french musketeers

Musketerene var Solkongens elitesoldater

Kampivrige, lojale og modige på grensen til det dumdristige – musketerene var Frankrikes viktigste militære enhet på 1600-tallets europeiske slagmarker.

Kampivrige, lojale og modige på grensen til det dumdristige – musketerene var Frankrikes viktigste militære enhet på 1600-tallets europeiske slagmarker.

Scanpix & Shutterstock

Den unge gascognerens hjerte banket så det holdt på å sprenge brystet hans, men gudskjelov ikke av frykt, det var det intet snev av, nei av kampiver; han sloss som en rasende tiger, virvlet ti ganger rundt sin motstander og skiftet tjue ganger stilling og parade”.

Siden Alexandre Dumas i 1844 presenterte boken «De tre musketerer», har den franske forfatterens beskrivelse av de dramatiske eventyrene til den djerve d´Artagnan og våpenbrødrene hans formet bildet av det franske musketerkorpset.

For virkelighetens musketerer var hverdagen mindre glamorøs.

De fleste kom fra enkle kår og måtte kjempe seg til respekt, mens de fungerte som spydspiss i de mange felttogene som i løpet av 1600- og 1700-tallet gjorde Frankrike til Europas dominerende stormakt.

dumas musketeers magazine

“De tre musketerer” ble enormt populær på 1800-tallet og utkom også i fargerike utgaver for barn.

© POLFOTO/CORBIS & SCANPIX/GRANGER

Opprør skapte musketerene

Korpset oppsto i år 1622 under kong Ludvig 13. Mindre enn et århundre tidligere hadde Martin Luthers reformasjon splittet Europa i katolske og protestantiske land, som nå kjempet om handel, makt og status.

Også i de enkelte landene konkurrerte religionene om befolkningens og makthavernes gunst. Den forblåste sørfranske byen La Rochelle var høyborg for de innflytelsesrike, protestantiske hugenottene og hadde sin egen regjering og marine. Opprøret mot den prokatolske Ludvig 13. ulmet i de trange smugene.

For å knekke protestantene beleiret kongen byen i 1621, og benyttet anledningen til å omorganisere styrkene sine.

Kongens blikk falt på et kompani under det lette kavaleriet, hvis medlemmer var bevæpnet med hakebøsser og kjent for å være modige i tillegg til å være gode skyttere. Ludvig 13. utstyrte korpset med mer effektive musketter og gjorde dem til et av sine personlige vaktkorps under navnet «kongens musketerer».

© DK IMAGES

Musketten var tung og uhåndterlig

De franske musketerene fikk navn etter musketten som kong Ludvig 13 utstyrte korpset med i 1622.

Det lange geværet var en teknisk nyskapning og kunne i motsetning til forløperen, hakebøssen, fyre av en stor kule som trengte gjennom panser og plate.

Til gjengjeld var våpenet tungt og klossete. En muskett veide 7-9 kilo, og var så vanskelig å håndtere at den måtte plasseres på et gaffelformet stativ under avfyringen.

En erfaren musketer kunne lade og avfyre våpenet på 30-60 sekunder.

© DK IMAGES

Kården var musketerens adelsmerke

Til tross for musketerkorpsets navn var ikke dets viktigste våpen musketten, men kården.

De hadde den alltid for hånden, og musketerene ble berømt for sin evne til å håndtere det elegante våpenet.

I motsetning til sverd kunne kården svinges med én hånd, og teknikken var å støte spissen inn i motstanderens kropp. Kården var lang nok til å bli brukt fra hesteryggen, og kunne dermed benyttes som en lanse.

Festet var ofte omviklet med fiskeskinn – som regel fra hai eller rokke – for å gjøre det godt å holde i.

musketeer shirt
© GETTY IMAGES

Uniformen kom etter 50 år

Først i 1673 – mer enn 50 år etter at musketerkorpset ble opprettet – fikk kongens elitestyrke en skikkelig uniform.

Før hadde de vært kledd i en halvlang kjortel med hvite kors på bryst, rygg og ermer. I tillegg til kjortelen var musketerens påkledning valgfri.

Etter 1673 fikk musketerene jakke med kant og knapper av gull, røde knebukser og strømper, og en gullkantet hatt med hvit fjærbusk.

