Nordens løve erobrer München

En uovervinnelig katolsk hær holder på å utslette de tyske protestantene i 1630. Til protestantenes store hell griper kong Gustav 2. Adolf av Sverige inn, og trettiårskrigen tar en uventet vending.

En uovervinnelig katolsk hær holder på å utslette de tyske protestantene i 1630. Til protestantenes store hell griper kong Gustav 2. Adolf av Sverige inn, og trettiårskrigen tar en uventet vending.

Niday Picture Library/Imageselect

Da morgengryets første stråler bryter frem i øst, venter tusenvis av soldater på ordrene sine. Tidlig om morgenen den 7. september 1631 gjør to av Europas sterkeste hærer seg klar til kamp ved byen Breitenfeld i det sentrale Tyskland.

På den ene siden står en katolsk styrke under ledelse av Johann Tserclaes, riksgreve av Tilly, og overfor ham venter en protestantisk hær ledet av kong Gustav 2. Adolf av Sverige, kjent som “Nordens løve”. Slaget er en del av trettiårskrigen – en væpnet konflikt mellom katolikker og protestanter som har herjet de tyske fyrstedømmene i 13 år.

Svenskene på sin side har en kontingent skotske leiesoldater under kommando av baron Robert Munro, som i dagboken sin beskriver slagets begynnelse:

“Da lerken begynte å synge, hadde vi stått hele natten i formasjon et par kilometer fra Tillys hær. Om morgenen gjallet trompeterne til hest, trommene slo til marsj – vi var bevæpnet og klare. Vi hadde brukt natten til å tenke og komme overens med vår samvittighet.”

Da morgengryets første stråler bryter frem i øst, venter tusenvis av soldater på ordrene sine. Tidlig om morgenen den 7. september 1631 gjør to av Europas sterkeste hærer seg klar til kamp ved byen Breitenfeld i det sentrale Tyskland. På den ene siden står en katolsk styrke under ledelse av av Johann Tserclaes, riksgreve av Tilly, og overfor ham venter en protestantisk hær ledet av kong Gustav 2. Adolf av Sverige, kjent som “Nordens løve”. Slaget er en del av trettiårskrigen – en væpnet konflikt mellom katolikker og protestanter som har herjet de tyske fyrstedømmene i 13 år. Svenskene på sin side har en kontingent skotske leiesoldater under kommando av baron Robert Munro, som i dagboken sin beskriver slagets begynnelse: “Da lerken begynte å synge, hadde vi stått hele natten i formasjon et par kilometer fra Tillys hær. Om morgenen gjallet trompeterne til hest, trommene slo til marsj – vi var bevæpnet og klare. Vi hadde brukt natten til å tenke og komme overens med vår samvittighet.” Baron Robert Munro fra Skottland, som kjempet for svenskene under slaget ved Breitenfeld.

Kort tid etter åpner kanonene på begge sider ild. Munro opplever hvordan de kraftige våpnene river blodige hull i formasjonene:

“Våre bataljoner av ryttere og fotfolk sto fast som en mur, selv om kanonene nå og da skar store hull blant oss.”

Kongen av Sverige har behov for Guds gunst denne dagen, for protestantene er under hardt press: Taper de ved Breitenfeld, kan krigen være over. Men Gustav Adolf er overbevist om at der andre protestantiske hærførere før ham har mislyktes, vil han beseire den uovervinnelige grev Tilly.

VIDEO: Se svenskenes vei til München

Religion splitter keiserriket

Siden presten Martin Luther naglet sine 95 teser – med forslag til en reformasjon av den kristne kirke – til døren på slottskirken i Wittenberg den 31. oktober 1517, hadde de kristne vært splittet i to: protestanter som fulgte Luthers lære, og katolikker som sto fast på den pavelige tolkningen av kristendommen.

