Kvinnelig soldat levde som mann i 17 år

Kyrass dekker brystene

Cornelius Hubsch ble født som Catharina Margaretha Linck 15. mai 1687. Hun kom til verden i en landsby nær Leipzig i det østlige Tyskland. Moren var «en soldatkone fra Erfurt», kan kirkeboken fortelle. Dette er trolig en omskrivning av sannheten: At Lincks mor var prostituert og faren hennes ukjent.

Catharina tilbrakte de første årene på barnehjem, og som 14-åring fikk hun arbeid som knappemakerske.

Hvorfor Catharina Linck valgte å forkle seg som mann ved inngangen til voksenlivet, er uvisst. Den enkle forklaringen er kanskje at livet som mann bød på langt større muligheter for utfoldelse.

Menn bestemte i hjemmet, nøt større respekt i samfunnet og kunne livnære seg av håndverk; alt dette var kvinnene avskåret fra. Menn kunne også bli soldater – og dem var det stadig bruk for i Tysklands lappeteppe av selvstendige kongeriker, hertugdømmer og grevskaper.

I likhet med resten av Europa sendte de tyske rikene leiesoldater til den spanske arvefølgekrigen. Den brøt ut i 1701 og spredte seg til store deler av kontinentet.

I 1705 meldte Linck seg frivillig for hæren til kurfyrstedømmet Hannover og marsjerte som infanterist til Nederland for å kjempe mot Frankrike. Under navnet Anastasius Beuerlein la hun av gårde med pasjehår, muskett og sverd.

I leiren bodde soldatene tett på hverandre i seksmannstelt, så Linck måtte utvise stor oppfinnsomhet for å skjule kjønnet sitt. For at ingen skulle se brystene hennes, gikk hun med kyrass – en rustning som dekket overkroppen.

På 1700-tallet var det helst ryttere som bar kyrass, men når noen undret seg, forklarte Linck at metallpanseret beskyttet mot fiendtlige kuler.

Soldatene tisset naturligvis stående, og for ikke å skille seg ut laget Linck en trakt av lær som hun alltid hadde med seg. Når trangen kom over henne, presset Linck den brede enden opp i underlivet, førte trakten ut gjennom buksene og tisset som en mann.

Når medsoldatene gikk på bordell, ble Linck med – og for ikke å bli avslørt tok hun med seg en lærdildo som hun hadde laget selv.

«Da hun var soldat, betalte hun for mange prostituerte, som hun opphisset med lærgjenstanden. Noen ganger gikk hun flere kilometer for å få tak i en vakker kvinne som hun brukte alle sparepengene sine på», forklarte forbløffede vitner senere.

Prest avverger hengning

I tre år spilte Linck rollen som herdet soldat til fullkommenhet før hun fikk nok av krigens prøvelser. I slutten av mai 1708 deserterte hun, men siden den røde hannoveranske uniformsjakken var lett å kjenne igjen, ble hun tatt til fange og dømt til døden ved hengning.

Da den tunge marsjen til galgen nærmet seg, så Linck ingen annen utvei enn å avsløre kjønnet sitt. Da presten ble tilkalt for å be en siste bønn for den dødsdømte, trakk hun resolutt opp skjorta og viste ham brystene.

Linck hvisket til presten at hun var av god familie, og hun ba ham innstendig om at han måtte sverge på aldri å avsløre for noen at hun hadde lidd en æreløs død i galgen.

Løgnhistorien overbeviste presten, så han oppsøkte en offiser og fikk stanset henrettelsen.

Etter noen uker i lenker ble Linck løslatt. Hun ble utvist fra kompaniet sitt, men helt ferdig med soldatlivet var hun ikke. Om det var pengemangel eller eventyrlyst som lå bak, er uvisst, men før arvefølgekrigen var slutt, hadde hun dratt i felten med ytterligere tre tyske hærer.

Den siste delen av krigen levde hun under navnet Cornelius Hubsch i den hessiske hæren. En gang i løpet av 1714 havnet hun i slagsmål med noen kampfeller fra et annet hessisk kompani. Som straff for å ha forstyrret ro og orden ble hun dømt til å gå spissrot, men Linck unngikk å få blottet brystene ved å flykte før dommen kunne settes ut i livet.

