Tidlig om morgenen den 5. juni 1967 går rundt 200 israelske jagerfly på vingene. Noen timer senere har de nedkjempet størstedelen av det egyptiske flyvåpenet.
Samtidig invaderer Israel Gazastripen og Sinaihalvøya med panserstyrker. Da Jordan begynner å beskyte den vestlige delen av Jerusalem, innleder israelske soldater også en rask landoffensiv mot Vestbredden.
Dagen etter er Gaza erobret, og 7. juni er hele Sinai og Vestbredden tatt. Jerusalems gamle bydel inntas, og jublende soldater heiser Israels flagg på Tempelhøyden.
Samtidig flykter hundretusenvis av sivile palestinere fra Vestbredden til Jordan.
- juni ødelegger israelerne broene over Jordanelven, og 9. juni angriper de Golanhøydene, en demilitarisert sone i nord ved grensen til Syria.
Etter at den syriske byen Quneitra blir erobret 10. juni, aksepterer Israel FNs krav om våpenhvile.
På bare seks dager har den 19 år gamle staten tredoblet sitt areal og skaffet seg en buffersone mot alle fiendtlige nabostater.
Seksdagerskrigen var en del av den kalde krigen
19 år etter Israels opprettelse var landet fremdeles omgitt av fiendtlige arabiske stater. De fleste palestinerne som hadde flyktet til nabolandene i 1948 bodde fremdeles i flyktningleirer.
Konflikten hadde blitt en del av den kalde krigen mellom supermaktene. Sovjetunionen støttet de arabiske landene, og USA støttet Israel.
“Det finnes intet Palestina lenger.” Israels forsvarsminister Moshe Dayan, som ble nasjonalhelt etter seksdagerskrigen, i et intervju med Time Magazine i 1973.
Våren 1967 fikk Egypts leder, Gamal Abdel Nasser, sovjetiske etterretningsrapporter om at Israel samlet militære styrker ved grensen til Syria.
Siden Egypt var alliert med Syria, krevde Nasser at FN-troppene som var utstasjonert på Sinai skulle forlate halvøya.
Samtidig stengte Egypt Tiranstredet (mellom Akababukta og Rødehavet) for israelske fartøy. Regjeringen i Tel Aviv oppfattet dette som en krigshandling og valgte å slå til først.