Ingen steder var splittelsen større enn i det tysk-romerske keiserriket, som besto av mange små fyrstedømmer som hver for seg valgte side i den religiøse konflikten. I 1618 blusset et opprør opp i fyrstedømmet Böhmen fordi innbyggerne fryktet at deres protestantiske tro ville bli undertrykt. Kort tid etter spredte opprøret seg til andre områder i keiserriket.

Trettiårskrigen startet med at to katolske utsendinger ble kastet ut av vinduet.

© PRISMA ARCHIVO/Imageselect

Religionskrig badet Tyskland i blod

Splittelsen mellom katolikker og protestanter rammet det tysk-romerske riket hardt – til tross for at rikssammenslutningens fyrster hadde fått løfte om at de fritt kunne velge sin tro.

Etter hvert utviklet den indre tyske religionskrigen seg til en europeisk konflikt der det kom hjelp utenfra. Allerede i det første krigsåret ble spanske soldater sendt for å hjelpe katolikkene, mens danskekongen Kristian 4. gikk inn i krigen på protestantenes side.

Nesten alt gikk dårlig for protestantene de første årene av krigen. I slag etter slag ble de beseiret av katolikkenes to store militære ledere: Albrecht Eusebius Wenzel von Wallenstein og Johann Tserclaes, riksgreven av Tilly. I 1629 måtte Kristian 4. trekke seg ut av krigen etter flere tilbakeslag – blant annet et avgjørende nederlag ved Lutter am Barenberge.

De tyske protestantene ble stående uten en sterk utenlandsk alliert, og katolikkenes endelige seier så ut til å være innen rekkevidde. Men samme år skrev den svenske kongen – protestanten Gustav 2. Adolf – under på en fredsavtale med Polen-Litauen, som han lenge hadde ligget i krig med. Og deretter vendte han oppmerksomheten mot krigen i Tyskland.

Ny hærfører går inn i krigen

Gustav Adolf var en erfaren general som fra sin første dag som konge hadde ligget i krig fordi han arvet tre militære konflikter fra sin far.

Da hans siste felttog i Polen var overstått, hadde Gustav Adolf mulighet for å blande seg i den tyske religionskonflikten. Som en del av fredsavtalen med Polen-Litauen hadde den svenske kongen fått rett til to tredjedeler av den tollen som ble oppkrevd i polsk-litauiske havner frem til 1635 – penger han ville bruke på å utruste og lønne en hær til støtte for de tyske protestantene.

Selv om kongen fattet sympati for de pressede protestantenes sak, gikk han like mye inn i konflikten av egoistiske grunner. Gustav Adolf fryktet at en katolsk seier i Tyskland kunne true hans voksende imperium rundt Østersjøen, som strakte seg fra Sverige over Finland og ned gjennom Baltikum til Polen.

Kristian 4. drømte om å vinne heder og ære på slagmarken, men hans deltakelse i trettiårskrigen endte i fiasko.

© The Museum of National History & Lundorp, Michael Caspar (1628)

Danmarks konge fikk pryl

Gustav 2. Adolf var ikke den første nordiske kongen som blandet seg i den tyske religionskrigen. Kristian 4. av Danmark hadde allerede forsøkt seg, men med langt mindre hell enn sin nordiske nabo.

Den første nordiske kongen som kom de tyske protestantene til unnsetning, var Kristian 4. av Danmark. Som hertug av Holstein bestemte han seg for å gå inn i krigen – stikk i strid med riksrådets ønsker.

I 1625 gikk kongens hær inn i Tyskland. Kristian 4. trodde han var en stor krigsherre, men han kunne slett ikke måle seg med den keiserlige hærføreren grev Tilly, som året etter innhentet den danske hæren ved Lutter am Barenberge.

Hærene var omtrent like store, og etter et kraftig bombardement blåste Tilly til angrep. Danskene slo tilbake angrepet og gikk deretter selv på offensiven. Men katolikkene motsto fremstøtet, og kort etter brøt det ut panikk blant danskene. Kristian 4. måtte flykte, og omtrent halvparten av den danske styrken gikk tapt.

