Muslimene trenger inn i Frankerriket

Hertug Eudo av Aquitania er Karls mangeårige erkefiende, men frankernes rikshovmester vet at gammelt fiendskap må legges til side nå. En felles fiende truer med å legge under seg både Eudos og Karls rike.

Bare få uker tidligere har Eudo lidd et stort nederlag til muslimene, og det hertugen har å fortelle, får det til å gå kaldt nedover ryggen på tilhørerne. En muslimsk hær har krysset Pyreneene – fjellkjeden som utgjør en naturlig grense mellom Spania og Frankrike – og har herjet Aquitania i månedsvis.

Kirker plyndres for gull og hellige relikvier før de blir satt fyr på.

Bordeaux, hertugdømmets vakre hovedstad, har falt, og byer som Bayonne og Lescar eksisterer nå bare i navnet. I de erobrede byene blir alle mannlige innbyggere drept uten nåde. Barn og kvinner bortføres og selges som slaver.

For å overbevise sin gamle fiende legger Eudo frem trumfkortet: Muslimene er på vei mot nord med stormskritt. Ikke bare mot Karls frankiske hjemland, men også mot Vest-Europas største kristne helligdom – kapellet for St. Martin ved Tours.

Karl lar Eudo fortelle ferdig, men holder hodet kaldt. Rikshovmesteren – som ifølge den samtidige Fredegars krønike er «den mest utspekulerte av alle hærledere» – avslører omsider prisen for å hjelpe. Eudo skal anerkjenne frankernes overhøyhet over Aquitania. Hertugen har ikke noe valg. Han er nødt til å gå med på kravene.

Karl sender straks ut en ordre om stormobilisering, og i løpet av få uker ankommer krigere fra alle deler av det frankiske riket. Hæren, som snart teller rundt 30 000 mann, samles ved Loireelva på grensen til Aquitania.

Sensommeren år 732 krysser Karls og Eudos styrker sammen inn i Aquitania. Nå skal de vantro trenges tilbake over Pyreneene.

Goterhær feid til side

Muslimenes erobring av Spania og deres tokt inn i Aquitania var høydepunktet på en nærmest ustoppelig militær suksess. Båret av en sterk tro på hellig krig hadde det arabiske Umayyade-kalifatet underlagt seg land og folkeslag fra India i øst til Nord-Afrika i vest.

I 711 – rundt 80 år etter profeten Muhammeds død – var halvparten av den kjente verden samlet under islams banner, men kalifatet var langt ifra mett. I øst hadde muslimene sett seg ut den kristne høyborgen Bysants, og i vest skilte bare Gibraltarstredet det muslimske verdensrike fra det kristne Europa.

Da en hær på 7000 muslimske krigere i 711 gikk i land på Spanias sørkyst, var panikken stor blant halvøyas vestgotiske herskere. Under kong Roderick 2. forsøkte goterne å demme opp for invasjonen, men uten å lykkes. I
slaget ved Guadalete ble Spanias skjebne avgjort da kongen falt, og hans ellers tallmessig overlegne hær «nærmest ble utslettet», som Alfonso 3.s krønike beskriver.

Deretter falt goternes rike fra hverandre. Flere adelige gotere underkastet seg de nye herskerne og fikk lov til å leve i fred og praktisere sin kristne tro mot å betale tributt og holde muslimene forsynt med jordbruksvarer.

Guds straff mot de kristne

Spania var nå som et hus uten herre, og ifølge Krøniken av 754 – skrevet av en navnløs kristen som levde i landet – feide kalifens tropper all motstand til side «ved å underlegge seg flere viktige festninger og byer». Innen år 720 strakk muslimenes nye provins, al-Andalus, seg fra den spanske sørkysten til Zaragoza i nord.

Tempoet sendte sjokkbølger gjennom Europa. Ingen kunne fatte hvordan de vantro kunne underlegge seg de kristne i en slik fart. Ifølge noen av datidens krønikeskrivere hadde Gud sendt muslimene som straff for kristne synder.