Året etter tok krigen slutt, og ingen var interessert i desertøren lenger. Da freden senket seg over Europa, trakk Linck på seg håndverkerhabitten og reiste fra by til by for å arbeide som farger og trykker.

Våren 1717 kom hun til den travle handelsbyen Halberstadt mellom Hannover og Berlin. Under navnet Anastasius Lagrantius Rosenstengel fikk hun arbeid med å lage strømper, noe Halberstadt var kjent for.

Snart ble Linck kjent med den 19 år gamle Catharina Mühlhahn. Tenåringen ble forelsket i den flotte håndverkeren, og følelsene ble gjengjeldt.

Noen måneder senere feiret de bryllup. Paret ble viet 12. september 1717 i Pauluskirken i Halberstadt. De to levde lykkelig sammen, men etter hvert som månedene gikk, kom Linck på kant med svigermoren.

Enkefru Mühlhahn ville ha barnebarn i en fart og begynte derfor å fritte ut datteren om ektemannens evner i sengen. For å få fred løy paret og sa at Catharina hadde blitt gravid – for kort tid etter å forklare med påtatt sorg at hun dessverre hadde mistet barnet. Hele tre ganger benyttet paret seg av denne nødløgnen.

Den ekteskapelige lykken falmet med tiden. Om grunnen var innblandingen fra svigermor eller det harde livet generelt på 1700-tallet, vet man ikke, men paret begynte å krangle om penger. Og da gikk det så langt at Linck slo kona.

De sparsomme kildene til Lincks liv avslører at hun også solgte konas brudeutstyr, og at det fine lintøyet innbrakte åtti riksdaler – en hel månedslønn for en tysk embetsmann.

Salget opprørte kona og svigermoren, og da ryktene om et ulovlig ekteskap mellom to kvinner begynte å få fotfeste i Halberstadt, tok Linck med seg Catharina og flyktet.

Tisset på svigermor

I årene som fulgte, vandret paret rundt og livnærte seg av tigging og det de kunne finne av arbeid. Fra tid til annen vendte de tilbake til svigermoren, som mer og mer aggressivt krevde svar på om Linck virkelig var mann.

En kveld gikk hun så langt som til å skjenke svigersønnen full før hun begynte utspørringen. Linck svarte med å fiske frem lærtuten og tisse på svigermor. Etter dette tok paret flukten igjen.

Ikke lenge etter måtte imidlertid Linck innse at hun ikke kunne forsørge kona, og hun overlot henne derfor til svigermoren. Da Linck senere dukket opp i Halberstadt for å se til sin Catharina, fikk svigermoren endelig nok.

Mens datteren var syk og derfor ikke kunne forsvare ektefellen, tilkalte enken en sterk venn, og sammen kastet de seg over Linck. Med soldatsverdet som Linck alltid hadde på seg, flekket de buksene av den mistenkte og kunne raskt konstatere at ektemannen var en kvinne.

Full av raseri rev svigermoren til seg Lincks lærdildo og tissetrakt og stormet ned til byretten med bevisene. Her anmeldte hun den såkalte svigersønnen sin for utukt.

Anklagen var alvorlig, for sodomi – utukt mellom to av samme kjønn – ble straffet med døden. I retten nølte derfor ikke Lincks kone med å nekte for ethvert kjennskap til ektemannens kvinnelighet. Hun bedyret sin uskyld og forklarte at hun var ung og ikke visste noe om menn.

Et annet aspekt ved siktelsen voldte retten enda større problemer: I bibelsk forstand kunne de to kvinnenes samliv neppe defineres som utukt, siden samkvemmet deres ikke hadde vært kjødelig, men skjedd med det som referater fra saken kaller «en livløs lærgjenstand».

Til slutt overlot retten avgjørelsen til kongen.

Frederik Vilhelm 1. av Preussen lot nåde gå for rett når det gjaldt den unge bruden, som slapp unna med tre års fengsel etterfulgt av landsforvisning.

Derimot viste ikke kongen Linck noen barmhjertighet. Den 7. november 1721 ble hun halshugget og deretter kastet på bålet. I Pauluskirken, der Linck og Catharina hadde blitt viet i sin tid, skrev presten en tilføyelse i vielsesprotokollen:

«Den nevnte herren er i virkeligheten et gudløst kvinnemenneske, skyldig i åpenbare synder og utukt.»

Catharina Linck var den siste i Europa som ble henrettet for å være lesbisk.