Musketerene var solkongens elitetropper

Kampvillige, lojale og modige på grensen til det dumdristige. Musketerene var Frankrikes viktigste våpen på 1600-tallets europeiske slagmarker. Vel var de en gjeng brautende bønder med dialekter som fikk pariserne til å hånle, men musketerkorpset kjempet seg opp i hierarkiet og endte som Ludvig 14.s fryktede elitestyrke.

1. juni 2018 av Else Christensen

Den unge gascognerens hjerte banket som om det skulle sprenges i brystet på ham, men gudskjelov ikke av frykt – det fantes det ikke skyggen av – nei, av kampiver; han sloss som en rasende tiger, virvlet ti ganger rundt motstanderen og skiftet tjue ganger stilling og parade».

Modige og dumdristige. Siden Alexandre Dumas i 1844 presenterte boken «De tre musketerer», har den franske forfatterens beskrivelse av de dramatiske eventyrene til den djerve d´Artagnan og våpenbrødrene hans formet bildet av det franske musketerkorpset. 

For virkelighetens musketerer var hverdagen mindre glamorøs. 

De fleste kom fra enkle kår og måtte kjempe seg til respekt, mens de fungerte som spydspiss i de mange felttogene som i løpet av 1600- og 1700-tallet gjorde Frankrike til Europas dominerende stormakt.

Opprør skapte musketerene

Korpset oppsto i år 1622 under kong Ludvig 13. Mindre enn et århundre tidligere hadde Martin Luthers reformasjon splittet Europa i katolske og protestantiske land, som nå kjempet om handel, makt og status.

Også i de enkelte landene konkurrerte religionene om befolkningen og makthavernes gunst. Den forblåste sørfranske byen La Rochelle var høyborg for de innflytelsesrike, protestantiske hugenottene, og hadde sin egen regjering og marine. Opprøret mot den prokatolske Ludvig 13. ulmet i de trange smugene.

For å knekke protestantene beleiret kongen byen i 1621, og benyttet anledningen til å omorganisere styrkene sine. 

Kongens blikk falt på et kompani under det lette kavaleriet, der medlemmene var bevæpnet med hakebøsser og kjent for å være modige, og gode skyttere. 

Ludvig 13. utstyrte korpset med mer effektive musketter, og gjorde dem til et av sine personlige vaktkorps under navnet «kongens musketerer».

Da det fem år senere brøt ut et opprør i La Rochelle, satte kongen straks inn musketerene. Selv om kongens vakter aldri egentlig kom i kamp, kunne verken Ludvig 13. eller hans mektige førsteminister, kardinal Richelieu, unngå å legge merke til hvordan musketerene nærmest bønnfalt om å få kjempe. 

De ville, mente Richelieu, være ideelle som fortropper i de kommende felttogene, som skulle sikre Frankrike en fremskutt posisjon blant Europas nasjoner.

Ludvig 13. var begeistret for de nye styrkene sine. Nidkjært sørget han for at de evige hoffintrigene ikke gikk utover musketerene, og i 1634 gjorde han seg selv til kaptein for dem. 

Fra da av fulgte korpset kongen på alle reiser til utlandet og mellom de forskjellige slottene. Som fortropp var korpset ansvarlig for sikkerheten uansett hvor majesteten skulle, og de fungerte dessuten som staffasje og underholdning ved parader.

Musketerenes spesielle posisjon hos kongen bidro til en strøm av nye rekrutter. Som regel var aspirantene bare 16-17 år gamle, og måtte gjennom hard trening i kamp både til fots og på hest. 

Musketerene ble behandlet som en elite-enhet, og fikk særdeles god lønn. En menig fikk utbetalt dobbelt så mye som en faglært håndverker, og alle musketerer, uansett rang, tjente omtrent fire ganger mer enn kollegene i kavaleriet.

Når musketerene ikke var opptatt i krig, deltok de – til parisernes store begeistring – i kongelige parader.