Ti år senere ble jakken avløst av en kortere, blå kjortel med det karakteristiske «musketerkorset», med armer som ender i franske liljer.

Da det fem år senere brøt ut et opprør i La Rochelle, satte kongen straks inn musketerene.

Selv om kongens vakter aldri egentlig kom i kamp, kunne verken Ludvig 13. eller hans mektige førsteminister, kardinal Richelieu, unngå å legge merke til hvordan musketerene nærmest bønnfalt om å få kjempe.

De ville, mente Richelieu, være ideelle som fortropper i de kommende felttogene, som skulle sikre Frankrike en fremskutt posisjon blant Europas nasjoner.

Ludvig 13. var begeistret for de nye styrkene sine. Nidkjært sørget han for at de evige hoffintrigene ikke gikk utover musketerene, og i 1634 gjorde han seg selv til kaptein for dem.

Fra da av fulgte korpset kongen på alle reiser til utlandet og mellom de forskjellige slottene. Som fortropp var korpset ansvarlig for sikkerheten uansett hvor majesteten skulle, og de fungerte dessuten som staffasje og underholdning under parader.

Musketerenes spesielle posisjon hos kongen bidro til en strøm av nye rekrutter. Som regel var aspirantene bare 16-17 år gamle, og måtte gjennom hard trening i kamp både til fots og på hest.

Musketerene ble behandlet som en elite-enhet, og fikk særdeles god lønn.

En menig fikk utbetalt dobbelt så mye som en faglært håndverker, og alle musketerer, uansett rang, tjente omtrent fire ganger mer enn kollegene i kavaleriet.

Musketerene var en viktig del av kongens følge når han reiste rundt mellom sine mange slott.

© Bridgeman

Lavadelen strømmet til

Kampiveren og den heroiske innstillingen fikk pariserne til å se opp til musketerene, men korpset ble ikke bare beundret.

Kongens nye livvakter tilhørte lavadelen, og kom fra familier som hadde en viss status, men sjelden noen formue.

De unge sønnene deres var pent nødt til å forsørge seg selv – dermed ble det gjerne en karriere enten innenfor kirken eller militæret.

For lavadelens unge menn var musketerkorpset et naturlig valg fordi kongens nyopprettede enhet – som den eneste i det franske militæret – verken krevde at offiserene hadde bånd til høy-adelen eller nære forbindelser til hoffet.

De lempelige opptakskravene tiltrakk særlig unge menn fra Gascogne, Frankrikes sørligste og fattigste del. Mange fra regionen hadde i årenes løp søkt tilflukt i militæret og fått ord på seg for å være gode og modige krigere som tjente kongen med ære.

I Paris ble unge menn fra Gascogne kjent for å skryte av sin angivelig fine herkomst.

© Getty Images

Likevel så mange franskmenn, særlig i det høyere aristokratiet, på dem med skepsis.

De mente at musketerer fra Gascogne var grove oppkomlinger som drømte om å omgås hoffet for å komme seg opp og frem i verden. Dialekten, som gascognerne stolt holdt på, var i parisiske ører landlig og lite distingvert.

En tendens til å skryte av sin angivelig fine herkomst fikk de gascognske musketerene til å virke brautende og en anelse latterlige. For byboere virket gascognernes nærmest klanlignende samhold gammeldags og fremmedartet. Dessuten mente mange at gascognere var hissige og hevngjerrige av natur.

Forestillingene om mennene fra Gascogne ble overført til musketerkorpset, som de utgjorde en så stor del av.

I likhet med gascognerne ble musketerene møtt med en blanding av beundring, fascinasjon og fordommer.

Solkongen tok over

For en ung ambisiøs mann – fra Gascogne såvel som andre franske regioner – kunne musketerkorpset legge veien åpen til en karriere tett på maktens sentrum.

Denne utsikten ble ikke mindre tiltrekkende da den unge Ludvig 14 overtok tronen.

Den gamle kongens død i 1643 betydde riktig nok i første omgang at musketerkorpset ble oppløst, fordi Ludvig bare var fem år gammel, og derfor for ung til å ha et så massivt oppbud av livvakter under seg.