Etter dette var de danske soldatene konstant på tilbaketog, og katolske hærer trengte inn i Jylland og plyndret. Kristian 4. ble tvunget til å underskrive en fred der han lovte at han ikke ville blande seg inn i den tyske konflikten igjen.

Ifølge den svenske kansleren Axel Oxenstierna var det kongens hensikt å “garantere sitt kongedømmes sikkerhet og befri de undertrykte landene (i Tyskland, red.)”.

Den 26. juni 1630 ankom Gustav Adolf derfor med en hær på 13 000 mann til Peenemünde på øya Usedom i Nord-Tyskland.

I løpet av sommeren sluttet ytterligere forsterkninger seg til svenskene, deriblant en enhet skotske leiesoldater under ledelse av baron Robert Munro, som ankom Tyskland “med en håndfull gamle, erfarne soldater som var rede til å holde ut all slags elendighet, slit og besvær”, som skotten selv uttrykte det.

Kongen får en lunken mottakelse

Hvis svenskekongen hadde forventet at de protestantiske fyrstene skulle flokke seg om hans fane, ble han grundig skuffet. Mange av de tyske fyrstene fryktet at Gustav Adolf på ingen måte kom som alliert og befrier, men snarere som erobrer. Ved å besette strategisk viktige havner i det nordlige Tyskland kunne svenskene nemlig sikre seg kontroll over den tyske østersjøhandelen.

Den 10. juli 1630 rykket da også Gustav Adolfs hær frem til hovedstaden i Pommern, Stettin, hvor svenskekongen presset den lokale fyrsten, Bugislav 14., til å inngå en allianse. Men utover det var det vanskelig for kongen å finne mektige støttespillere.

“Jeg tror over 20 000 sjeler gikk tapt. Alle soldatene våre ble rike. Gud er med oss.” Katolikken grev Pappenheim etter at folkene hans hadde drept innbyggerne i Magdeburg.

I begynnelsen var det faktisk bare én annen by som meldte seg på svenskenes side – den lille riksstaden Magdeburg med 25 000 innbyggere. Men så snart alliansen ble kunngjort, marsjerte en keiserlig hær av sted for å beleire byen.

Inne bak murene regnet innbyggerne med at svenskene straks ville komme dem til unnsetning, men Gustav Adolf var ennå ikke klar til å sette hæren sin på spill. Alt han kunne sende som hjelp til byen sørvest for Berlin, var en militærstrategisk rådgiver.

Ofre for massakre ender i elven

En enkelt ekspert gjorde ingen forskjell, og den 20. mai 1631 stormet de keiserlige styrkene Magdeburg. Dette ble fulgt av en flere dager lang plyndring av byen. Kvinner ble torturert og gjengvoldtatt i byens gater, og innbyggerne ble ranet for alt de eide av soldatene, som ikke hadde fått lønn på lang tid.

“Da de sivile gikk tom for ting å gi til soldatene, begynte deres kvaler for alvor”, forklarte Otto von Guericke, en av byrådets medlemmer: “For da begynte soldatene å slå, skremme og true med å skyte, gjennombore og henge folk.”

Ingen led mer under trettiårskrigen enn bøndene: De mistet avlingene sine, ble frastjålet sine eiendeler, og kvinnene ble voldtatt.

© Deutsches Historisches Museum

Og de nøyde seg ikke med trusler. Av byens 25 000 innbyggere var det bare hver femte som overlevde.

“Jeg tror over 20 000 sjeler gikk tapt. Det er tydelig at det ikke er blitt utført noe mer forferdelig i form av en guddommelig straff siden Jerusalems ødeleggelse. Alle soldatene våre ble rike. Gud er med oss”, konkluderte lederen for de keiserlige styrkene, grev Pappenheim.

Det tok soldatene hans 14 dager å kaste likene i elven Elbe – så mange døde lå det rundt om i byens gater.

