Fra huset sitt i utkanten av den palestinske flyktningleiren Shatila ser den libanesiske kvinnen Hind D. et illevarslende lysskjær utenfor vinduene.
Klokken er halv sju om kvelden torsdag 16. september 1982. Mørket er i ferd med å senke seg over Libanons hovedstad Beirut. Men vest i byen, der Hind og de åtte barna hennes bor, er natten blitt til dag.
Hind ser med uro hvordan israelske lysgranater langsomt daler ned mot bakken i små fallskjermer og bader alt i et giftiggult lys.
Hele dagen har israelske fly bombet leiren, og lysgranatene tyder på at de nå forbereder seg på å sende soldater inn i leiren. Hind plukker med seg en feiekost og tar med seg barna ut. Hvis israelerne kommer, håper hun at synet av en kvinne med feiekost og barn vil overbevise dem om at huset hennes ikke utgjør noen fare.
Like etter ser hun 50-60 bevæpnede menn i støvgrønne kampuniformer komme gående. Hun hører at de ikke er israelere. De snakker libanesisk arabisk, og kaller hverandre kristne navn som «Georges» og «Elias».
Bak soldatene følger store bulldosere som jevner husene i de smale gatene med jorden og sender støvskyer opp mot den gule himmelen. Hind har overlevd sju års borgerkrig, men synet av de bevæpnede mennene og bulldoserne skremmer henne mer enn noe har gjort før.
«Kom her!» roper en av soldatene plutselig, og forsøker å gripe fatt i et av barna.
Hind skriker til barna at de skal flykte bak huset, og løper selv etter. Brått kjenner hun en skarp smerte i det ene beinet. Hun er truffet av en geværkule, og det renner blod nedover beinet.
Til tross for smerten klarer Hind å flykte sammen med barna inn i huset fra baksiden. Soldatene er stadig utenfor, så hun tør ikke lage den minste lyd. Hver gang datteren hoster, dekker Hind munnen hennes. Inne fra det mørke huset hører hun skuddsalver i det fjerne, og mennesker som skriker i frykt og smerte.
Dette er ikke bare historien om hva som skjedde i Sabra og Shatila, men også hva som lå bak. Vi advarer mot ubehagelig lesning.
«Ikke reis deg, mor. De lyver»
Shatila torsdag kl. 19.00.
Israelernes bombing har tvunget mange av beboerne i tilfluktsrom rundt i leiren.
Den palestinske gutten Munir Mohammad har gått i dekning i Abu Yassers tilfluktsrom i Shatila. Sammen med tolvåringen Munir er hans mor, to søstre og to brødre. Plutselig blir døren til rommet revet opp.
Bevæpnede menn brøyter seg vei inn i det tettpakkede lokalet. De roper at alle skal komme ut. Kvinner og barn blir ført vekk, mens mennene blir stilt opp langs en mur. Det høres skudd, og Munir ser mennene falle livløse om på gaten.
Militssoldatene beordrer de skrekkslagne kvinnene og barna til å gå mot Akka-sykehuset like i nærheten. Klokken er omtrent 19. Plutselig ser Munir sin 15-årige bror, Mufid, pile gjennom menneskemengden på vill flukt.
Luften blir tett av rop og skudd. Munir ser at broren blir truffet i låret, før han forsvinner inn i virvaret av trange smug. De bevæpnede mennene gir opp jakten, og fortsetter å drive de andre fangene gjennom gatene.
Partene i massakren
Kristne ville bli kvitt PLO
Lebanese Forces (LF):
Paraplyorganisasjon for Libanons høyreorienterte kristne militser, som kjempet for de kristnes makt i Libanon. Et av LFs hovedmål var å kaste den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, ut av landet.
Israel ville knuse PLO
Israel:
Ønsket å sette en stopper for den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, som jevnlig angrep Israel fra Sør-Libanon. Derfor allierte Israel seg med Libanons kristne falangistmilits, og invaderte selv landet i 1982.
Libanon ble PLOs base
PLO:
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble i 1970 fordrevet fra Jordan. Den etablerte seg i stedet i Libanon, beskrevet av et PLO-medlem som «en hage uten gjerde». Libanon var for svakt til å stå imot, og PLO kunne uhindret bruke landet som base for angrep mot Israel.