Ti år senere hadde den unge kongen imidlertid blitt en handlekraftig ung mann med store drømmer om Frankrikes fremtid. Og musketerkorpset passet perfekt inn i planene hans.

Utenrikspolitisk følte Ludvig – senere kjent som solkongen – at Frankrike var kommet i skyggen av Spania, som lenge hadde vært en dominerende makt på kontinentet.

Innenrikspolitisk var kongen bundet av den mektige adelen, som med sine mange privilegier begrenset majestetens handlingsrom.

Ludvig hadde i høy grad bruk for musketerene. Som elitetropper kunne de styrke Frankrikes makt utad, og som livvakter kunne de støtte kongens makt innad.

Snart ble musketerene en del av Ludvigs bestrebelser på å gjøre seg selv til eneveldig hersker.

I motsetning til sin far, som hadde vært avhengig av rådgivere og ministre, samlet Ludvig 14. alle beslutninger hos seg selv.

Han så seg selv som utvalgt til å gjøre Frankrike stort, og kom noen i veien for ham, viste han ingen nåde.

Politiske fiender ble kastet rett i fengsel, og musketerene tok aktivt del i arrestasjonene. De mest prominente fangene ble bevoktet av høytstående musketerer, mens Ludvig fikk dem flyttet rundt mellom forskjellige fengsler.

Musketerenes lojalitet lå hos kongen, og bare hos ham.

Musketerer kjempet i alle verdens hjørner

Fra fryktløse livvakter og elefantdrepere til effektive panserbrytere – de muskettbevæpnede soldatene kjempet mange steder på kloden og løste alltid sine oppgaver til perfeksjon.

De slagkraftige musketerene fikk for alvor stor utbredelse på 1500- og 1600-tallet og fikk en fremtredende rolle på slagmarken. Men korpsene hadde ulike funksjoner fra land til land.

Det osmanske rikets musketerkorps – janitsjarene – ble grunnlagt som sultanens livvakter.

I begynnelsen besto korpset av kristne fanger fra osmanenes erobringstokter, men utviklet seg med tiden til et etnisk blandet elitekorps. Tjeneste i korpset kunne gi en plass i samfunnets øverste lag.

Det indiske musketerkorpset ble etablert i 1519 og fikk som en av sine fremste oppgaver å skyte krigselefanter.

De gigantiske dyrene var ustoppelige på slagmarken, og ofte var det bare muskettenes kuler som kunne trenge gjennom den tykke elefanthuden.

I de fleste europeiske hærer ble musketerene brukt som «panserbrytere» mot fiendtlige ryttere. Musketten kunne trenge gjennom rustninger og til og med felle hester på lang avstand.

Musketerene var effektive og pålitelige soldater som kunne settes inn i kampenes mest avgjørende faser når et kritisk slag skulle snus.

Musketerene gikk forrest

I 1658 var 20 år gamle Ludvig 14. klar til sitt første store oppgjør med den spanske erkerivalen. Den unge kongen var fast bestemt på å kaste Spania ut av landets besittelser i De spanske Nederlandene, som omtrent tilsvarte dagens Belgia.

Den spanske kongefamilien hadde giftet seg til besittelsene, men for Ludvig var det både truende og ydmykende å være presset av Spania fra to sider.

Han inngikk en allianse med England, og i fellesskap sendte de i mai 1658 en flåte av gårde for å erobre havnebyen Dunkerque i dagens Nord-Frankrike.

Omgitt av musketerene sine etablerte Ludvig hovedkvarter like ved byen. Da spanjolene sendte forsterkninger for å bryte beleiringen, besluttet kongen at musketerene skulle settes inn. Den 14. juni 1658 kom konfrontasjonen.

Mens engelske skip fra kanalen lot kanonene drønne mot de spanske soldatene, marsjerte franskmennene gjennom sand-dynene.

Musketerene ble sendt helt frem, der de tok oppstilling foran den franske linjen.

Snart lød de dumpe slagene fra hover, og det spanske kavaleriet durte frem. Musketerene tok sikte og skjøt. Igjen og igjen braket skuddene mot muren av menn og hester.