Men til tross for muslimenes fremmarsj var Europas kristne herskere mer opptatt av å krige mot hverandre enn å imøtegå ekspansjonen fra sør. Og da de første muslimske enhetene dukket frem fra Pyreneene, møtte de knapt motstand. Fiendtlige tropper kunne nå fritt plyndre blant annet hertug­dømmet Provence. Særlig klostrenes rikdommer i form av dyre tekstiler og gullbelagte relikvier fristet.

Men al-Andalus' guvernør, al-Khaw-lani, fikk snart smaken på mer enn plyndringstokt. Etter å ha erobret den strategisk viktige byen Narbonne marsjerte guvernøren i 721 inn i Aquitania og la en jernring rundt Toulouse.

Ifølge benediktinermunken Paulus Diaconus, som levde på slutten av 700-tallet, besto hæren ikke lenger bare av soldater. Muslimene kom nå «med sine koner og barn og trengte inn i Gallias provins Aquitania for å bebo den».

Eudos plan lyktes

Invasjonen av Aquitania kom helt bardus på hertug Eudo. Oppslukt av sine konstante, årelange felttog mot Karl hadde hertugen oversett alle faresignaler. I all hast samlet Eudo en hær og dro mot sør for å komme Toulouse til unnsetning. Hvis ikke muslimene ble slått tilbake nå, ville de renne hele Aquitania i senk, mente hertugen.

Med en bymur på 2,5 kilometer og en veltrent garnison var Toulouse en hard nøtt å knekke for muslimene, og al-Khawlani måtte derfor «prøve å overvinne den med slynger og andre typer maskiner», ifølge historikeren Paulus Diaconus.

Da Eudo så byen omringet av fiender, valgte han å angripe frontalt. Hvis hertugen hadde vurdert situasjonen riktig, ville garnisonen i Toulouse bryte ut og fange muslimene i en knipetang. Eudos dristige angrep kom som en overraskelse på muslimene, og da Toulouses garnison veltet ut gjennom byporten, oppsto det panikk i de muslimske rekkene.

Paulus Diaconus var ikke i tvil om at Gud hadde en finger med i spillet. 375 000 muslimske vantro ble drept mot bare 1500 kristne krigere. Tallene har neppe hold i virkeligheten. Historikere antar at Eudo med sine 10-12 000 mann trolig kunne klart å slå en muslimsk hær på noenlunde samme størrelse. De nøyaktige tapstallene på begge sider kjennes ikke.

Al-Khawlani forsøkte å få troppene sine under kontroll, men da den muslimske lederen ble drept, brøt det ut kaos. Restene av den muslimske hæren flyktet sørover til al-Andalus.
Toulouse var muslimenes første store nederlag, men Eudos seier var bare et kort pusterom.

Muslimene kontrollerte fortsatt Narbonne, og den ellers godt befestede byen Carcassonne ble den neste byen som falt for kalifens tropper. Under den nye militærlederen, al-Ghafiq, ble det flere tokt, og etter hvert hadde muslimene tatt seg langt opp i Rhone-dalen. I 725 ble byen Autun i det ellers så militært sterke Burgund brent ned.

Karl slo alle rivaler til makten

Også for Karl begynte situasjonen å tilspisse seg. I årevis hadde rikshovmesteren hatt nok å gjøre med å under­tvinge de opprørske sakserne, bayrerne og friserne mot nord. Umiddelbart dro Karl fordel av at hans erkefiende mot sør, Eudo, hadde det travelt med å holde muslimene ute av Aquitania.

Men muslimenes inntog i Burgund var en trussel mot selve det frankiske hjemlandet. Som rikshovmester kunne ikke Karl ignorere trusselen lenger. Tok han ikke hånd om saken, kunne det koste ham stillingen som frankernes militære leder – og i verste fall hodet.

I likhet med sin konge, Teoderik 4., hadde Karl kjempet hardt for posisjonen sin. Ofte måtte blodige maktkamper avgjøre hvem som skulle stå i spissen for Europas sterkeste makt som konge og rikshovmester. Ryggraden i frankerriket var de mektige stormennene og adelige, som både kongen og rikshovmesteren skulle konsultere før viktige beslutninger.