Israels leiesoldater
Den sørlibanesiske hæren (SLA):
Ifølge vitner fra massakren i Shatila deltok også medlemmer av den libanesiske militsen SLA. De var betalt og utrustet av israelerne for å kjempe mot palestinerne i Sør-Libanon.
Ved en bensinstasjon blir Munir og de andre beordret til å stanse, og mange av soldatene forsvinner. En time senere kommer de tilbake. Uten varsel begynner de å skyte på fangene.
Kvinner og barn faller skrikende hulter til bulter oppå hverandre. Da alle fangene ligger i hauger på bakken, roper en soldat: «Hvis noen av dere er såret, vil vi ta dere med til sykehuset. Reis dere opp, så skal dere få se».
Både Munir, moren og søsknene er såret. Moren forsøker å reise seg, men instinktivt holder Munir henne nede.
«Ikke reis deg, mor. De lyver», hvisker han.
Andre reiser seg opp og blir straks møtt av en skuddsalve. Med kraftige lommelykter kretser soldatene rundt haugene av kropper. De som stønner eller beveger seg, blir drept.
Munir ligger helt stille. Han håper at soldatene skal tro han er død. Selv da de skyter på de nærmeste, rører han seg ikke.
Like etter beveger soldatene seg vekk. Ved siden av Munir ligger moren og søsknene hans i hver sin blodpøl. De behøver ikke lenger spille døde.
Øyenvitne til massedrap
Shatila-leiren, torsdag kveld.
Militssoldatene har delt seg, og angriper Shatila-leiren fra flere kanter samtidig.
Hind D. har tatt mot til seg og krøpet opp på takterrassen på huset sitt for å holde øye med militssoldatene. Fra taket ser hun hvordan hele grupper av mennesker blir skutt uten nåde. Menn, kvinner, barn og gamle.
Hind gjenkjenner den karakteristiske lyden av AK-47-geværene som angriperne bruker til å skyte ofrene sine på kloss hold. Andre militssoldater bruker øks.
I skjæret fra lysgranatene på himmelen ser hun hvordan blodet spruter når morderne hogger løs. Ofrenes dødsskrik blander seg med angstskrik fra alle jentene og kvinnene soldatene voldtar før de henretter dem.
I juni 1982 invaderte israelerne Libanon, beleiret de palestinske militsene i Vest-Beirut og bombet stillingene deres.
Når drapene er over, kommer bulldoserne og skuffer likene opp. Noen kropper blir spiddet på metalltennene på de gigantiske grabbene, og dingler livløse i luften.
De døde blir tømt ut på bakken, før bulldoserne dekker dem til med sand og jord blandet med murrester fra de ødelagte husene. Til slutt kjører de buldrende maskinene frem og tilbake over haugene på grove larveføtter. Slik fortsetter de hele natten.
Munir unnslipper døden igjen
Shatila, fredag ved daggry.
I løpet av natten har militsene jobbet seg langt innover i leiren. Mange av dem har drukket.
12-åringen Munir skjelver i morgenkulden. Hele natten har han ligget musestille ved siden av de døde. Blant dem er moren hans, to søstre og én bror. I timevis har Munir lyttet til militssoldatene, mens de har voldtatt og slaktet folk for fote.
Da en soldat kommer over til haugen av lik for å tildekke de døde med et teppe, klarer ikke Munir å la være å skjelve. Soldaten skyter ham straks i hodet. Men akkurat da har den palestinske gutten tilfeldighetene på sin side.
Han har gjemt ansiktet i hendene, og kulen treffer ham i pekefingeren. Overbevist om at gutten er død slenger drapsmannen teppet over ham.
Attentatet på president Bashir Gemayel var et hardt slag for falangistene, som lot sorgen og raseriet gå utover sivile palestinere.
Attentat utløste massemord
14. september ble falangistlederen Bashir Gemayel drept i et bombeattentat i partiets hoved-kvarter i Beirut. Falangistenes militssoldater var derfor fulle av hevntørst da de angrep Shatila.
Massakrene i den palestinske flyktningleiren Shatila begynte bare to dager etter bombeattentatet på Libanons nyvalgte president Bashir Gemayel fra det sterkt høyreorienterte, kristne falangistpartiet.