Plyndringer skal stoppes

På den tiden var det alminnelig at soldater skulle “leve av landet”. I praksis betydde dette at de plyndret hvor enn de for frem, og at en del av lønnen deres var retten til å stjele verdisaker fra de erobrede byene. Magdeburg-massakren var imidlertid så voldsom at den vakte avsky i hele Europa.

Gustav Adolf ville gjøre tingene annerledes. I 1621 hadde svenskekongen utstedt et dekret til sine soldater der han forbød visse former for plyndring. I dekretet sto det at “Ingen soldat skal sette fyr på en by eller landsby i fiendens land”, og “Ingen skal plyndre en kirke eller et hospital“. Straffen for dette var døden.

“Før vi forlot Brandenburg, ble den lille kongelige hæren hjemsøkt av pesten, så vi hadde knapt noen som ikke var syke. Bare i vårt regiment døde det mer enn 30 soldater på én enkelt uke”. Robert Munro om pestens herjinger i den svenske hæren.

Da Gustav Adolfs svoger og allierte, fyrsten av Brandenburg, skrev for å høre hva han skulle gjøre med noen svenske offiserer som var blitt tatt i å forbryte seg mot sivilbefolkningen, svarte Gustav Adolf kort: “Har min svoger ingen galger i sitt land? Eller har han gått tom for tømmer?”

Uansett hvor mye Gustav Adolf ønsket det, var det imidlertid vanskelig å stoppe årtiers inngrodde vaner blant soldatene. Mennene hadde vennet seg til å ta det de ville og straffe fiendens sivilbefolkninger med bål og brann. I store deler av Tyskland fikk svenskene derfor raskt rykte på seg for å være like ille som Djevelen selv.

Svensker på fremmarsj

Det tok en god stund før den svenske hæren hadde samlet nok krefter til å innlede en større offensiv i Tyskland siden det først måtte hentes inn forsterkninger fra Sverige, Finland og Baltikum. Samtidig ble hæren rammet av sykdom, og Munro beskrev utfordringen i dagboken sin:

“Før vi forlot Brandenburg, ble den lille kongelige hæren hjemsøkt av pesten, så vi hadde knapt noen som ikke var syke. Bare i vårt regiment døde det mer enn 30 soldater på én enkelt uke.”

Men da offensiven endelig kom i gang, rykket svenskene raskt ned gjennom Tyskland. I april 1631 beseiret de en katolsk hær ved Frankfurt an der Oder og sikret seg kontrollen med en rekke elveoverganger. Etter dette fortsatte svenskene til byen Werben, der de krysset Elben. Fremmarsjen kom som et sjokk for de katolske generalene.

“Da de hørte at hæren vår hadde krysset Elben, ble de slått av en slik frykt at de ikke så seg tilbake, men stakk av mens de sendte brev etter brev til general Tilly og ba ham komme”, forklarte Munro.

Svenskene hadde inntatt Werben, og nå gikk de i gang med å befeste byen før Tilly og hæren hans nådde frem.

Gustav 2. Adolf håpet at Gud ville støtte ham under trettiårskrigen.

© Look and Learn/Bridgeman Images

“Han (Tilly, red.) forsøkte å fange oss ved Werben før han trodde at vi kunne rekke å grave oss ned”, husket skotske Munro og fortsatte:

“Men hvor han marsjerte med hæren sin om dagen, gravde vi med spader og skuffer, vi arbeidet natt og dag i jorden så vi var i dekning for kanonene hans før han kom frem.”

Om kvelden den 1. august 1631 nådde Tilly endelig frem til Werben med sine tunge kanoner – men Gustav Adolfs hær var godt forberedt.

“De begynte å skyte mot oss med 32 store kanoner”, husket Munro, som sammen med sine menn sto i dekning “under murene som beskyttet oss.”

Hele natten bombarderte katolikkene festningsverkene inntil de svenske rytterne gjorde utfall.

