Kristian 4 ville utslette Gøteborg i flammehelvete

Gustav Adolf aksepterte alle ydmykelsene, for han hadde allerede planlagt sin hevn.

Når løsesummen var betalt, og det blå-gule flagget igjen vaiet over Älvsborg, ville han innlede en helt ny tidsalder i Sverige:

En befestet by der Göta älv munnet ut i Kattegat skulle sørge for at varer uhindret kunne strømme inn og ut av det svenske riket.

Like foran nesen på danskekongen Kristian, som utnyttet sin kontroll over det smale Øresund til å kreve toll av hver eneste skipslast som passerte.

Göteborg, som byen skulle hete, ble grunnlagt på brennende hevntørst. Byen skulle være en knyttet neve rettet mot Danmark. Og en evig provokasjon.

Sverige mangler en havn mot vest

Siden 1300-tallet hadde Sveriges adgang til Kattegat bestått av en smal stripe land langs Göta älv.

Inneklemt mellom de danske besittelsene langs kysten – og forsvart av en enslig festning, Älvsborg.

Men siden middelalderen hadde verden forandret seg, og her lå årsaken til at Gustav Adolf var villig til å betale en hel million for å få tilbake utløpet av Göta älv.

Tidligere var Østens kostbare varer kommet til Europa langs den såkalte Silkeveien som slanget seg gjennom Asia til Middelhavet.

Her ble varene kjøpt av italienske kjøpmenn, som distribuerte dem videre i Europa – også den vesle andelen som kom over Alpene og helt til Skandinavia.

Etter portugisernes oppdagelse av sjøveien til India i 1498 flyttet varetrafikken fra kamelkaravanene til store handelsskip.

De kom fra Asia med fulle lasterom, og brakte varene til byene ved den europeiske Atlanterhavskysten.

De svenske kongene hadde innsett at Sverige lå isolert i forhold til den nye verdensordenen. Rikets havnebyer lå langs Østersjøen, mens landet i vest var isolert bak danske og norske provinser.

Det eneste hullet i arvefiendens kvelertak var utløpet av Göta älv.

Danskene brenner ned Göteborg

Kristian 4. var ikke blind for den svenske trusselen. En havn ved utløpet av Göta älv ville bety at Sverige kunne unngå Øresundstollen, som danskene krevde inn ved Helsingør. Selv om svenske skip i perioder var fritatt for toll, rammet den kjøpmenn fra for eksempel Nederland og England – og fordyret varene i Sverige.

Hvis Kristian 4. ville bevare kontrollen, måtte han slå til. Alt i 1611 fikk han det første Göteborg brent ned – byen var anlagt bare åtte år før av Gustav Adolfs far, Karl 9. I januar 1612 møtte den danske kongen personlig frem ved den tilfrosne Göta älv for å fullføre arbeidet.

Soldatene hans trakk en kanon ut på isen og fyrte av første skudd mot den svenske festningen Älvsborg. Svenskene skjøt tilbake, og mens kulene slo ned, gikk den danske kanonen gjennom isen.

Kristian innså at årstiden ikke egnet seg til beleiring, og lot det bli med trusselen. Før danskekongen dro videre, kunne han ikke dy seg for å fyre av en psykologisk bredside.

I et brev til festningskommandanten anmodet han galant svenskene om å passe godt på kanonen hans på elvebunnen frem til våren, «så skal den danske kongen vende tilbake og gjøre Älvsborg kjent med flere av samme sort».

Fire måneder senere, i mai, innfridde Kristian løftet. Han hadde samlet 10 000 soldater og startet beleiringen av Älvsborg, som hadde over 400 mann til rådighet. Festningen var i en elendig forfatning, og 1. juni 1612, etter harde kamper, kapitulerte svenskene.

Götaland-strekket var på danske hender, men Kristians regnestykke gikk ikke opp. Hjemme i Danmark motsatte adelen seg kongens ønske om å beholde Älvsborg. Også England presset på for å få kongen til å gi slipp på festningen, for Danmark måtte ikke oppnå altfor stor makt i Østersjøen.

Svenskene betaler løsesummen

I stedet krevde Kristian en million riksdaler i løsepenger – kjent som Älvsborgs lösen. Opprinnelig ville han hatt to millioner, men det avviste svenskene blankt. Naturligvis håpet Kristian at svenskene ikke skulle klare å betale innen fristen, slik at han kunne beholde Älvsborg og kysten rundt for evig.