Den 34 år gamle politikeren var dessuten leder av den kristne militsen Lebanese Forces.
Under borgerkrigen hadde falangist-ene kjempet mot muslimske militser som ønsket å reformere Libanons politiske system og gi landets muslimer mer makt.
De muslimske militsgruppene ble støttet av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, som holdt til i Libanon. PLO ble derfor en av Lebanese Forces' hovedfiender.
De kristne ble til gjengjeld støttet av Israel, som hadde invadert Libanon i juni 1982. Da Gemayel ble drept, trodde mange at palestinerne sto bak.
Dagen etter rykket israelske styrker inn i det overveiende muslimske Vest-Beirut, der den palestinske flyktningleiren Shatila lå. Leiren ble omringet, før israelerne lot Lebanese Forces rykke inn.
Etter massakren viste det seg at attentatet på Gemayel ble utført av en kristen libaneser.
Men Munir lever. Han blir liggende lenge i likhaugen, helt til gaten blir stille. Da reiser han seg forsiktig og sniker seg inn i et forlatt hus.
Her begynner han å ta av seg de blodige klærne. I samme øyeblikk stormer en gruppe soldater inn i huset: «Hvem er du? Snakk! Er du libaneser eller palestiner?»
«Jeg er libaneser», lyver Munir skjelvende.
«Hvis du hadde vært palestiner hadde vi drept deg», snerrer en soldat, før de alle forlater huset.
Munir kan knapt tro at han har vært så heldig. Han finner en ren skjorte og tar den på seg. Utenfor vinduet ser det rolig ut. Han tar sjansen og går ut. Med raske skritt går han gjennom den livløse leiren.
Plutselig gjaller et rop bak ham: «Bli hvor du er!»
Munir snur seg ikke, men går videre så fort han kan. Et skudd braker gjennom gaten, og en kule streifer kinnet hans. Munir lar seg ikke merke med det, men legger på sprang.
Militsen jager «terrorister»
Akka sykehus, fredag klokken 11.00.
I løpet av torsdag natt har flyktninger fra Shatila søkt til Akka-sykehuset like ved leiren. Da militsen kommer frem til sykehuset, må de flykte igjen.
Den norske sykepleieren Ann Sunde stirrer på de ropende mennene som har truet seg inn på Akka-sykehuset. De er kledd i grønne uniformer uten distinksjoner, og alle sammen bærer våpen. 33-åringen arbeider frivillig på sykehuset.
Hun spør på dårlig arabisk hvem mennene er. «Falangister», svarer de på engelsk.
Sykepleieren kjenner godt til falangistene, og kampmilitsen deres som går under navnet «Le-banese Forces». Lederen deres var den nyvalgte presidenten, Bashir Gemayel, som få dager før ble drept i et bombeattentat.
«Hva leter dere etter?» spør Ann Sunde.
Mennene svarer anspent at de leter etter «terrorister og bevæpnede menn».
20 000 flyktninger ble fritt vilt
I 1982 hadde Libanon tolv palestinske flyktningleirer med flere hundre tusen flyktninger. I og rundt Beirut lå fire leirer. Shatila var den minste av dem, med omtrent 20 000 flyktninger. I løpet av torsdag 16. september bombet israelerne leiren, før den kristne falangist-militsen samme kveld rykket inn i leiren og startet en 43 timer lang massakre som etter hvert også omfattet Sabra.
Shatila
Torsdag 16. september angriper de libanesiske militsene selve Shatila-leiren, der mange sivile blir systematisk henrettet.
Sabra
Om morgenen lørdag 18. september angriper falangistene også det fattige nabolaget Sabra like ved Shatila. Der bor palestinere, syrere, egyptere og fattige libanesere.
Sports City
Militssoldatene driver de overlevende til Sports City, der Beiruts stadion ligger. Her blir fangene forhørt.
Mens de snakker gjennomsøker andre militsfolk rommene. Det fem etasjers sykehuset har 60 sengeplasser. Ryktene om en massakre i Shatila-leiren har imidlertid fått personalet til å overføre pasientene til andre sykehus.