“De angrep voldsomt med hestene midt blant fienden og skapte uro i rekkene deres. De hogg katolikkene ned fra hestene sine mens de (katolikkene, red.) stakk av i fullt firsprang”, forklarte Munro.

Noen få dager senere forsøkte Tillys menn igjen å angripe den svenske stillingen – enda en gang uten hell.

Gustav Adolf møter Tilly på slagmarken

Etter nederlaget ved Werben trakk Tillys hær seg tilbake for å samle forsterkninger. I mellomtiden fortsatte Gustav Adolf sin marsj ned gjennom Tyskland.

Sammenstøtet mellom de to krigsherrene ved Werben hadde endt uten noen klar vinner, og begge hærførerne forberedte seg på et egentlig feltslag hvor de kunne beseire og knekke motstanderen.

Møtet lot ikke vente lenge på seg. Om morgenen den 7. september 1631 sto Gustav Adolf overfor den 72 år gamle Tillys hær utenfor byen Breitenfeld, nær Leipzig.

I årtier hadde Tilly vært en av Europas ledende hærførere, og under den pågående krigen hadde den aldrende generalen ennå ikke tapt et slag i felten, så selv om Tilly bare kunne mønstre 35 000 soldater mot Gustav Adolfs 42 000, var det en formidabel fiende som svenskekongen sto overfor.

Ved Breitenfeld sto Gustav 2. Adolf og grev Tilly, to av Europas største generaler, overfor hverandre. Begge hadde mange års krigserfaring, men deres tilnærming til krigføring var svært forskjellig.

© Pictorial Press Ltd./Imageselect

Grev Tilly

INFANTERI: Hærsjefen brukte tercioer – en firkantet formasjon hvor soldater med piker holdt fienden på avstand. Formasjonen kunne trenge seg gjennom en fiendtlig linje.

KAVALERI: Den gamle hærføreren lot ofte sine ryttere ri frem mot fienden for å avfyre en pistolsalve hvorpå de snudde og red bort igjen.

ARTILLERI: Han brukte tunge kanoner som var plassert i faste posisjoner. Derfra
bombarderte de fienden. De skjøt langt, men var ikke mobile.

© Fine Art Images Heritage Images/Imageselect

Gustav 2. Adolf

INFANTERI: Svenskekongen økte antallet musketerer som kunne skyte mot fienden. De var raske å lære opp og kunne gjøre skade på fienden på lang avstand.

KAVALERI: Kongen plasserte fotfolk med musketter blant sine ryttere. Når fiendens kavaleri angrep, ble de møtt med en mur av muskettild.

ARTILLERI: Det svenske artilleriet besto av mindre kanoner. Rekkevidden var mindre, men de kunne flyttes til nye steder på slagmarken i kampens hete.

Tillys hær besto av topptrente veteraner, mens svenskenes styrke var mer brokete. Gustav Adolf hadde riktignok med seg mange svenske og finske veteraner fra krigene mot Polen, men hæren hans talte også et saksisk korps, som reelt sett var en gjeng utrente bønder.

Kampropet “Fader Tilly” gjallet fra de keiserlige rekkene mens den 72 år gamle generalen red frem og tilbake foran mennene sine for å oppildne dem. Tilly stilte vanligvis opp hæren sin i to rekker av tercioer – en alminnelig strategi på denne tiden.

En tercio var en firkantet enhet bestående av såkalte pikenerer med lange lanser, som på flankene var beskyttet av små grupper soldater bevæpnet med musketter. De store, firkantede formasjonene var gode til å motstå presset fra fiendtlig kavaleri, men var sårbare overfor kanoner og musketter.

Det hadde svenskekongen skjønt, og Gustav Adolfs hær gjorde derfor utstrakt bruk av skytevåpen. Antallet pikenerer i de svenske rekkene var redusert til fordel for flere musketerer, og de tunge, nesten ubevegelige kanonene som katolikkene brukte, var på protestantenes side erstattet av små feltkanoner som lett kunne flyttes rundt på slagmarken.

