Bakken gynger under de nesten 15 000 zuluene. De afrikanske krigerne løper så fort de over hodet kan den 4. juli 1879 - ivrige etter å komme tett på den rødkledde britiske invasjonsstyrken.
Da zulukrigerne nærmer seg, brøler den britiske brigadegeneralen Henry Wood til soldatene sine:
"I gang, menn, rykk dere sammen, skyt lavt og ikke for hurtig!"
Gatling-skytterne sveiver håndsveiven rundt, og våpenets ti rør begynner å dreie. Larmen er øredøvende, og kulene hamrer inn i zulu-krigerne, som faller til høyre og venstre.
Krigen mellom Storbritannia og Zuluriket er blitt fremprovosert av den britiske høykommissæren sir Henry Bartle Frere. Han har prøvd med alle midler å utvide den britiske Natal-kolonien i dagens Sør-Afrika.
“Da det hele var overstått, og vi talte de døde, lå det 473 zuluer innenfor en radius av 500 yards (457 meter, red.). De lå i grupper, noen på mellom 14 og 30 døde, meid ned av Gatling-geværene.” Avisen London Evening Standard, 1879.
Zuluriket står i veien for Freres plan, og etter at zuluene har krysset grensen til Natalkolonien et par ganger, sender han et ultimatum til zulukongen, Cetshwayo kaMpande: Oppløs hæren og send krigerne hjem. Som forventet har zulukongen avvist kravene, og Frere har dermed fått en unnskyldning for å invadere.
Det avgjørende slaget mellom Zuluriket og det britiske imperiet finner sted den 4. juli 1879. Zulukrigernes lange assagaj -spyd er spisse, morderiske våpen og er supplert med noen få eldre geværer.
De britiske soldatene står oppstilt i karré, en stor, firkantet formasjon slik at de er i stand til å skyte til alle sider. I midten av firkantens fremste side står to eksemplarer av det nyeste våpenet britene rår over: Gatling-geværet - verdens første maskingevær.
Etter nedbrenningen av landets hovedstad måtte zuluenes konge erkjenne at krigen mot britene var tapt.
Zuluene skulle tvinges i kne
I januar 1879 invaderte britiske styrker Zuluriket og led et stort nederlag. Men allerede et halvt år etter var britene tilbake med en hær på 16 000 mann – og denne gangen hadde troppene med seg Gatling-geværer.
For å unngå overraskelsesangrep anla britene befestede leirer langs hele sin marsjrute mot Zulurikets hovedstad Ulundi.
Under den avgjørende kampen, slaget ved Ulundi den 4. juli, stilte britene opp hæren sin i en defensiv, firkantet formasjon. På den måten kunne de utnytte Gatling-geværets overlegne ildkraft uten å risikere et flankeangrep fra zuluene.
Den britiske seieren var total, og hæren marsjerte deretter inn i Ulundi og brente ned hovedstaden. Kort etter overga zulukongen seg til de britiske styrkene.
Verken zulukrigernes hurtighet, mot eller blodtørst kan hamle opp med geværet. Ingen av zuluene kommer nærmere de britiske rødfrakkene enn 30 meter, og etter tre kvarter må de overlevende ta til flukten. Ethvert forsøk på å organisere et nytt zulu-angrep blir blokkert av det britiske kavaleriet.
Da slaget er over, ligger ca. 2000 døde og sårede zulukrigere tilbake, mens bare 10 briter er drept av fiendens kuler. Veien til zulukongens hovedstad Ulundi står åpen, og den britiske seieren er total. Etterpå skriver avisen London Evening Standard om slagmarken:
Da det hele var over og vi talte de døde, lå det 473 zuluer innenfor en radius på 500 yards (457 meter, red.* ). De lå i grupper, noen på mellom 14 og 30 døde, meid ned av Gatling-geværene.”
Gatling-geværet hadde bevist sin verdi på slagmarken, og alle krigførende nasjoner får det travelt med å skaffe seg maskingeværer. Resultatet ble død og ødeleggelse i et hittil uhørt omfang.
Farmerens sønn ender som oppfinner
Gatling-geværet var blitt oppfunnet mindre enn 15 år tidligere av Richard Gatling. Han ble født i 1818 på en farm i North Carolina, USA.
Det å finne opp lå i blodet til Gatling-familien, for Richards far, Jordan Gatling, var oppfinner ved siden av arbeidet som bonde. Og Richard selv var tidlig ute med sine egne oppfinnelser. I en alder av 21 år utviklet han en skrupropell for dampskip som erstatning for de klossete skovlhjulene.