«Jutekongen» – jyskekongen – var svenskenes tilnavn på Kristian.

Endelig, 31. januar 1619, kunne den svenske obersten Herman Wrangel møte opp foran Älvsborgs port med en underskrevet kvittering på at Sverige hadde betalt løsesummen og nå skulle ha festningen tilbake. Samme dag rapporterte han til Gustav Adolf:

«Da hadde de straks på timen levert og overdratt meg slottet med dets tilhørende gods og dratt bort». Alt hadde foregått høflig og korrekt uten den gjensidige krenkelsen som dansker og svensker vanligvis utsatte hverandre for.

Älvsborg var atter på svenske hender, og som festningens nye kommandant skulle Wrangel få vestkys­ten tilbake under kongelig autoritet. I praksis hadde obersten oppsynet med et trist, avfolket og nedbrent landskap.

Like under festningen lå de sotsvarte ruinene av Älvsborgs stad, som dansk-ene hadde brent ned i 1611. Et par kilometer lenger oppe langs Göta älv lå de forlatte restene av byen Nya Lödöse. Og like overfor festningen, på den nordlige elvebredden, lå ruinene av det første Göteborg.

Hver for seg utgjorde de monumenter over knuste svenske forhåpninger om å åpne en havn på vestkysten.

Gustav Adolfs plan tar form

Like etter overtagelsen begynte festningskommandant Wrangel å motta post fra beboere som opprinnelig stammet fra det krigsherjede området. De hadde søkt tilflukt lenger inne i landet – nå ville de gjerne hjem igjen.

Derfor ba de om tillatelse til å gjenreise de nedbrente husene. Wrangel svarte unnvikende at dette spørsmålet måtte overlates til kongen, som aktet å besøke vestkysten snart.

Gustav Adolf ankom med følget sitt i mars 1619, og tilbrakte en uke i festningen mens han utstedte befalinger.

Flyktningene fikk tillatelse til å vende tilbake, men ingen av dem fikk bygge «noe som skal være varig», slo kongen fast. De skulle nemlig snart flytte igjen:

«Vi gir nå tillatelse til at alle borgere fra Nya Lödöse og Göteborg (Karl 9.s by, red.) såvel som alle andre svensker og fremmede, fra hvilken nasjon de enn måtte stamme, slår seg ned i vårt nye Göteborg», forkynte kongen.

Gustav Adolf aktet ikke å gjenoppbygge de brente byene og la det århundregamle spillet med danskene fortsette. En ny by skulle oppstå ved bredden av Göta älv, med et kraftig forsvar.

Alt avhenger av nederlenderne

Kongen hadde skrevet «fremmede» i erklæringen, men han hadde nederlendere i tankene.

1600-tallet var Nederlands storhetstid, da det vesle landet ved Nordsjøen overstrålte resten av Europa på nesten alle områder.

Det såkalte gylne århundre bygde på et fundament av global handel, som førte varer fra alle klodens avkroker til Amsterdam, der kjøpmennene tjente formuer.

Gustav Adolf ønsket at hans nye Göteborg skulle være Sveriges bindeledd til dette verdensomspennende nettet av handel og rikdom.

Og kongen kunne best sikre kontakten til Nederlands markeder hvis han fikk landets kjøpmenn til å bosette seg i byen.

Derfor var diplomatene hans allerede i full gang med å lokke velstående nybyggere.

Den ledende skikkelsen blant dem var Jacob van Dijck. Han ble født i byen Haar­lem i 1567, hadde studert juss og begynte allerede i 1607 å representere svenske interesser i Nederland.

Kongen overlot det til ham å rekruttere de nederlenderne som var avgjørende for prosjektets suksess – og Jacob van Dijck viste seg tilliten verdig:

«Her er mange fortreffelige menn med evner og midler som akter å reise til Göteborg og daglig spør meg ut slik at de skal kjenne til alle detaljer», rapporterte Jacob van Dijck hjemme fra Amsterdam.

Nederlenderne hadde gode grunner til å utvandre, for de ble lovet stor innflytelse på byen allerede før den første spaden var stukket i jorden. I tillegg fikk de løfter om tomter, 16 års skattefrihet samt fritak for militærtjeneste.