Pappenheim angriper mot ordre

Nettopp kanonene åpnet slaget med et flere timer langt artilleribombardement. Den keiserlige hærens venstre flanke ble ledet av marskalk Gottfried Heinrich Graf zu Pappenheim, en modig – men også dumdristig – offiser som hadde ansvaret for 5000 keiserlige ryttere.

Etter å ha ventet i over to timer under beskytning fra fienden fikk Pappenheim til slutt nok og beordret sine ryttere frem i et angrep.

Tilly, som så at hans underordnede angrep uten tillatelse, utbrøt bittert: “De (Pappenheim, red.) har fratatt meg min heder og min ære!”

Svenskekongen deltok selv i kampene og utsatte seg dermed for stor fare.

© Richard Brzezinski & Richard Hook: The Army of Gustavus Adolphus 2 Cavalry, Osprey Publishing Ltd., 1993, p.15.

Normalt ville Pappenheims tunge ryttere lett kunne knuse det svenske kavaleriet, som hadde mindre hester og var dårligere utrustet, men Gustav Adolf hadde plassert mange musketerer til fots blant rytterne sine, og deres muskettild – kombinert med det svenske kavaleriets motangrep – stoppet Pappenheims fremstøt.

Etter at den sta marskalken syv ganger hadde forsøkt å bryte gjennom fiendens formasjon, ble de katolske rytterne til slutt sendt på flukt av et svensk motangrep.

Sakserne stikker av

I mellomtiden hadde Tilly gitt ordre til angrep langs resten av fronten. På den svenske venstrefløyen sto de utrente sakserne, og de ble angrepet av resten av det katolske kavaleriet. Oberst Sydnam Poyntz i den saksiske hæren observerte det som fulgte:

“Ryttere fra begge sider braket sammen, og det var en forferdelig kamp som varte en lang stund. Min herre, hertugen, ble forferdet over å se så mange falle rundt seg siden han ikke var vant til selv å stå midt i kampens hete, og da han fryktet sterkt for sitt eget liv, begynte han etter en stund å trekke seg tilbake og overlot kommandoen til sin general Arnim, hvoretter han selv stakk av i all hast.”

Svenske Gustav 2. Adolf avslørte seg på 1600-tallet som et geni på slagmarken og forvandlet landet sitt til en militær stormakt.

© Niday Picture Library/Imageselect

Samtidig angrep Tillys front de svenske linjene, og han sendte en del av infanteriet av sted for å hjelpe kavaleriet, som presset sakserne.

"De saksiske soldatene, som var unge gutter og aldri hadde vært i kamp før, og nå så seg selv falle og kulene plystret tett rundt dem mens hertugen deres stakk av, kastet fra seg våpnene og flyktet samme vei som fyrsten sin”, forklarte oberst Poyntz. Slaget hadde snudd i favør av katolikkene.

Kongen leder motangrep

Peter Hagendorf – en menig tysk soldat som kjempet på katolsk side i slaget – var med i angrepet på den saksiske delen av Gustav Adolfs hær: “Vi sto på høyre fløy og hadde støtt på sakserne, og dem jaget vi på flukt etter kort tid.”

Skotske Robert Munro kunne også se hvordan sakserne stakk av og etterlot den svenske venstreflanken helt åpen: “Sakserne tok bena fatt og stakk av i den tro at alt var tapt. De plyndret våre vogntog og oppakningen.”

På katolsk side brøt det ut vill jubel. “Da gikk vi ut fra at vi hadde vunnet”, husket Hagendorf.

Rundt 50 parter deltok i forhandlingene, som etter flere år endte med at freden i Westfalen ble underskrevet i 1648.

© Bridgeman Images

Krigen var langt fra slutt

I 1632 var trettiårskrigen langt fra over. I de neste 16 årene utviklet den seg til en av Europas mest ødeleggende konflikter noensinne.

