Napoleons egyptiske fiasko

Den unge franske republikkens store fiende var Storbritannia. Napoleon mente imidlertid at Frankrike ikke var klar for en invasjon av øynasjonen. Planen hans var i stedet å ta opp kampen med britene om kontrollen av handelsrutene til India. Ved å erobre Egypt ville Frankrike dominere handelen i Midtøsten og skape en base for videre ekspansjon østover.

Mamelukkene styrte Egypt

Formelt lå Egypt under det osmanske riket og sultan Selim III i Konstantinopel (dagens Istanbul). I praksis ble landet styrt av mamelukkene, som nedstammet fra kaukasiske slavesoldater som hadde kommet til Egypt på 1200-tallet. Egypt ble styrt av en duo, herskeren Ibrahim Bey og hærsjefen Murad Bey.

De tyrkisk-talende mamelukkene var mislikt av de arabisk-talende innbyggerne, og Napoleon regnet derfor med at befolkningen ville ta imot ham som en frigjører. Han håpet også at den osmanske sultanen ville sette pris på å bli kvitt mamelukk-styret. I så fall kunne franskmenn og osmanere gå sammen om å knuse den britiske dominansen i Orienten.

Kartla Egypts fornminner

Den 19. mai 1798 seilte en formidabel fransk flåte ut fra Toulon. Napoleon og hans nærmeste menn hadde innrettet seg på flaggskipet L'Orient. Om bord på i alt mer enn 400 skip var ikke bare skipenes besetninger og en hær på rundt 35 000 mann. Napoleon hadde også rekruttert et stort antall av landets fremste forskere, kunstnere, forfattere og ingeniører. Hans intensjon var, i den sanne opplysningsånd, å kartlegge, registrere og dokumentere Egypts oldtidsarv såvel som landets moderne kultur og geografi. De sivile ekspertene skulle i tillegg bruke sin kunnskap til å forvandle Egypt til en moderne nasjon etter mønster av den franske modellen.

Kombinasjonen av felttog og vitenskapelig ekspedisjon ville gjøre at Napoleon framsto som drevet av et høyere mål enn ren vinning og personlige maktambisjoner.

Inntok Malta på veien

Franskmennene passet på å ta Malta på sin vei over Middelhavet; en øy som ble styrt av Johanitterordenen. Stormesteren og hans riddere kapitulerte uten kamp da de ble stilt overfor den franske overmakten. De ble deportert. Napoleon satte umiddelbart øya under fransk administrasjon, avskaffet alle adelsprivilegier og innførte religionsfrihet. 3000 soldater ble etterlatt for å beskytte besittelsen mens flåten seilte videre med kurs for Alexandria på den egyptiske middelhavskysten.

Det var først etter avreisen fra Malta at ekspedisjonens deltakere ble informert om reisens egentlige mål. En proklamasjon ble lest opp på alle skipene, der Napoleon erklærte at man sto foran en erobring som ville få «uoverstigelige konsekvenser for verdens sivilisasjon og handel". Det britiske nærværet ville bli lagt i grus og Egypt omgjort til en velstående fransk koloni.

«Vi vil seire i alt vi gjør – skjebnen er med oss," lød det seierssikre sluttpoenget.

Nelson styrte mot Alexandria

Så langt syntes da også skjebnen å være på franskmennenes side. Men da den britiske admiralen Horatio Nelson fikk vite at Napoleon hadde erobret Malta, var det ikke vanskelig å gjette at franskmennene var på vei til Egypt. Nelson satte kursen mot Alexandria. Han kom til havnebyen mens den franske flåten fortsatt var på vei dit. Nelson trodde han hadde mistet franskmennene og styrte mot den tyrkiske kysten for å lete etter dem der. I mellomtiden, den 1. juli, var Napoleons flåte kommet fram til Alexandria. Franskmennene kunne
okkupere byen uten store tap og begynne marsjen mot Kairo.

Napoleon installerte seg i Kairo etter seieren i slaget ved pyramidene. Også her tok han umiddelbare skritt for å bygge en fransk administrasjon. Han etablerte et postvesen og bygget møller og vannpumper. Et sykehus ble påbegynt, og landets første gatelys ble installert. En trykkpresse som var fraktet med fra Frankrike gjorde det mulig å masseprodusere informasjonsskriv på arabisk. Forskere ble sendt ut for å tegne kart og registrere fortidsminner.

