Selv om det også ble brukt andre våpen, ble det klassiske samuraisverdet katanaen symbol på den stolte samuraien som hogde de mongolske krigerne i stykker.

Sengoku-perioden: Samuraienes blodigste borgerkrig

Det gamle Japan var preget av utallige borgerkriger gjennom tidene, men ingen er mer famøse enn den såkalte sengoku jidai, ‘de krigende provinsers tid’. Borgerkrigen begynte i 1467 og sluttet først for alvor omkring år 1600 og var reelt en lang rekke kriger mellom forskjellige samuraiklaner.

Det som startet som en konflikt i Kyoto mellom to rivaliserende samuraiklaner endte med 150 års krig i Japan. Shogunatet kollapset. Klaner blomstret opp og ble utslettet. Det er uvisst hvor mange som døde under borgerkrigen, men hele Japan, både bønder, samuraier og sågar munker, sloss om makt og land.

I siste halvdel av 1500-tallet begynte krigsherren Oda Nobunaga en storstilt erobring av Japan med det klare mål å samle landet under seg. To av hans viktigste generaler og senere etterfølgere var Toyotomi Hideyoshi og Tokugawa Ieyasu. Til sammen blir de kalt ‘de tre forenerne’ i Japan, fordi krigføringen og det politiske spillet deres betydde slutten på borgerkrigen og samlet Japan på ny.

Det klassiske bildet av samuraien stammer fra Japans lange fredsperioden fra 1600 til 1800-tallet.

© Wikimedia Commons

Samurai-idealet fødes

Til syvende og sist var det Tokugawa Ieyasu som høstet den ultimate frukten i kjølvannet av de to andres død. Etter det avgjørende slaget ved Sekigahara kapret Ieyasu makten og lot seg senere utrope til shogun. Dette førte til over 250 års fred i Japan under Tokugawa-shogunatet. Det var også på denne tiden at Japan delvis isolerte seg fra verden.

Under Japans lange fredstid ble det idealiserte samuraibildet fastsatt. Gjennom borgerkrigen ble mange våpen brukt av samuraiene. Katana, spyd, buer og piler, geværer, naginata (en form for hellebard), og nodachi (en mellomting mellom en katana og en naginata) var de mest utbredte våpnene på slagmarken blant samuraiene.

Det var imidlertid katanaen som endte med å være det klare symbolet på den kjempende samuraien. Sammen med det kortere wakizashi-sverdet skilte katanaen samurai-klassen fra resten av befolkningen. Det ble til og med forbudt for andre enn samuraiene å bære de to sverdene.

Under Tokugawa-shogunatet ble samuraiens æreskodeks bushidō innført og håndhevet. Lojalitet, ydmykhet og ære ble sentralt blant samuraiene. Dette var med all sannsynlighet et bevisst trekk fra shogunatet for å opprettholde freden i Japan.

I sammenheng med ærens stigende betydning for samurai-klassen ble det gamle rituelle selvmordet seppuku formalisert. Det ble innført en hel seremoni omkring seppuku, som ble den mest ærefulle dødsstraffen en samurai kunne pålegges. Seppuku ble med tiden et av de ultimate symbolene på samuraiens æreskodeks.

Samuraiene satt på makten helt til slutten av 1800-tallet, da nok en borgerkrig førte makten tilbake til keiseren. Samurai-klassen ble oppløst, og militæret ble igjen ført tilbake til en vernepliktshær.

Kanskje du er interessert i