Krigerkongen Fredrik den store løftet Preussen opp i Europas øverste sjikt på 1700-tallet. Men forfedrene hadde banet vei.
I 1640 ville de færreste ha spådd den nordtyske staten en stor fremtid. Jorden rundt Berlin var sandholdig og lite fruktbar, og Preussen i øst ga også dårlige inntekter. Men det året arvet Fredrik Vilhelm småstatens trone, og han bygde opp en hær som ble nøkkelen til stormaktstatus.
Preussen voksede ved hjælp af militære styrker
Økonomiske reformer og nådeløs utpining av bøndene ga ham akkurat nok penger til at han kunne danne en liten, men veltrent styrke. Med soldatene sine i ryggen kunne Fredrik Vilhelm kaste landet ut i erobringskriger.
De neste 150 årene vokste landet og fikk status som en stormakt – takket være sine militære muskler. En fransk politiker sa at "Preussen er ikke en stat med en hær, men en hær med en stat".
Preussens hær slukte naboene
1640-1688: Den store kurfyrste
Kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg arvet et lite, fattig rike. Men han brukte alle statens ressurser på å få seg en hær, og med den tok han blant annet deler av Pommern fra Sverige.
1740-1786: Fredrik den store
Kong Fredrik 2. tok Schlesien fra Østerrike og forsvarte seg i sju år mot Frankrike, Østerrike og Russland. Preussen var nå en stormakt.
1797-1840: Fredrik Vilhelm 3.
Kongen var en udugelig feltherre. Men generalene hans sikret Preussen store seirer under Napoleonskrigene.
Seiersrekken ble brutt i 1806, da Napoleon utslettet de prøyssiske armeene. Men på få år fikk dyktige offiserer gjenreist hæren, og den spilte en nøkkelrolle i den franske keiserens fall. Nye seirer
førte til at Preussens konge ble tysk keiser i 1871.