Den svenske erobringen av München gjorde langt fra slutt på den tyske religionskrigen. Konflikten var faktisk bare så vidt halvveis, selv om den svenske dominansen snart var over. I et stort slag ved Lützen på sensommeren 1632 ble Gustav 2. Adolf drept. Sverige fortsatte likevel å delta i krigen, men langt fra med full styrke.

Derimot gikk Frankrike og Nederland aktivt inn i krigen på protestantenes side, mens Spanias deltakelse utviklet seg fra bare å sende forsterkninger til en mer aktiv deltakelse på katolsk side. Med stormaktenes innblanding spredte krigen seg helt til koloniene i Karibia.

Etter hvert som krigen skred frem, ble store områder av Tyskland lagt øde, og det ble etter hvert vanskelig å brødfø store hærer. Først i 1648, 30 år etter krigsutbruddet, ble det sluttet fred.

De protestantiske fyrstedømmene fikk økt frihet og makt, Nederland sikret sin uavhengighet fra Spania, mens både Frankrike og Sverige fikk nye landområder.

Seiersrusen ble imidlertid kortvarig, for mens sakserne hadde stukket av, hadde svenskene hatt fremgang andre steder på slagmarken. “Vår venstre flanke hadde blitt fullstendig nedkjempet”, forklarte Hagendorf.

Deretter førte Gustav Adolf selv an i et motangrep på tvers av fronten, hvor det svenske kavaleriet fikk den katolske hæren til å gå i oppløsning.

Svenskenes seier ved Breitenfeld var total. Mens Gustav Adolfs hær hadde over 5500 døde, var den katolske styrken fullstendig knust: Av Tillys hær på 35 000 mann var 27 000 døde, såret, tatt til fange eller desertert.

Soldatene skåler i bayersk øl

Seieren ved Breitenfeld innledet en ny fase i krigen. For første gang hadde protestantene kontroll, og det utnyttet Gustav Adolf til å trenge dypt inn i de katolske delene av Tyskland. I løpet av høsten og vinteren 1631 inntok svenskene by etter by.

“Denne marsjen var like lønnsom for oss som den var en fryd for øyet”, skrev Munro. Hans soldater plyndret de bayerske byene som gjorde motstand mot den svenske fremrykningen.

Målet for Gustav Adolfs marsj sørover var den store tyske byen München. Innbyggerne fryktet at svenskekongen ville utslette byen som hevn for massakren i Magdeburg. I håp om å dempe kongens hevntørst overga byen seg derfor til svenskene 17. mai 1632 – en strategi som så ut til å fungere.

Svenskene marsjerte triumferende inn i storbyen München våren 1632.

© Imageselect

Fremfor å sette mennene sine til å plyndre München, ga Gustav Adolf ordre til at innbyggerne skulle betale en løsesum på 300 000 thaler – en enorm sum som byen ikke kunne skaffe på stående fot. I stedet gikk kongen med på at innbyggerne kunne stille med gisler inntil pengene var samlet inn, og at deler av løsesummen kunne betales med 22 000 liter bayersk øl, som ble fordelt blant kongens soldater.

Gustav Adolf var nå på toppen av sin karriere. Soldatene hans hadde beseiret Tillys inntil da uovervinnelige hær i kamp, og den tyske religionskrigen så ut til å være nesten overstått.

Men før året var omme, viste det seg at krigen ikke var over ennå: Katolikkene var langt fra knekt. Skotske Munro endte sine dager etter en trefning i Tyskland, og selveste Gustav Adolf – “Nordens løve” – skulle snart brøle for siste gang.

LES MER OM GUSTAV 2. ADOLF

  • Theodore Ayrault Dodge: Gustavus Adolphus: A History of the Art of War from Its Revival After the Middle Ages to the End of the Spanish Succession War, Houghton, Mifflin and Company, 2019