De eneste som er igjen er en gruppe funksjonshemmede barn og åtte andre pasienter. En av dem er en 15-årig palestinsk gutt som ble lagt inn torsdag kveld med et skuddsår i låret etter å ha flyktet fra militsen. Det er Mufid – Munirs storebror.
Falangistene spør pasientene om nasjonaliteten deres. Hver gang de får svaret «libaneser», går de videre. Da de spør Mufid, svarer han rolig:
«Jeg er palestiner».
Skrekkslagne ser de andre pasientene at falangistene brutalt drar den sårede gutten ut av sengen og sleper ham ut. Der henretter de ham.
De siste husene blir ryddet
Shatila, fredag ettermiddag.
Militsen samler Shatilas siste beboere, som enten blir ført vekk eller henrettet på stedet.
13-åringen Maher Srour blir ført ut av hjemmet sitt i utkanten av Shatila sammen med foreldrene og åtte søsken. Rundt dem står bevæpnede menn. De beordrer familien til å stå på rekke. Plutselig ombestemmer soldatene seg og beordrer alle inn i huset igjen.
Idet de kommer inn, smetter Maher og en av de yngre brødrene hans inn på badet uten at soldatene får det med seg. Maher holder baderomsdøren på gløtt, og ser at en av de andre småbrødrene har gjemt seg bak en madrass som står opp langs veggen.
Et øyeblikk senere runger skuddsalvene gjennom huset, da militssoldatene uten varsel fyrer av maskingeværene sine. Bak madrassen blir Mahers lillebror truffet av skudd etter skudd, og kroppen hans rykker som i krampe.
Salven treffer også foreldrene og de andre søsknene til Maher. Alle segner om på gulvet. Soldatene slutter å skyte. Huset blir helt stille.
Fra skjulestedet sitt ser Maher sin 18 måneder gamle lillesøster krabbe over gulvet mot foreldrene. Hun kryper over de andre søsknenes kropper bort til moren, og drar i henne som for å vekke henne.
I løpet av torsdagen ble Shatila bombet av israelske styrker. Deretter ødela militsen enda flere av bygningene i leiren.
Fra skjulestedet sitt kan ikke Maher se soldatene, men han vet at de fortsatt er i rommet. Gjennom sprekken i døren vinker han desperat til lillesøsteren.
Langsomt kravler jenta mot ham. Idet hun er ute av morens arm, lyder et skudd. Mahers lillesøster faller om. Kroppen hviler mot morens hånd. Men søsterens hode er borte.
Da soldatene er forsvunnet, åler Maher seg som i transe over til søsteren og tar den vesle, døde kroppen i armene sine.
Militsen angriper Sabra
Gaza sykehus, Sabra, lørdag kl. 07.00.
I andre deler av Beirut er de fleste uvitende om massakren. Lørdag angriper militsen Shatilas nabokvarter Sabra, der det bor så mange palestinere at det omtales som nok en flyktningleir.
Den amerikanske sykepleieren Ellen Siegel på Gaza-sykehuset skrur på radioen for å høre nyhetene. Radioen er full av historier om at fyrstinne Grace er død og at Monaco er i sorg.
Men Siegel har forstått at noe er på ferde i Shatila. Siden torsdag er Gaza-sykehuset blitt oversvømt av skrekkslagne flyktninger.
Det kom så mange mennesker at flere av dem har måttet overnatte utenfor. Nå er de fleste borte. Ryktene har fått dem til å flykte enda lenger bort fra Shatila.
Rundt klokken 07.00 stormer bevæpnede menn sykehuset. Soldatene er utstyrt med hjelmer, maskingevær og radiosendere. De er kledd i nye og rene, lysegrønne uniformer med merker der det står «Lebanese Forces».
Soldatene sier at sykehuspersonalet rutinemessig skal avhøres. Hva de skal avhøres om, vet de ikke.
Ellen Siegel og kollegene hennes blir ført fra sykehuset og videre inn gjennom Shatilas hovedgate. Underveis passerer de nedbrente og ødelagte hus. Enorme bulldosere arbeider fortsatt med å rive enda flere bygninger.
I ruinene kan Siegel se gardiner og familiebilder. Hun ser også noe hun tror er menneskekropper.