Dessverre hadde svenske John Ericsson allerede tatt patent på denne oppfinnelsen – Gatling var blitt slått på målstreken. Men den unge mannen ga ikke opp. Bare tre år senere, i 1842, fikk han sitt første patent – på en maskin som kunne så riskorn.
Legen Richard Gatling oppfant et maskingevær for å gjøre krigen mindre blodig.
I 1844 flyttet han til St. Louis i Missouri, der han videreutviklet maskinen til å kunne så hvete, og han tjente en formue på delstatens mange hvetedyrkende farmere.
Et par år senere, mens Gatling var på forretningsreise for å markedsføre såmaskinen, ble han smittet med kopper. Ute i det tynt befolkede Midtvesten var det umulig å få legehjelp, og han måtte derfor prøve å bli frisk av seg selv.
Opplevelsen motiverte ham til å studere medisin, og i 1850 forlot han Medical College of Ohio som nyutdannet lege. Men han praktiserte aldri, for han var drevet av lysten til å oppfinne.
Allerede samme år tok han patent på en maskin som kunne bearbeide hamp slik at hampfibrene kunne brukes til tau. Kort etter fikk han også patent på en dampdrevet plog.
Legen gir seg krigen i vold
Det var imidlertid først i 1861 at Gatling fikk ideen til sin mest banebrytende oppfinnelse. Den amerikanske borgerkrigen hadde brutt ut samme år, og selv om Gatling kom fra North Carolina – en delstat som politisk sett tilhørte sør og forsøkte å rive seg løs fra nordstatene – var han tilhenger av unionen.
Han flyttet derfor til Indianapolis og begynte å jobbe med å finne opp bedre skytevåpen for nordstatshæren.
Som del av sin research undersøkte Gatling de sårede soldatene for å finne ut hva som var farligst for dem på slagmarken. Derfor besøkte han ofte jernbanestasjonen i Indianapolis for å kikke nærmere på de mange sårede som ble transportert vekk fra fronten.
Soldatene tok spanskesyken med seg fra militærleirene da de i 1918 reiste hjem etter 1. verdenskrig.
Sykdommer kostet millioner livet
Richard Gatling ville minimere antall soldater som deltok i den amerikanske borgerkrigen, slik at færre menn døde av sykdommer i felten. Krigen er en av dem som har kostet flest mennesker livet pga. sykdom, men andre storkriger har også krevd mange ofre.
Napoleonskrigene: Krigene rystet Europa fra 1803 til 1815 og var en verdenskrig før verdenskrigene. Omtrent 2,5 mill. soldater mistet livet under kampene – opp mot 88 pst. av dem døde av sykdommer. I løpet av krigene fikk hærene dog flere leger, noe som økte soldatenes overlevelsessjanser.
Den amerikanske borgerkrigen: De mange dødsfallene pga. sykdom, som inspirerte Gatling til å finne opp sitt maskingevær, utgjorde godt to tredjedeler av de i alt 655 000 døde soldatene. Borgerkrigen var den siste store krigen før forskerne oppdaget at sykdommer skyldes bakterier og virus.
1. verdenskrig: Historiens mest dødelige pandemi er spanskesyken (1918-1920), som amerikanske soldater dro med seg fra militærleirene til Europa. Sykdommen tok livet av 20-50 mill. mennesker. Til sammenligning døde ca. 15 mill. mennesker som følge av krigshandlinger under 1. verdenskrig.
Han noterte seg at mange av dem døde av banale sykdommer – ikke av sårene som var forårsaket av fiendens kuler og bajonetter.
På 1860-tallet var smittsomme sykdommer i militærleirer en større dreper enn de faktiske kampene, og Gatling så misfornøyd ut over de lange kolonnene med friske menn som gikk om bord i togvognene for å bli kjørt til den visse død i overfylte og elendige militærleirer.
Synet motiverte ham til å prøve å mekanisere krigføringen. Gatling tenkte at hvis han kunne finne opp en maskin som kjempet på menneskets vegne, så ville nordstatene ikke trenge å sende så mange menn i felten.
I siste instans ville maskinen bety mindre lidelse og dermed gjøre krigen mer human. Med den tanken i bakhodet begynte han å bygge såmaskinen om til en krigsmaskin.