Hester gikk over ende med høye vrinsk, og ryttere tumlet rundt i sanden. Rekken av kavalerister ble tynnet kraftig ut, og flere la på flukt. Musketerene skjøt igjen, og i det samme tordnet det franske kavaleriet frem og jaget de siste spanjolene på retrett.

Mot slutten av dagen strålte kong Ludvig, storfornøyd med musketerene. Den franske øverstkommanderende, Turenne, var så overbevist at han lot musketerene stå i spissen for det endelige slaget mot Dunkerque.

Den 20. juni stormet musketerene inn over byens ytterste festningsverk, og tre dager senere overga innbyggerne seg. En tilfreds konge red i triumf gjennom Dunkerque, omgitt av sitt trofaste musketerkorps.

“Jeg var så heldig å ikke bli såret, selv om vi ikke skånet oss, så kongen kunne være fornøyd med oss”. En musketer etter beleiringen av Maastricht i 1673

Spanjolene flyktet i panikk

Året etter var striden mellom Frankrike og Spania over, og som en del av fredsslutningen ble Ludvig forlovet med den spanske prinsessen Maria Theresia. Med freden sikret gikk musketerene tilbake til vakttjeneste.

Freden varte imidlertid bare frem til 1665, da Spanias konge døde og Ludvig igjen fant en anledning til å rasle med sablene.

Plutselig kom han til å tenke på at spanjolene jo aldri hadde betalt Maria Theresias enorme medgift på 500 000 gulldaler, som skulle være kompensasjon for at hun hadde frasagt seg retten til den spanske tronen.

En noe obskur klausul som ga Maria Theresia arverett foran sine halvsøsken ble også gravd frem, og snart marsjerte Ludvigs musketerer mot øst i et nytt forsøk på å erobre Nederlandene.

Selve felttoget begynte i 1667, og igjen ble musketerkorpset brukt som elitesoldater til spesielt farlige oppgaver.

Elitetroppene var trent i å bevege seg fleksibelt rundt ved fronten, og kunne settes raskt inn der det trengtest mest. Ved beleiringer ble de ofte satt til å lede angrepet, og de satte sin ære i å gå først inn i en beleiret by.

Slik foregikk det også i den sterkt befestede byen Douai. I ly av natten omringet musketerene byen og gikk til angrep.

Trommer buldret til kamp, og med kulene fykende om ørene løp kongens fortropper gjennom skyttergravene, forserte vollgraven og plantet flagget sitt på selve festningen.

De spanske soldatene ble stive av skrekk, og da musketerene gikk gjennom Douai, flyktet innbyggerne i panikk. Neste dag kapitulerte byen.

Midt på 1660-tallet dro de grå og svarte musketerene i krig sammen og la de gamle stridighetene bak seg.

© Imageselect

De svarte og de grå

På 1600-tallet kappedes to musketerkorps om franskmennenes beundring: Kongens grå livvakter og kardinalens svarte.

I musketerenes første leveår lå to korps i bitter strid med hverandre. Ludvig 13s rådgiver, kardinal Richelieu, ble så begeistret for kongens kårdesvingende livvakter at han straks dannet sitt eget korps.

Det ble startskuddet for en lang kamp – ofte muntlig, andre ganger væpnet – om hvem som var de ekte og mest fryktløse musketerene.

For ikke å fornærme kongen ved å etterligne ham for mye utstyrte Richelieu sitt eget korps med svarte hester, og derfor ble de kalt «de svarte musketerer» – til forskjell fra kongens, som red på grå hester.

Da Richelieu døde, overtok etterfølgeren hans korpset, men i 1660 slo den ambisiøse Ludvig 14 de to korpsene sammen og la dem inn under kongemakten.

Selv om de to offisielt ble til ett, markerte hestedekkener i ulike farger likevel den opprinnelige forskjellen.

Levende skyteskiver

Under Ludvig 14s styre satte musketerene rutinemessig livet på spill for kongens og Frankrikes velstand.

Og ingen steder var dette tydeligere enn ved Maastricht, som Ludvig 14 – i nok et felttog mot De spanske Nederlandene – beleiret i juni 1673. Sammenstøtet ble et av de blodigste for musketerene.