På begge sider av gaten sitter hundrevis av palestinere. Enkelte viser V-tegnet med fingrene da de ser legene og sykepleierne. Men Siegel kan se frykten i ansiktene deres.
Stadig flere militssoldater slutter seg til kolonnen. Blant dem er en kvinnelig soldat. Hun er vakker, med langt, bølgende, svart hår og kalde, blå øyne.
Hun går bort til fangene og skjeller ut Siegel og de andre på engelsk: «Skitne svin! Dere er ikke kristne. Kristne ville ikke behandle terrorister som dreper andre kristne!»
Fangene fra Gaza sykehus blir nå ført vekk fra hovedveien og inn i noen av de mindre gatene. Her blir de stilt opp langs en mur. Den er full av skuddhull og rødbrune flekker.
Siegel ser på kollegaen som står ved siden av henne: «Tror du vi skal dø nå?» hvisker hun.
«Ja, det tror jeg», svarer kollegaen kort.
I flere minutter står fangene foran veggen. Ingenting skjer. Én etter én forlater soldatene stedet. Med avsikrede våpen går de tilbake mot Shatila-leiren. Tilbake til de palestinske fangene som står langs hovedveien.
Den lange marsjen mot døden
Sabra, tidlig lørdag formiddag.
Militsen innleder sluttangrepet på Sabra, og driver de palestinske fangene mot stadionanlegget Sports City, vest for Sabra og Shatila.
Mahmoud Rukn hører det hamre på døren. Utenfor står en gruppe bevæpnede menn. De spør rasende hvorfor han ikke er ute på gaten slik som alle de andre. Den 50 år gamle palestineren griper bønnekransen og en pakke sigaretter og går ut.
Med langt skjegg, hvit kjortel og kalott minner han om en profet. Men den egentlige profesjonen hans er maler, og han har arbeidet i både kirker og moskeer i Sabra.
Mahmoud har aldri kjempet i de palestinske militsgruppene, så han regner med at han ikke har noe å frykte. Han ser nedover gaten. Store flokker av mennesker blir drevet frem som sauer. På hver side av dem går bevæpnede falangister.
I august 1982 forlot Yassir Arafat og 15 000 av hans militssoldater Libanon.
Flyktningene var forsvarsløse
Kort tid før angrepet på Shatila og Sabra var de palestinske militsene i Beirut tvunget ut av Libanon. En av konsekvensene var at de palestinske flyktningleirene i byen var helt uten forsvar.
To uker før massakren i Shatila og Sabra ble PLO og andre militante palestinske grupper i Beirut tvunget til å forlate Libanon.
Den israelske hæren hadde beleiret Beirut i flere måneder, og til slutt måtte PLOs leder Yassir Arafat erkjenne nederlaget. USA, Italia og Frankrike sendte soldater til Beirut. Avtalen var at de skulle overvåke PLOs evakuering fra Libanon.
- september 1982 forlot de siste palestinske militssoldatene Beirut, og byens mange tusen palestinske flyktninger ble dermed stående igjen forsvarsløse.
Ifølge Yassir Arafats avtale med de internasjonale styrkene skulle disse sørge for sikkerheten i flyktningleirene. Men allerede 11. september begynte stormaktene å trekke styrkene sine ut av Libanon.
Imens anklaget israelerne PLO for å ha beholdt 2000 militssoldater blant annet i Shatila. Derfor var leiren deres førsteprioritet da de inntok Vest-Beirut 14. september. Alt tyder imidlertid på at PLO, som avtalt, hadde trukket alle soldater ut to uker tidligere.
Mahmoud slutter seg til kolonnen langs hovedgaten i Sabra. Det virker som om fangene er på vei til Beiruts sønderbombede stadion Sports City, vest for Sabra. I en sidegate passerer de to døde mennesker.
Mahmoud ser at det er et eldre par. Mannen er skutt, og kvinnen er drept med øks. De hvite knoklene i ryggraden kan tydelig ses der hvor øksen har truffet.
Mens Mahmoud går langs veien, får han øye på en gruppe leger og sykepleiere fra Gaza sykehus. Blant dem går en mannlig sykepleier ved navn Khalil, iført legefrakk.