I tillegg kom utsikten til langt bedre forretningsmuligheter enn i Nederland, for via svenske Göteborg kunne de innvandrede kjøpmennene nemlig handle med det mektige Spania, som Nederland lå i permanent krig med – og som nederlandske kjøpmenn var avskåret fra å handle med.

I de periodene Sverige var fritatt for Øresundstollen, kunne Göteborg fungere som omlastingshavn, der varer fra hele verden kom over på svenske skip som kunne frakte dem gjennom Øresund uten å måtte betale.

Gustav Adolfs invitasjon ble særlig hørt av de såkalte remonstrantene. De utgjorde et lite, protestantisk trossamfunn som opplevde forfølgelse i hjemlandet. Flertallet av de 500 nederlandske utvandrerne som satte kursen mot byggeplassen ved Göta älv, tilhørte en gruppe ledet av Jacob van Dijck. Han skulle bli Göteborgs sterke mann.

Ny Amsterdam vokser frem

Da de første kolonistene ankom i 1621, besto Göteborg ennå bare av en håndfull hus, men byens fremtidige omriss kunne tydelig ses i landskapet. Det kommende havneanlegget, kanalene og vollgraven var stukket ut av profesjonelle dikemestere.

Og innenfor disse rammene hadde en gatemaker fastlagt hvordan veinettet skulle se ut. Alle spesialistene var tilreisende nederlendere, for på 1600-tallet hadde de ord på seg for å være verdens beste byplanleggere.

Göteborg fikk en plan som var så nederlandsk at byen på folkemunne ble kalt «Ny Amsterdam». Akkurat som i Nederland lå ikke havna ut mot elvebredden, men var gravd som en bred kanal gjennom sentrum av byen. Herfra kunne skip fortsette inn i mindre kanaler.

Hovedkanalen, kalt Store havn, var klar i 1622, og åtte år senere var de tre sidekanalene gravd ut.

I tillegg til å ta imot skip sørget kanalene også for at den sumpete elvebredden ble drenert, slik at byens hus og festningsverker kom til å hvile på et stabilt underlag.

Samtidig med at hus og havn vokste frem, tok festningsverket form. Jord og leire dannet etter nederlandsk modell en tre meter høy voll med bastioner og en halvannen meter dyp grav foran. Rundt byen oppsto et såkalt utenverk, som ved hjelp av sluser og diker kunne oversvømme omlandet rundt byen.

Blant Göteborgs nederlandske tilflyttere utgjorde kjøpmenn overklassen. De slo seg ned i flotte hus i Sankt Jacobsgate.

Men i antall ble de overgått av sine landsmenn blant håndverkerne, som på samme måte som handelsfolkene hadde ord på seg for å være hakket dyktigere enn alle andre.

Jacob van Dijck hadde vervet skipsbyggere, bryggermestere, bakere, skomakere og mange andre profesjoner som skulle holde byen forsynt med enhver tenkelig nødvendighet.

Den tredje og siste gruppen kolonister var nederlandske bønder. De var kjent for sine evner til å temme naturen. De skulle omdanne det sumpete landskapet langs elva til dyrkbar jord.

Arbeidet med å etablere Göteborg var allerede kommet langt da Gustav Adolf kom på visitt i 1624.

I flere brev hadde Jacob van Dijck oppfordret ham til å la «sitt lys» skinne over kolonien og ta nødvendige beslutninger.

Under besøket nedsatte majesteten derfor et byråd der makten lå hos tilflytterne. Av rådets tolv medlemmer var fem nederlendere, to tyskere, to skotter og bare tre svensker.

Ekstra bittert var det for de lokale at byens rådhus kom fra Nya Lödöse. Det hadde innbyggerne omhyggelig plukket ned og gjenreist ved Göteborgs havnebasseng – og nå satt nederlenderne i det.

KART – Se Göteborgs godt befestede byplan:

Jyskekongen vender tilbake

Gustav Adolfs besøk i 1624 skulle bli siste gang borgerne i den nye byen så kongen sin. Sveriges hersker dro til Tyskland for å blande seg i trettiårskrigen. Felttoget brakte ham så langt sør som til München, men på en slagmark i Sachsen ble kongen omringet av fienden og skutt i ryggen.

I Danmark hadde ikke Kristian 4. tenkt å gi opp kampen mot Göteborg. Jyskekongen vendte tilbake i 1644, for det var brutt ut en ny krig mellom Danmark-Norge og Sverige.