Hæren avviser maskingeværet
I 1862 fikk Gatling sitt første patent på det banebrytende våpenet. Til tross for hvor ødeleggende våpenet var, hadde han vanskelig for å selge det. Nordstatshæren var ikke interessert.
Årsaken lå hos sjefen for våpen- og ammunisjonskorpset, som var en innett motstander av hurtigskytende våpen. Motviljen skyldtes både konservatisme og frykten for at de hurtigskytende våpnene ville overbelaste forsyningslinjene på grunn av deres store ammunisjonsforbruk.
En fremsynt general i nordstatshæren som ikke var redd for nytenkning, var Benjamin F. Butler. Angivelig kjøpte han ti av Gatlings geværer for sine egne penger. De tunge våpnene var best egnet til forsvar, og Butler brukte dem til å forsvare seg mot sørstatenes utfall under nordstatenes beleiring av Petersburg i Virginia i 1864-1865.
De mange løpene sikret at Gatlings gevær ikke ble overopphetet. På den måten kunne geværet skyte lange runder uten å oppleve funksjonsfeil.
Håndsveiv fikk geværet til å skyte
Richard Gatlings våpen ga 1800-tallets hærer en langt større ildkraft enn de tidligere hadde hatt. På den måten kunne små grupper av soldater forsvare seg mot langt større fiendtlige enheter.
Gatling-geværet var banebrytende i en tid hvor soldatenes geværer bare kunne skyte én gang før de måtte lades igjen. Gatling samlet flere geværløp i det samme våpenet.
Når håndsveiven ble dreid, roterte løpene om en mekanisme som sørget for å legge en ny patron i det passerende geværløpet. Når geværløpene roterte, ble en fjær med slagstiften trukket tilbake.
Mekanismen sørget for å utløse slagstiften. Etter skuddet tok en liten gripearm fatt i det tomme patronhylsterets kant og trakk det ut så det var plass til en ny patron.
Så lenge håndsveiven ble dreid rundt, og våpenet fikk tilført patroner, kunne Gatling-geværet som det første våpen noensinne lade seg selv og bli ved med å skyte uten opphold.
Året etter at den amerikanske borgerkrigen sluttet, i 1866, valgte hæren endelig offisielt å anskaffe Gatling-geværer. Første gang våpenet ble brukt i kamp, var under landets ekspansjon mot vest – på bekostning av de innfødte indianerstammene.
Gatlings oppfinnelse kunne således ha reddet general Custer ved Little Bighorn, men en sta Custer nektet å ta et batteri på tre Gatling-geværer med seg på sin ekspedisjon mot siouxindianerne i 1876. I kampen mot den tallmessig overlegne fienden kunne geværene trolig ha reddet livet hans.
Andre amerikanske offiserer brukte imidlertid våpenet flittig i de påfølgende krigene mot indianerne, mot spanjolene på slutten av 1800-tallet og i den filippinsk-amerikanske krigen fra 1899 til 1902.
På det tidspunktet hadde Gatling-geværet allerede spilt en rolle i flere kriger utenfor det amerikanske kontinentet. Og Richard Gatling selv hadde i 1870 solgt rettighetene til å produsere Gatling-geværer til våpenfabrikken Colt.
Gatlings gevær avfyrte mange skudd på kort tid
Skytingen starter
Håndsveiven betjenes av skytteren, og våpenet begynner å skyte mens løpene dreier i en sirkel. De senere modellene kunne avfyre 900 skudd i minuttet.
Magasiner må skiftes
Løpene lades av et magasin som må skiftes ut i takt med at det blir tømt. Tyngdekraften sørger for at patronene blir matet til våpenet.
Løpene lades løpende
Samtidig er løpene en essensiell del av lademekanismen, da hvert løp blir ladet og klargjort til skudd i takt med at det dreier rundt i våpenet.
Russerne og tyrkerne kjøper våpenet
De første til å ta til seg Gatling-geværet etter den amerikanske hæren var russerne i 1867. Første gang to militære stormakter utrustet med Gatling-geværer kom i kamp med hverandre, var i den russisk-tyrkiske krigen fra 1877 til 1878.
Tyrkia hadde anskaffet Gatling-geværer i årene før krigen, men verken russerne eller tyrkerne var synderlig nytenkende i måten de brukte maskingeværene på.
En lettere modifisering gjorde det mulig å montere Gatling-geværet på pukkelen av en kamel.
De tunge geværene ble primært brukt til å bevokte strategisk viktige punkter som broer og trafikknutepunkter om natten. Gatling-geværets hurtige skyting kunne kompensere for de lett bemannede vaktpostene i tilfelle av et overraskelsesangrep.