Mahmoud kjenner ham og tenker at han må ha tatt på seg kittelen i håp om at den vil beskytte ham. En bredskuldret militssoldat kommer opp på siden av Khalil: «Kom her! Hva er du?» spør han mistroisk.
«Jeg er lege», svarer Khalil.
Soldaten spør om han har sett alle barna som er blitt drept i løpet av natten.
«Gå bort og se på dem», beordrer han.
Khalil går langsomt mot en ruinhaug med flere lik. Da han er kommet helt bort, løfter han hendene slik muslimer gjør under bønn. I det samme river ni skudd kroppen hans i stykker.
Døde mennesker overalt
Shatila, senere lørdag formiddag.
13-årige Maher og lillebroren flykter fra hjemmet sitt, der de har gjemt seg på badet. Under-veis blir de tatt til fange av militsen.
Maher går gjennom Shatilas gater sammen med en kolonne av andre fanger som militssoldatene har samlet. Fangene går forbi Abu Jamals verksted.
Det var en gang en stor bygning med høyt tak. Nå har bulldoserne forvandlet den til en ruinhaug. Under murrestene stikker det frem døde kropper. De er for mange til at Maher klarer å telle dem.
Han ser hvordan soldatene hele tiden kommer slepende med flere lik og stabler dem oppå hverandre. «Bygg høyere!» roper en offiser.
Maher ser en død kvinne ligge på taket av et sammenrast hus. Hun er iført et skjørt og en blå bluse. Blusen er revet opp. Et barn ved siden av henne klynker og forsøker å finne morens bryst.
En av militssoldatene roper til de andre: «Se den kjøteren! Han lever fremdeles!»
En annen svarer: «La ham være. Morens bryster er snart tomme. Eller skyt henne!»
«Skyt henne? Hun er jo allerede død!»
Maher ser at kvinnen har vært død i flere timer. Blodet er svart, og hun er dekket av fluer.
Mahmoud forbereder seg på å dø
Ved Sports City, lørdag klokken 11.00.
Militsen driver fangene mot Sports City for å forhøre dem. Ved idrettsanlegget blir mange henrettet og dumpet i massegraver. Andre blir kommandert opp på lastebiler og kjørt vekk.
Mahmoud Rukn og de andre fangene får beskjed om å sette seg ned. I det fjerne hører de brølet fra bulldosere. Mahmoud frykter at de forbereder massegraver. Mens de venter blir fangene ydmyket av vokterne.
«Rop: ‘Lenge leve Libanons Falangistparti!’» beordrer en militssoldat, mens en annen sier: «Klapp i hendene, hunder!»
Mahmoud ser en bulldoser komme mot dem. Skjæret er bredere enn gaten. Han forstår at gravene er ferdige. De utmattede fangene fortsetter marsjen. Solen steker over de støvete gatene.
I januar 2002 ble Elie Hobeika drept i en enorm eksplosjon i Beirut.
Håp om rettssak slukket
I 2001 gikk pårørende til ofre fra Sabra og Shatila til sak mot den tidligere israelske forsvarsministeren Ariel Sharon ved en belgisk domstol. Håpet deres var å få Sharon dømt som krigsforbryter.
Dette håpet ble styrket da falangisten Elie Hobeika lovet å vitne mot Ariel Sharon. Hobeika ledet militsstyrkene som angrep de palestinske flyktningene i Sabra og Shatila. Mange mente derfor at han kunne kaste lys over i hvor stor grad Ariel Sharon var involvert.
Like før rettssaken skulle begynne ble Hobeika drept i et bombeattentat. Etter en lovendring ble saken mot Sharon senere avvist av belgisk høyesterett.
Beina til Mahmoud føles som om de brenner. Men slag og spark fra militssoldatene driver fangene frem. Omsider kommer de til en åpen plass. Mahmoud kan se at bulldoserne har gravd tre store graver.
«Kom her!» roper en av soldatene til Mahmoud, og spør hva han arbeider med.
Mahmoud svarer at han tjener i Guds hus.
Soldaten vifter foraktelig med hånden og skubber Mahmoud ned i en av gravene. Her ligger allerede omtrent 20 mennesker, og bunnen er fuktig av blod. Stanken får Mahmoud til å brekke seg.