© Scanpix

Lavadelen strømmet til

Kampiveren og den heroiske innstillingen fikk pariserne til å se opp til musketerene, men korpset ble ikke bare beundret. 

Kongens nye livvakter tilhørte lavadelen, og kom fra familier som hadde en viss status, men sjelden noen formue. De unge sønnene deres var pent nødt til å forsørge seg selv – dermed ble det gjerne en karriere enten innenfor kirken eller militæret.

For lavadelens unge menn var musketerkorpset et naturlig valg, fordi kongens nyopprettede enhet – som den eneste i det franske militæret – verken krevde at offiserene hadde bånd til høyadelen eller nære forbindelser til hoffet.

De lempelige opptakskravene tiltrakk særlig unge menn fra Gascogne, Frankrikes sørligste og fattigste del. Mange fra regionen hadde i årenes løp søkt tilflukt i militæret og fått ord på seg for å være gode og modige krigere, som tjente kongen med ære.

Likevel så mange franskmenn, særlig i det høyere aristokratiet, på dem med skepsis. 

De mente at musketerer fra Gascogne var grove oppkomlinger som drømte om å omgås hoffet for å komme seg opp og frem i verden. Dialekten, som gascognerne stolt holdt på, var i parisiske ører landlig og lite distingvert.

En tendens til å skryte av sin angivelig fine herkomst fikk de gascognske musketerene til å virke brautende og en anelse latterlige. 

For byboere virket gascognernes nærmest klanlignende samhold gammeldags og fremmedartet. Dessuten mente mange at gascognere var hissige og hevngjerrige av natur.

Forestillingene om mennene fra Gascogne ble overført til musketerkorpset som de utgjorde en så stor del av. I likhet med gascognerne ble musketerene møtt med en blanding av beundring, fascinasjon og fordommer.

Solkongen tok over

For en ung ambisiøs mann – fra Gascogne såvel som andre franske regioner – kunne musketerkorpset legge veien åpen til en karriere tett på maktens sentrum. Denne utsikten ble ikke mindre tiltrekkende da den unge Ludvig 14. overtok tronen.

Den gamle kongens død i 1643 betydde riktig nok i første omgang at musketerkorpset ble oppløst, fordi Ludvig bare var fem år gammel, og derfor for ung til å ha et så massivt oppbud av livvakter under seg. 

Ti år senere hadde den unge kongen imidlertid blitt en handlekraftig ung mann med store drømmer om Frankrikes fremtid. Og musketerkorpset passet perfekt inn i planene hans.

Utenrikspolitisk følte Ludvig – senere kjent som solkongen – at Frankrike var kommet i skyggen av Spania, som lenge hadde vært en dominerende makt på kontinentet. 

Innenrikspolitisk var kongen bundet av den mektige adelen, som med sine mange privilegier
begrenset majestetens handlingsrom.

Ludvig hadde i høy grad bruk for musketerene. Som elitetropper kunne de styrke Frankrikes makt utad, og som livvakter kunne de støtte kongens makt innad. Snart ble musketerene en del av Ludvigs bestrebelser på å gjøre seg selv til eneveldig hersker.

I motsetning til sin far, som hadde vært avhengig av rådgivere og ministre, samlet Ludvig 14. alle beslutninger hos seg selv. Han så seg selv som utvalgt til å gjøre Frankrike stort, og kom noen i veien for ham, viste han ingen nåde.

Politiske fiender ble kastet rett i fengsel, og musketerene tok aktivt del i arrestasjonene. 

De mest prominente fangene ble bevoktet av høytstående musketerer, mens Ludvig fikk dem flyttet rundt mellom forskjellige fengsler. Musketerenes lojalitet lå hos kongen, og bare hos ham.

Fra fryktløse livvakter og elefantdrepere til effektive panserbrytere. De muskettbevæpnede soldatene kjempet mange steder på kloden og løste alltid oppgavene på beundringsverdig vis.

