Libyas opprør har røtter i oldtiden
Libya er en kunstig konstruksjon skapt av Vesten. Landet var opprinnelig tre selvstendige provinser befolket av tallrike stammer og klaner. Opprøret som begynte i februar 2011, har igjen delt opp landet med grenser som ligner dem i oldtiden.
Innbyggerne i Paris er vant til pompøse statsbesøk, men julen 2007 sperret de likevel øynene opp: Eskortert av en kamel og 30 kvinnelige livvakter – samtlige visstnok jomfruer – kom oberst Gaddafi til æresvakt og middag med president Sarkozy i Elysée-palasset.
Lys fremtid for Gaddafi
Fremtiden så lysere ut enn noen gang for den libyske lederen. Britenes statsminister hadde avlagt Tripoli et besøk, og Silvio Berlusconi hadde tatt overstrømmende imot i Roma. President Bush hevet handelsblokkaden mot landet, og i FN ble en stol trukket ut, slik at Libya kunne ta plass ved Sikkerhetsrådets bord.
Da opprøret kom i 2011, ble prognosene straks verre – ikke bare for Libyas diktator gjennom 42 år, men også for landet som samlet nasjon.
I dette øyeblikk er ikke landet forent i den sosialistiske staten Gaddafi ville skape, men snarere splittet i blandingen av stammer, klaner og selvstendige provinser som har kjennetegnet området i historisk tid.
Italia skapte Libya
Som geografisk begrep kan navnet Libya spores tilbake til oldtiden – for grekerne kalte hele Nord-Afrika for Libya. Det vi i dag kaller Libya, var tidligere tre forskjellige provinser – Cyrenaika, Fezzan og Tripolitania – med hver sin etniske sammensetning.
Ingen tenkte på å kalle området for Libya før en italiensk geograf brukte det i 1903. Fedrelandet hans tok navnet i bruk da området ble erobret fra osmannerne i 1911.
Under andre verdenskrig mistet Italia koloniene, og med de allierte kom områdets opprinnelige navn igjen i bruk: Britene styrte Tripolitania og Cyrenaika, mens franskmennene tok seg av Fezzan.
Libya som kongedømme
I 1949 utnevnte britene eks-opprørslederen Muhammed Idris til emir over Cyrenaika. To år senere ble han også tildelt Tripolitania samt Fezzan, og ble kronet til konge.
Idris' skjebne ble imidlertid beseglet av bølgen av arabisk nasjonalisme som blusset opp i regionen i 1950- og 1960-årene. Mange arabere hadde problemer med å godta at kong Idris ikke bare var vennskapelig innstilt overfor vestmaktene, men også tillot USA å ha en stor flybase i landet.
Dette førte til stigende frustrasjon i Hæren, og utilfredsheten kulminerte med at den bare 27 år gamle Muammar al-Gaddafi gjennomførte et militærkupp i 1969.
Libya sto bak terror
Gaddafi opprettet en sosialistisk stat og tok straks makten fra stammene i Cyrenaika, som var kong Idris' folk. I stedet ga han privilegier til stammene i Tripolitania, som støttet ham. Internt i landet forstummet all kritikk, for regimet holdt befolkningen i stramme tøyler med intensiv overvåking og organiserte drap på systemkritikere. Men omverdenen ble bestyrtet over Gaddafis handlinger. Han valgte konsekvent å støtte personer som Vesten så på som sine verste fiender.
Gaddafi hadde tøyd strikken altfor langt da det ble avslørt at libyske agenter hadde stått bak bombeattentatet mot en jumbojet over Skottland julen 1988. Terrorhandlingen tok livet av 270 mennesker og resulterte i FN-sanksjoner og amerikansk handelsblokkade gjennom 1990-årene.
Gaddafis overraskende vei tilbake til det gode globale selskap begynte med utbetalingen på 2,7 milliarder dollar i erstatning til ofrenes etterlatte. Senere forsvant alle sanksjoner mot landet, og forholdet til Europa og USA var i sterk bedring.
Krav om demokratiske reformer
De løfterike tidene ble brått stilt i bero da kravet om demokratiske reformer bredte seg til Libya i 2011.
Opprøret begynte 17. februar, og særlig i Cyrenaika som var kong Idris' hjemtrakter, var motstanden mot regimet stor. Befolkningen der hadde ikke merket stort til landets økonomiske fremgang, og de viktigste stammene i området var ikke alliert med Gaddafi.
Snart utviklet situasjonen seg til væpnet indre konflikt, og da sommervarmen la seg over Libya, var landet allerede delt i to. Observatører kalte striden en borgerkrig, men for historikerne lignet situasjonen noe annet: en gammel konflikt mellom stammefolkene i Cyrenaika og Tripolitania.
Dette understrekes av at opprørene ikke bare benytter det gamle kongerikets flagg, men også vifter med portretter som viser den avdøde kong Idris.