Israelske styrker lå i en ring rundt Shatila og fulgte med på drapene på avstand. Likevel grep ingen inn.
Han forsøker å stikke hodet opp, men soldaten tråkker ham ned igjen med tunge militærstøvler:
«Hvis du løfter hodet så mye som en centimeter, gjennomhuller jeg deg!»
Plutselig hører Mahmoud en høy stemme:
«Robert, jeg bønnfaller deg! Denne mannen oppdro meg da jeg var liten. Jeg skal aldri glemme det hvis du gjør meg denne tjenesten!»
Et velkjent ansikt kommer til syne over kanten av massegraven. Det er Elias. En gang var Mahmoud og Elias’ far venner. Det var før borgerkrigen, den gangen kristne og muslimer var naboer og venner. Mahmoud blir dratt opp. Elias ber ham skynde seg, før noen ser dem.
Bak seg hører Mahmoud skuddsalver. Elias holder Mahmoud i hånden: «Ikke se deg tilbake», sier Elias: «Bare fortsett». Mahmoud ser seg likevel tilbake en siste gang. Rekken av fanger er endeløs.
Han venter hvert øyeblikk å bli ropt tilbake. Ingenting skjer. Med langsomme skritt går han videre mot friheten, mens livet skinner ham i ansiktet.
Etter blodbadet
Lørdag eftermiddag ebber myrderierne ud. Gerningsmændene sniger sig væk i mørket på samme vis, som de kom.
En libanesisk regeringsrapport frikendte efterfølgende Lebanese Forces med henvisning til, at ingen af militsens ledere havde beordret massakren. Ingen blev derfor nogensinde stillet til regnskab for mordene.
Lørdag ettermiddag ebber drapsbølgen ut. Gjerningsmennene sniker seg vekk i mørket på samme måte som de kom.
En libanesisk regjeringsrapport frikjente senere Lebanese Forces med henvisning til at ingen av militsens ledere hadde beordret massakren. Derfor ble ingen noen gang stilt til ansvar for drapene.
Palestinerne mente at Ariel Sharon hadde hovedansvaret for massakren.
Forsvarsministeren måtte gå av
Israels forsvarsminister Ariel Sharon fikk skarp kritikk etter blodbadet i Shatila og Sabra. Men verken forsvarsministeren eller noen andre ble stilt til ansvar for drapene.
Israel ble møtt med massiv kritikk etter massakren. De israelske soldatene hadde omringet Sabra og Shatila, men ikke gjort noe for å forhindre volden. Tvert imot lot de falangistene slippe inn i området, og sendte opp lysgranater for å lyse opp Shatila.
Også i Israel reagerte folk med sjokk og sorg. I hovedstaden Tel-Aviv protesterte over 300 000 mennesker mot massakren.
For å imøtekomme kritikken nedsatte Israel den såkalte Kahan-kommisjonen. Den slo fast at den israelske forsvarsministeren, Ariel Sharon, indirekte hadde ansvaret for massakren, fordi han burde ha forutsett at militsen kom til å gå amok.
Som konsekvens måtte Ariel Sharon gå av. Kommisjonen anslo dessuten at militsstyrkene drepte omtrent 800. Andre anslo tallet til rundt 3500.
Høyreorienterte israelere mente at det var urettferdig at Israel skulle be om unnskyldning for en massakre begått av kristne. Til det svarte den israelske forfatteren Amos Oz:
«Hvis du inviterer Yorkshire-morderen til å sove noen netter på et barnehjem for småjenter, kan du ikke etterpå bare se utover likene og si at du gjorde en avtale med morderen om at han bare skulle vaske håret på dem».
Hind og barna hennes holdt seg skjult i huset sitt under hele massakren. To dager senere fant hun mannen sin i en massegrav like ved.
13-åringen Maher Srour overlevde dødsmarsjen til Sports City. Det samme gjorde moren og tre av søsknene hans.
12-åringen Munir Mohammad var eneste overlevende fra sin familie. Etter massakren ble han spurt om han ville ha hevn.
Rolig svarte han: «Nei. Jeg vil aldri hevne meg ved å drepe barn slik de gjorde mot oss. Hva galt hadde barna gjort?»