Mamelukkhæren hadde flyktet øst-over etter nederlaget ved pyramidene. Franskmennene tok dem igjen i Sinai-ørkenen og beseiret dem i slaget ved Salahieh. Alt så ut til å gå bra for Napoleon – inntil han fikk et illevarslende budskap den 13. august.

Slaget ved Nilen

Transportskipene hadde seilt tilbake til Frankrike etter landgangen. Krigsflåten lå derimot for anker i Abukir-bukta, øst for Alexandria. Den 1. august lyktes det endelig Nelsons flåteskvadron å finne de franske skipene og gå til angrep. Mange av de overrumplede franskmennene befant seg på land, og skipene deres ble et lett bytte for Nelsons kanoner. Skip etter skip ble skutt i filler og sank, inkludert flaggskipet L'Orient etter en spektakulær eksplosjon. Da kampen var over, var det bare to av sytten franske linjeskip som fortsatt fløt. Mer enn 3000 franske soldater var drept, og like mange var tatt til fange.

Nelson ble selv alvorlig såret i slaget. Han rapporterte tilbake til London om det vellykkede angrepet, som han kalte Slaget på Nilen. Han vendte tilbake til Europa for medisinsk behandling, men lot en rekke skip være igjen for å beskytte den egyptiske kysten.

Det sies at Napoleon mottok rapporten om tapet med opphøyet ro. Ifølge et øyenvitne var han fattet da han leste opp brevet til offiserene. Han sa: «Det ser ut til at vi ikke lenger har en flåte. Nåvel, da får vi vel enten bli her eller ende våre dager som helter, i likhet med våre forgjengere."

Det siste var trolig en referanse til hans store idol Aleksander den store samt noen av Romerrikets legendariske hærførere.

Napoleon fortsatte reformene

I virkeligheten var tapet av flåten en katastrofe, og begynnelsen på slutten for den franske koloniseringen. Blant egypterne ble det spredt en oppfatning om at Napoleons lykke hadde snudd, og mange bare ventet på en anledning til å kaste ut de uvelkomne fremmede.

Napoleon fortsatte ufortrødent med sitt reformarbeid. Han startet en franskspråklig dagsavis og grunnla Det egyptiske instituttet, et vitensenter med avdelinger for naturvitenskap, kunst og politikk. Komiteer ble nedsatt for å effektivisere jordbruket og modernisere lovgivningen.

Når han ikke arbeidet, tok Napoleon lange rideturer for å lære landet og dets befolkning å kjenne. Mye senere skrev hans sekretær: «Bare de som møtte ham i hans kraftfulle ungdom kan gjøre seg opp en forestilling om hans usedvanlige intelligens og aktivitet. Han så alt. På få uker var han like kjent i Egypt som om han hadde bodd der i ti år."

Opprør i Kairo i oktober 1798

Men egypterne verdsatte ikke akkurat det fremmede styret. I oktober 1798 brøt det ut et opprør i Kairo, anført av studenter ved Al-Azhar-universitetet. Over 200 franskmenn ble drept, blant dem noen av Napoleons nærmeste menn. Napoleon svarte med å massakrere mer enn 2000 opprørere og halshugge opprørslederne.

Like etter ble Kairo rammet av pesten, og flere tusen franske soldater døde. Forbindelsene til Frankrike var avskåret, og det gikk lang tid før Napoleon fikk vite at Storbritannia, Preussen, Østerrike, Russland og det osmanske riket hadde alliert seg mot Frankrike. Re-
gjeringen i Paris hadde store problemer med å forsvare landets grenser i Europa, noe som betydde at Napoleon og hans hær ikke kunne forvente noen støtte.

Vellykket felttog i Syria

Den vinteren samlet de osmanske tyrkerne en hær som marsjerte mot Egypt landeveien for å drive ut de forhatte franskmennene. Napoleon satte straks av gårde gjennom Sinai-ørkenen med en styrke på 13 000 mann for å stoppe angriperne. Felttoget mot Syria, som var et samlenavn på området som i dag omfatter Israel, Palestina, Libanon, Jordan og Syria, ble innledet med en rekke
franske seire.