Elleve danske skip ankom munningen av Göta älv og landsatte soldater i skjærgården. Svenskene observerte hvordan Kristian personlig så byen an og vurderte hva han kunne stille opp mot forsvarsverkene.

Göteborg hadde nettopp fått en ny skanse på toppen av en klippe utenfor vollene – Kronan. Skansen var bygd av jord og utstyrt med kanoner, og ble på folkemunne bare kalt «juteskrämman», jyskeskremmeren.

Nå var tiden inne – Göteborg skulle stå sin prøve. Byens ledere hadde ventet på og fryktet denne dagen siden de første vollene ble anlagt. Bekymret betraktet de hvordan danskene bygde skanser og slepte kanonene frem.

Byens forbindelse til Kattegat ble avskåret, men mer foretok ikke Kristian seg inntil videre, for han manglet soldater til å innlede beleiringen – og den kunne først begynne når troppeforsterkningene an­kom fra Norge.

Hjelpen til Göteborg kom imidlertid først: en nederlandsk hjelpeflåte var utrustet og sendt til Kattegat for Sveriges regning. Da skipene nærmet seg Göta älv, måtte jutekongen raskt evakuere styrkene sine, og den dansk-norske sjøstyrken seilte sørover mot trygg havn.

Like etter dukket nordmennene opp, men de hadde ingenting å stille opp med uten den danske flåten. I stedet brente soldatene ned et hospital utenfor Göteborg.

På andre slagmarker vant svenske hærer imidlertid store seiere, og da den såkalte Hannibalfeiden endte i 1645, var styrkeforholdet i Norden snudd fullstendig på hodet:

Kristian 4. hadde nå blitt den svake, og som en av fredsbetingelsene måtte han overlate provinsen Halland til svenskene i 30 år. Dermed lå ikke Göteborg lenger som en lus mellom to danske negler.

Hverdagen innfinner seg

Sveriges gamle fiende, jyskekongen Kristian, hadde vært død i fem år da Göteborg fikk prominent besøk fra utlandet i 1653.

Nybyggerbyen hadde på den tiden vokst til en driftig liten by med 1500 innbyggere, og de fikk æren av å ta imot Bulstrode Whitelocke, som var utsendt som ambassadør for England.

Ambassadøren oppdaget at de øverste embetsmennene var svenske, garnisonen ble ledet av skotter, og nederlendere hadde kommandoen over marinens skip.

30 år etter grunnleggelsen var Göte­borg fortsatt en internasjonal by. Og nettopp nederlendernes tilstedeværelse ga en temmelig anspent stemning under statsbesøket, for Nederland og England var i krig om verdenshandelen.

Den nederlandske dominansen i Göteborg hadde ellers krympet kraftig siden 1620-årene.

De kontrollerte ikke lenger byrådet, og navnene deres opptok ikke de mest prominente plassene i skatteregnskapene. Noen av nederlenderne hadde giftet seg lokalt og blitt svenske.

Det skjedde raskest for nederlandske bønder, som på få generasjoner ble en del av lokal­­be­­folk­­ningen.

I stedet blomstret handelen nå med hjelp fra innvandrede tyske og skotske kjøpmenn, mens velstanden og innbyggertallet vokste.

Men trusselen fra Danmark-Norge besto, derfor måtte det bygges nye og sterkere forsvarsverk rundt byen.

Viktigst av dem alle var Nya Älvsborg – en massiv festning bygd på en av Göta älvs små holmer. Herfra kunne innseilingen til Göteborg kontrolleres.

I 1719, under den store nordiske krigen, klarte den norske-danske sjøhelten Tordenskiold å snike seg inn i elva og komme på skuddhold av Nya Älvsborg, men lenger kom han ikke.

Göteborg var reddet nok en gang – og den dag i dag er festningens tårn prikkete av de svartmalte kanonkulene hans, som svenskene respektløst kaller «pepperkorn».

Selv Gustav 2. Adolfs 85 gulnede regnskapsbøker fra begynnelsen av 1600-tallet, da Älvsborgs lösen skulle betales, kom til stor nytte.

Den nøyaktige fortegnelsen over svenskene, deres eiendom og privatøkonomi utgjorde i mange år grunnlaget for kongerikets geskjeftige skatteinnkreving.