Mens kongen var den formelle lederen, ledet rikshovmesteren frankerne i krig og administrerte riket. Verken konge eller rikshovmester satt likevel særlig trygt på makten. Tok de ikke stormennene med på råd, kunne de mektige mennene konspirere mot rikets ledere og få dem drept.

Karls vei til tittelen hadde da heller ikke vært uten blod og splid. Opprinnelig hadde franker­riket hatt tre rikshovmestre, hvorav Karls far, Pipin, var den ene. Men da Pipin døde, gikk alt i vranglås. Som illegitim sønn ble Karl forbigått til fordel for sin åtte år gamle fetter Teodoald.

Hjernen bak planen var stemoren, Plektrude, som regnet Karl som en alvorlig trussel. Utnevnelsen av Teodoald foregikk derfor med Karl i husarrest i Köln. Men Plektrude hadde ikke tatt stormennene i ed, og da Karl i 715 flyktet fra Köln, stilte maktens menn seg bak 30-åringen Karl fremfor den mindreårige Teodoald.

Som den ene av tre rikshovmestere hadde Karl nå en liten hær til disposisjon. På få år slo den illegitime sønnen de to andre rikshovmestrene og ble så sterk at han kunne innsette en ny, lojal konge. For Karl var kongetronen bare en symbolsk stol.

I stedet gikk han etter den virkelige, militære makten og slo brutalt ned på enhver som utfordret hans posisjon. Innen 724 satt Karl eneveldig på makten og forvandlet frankerriket til en sammentømret stat med kongen som kransekakefigur.

Frankernes rikshovmester satte derfor i år 732 straks kursen mot sør etter hertug Eudos tordentale for å nedkjempe den muslimske invasjonshæren. Ifølge Krøniken av 754 ble fienden ledet av guvernør al-Ghafiqi, «en krigersk mann» som i mai 732 hadde samlet en hær på 30 000 mann. Denne gangen gjaldt det ikke lenger små tokt og overfall for å plyndre, men et storstilt angrep for «å invadere frankernes land».

Frankerne valgte slagmarken

Først da frankerne krysset Loire-elva, gikk det opp for Karl hva Aquitania hadde vært gjennom. Eudo hadde ikke overdrevet i sin beretning. Foran muslimenes hær hadde røverbander tatt seg opp i nordenden av hertugdømmet. Her lå byer og kirker forkullet, lik fløt i ruinene, og husdyr løp fritt i et folketomt landskap.

Ifølge Fredegars krønike hadde bandene «dratt gjennom landet som en utslettende storm». I det historiske verket Chronicon Moissiacense beskrives det at Eudo før sitt møte med Karl hadde prøvd å stoppe fienden ved to anledninger. Men begge ganger ble han slått så grundig at «bare Gud vet hvor mange som døde eller flyktet».

Ut fra Eudos beskrivelser visste Karl at muslimenes kavaleri var skremmende sterkt. Karls motsvar var den profesjonelle hæren han hadde bygd opp. En stående hær var ikke normalt i middelalderens Europa, for lønnsutgiftene alene var svimlende høye.

Karl hadde løst det problemet ved å betale sine folk med konfiskert kirkegods. Rikets geistlige protesterte vilt, men det brydde ikke Karl seg om. Selv ikke pavens trussel om bannlysing og dermed sjelens fortapelse fikk ham til å skjelve på hånden.

År etter år fortsatte Karl med å kalle inn sine frankiske bønder og frie menn utenfor høstsesongen. Ikke bare for å gå til krig, men også for å trene dem i tett formasjon med spyd og skjold. Etter hvert ble frankernes ubrytelige skjoldmur fryktet over hele Europa.

Da de frankiske troppene i oktober 732 nådde en liten topp med en elv på den ene siden og tett skog på den andre, visste Karl at han hadde funnet den optimale slagmarken. Nå var det bare å vente på at fienden skulle dukke opp.

Sivile fulgte etter hæren

De første muslimene nådde området midt i oktober. Til deres forbløffelse var veien sperret av en mur av skjold. Hærføreren al-Ghafiqi var voldsomt irritert over at veien mot det rike Saint Hilaire- klosteret og alt dets gull var blokkert.