© Scanpix/Granger

Musketerene gikk fremst

I 1658 var 20 år gamle Ludvig 14. klar til sitt første store oppgjør med den spanske erkerivalen. Den unge kongen var fast bestemt på å kaste Spania ut av landets besittelser i De spanske Nederlandene, som omtrent tilsvarte dagens Belgia. 

Den spanske kongefamilien hadde giftet seg til besittelsene, men for Ludvig var det både truende og ydmykende å være presset av Spania fra to sider.

Han inngikk en allianse med England, og i fellesskap sendte de i mai 1658 en flåte av gårde for å erobre havnebyen Dunkerque i dagens Nord-Frankrike.

Omgitt av musketerene sine etablerte Ludvig hovedkvarter like ved byen. Da spanjolene sendte forsterkninger for å bryte beleiringen, avgjorde kongen at musketerene skulle settes inn. Den 14. juni 1658 kom konfrontasjonen. 

Mens engelske skip fra kanalen lot kanonene drønne mot de spanske soldatene, marsjerte franskmennene gjennom sand-dynene. Musketerene ble sendt helt frem, der de tok oppstilling foran den franske linjen.

Snart lød de dumpe slagene fra hover, og det spanske kavaleriet durte frem. Musketerene tok sikte og skjøt. Igjen og igjen brakte skuddene mot muren av menn og hester. 

Hester gikk over ende med høye vrinsk, og ryttere tumlet rundt i sanden. Rekken av kavalerister ble tynnet kraftig ut, og flere la på flukt. 

Musketerene skjøt igjen, og i det samme tordnet det franske kavaleriet frem og jaget de siste spanjolene på retrett.

Mot slutten av dagen strålte kong Ludvig, storfornøyd med musketerene. Den franske øverstkommanderende, Turenne, var så overbevist at han lot musketerene stå i spissen for det endelige slaget mot Dunkerque.

Den 20. juni stormet musketerene inn over byens ytterste festningsverk, og tre dager senere overga innbyggerne seg. En tilfreds konge red i triumf gjennom Dunkerque, omgitt av sitt trofaste musketerkorps.

Spanjolene flyktet i panikk

Året etter sluttet striden mellom Frankrike og Spania, og som en del av fredsslutningen ble Ludvig forlovet med den spanske prinsessen Maria Theresia. Med freden sikret gikk musketerene tilbake til vakttjeneste.

Freden varte imidlertid bare frem til 1665, da Spanias konge døde, og Ludvig igjen fant en anledning til å rasle med sablene. 

Plutselig kom han til å tenkte på at spanjolene aldri hadde betalt Maria Theresias enorme medgift på 500 000 gulldaler, som skulle være kompensasjon for at hun frasa seg retten til den spanske tronen.

En obskur klausul som ga Maria Theresia arverett foran sine halvsøsken ble også gravd frem, og snart marsjerte Ludvigs musketerer mot øst i et nytt forsøk på å erobre Nederlandene.

Selve felttoget begynte i 1667, og igjen ble musketerkorpset brukt som elitesoldater til spesielt farlige oppgaver. 

Elitetroppene var trent i å bevege seg fleksibelt rundt ved fronten, og kunne settes raskt inn der det trengtest mest. Ved beleiringer ble de ofte satt til å lede angrepet, og de satte sin ære i å gå først inn i en beleiret by.

Slik foregikk det også i den sterkt befestede byen Douai. I ly av natten omringet musketerene byen og gikk til angrep. 

Trommer buldret til kamp, og med kulene fykende om ørene løp kongens fortropper gjennom skyttergravene, forserte vollgraven og plantet flagget sitt på selve festningen.

De spanske soldatene ble stive av skrekk, og da musketerene gikk gjennom Douai, flyktet innbyggerne i panikk. Neste dag kapitulerte byen. 