Av samme årsak kom ikke våpnene i direkte kamp mot hverandre, og Gatlings oppfinnelse spilte kun en begrenset rolle i striden, som russerne trakk seg seirende ut av.
Oppfinnelsen skal sivilisere verden
Storbritannia var den stormakten som gjorde flittigst bruk av Gatling-geværet på slagmarken. Et uttrykk fra siste halvdel av 1800-tallet lød at Storbritannia "siviliserte den usiviliserte verden" ved hjelp av Gatling-geværet da britene brukte våpenet i Afrika, Sør- og Nord-Amerika samt Midtøsten.
Allerede på 1870-tallet brakte britene to Gatling-geværer til krigen mot ashanti-stammen i dagens Ghana. Men det var ikke nødvendig å bruke våpenet i kamp. De britiske soldatene kunne bare demonstrere våpnene til de innfødte, noe som var nok til å overbevise afrikanerne om britisk overlegenhet.
Størstedelen av verdens store militærmakter kjøpte inn Gatling-geværer i andre halvdel av 1800-tallet.
I likhet med russerne og tyrkerne brukte britene først og fremst sine Gatling-geværer i en defensiv rolle.
Strategien passet godt til kolonikrigene deres, der de var vant til å stille opp soldatene sine og avvente fiendens angrep og deretter beseire ham med overlegen ildkraft fra rifler og artilleri.
Alle land fortsatte nemlig å se på Gatling-geværet som en del av artilleriet: De skulle stilles opp og bombardere fienden. Men det var et enormt uutnyttet potensial i de hurtigskytende geværene som verken russerne eller britene hadde øye for.
Dette potensialet så den amerikanske løytnanten John Henry Parker.
Amerikansk offiser får en idé
John Henry Parker var del av en amerikansk styrke som ble sendt til Cuba i 1898 for å tvinge spanjolene vekk fra øya.
I januar var panserkrysseren USS Maine blitt sendt til Havanna, der fartøyet skulle forsvare amerikanske interesser på øya under det cubanske opprøret mot Spania, som hadde vært i gang siden 1895. Tre uker senere eksploderte USS Maine på mystisk vis. Spanjolene ble beskyldt for å ha sabotert skipet, og den 21. april 1898 brøt det ut krig mellom USA og Spania.
“I samme øyeblikk begynte Ryders Gatling å ‘snakke’. Det ytret meget høye og velformulerte ord.” Løytnant John Henry “Gatling Gun” Parker.
Parker var begeistret for det hurtigskytende Gatling-geværet – han mente at det ville være perfekt i et angrep i stedet for å spille en defensiv rolle som hittil.
Han begynte derfor å trene en ny spesialenhet i bruk av Gatling-geværet under fremrykking. På den måten kunne det dekke fotfolket når de skulle angripe en fiendtlig stilling. Disse nye tankene imponerte sjefen for den amerikanske ekspedisjonsstyrken, og Parkers spesialenhet ble sendt til Cuba så han kunne prøve ut sin nye taktikk på slagmarken.
Geværer blir brukt til angrep
Hornet blåste, og signalet om å angripe San Juan-høyden ble gitt. Løytnant Parker kjente hjertet hamre i brystet denne sommerdagen i 1898, og han var usikker på om det var heten eller synet av de spanske forsvarsanleggene på toppen av høyden foran ham som fikk svetten til å renne.
Parker ga ordre om å åpne ild. De tre Gatling-geværene begynte straks å skyte ut prosjektiler mot toppen av bakken. I sine erindringer forteller Parker om øyeblikket da hans folk kom i kamp for første gang:
"I samme øyeblikk begynte Ryder's Gatling å "snakke ". Den ytret meget høye og velformulerte ord som, selv om de ikke ble sagt på det spanske språket, ble forstått av våre venner (fienden, red*) på toppen av høydedraget.”
Gatling-geværet ble primært brukt som et forsvarsvåpen, men det kunne også brukes under angrep.
Ilden var så hurtig at de enkelte skuddene druknet i larmen fra alle de øvrige. Gatling-geværene var av den helt nye modellen fra 1893, som skjøt med røyksvakt krutt og med kaliber .30-patroner. De nye patronene var mindre enn de gamle, tunge og klønete .45-patronene, noe som betydde at Parkers menn kunne bære langt mer ammunisjon – og dermed skyte i lengre perioder.
