ID-merkene ble innført da oppfinnelsen av kanoner, granater og maskingeværer kostet tusenvis av liv på kort tid. De nye våpnene lemlestet ofte de døde i en så uhyggelig grad at ingen senere kunne identifisere likene.
Allerede under den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865 var krigføringen blitt så voldsom og upersonlig at soldatene stappet små papirlapper med navn, adresse og kompani i lommene sine slik at de kunne identifiseres av begravelsesenhetene.
Ambisiøse forretningsfolk innså snart at de kunne tjene penger på den nye trenden. De laget små metallskilt der soldatenes navn ble inngravert.
Skiltene ble betalt av soldatene selv.
Både under 1. og 2. verdenskrig var identifikasjonsmerkene uunnværlige. Soldatene bar to identiske merker. Hvis en soldat ble drept, ble det ene samlet inn, mens det andre ble værende på den omkomne.
Da den fransk-prøyssiske krigen brøt ut i 1870, mobiliserte de to landene flere hundre tusen soldater.
For å unngå de antatte problemene med identifisering av døde soldater, leverte den tyske hæren ut små metallskilt med soldatenes personlige informasjon til samtlige egne soldater. På tysk ble skiltene kalt «Hundemarken» – hundetegn.
Tilnavnet skyldtes at myndighetene i Berlin akkurat hadde påbudt hundeeiere å merke hundene sine slik at byens løshunder kunne hentes inn og avlives.