Musketerene var en viktig del av kongens følge når han reiste rundt mellom alle slottene sine.

© Bridgeman

Levende skyteskiver

Under Ludvig 14.s styre satte musketerene rutinemessig livet på spill for kongens og Frankrikes velstand. Og ingen steder var dette tydeligere enn ved Maastricht, som Ludvig 14. – i nok et felttog mot De spanske Nederlandene – beleiret i juni 1673.

Sammenstøtet ble et av de blodigste for musketerene. Maastricht lå beskyttet ved elva Maas og var tungt befestet. Mens franskmennene gravde skyttergraver, begynte det å regne. Musketerene sank ned i gjørme til langt opp på støvelskaftene. Grå skyer tetnet illevarslende til over byen.

Ludvig var oppsatt på at Maastricht skulle være på franske hender 24. juni. Dagen var helligdag for Johannes døperen, og kongen ville feire messe i Maastrichts katedral. Men det forserte angrepet fikk blodige konsekvenser.

Med virvlende trommer kjempet det første kompaniet av musketerer seg forbi vollgraven og mot festningen. 

Motstanden var hard, og 25 musketerer ble drept eller såret. «Jeg var heldig som ikke ble såret, selv om vi ikke sparte oss, for kongen måtte kunne være fornøyd med oss», skrev en musketer senere.

Neste morgen var elitetroppene så presset at de måtte trekke seg tilbake bak de franske linjene, og spanjolene gjeninntok den delen av festningen som franskmennene hadde slått kloa i. Ludvig var oppsatt på å gjenerobre festningen, og neste dag gjorde musketerene nok et forsøk.

Forsvarsverket kunne bare nås over en smal stripe jord mellom barrikaden og festningen. Bare én mann kunne gå der, og hver eneste franskmann ville være en levende skyteskive. 

Fryktløst rykket musketerene frem, en for en, med kulene susende rundt ørene og den visse død i hælene. 

Etter fem timer hadde kongens korps igjen overtatt stillingen – og mistet omtrent halvparten av krigerne på de gjørmete jordene.

Kampiveren tok helt av

Det store tapet la ingen demper på musketerenes kampvilje. Tvert imot. I tiden under Ludvig 14. forsøkte de å overgå hverandre i ville bedrifter og modige gjerninger, og stemningen var til tider nærmest berusende.

Den 36 år gamle muske-teren Quarré d'Aligny beskrev senere hvordan musketerene ved å kjempe mann mot mann på en festningsmur fikk brøytet seg vei over en vindebro, for så å hoppe direkte ned blant fiender i en beleiret by. 

Her måtte de holde stillingen frem til forsterkningene nådde frem.

«En handling så modig at man uten å være urettferdig kan kalle den dumdristig», skrev d'Aligny.

Korpset ble seremonielt

Kongens musketerer deltok også i senere kriger, og var alltid et populært innslag når Frankrike holdt militærparader. 

Da Ludvig 15. i 1723 overtok tronen etter solkongen, ble musketerenes rolle imidlertid markant endret. Etter mange utmattende kriger søkte Frankrike nå freden, og musketerene gikk over til bare å ha en seremoniell rolle.

I 1747 ble korpset oppløst. Senere monarker gjorde halvhjertede forsøk på å gjenopplive det, men i 1816 var det definitivt slutt. Siden musketerenes storhetstid hadde en blodig revolusjon og Napoleons erobringstokter snudd opp ned på Frankrike. 

Landets storhetsdrømmer ble knust ved Waterloo, men historiene om de dristige musketerene lever videre som en del av minnet om solkongen og hans fargerike tid.

Les mer

Kari Maund & Phil Nanson: The Four Musketeers. The True Story of D'Artagnan, Porthos, Aramis and Athos, Tempus, 2005. Keith Roberts: Matchlock Musketeers, Osprey, 2002.  Richard Cohen: By the Sword, Macmillan, 2002.

Kanskje du er interessert i