Et tilbaketog var umulig, for bak muslimenes hær fulgte et tog av vogner nedlesset av utstyr og krigsbytte samt familiemedlemmer og slaver til fots. Under et tilbaketog ville frankerne lett kunne rane alle verdier og drepe de sivile. Å etterlate krigsbyttet ville utløst mytteri. Al-Ghafiqis løsning ble å etablere en befestet leir til de sivile og verdiene.

De neste seks dagene sto frankerne og muslimene avventende overfor hverandre på slagmarken. Enkelte ganger foretok de muslimske rytterne små nålestikkangrep for å lokke frankerne til å forfølge dem og bryte formasjonen. Men Karls menn ble stående, og til slutt mistet al-Ghafiqi tålmodigheten.

Om morgenen 25. oktober ga guvernøren ordre til angrep. Den første offensiven var en byge av piler fra muslimenes kraftige buer. Mens pilene haglet over frankernes hevede skjold, satte det lette kavaleriet av gårde, bevæpnet med kastespyd.

Fra sin sentrale posisjon midt i sin hird kunne Karl bare håpe på at den årelange treningen hadde herdet mennene hans såpass at de ikke fikk panikk. Og ganske riktig. Tross massivt press flyttet ikke frankerne seg en tomme. Hver gang en soldat ble drept eller såret, kom en ny og tok hans plass.

Fienden stakk av i mørket

Da det lette kavaleriet omsider trakk seg, sendte al-Ghafiqi sitt sterkeste våpen i kamp. Karl visste at neste angrepsbølge kunne avgjøre slaget. På dundrende hover nærmet frankernes verste mareritt seg: muslimenes tunge kavaleri. Menn og hester var dekket av beskyttende panser, og kort før frontlinjen reiste rytterne seg på nesten magisk vis.

Takket være stigbøylen, som var så godt som ukjent i Europa, kunne al-Ghafiqis elitetropper lene seg frem i salen og gi spydene sine ekstra presisjon og støtkraft. Det var et fryktinngytende syn, men Karls fotfolk ble stående. «Menneskene fra nord forble urokkelige som en mur. Tett sto de, den ene ved siden av den andre som et bolverk av is», sto det triumferende i krøniken av 754.

Igjen og igjen angrep al-Ghafiqis ryttere. Men uten hell. Sent på ettermiddagen var slagmarken sumpet av blod og dekket av døde og sårede. Slaget syntes å være låst fast da Eudos speidere vendte tilbake og fortalte at de hadde funnet fiendens leir.

Eudos ryttere ble straks sendt til angrep på muslimenes leir, og som Karl hadde håpet, løste angrepet opp al-Ghafiqis hær. Selv om muslimene «hadde hogd seg inn i sentrum av den frankiske hæren», var tanken på å miste rov og slaver ikke til å holde ut. De muslimske soldatene strømmet tilbake for å forsvare leiren sin – med frankerne like bak.

Mens al-Ghafiqi «prøvde å styre soldatene og lede dem tilbake til kamp, ble han omringet av frankere og gjennomboret med spyd så han døde». Da solen var på vei ned, kalte Karl troppene hjem for å fortsette angrepet neste morgen. Men da frankerne snek seg inn på den befestede leiren neste dag, var den tom.

Muslimene hadde stukket av i ly av natten, og Eudos hevnlystne ryttere satte i galopp sørover etter den flyktende fienden. For Karl ble slaget en strålende militær suksess. Allerede i sin levetid fikk frankernes leder tilnavnet
«Martell», Hammeren, fordi han – ifølge Fredegars krønike – hadde «most sine fiender i slakteriet» som en hammer og spredt «sine fiender foran seg som korn for vinden».

Seieren ved Poitiers sikret Karls makt over frankerriket frem til rikshovmesterens død i 741. Men først i 759, etter nærmere 20 års konflikt, fikk Karls sønn Pipin drevet de siste muslimske styrkene tilbake over Pyreneene for godt. Og ti år senere gikk Karls gamle drøm i oppfyllelse da Aquitania for alltid ble innlemmet i frankernes rike.