I ly av Gatling-geværene rykket Parkers menn frem mot bakketoppen. Spanjolene prøvde å beskyte dem, men takket være de tre hurtigskytende geværene brukte fienden mer tid på å holde hodet nede enn på å skyte tilbake – og de amerikanske tapene var langt mindre enn forventet. Parker beskriver scenen:
“Fienden flyktet fra skyttergravene sine fordi fotfolket hadde kuttet seg gjennom piggtråden ved foten av bakken. Spanjolene kunne ikke stikke hodet over kanten på skyttergraven for å skyte på grunn av de dødelige missilene som maskingeværene helte inn over dem, og å bli og avvente fotfolkets angrep ville være den sikre død.”
Fienden flykter fra kuleregnet
- Infanteriregiment, som utgjorde spydspissen i det amerikanske angrepet, måtte stoppe opp og vente på at Gatling-geværene innstilte ilden. I løpet av åtte minutter hadde Parkers tre geværer avfyrt 18 000 skudd.
Da infanteriet nådde toppen av høydedraget, ga de signal til resten av styrken. Parkers enhet skubbet våpnene sine opp bakken, hvor de stakkåndet avventet spanjolenes motangrep. De skulle ikke vente lenge.
“Fienden dere så her, var 600 mann som forsøkte å flykte. De ble truffet av maskingeværskudd som var så effektive at bare 40 av dem nådde tilbake til Santiago. Resten ble drept.” Spansk offiser om sine soldaters møte med et Gatling-gevær på slagmarken.
Et større spansk angrep som talte hundrevis av soldater, forsøkte å skubbe amerikanerne ned fra høydedraget før de rakk å grave seg ned. Gatling-geværene åpnet ild igjen, og da de beste spanske soldatene angrep den delen av de amerikanske stillingene som var lengst unna de dødbringende våpnene, var amerikanerne hardt presset.
Parker måtte skyte ned langs den amerikanske linjen av soldater, selv om risikoen for å treffe egne tropper var stor. Satsingen var en suksess: På en avstand av 600 m nedla geværene to tredjedeler av mennene i det spanske motangrepet.
Ildkraften fra Gatling-geværet var enorm. Våpenet gjorde det mulig for få menn å holde en overlegen styrke i sjakk.
Etter kampene fortalte en av de spanske offiserene om effekten av Gatling-geværene på mennene deres:
“Fienden dere så her, var 600 mann som forsøkte å flykte. De ble truffet av maskingeværskudd som var så effektive at bare 40 av dem nådde tilbake til Santiago. Resten ble drept.”
Gatling-geværene hadde bevist sin verdi i både angrep og forsvar i ett og samme slag.
Parker ble senere kjent som "Gatling Gun" Parker, og på grunn av sin suksess under den spansk-amerikanske krigen ble han satt til å utarbeide taktikken for den amerikanske hærens bruk av maskingeværer. Han ble etter avsluttet karriere utnevnt til brigadegeneral.
Oppfinneren forbedrer sitt våpen
Selv om Richard Gatling hadde solgt rettighetene til sin banebrytende oppfinnelse, fortsatte han som direktør i selskapet som produserte og videreutviklet våpenet. Fra den tidligste utgaven i 1862 til den siste modellen fra 1903 utviklet Gatlings selskap 12 modeller til 11 typer patroner og solgte til minst 10 forskjellige land.
I 1892 fikk Richard Gatling patent på en sykkel han hadde designet selv.
Gatling ville løse tidens utfordringer
Oppfinneren fra North Carolina fant opp mange andre ting i tillegg til sitt berømte maskingevær. Richard Gatling levde i en tid med rivende teknologisk utvikling, og han higet etter å lage maskiner og remedier som lettet folks dagligliv.
1835
En av Gatlings første oppfinnelser var en skipspropell som erstattet skovlhjulene på dampskip. Skipspropellen var et mer effektivt fremdriftsmiddel og gjorde at skipene kunne seile hurtigere.
1844
Den første vestlige såmaskinen ble oppfunnet i 1701, men maskinene ble først vanlige på 1800-tallet. Gatling oppfant en såmaskin hvis mekanisme var en forløper til Gatling-geværet.
1857
En dampdrevet maskin til å avskalle mais ble oppfunnet i 1812, og etter det sto de dampdrevne oppfinnelsene i kø. Gatling utviklet en dampdrevet plog til landbruket som var drevet av vaiere.