Beleiringen av Jaffa

Det ble seire ved Al Arish, Gaza og Ramla, og i mars 1799 innledet franskmennene en beleiring av Jaffa som blir husket av en for Napoleon lite flatterende grunn. Tyrkerne i byen skjønte at de ikke hadde noen sjanse og ga opp uten kamp mot at livene deres ble spart. Franskmennene led allerede av alvorlig brist på mat og forsyninger. Napoleon innså at han ikke var i stand til å holde krigsfanger med mat og bevoktning, og henrettet rundt 3000 fanger. Det sies at minnet om massakren plaget ham og offiserene hans lenge etterpå, selv om de hevdet at de ikke hadde hatt noe valg.

Kort tid etter begynte pesten å herje i den franske hæren. Mange soldater døde mens de syke ble tatt hånd om i kristne klostre.

Tilbake til Egypt

Det var en svært medtatt fransk styrke som den 20. mars innledet beleiringen av den gamle korsfarerbyen Acre. Byen ble dyktig forsvart av en beryktet tyrkisk guvernør som ble kalt «slakteren" på grunn av sin brutalitet i kamp. En lang rekke stormingsforsøk endte resultatløst, og Napoleon måtte gi opp og beordre en ydmykende retrett tilbake til Egypt. Soldater som var for svake til å følge med, ble etterlatt i sykesengene sine. Napoleon ga hver av dem en sterk dose opium som de ble oppfordret til å bruke hvis de falt i fiendens hender og sto i fare for å bli torturert eller henrettet. Opplysningene om hvor mange menn som ble overlatt til en slik skjebne varierer fra førti til fem hundre.

Napoleon feiret som seierherre

Napoleon var klar over betydningen av propaganda. Tross nederlaget ved Acre og tapet av en tredjedel av hæren, ga han ordre om at det skulle arrangeres en ærefull mottakelse i Kairo. Troppene ble da også hyllet som seierherrer med trommer og trompeter da de marsjerte inn i hovedstaden. De ble overøst med utmerkelser fra ledende egyptere som – enn så lenge – var ivrige etter å holde seg inne med okkupasjonsmakten.

Siste seier, i Abukir

Den 25. juli 1799 vant Napoleon sin siste seier i Egypt. Da nedkjempet han en hær av tyrkere og mamelukker som hadde kommet sjøveien og gjort landhugg i Abukir. Den tyrkiske trusselen var midlertidig avverget. Det hadde kanskje vært mulig for ham å beholde kolonien hvis han hadde fått forsterkninger hjemmefra. Men alarmerende nyheter fra Europa fikk ham til å innse at prosjektet var dømt til å mislykkes.

De allierte fiendene hadde tatt tilbake nesten alle områder som Frankrike hadde erobret i Europa. Britene kontrollerte nå hele Middelhavet. I Paris rådet politisk kaos, og rojalistiske krefter truet med å gjeninnføre monarkiet. Napoleon følte at han trengtes mer i Frankrike. Det var ikke mulig å evakuere hele den franske hæren, og han tok derfor avgjørelsen i all hast og i største hemmelighet. Nok en gang etterlot han mennene sine til en usikker skjebne.

Overga hæren i Egypt

Den 23. august 1799 seilte Napoleon tilbake til Frankrike sammen med sine nærmeste medarbeidere. Et kupp i november samme år ga ham tittelen førstekonsul. Napoleon var nå i praksis Frankrikes suverene hersker. Fem år senere lot han seg krone til keiser.

Napoleon ga skriftlige instrukser om at general Jean-Baptiste Kléber skulle overta befalet over hæren og regjeringen i Egypt. Kléber klarte da også å beholde grepet om kolonien en stund. Han beseiret osmanene i et slag ved Heliopolis den 20. mars 1800 og klarte også å slå ned et nytt opprør i Kairo. Men den 14. juni samme år ble Kléber knivstukket og drept av en syrisk attentatmann. Hans død betydde slutten på det franske styret i Egypt.

I august 1801 måtte de sørgelige restene av den tidligere så stolte franske hæren kapitulere for en overlegen britisk-tyrkisk styrke. De overlevende soldatene ble fraktet tilbake til Europa på britiske skip.