Maastricht lå beskyttet ved elva Maas og var tungt befestet. Mens franskmennene gravde skyttergraver, begynte det å regne. Musketerene sank ned i gjørme til langt opp på støvelskaftene. Grå skyer tetnet illevarslende til over byen.

Ludvig var oppsatt på at Maastricht skulle være på franske hender 24. juni. Dagen var helligdag for Johannes døperen, og kongen ville feire messe i Maastrichts katedral. Men det forserte angrepet fikk blodige konsekvenser.

Med virvlende trommer kjempet det første kompaniet av musketerer seg forbi vollgraven og mot festningen.

Motstanden var hard, og 25 musketerer ble drept eller såret. «Jeg var heldig som ikke ble såret, selv om vi ikke sparte oss, for kongen måtte kunne være fornøyd med oss», skrev en musketer senere.

Neste morgen var elitetroppene så presset at de måtte trekke seg tilbake bak de franske linjene igjen, og spanjolene gjeninntok den delen av festningen som franskmennene hadde slått kloa i.

Ludvig var fast bestemt på å gjenerobre festningen, og dagen etter gjorde musketerene nok et forsøk.

Forsvarsverket kunne bare nås over en smal stripe jord mellom barrikaden og festningen. Bare én mann kunne gå der, og hver eneste franskmann ville være en levende skyteskive.

Fryktløst rykket musketerene frem, én for én, med kulene susende rundt ørene og den visse død i hælene.

Etter fem timer hadde kongens korps igjen overtatt stillingen – og mistet omtrent halvparten av krigerne på de gjørmete jordene.

Kampiveren kokte over

De enorme tapstallene la ingen demper på musketerenes kampvilje. Tvert imot.

I tiden under Ludvig 14 forsøkte de å overgå hverandre i ville bedrifter og heltemodige gjerninger, og stemningen var til tider nærmest berusende.

Den 36 år gamle musketeren Quarré d’Aligny beskrev senere hvordan musketerene ved å kjempe mann mot mann på en festningsmur klarte å brøyte seg vei over en vindebro for deretter å hoppe direkte ned blant fiendene i en beleiret by.

Her måtte de holde stillingen frem til forsterkningene nådde frem.

«En handling så modig at man uten å være urettferdig kan kalle den dumdristig», skrev d’Aligny.

I boka drømmer d’Artagnan om å bli musketer og slutter seg til Athos, Porthos og Aramis.

© POLFOTO/CORBIS & SCANPIX/GRANGER

Dumas var inspirert av virkelighetens musketerer

Alexandre Dumas hadde på 1800-tallet stor suksess med boken “De tre musketerer”. Forfatterens fiktive hovedpersoner var inspirert av virkelige musketerer fra 1600-tallet.

De brave musketerer fra Alexandre Dumas’ populære bok «De tre musketerer» (1844) er ikke bare et produkt av forfatterens frie fantasi.

Hovedpersonene Athos, Porthos, Aramis og d’Artagnan bygger på personer som levde i 1600-tallets Paris, og – etter alt å dømme – var en del av kongens musketerkorps.

Navnene hadde Dumas fra en bok som skulle forestille å være d’Artagnans memoarer, men musketerenes personlighet skapte Dumas selv.

Bortsett fra d’Artagnan har Dumas’ musketerer derfor neppe mye å gjøre med personene bak bokens figurer.

Korpset ble seremonielt

Kongens musketerer deltok også i senere kriger, og var alltid et populært innslag når Frankrike holdt militærparader.

Da Ludvig 15 i 1723 overtok tronen etter solkongen, ble musketerenes rolle imidlertid markant endret. Etter mange utmattende kriger søkte Frankrike nå fred, og musketerene gikk over til bare å ha en seremoniell rolle.

I 1747 ble musketerkorpset oppløst. Senere monarker gjorde halvhjertede forsøk på å gjenopplive det, men i 1816 var det definitivt slutt.

Siden musketerenes storhetstid hadde en blodig revolusjon og Napoleons erobringstokter snudd opp ned på Frankrike.

Landets storhetsdrømmer var blitt knust ved Waterloo, men historiene om de dristige musketerene lever videre som en del av minnet om solkongen og hans fargerike tid.