1892
Senere konstruerte Gatling enda en maskin, som kunne rense ull. Saueull som skal brukes til klær, må renses for lanolin, og rensemaskiner var derfor etterspurt i klesindustrien.
1899
Gatling fant også opp en forbedret mekanisme til trekk-og-slipp-toaletter. Han var en blant mange oppfinnere som i andre halvdel av 1800-tallet jobbet med å forbedre de sanitære forholdene.
Til slutt ble Gatling-geværet imidlertid utkonkurrert av Maxim-maskingeværet – et rekylladet, enkeltløpet maskingevær som ble oppfunnet og utbredt i 1880-årene – og fra 1891 rettet Richard Gatling i stedet sin oppmerksomhet mot nye oppfinnelser for landbruket.
Andre oppfinnere overtok hans rolle i utviklingen av våpen, men Gatling-geværets karakteristiske navn og utseende var allerede udødeliggjort.
Teknologien kom kampfly til gode
Gatling-geværets historie slutter imidlertid ikke i 1903. Kort før Maxim-geværet ble oppfunnet, hadde Gatling jobbet med å utvikle en versjon av våpenet som ble drevet av en elektrisk motor i stedet for en håndsveiv.
Våpenet kunne avfyre så mange som 3000 skudd per minutt, ca. tre ganger så mange som det nye Maxim-geværet, men det var slett ikke behov for ildkraft i den størrelsesorden. Tvert imot ville det være upraktisk å bruke så mye ammunisjon.
Oppfinneren Hiram Maxim konstruerte i 1884 et maskingevær som etter hvert skulle erstatte Richard Gatlings våpen.
Men mange tiår senere, da jetflyet gjorde luftdueller til en ekstremt hurtig affære, kom det elektriske Gatling-geværet til sin rett. Flyenes høye fart gjør det nødvendig å sende av gårde så mange skudd mot målet som mulig fordi fienden bare befinner seg i siktekornet i brøkdelen av et sekund.
Dagens Miniguns og Vulcan-kanoner, som særlig brukes i fly og helikoptre, er faktisk et gammeldags Gatling-gevær med en elektrisk motor.
Krigen ble blodigere
Selv om Richard Gatlings oppfinnelse altså ble ekstremt populær, feilet oppfinneren i sin opprinnelige visjon: å gjøre krigen mer human.
I realiteten gjorde Gatling-geværet krigen blodigere – spesielt når det var snakk om krig mellom to utviklede stater som begge hadde tilgang til det slagkraftige våpenet. Her bidro maskingeværet bare til å gjøre blodbadet verre.
Maxim-geværet var den type maskingevær som ble brukt av alle parter under 1. verdenskrig.
Nytt maskingevær tok over
Gatling-geværet fikk en relativt kort levetid før det ble forbigått av et mer effektivt maskingevær. På slutten av 1800-tallet utviklet oppfinneren Hiram Maxim det første maskingeværet av den typen som fremdeles er i bruk i dag.
Han hadde angivelig avfyrt en rifle som barn, og rekyleffekten fra våpenet hadde fått ham til å ramle over ende. Som voksen fant han ut hvordan man kunne bruke rekyleffekten til å lade et gevær på nytt uten at skytteren trengte å gjøre noe.
Ikke bare var det lettere å skyte med Maxims gevær, våpenet var også mer driftssikkert fordi det bare trengte ett enkelt løp i motsetning til Gatling-geværet, som hadde fra seks til ti slike.
Systemet med bare ett løp reduserte også vekten. Maxim-geværet var derfor langt mer anvendelig som et mobilt, offensivt våpen fordi geværet lettere kunne fraktes med rundt.
Med det nye maskingeværet begynte de fleste land å fase ut Gatling-geværet. I 1911, tre år før 1. verdenskrig brøt ut, pensjonerte den amerikanske hæren som den siste Gatling-geværet etter 45 års tjeneste.
Maskingeværets dødelighet ble ettertrykkelig demonstrert under 1. verdenskrig. Gjennom fire år med stillingskrig beordret generalene gang på gang hundretusener av soldater til å forlate skyttergravene og storme fremover mot fiendens linjer. Og hver gang ble de hjelpeløse mennene meid ned av fiendens maskingeværer.
Richard Gatling selv døde i 1903, så han fikk aldri oppleve maskingeværets fulle, dødelige potensial, men resultatet ville trolig ha forferdet ham. På én og samme tid var maskingeværet Gatlings største suksess – og hans mest eklatante fiasko.