Berthold Werner/Wikipedia
Oldtidsby Jordan

Oppdagelsesreisende satte Petra på kartet igjen

I 1809 reiste en sveitsisk oppdagelsesreisende gjennom Midtøsten. Egentlig var han ute i helt annet ærend, men på turen kom han tilfeldigvis over oldtidsbyen Petra, som hadde vært glemt i århundrer.

Johann Ludwig Burckhardt satte opp farten i den mørke kløften. Han skimtet solen gjennom en smal sprekk mellom klippeveggene 200 meter over seg.

Endelig, etter en halv times gange, åpnet klippene seg til en plass badet i sollys, og den sveitsiske oppdagelsesreisende ble møtt av et forunderlig syn.

Foran ham ruvet et 40 meter høyt, majestetisk mausoleum, meislet inn i den
rosa sandsteinsklippen.

Samme morgen, den 22. august 1812, hadde Burckhardt begynt sin ferd gjennom Wadi Musa, Moses’ dal i det som i dag er Jordan.

Egentlig var han på vei til Egypt for å finne en karavane videre til Libya, der han feilaktig antok at han ville finne elva Nigers kilde.

Men på veien hørte han lokalbefolkningen snakke om en oldtidsby som lå ved en hellig grav.

Byen var en godt bevart hemmelighet som ganske få kjente til, og var et sted der beduinene ofret til Haroun – blant kristne kjent som Moses' bror Aron.

Burckhardt hadde solid kjennskap til oldgresk og romersk litteratur, og fikk mistanke om at byen ved graven kunne være den glemte hovedstaden Petra, en gang bebodd av et for lengst forsvunnet nomadefolk, nabateerne. Den ivrige eventyreren bestemte seg for å undersøke fenomenet nærmere.

Forkledd som arabisk forretningsmann, og under dekke av å ville ofre en geit til Haroun, fikk Burckhardt en lokal guide til å vise ham veien til dethellige stedet. Guiden fikk betalt i brukte hestesko.

Da de kom til Petra, gikk Burckhardt på oppdagelsesferd i ruinene. Han oppdaget at oldtidsbyen strakte seg videre dypt inn i fjellet, med et romerskinspirert amfiteater og en rekke gravkamre – alle hogd direkte inn i klippeveggen.

De lokale hadde ikke lyst til å dele helligdommen sin med fremmede. De ble snart mistenksomme overfor den mystiske arabiske forretningsmannen som utforsket ruinene med en slik nysgjerrighet.

Derfor måtte Burckhardt allerede dagen etter begi seg videre til Kairo for å fortsette sin egentlige ekspedisjon. Burckhardt kom imidlertid aldri så langt. 15. oktober 1817 døde han av dysenteri, bare 32 år gammel.

Burckhardts levende beskrivelser av Petra førte til at interessen for byen steg i den vestlige verden. Men først i 1920-årene ble det foretatt arkeologiske utgravninger i den gjenoppdagede byen.

Byen ble grunnlagt av nomadefolket nabateerne rundt år 200 f. Kr. Nabateerne slo seg den gangen ned i og rundt sin nye hovedstad ved enden av kløften som Burckhardt måtte forsere.

Kongeriket blomstret på kort tid. Petra var lett å forsvare. Byen lå dessuten der arabiske, assyriske, egyptiske, greske og romerske handelsruter møttes, og nabateerne krevde toll av karavanene som passerte.

I år 106 e.Kr. ble Petra innlemmet i det romerske imperiet, og på 600-tallet i de islamske kalifatene. Men etter hvert som handelskaravanene fulgte nye ruter gikk den før så livlige byen langsomt i glemmeboken. Til slutt var det bare lokalbefolkningen som visste hvor den gamle byen lå.

I dag er Petra Jordans absolutt største turistattraksjon.

Nesten en halv million turister besøkte oldtidsbyen bare i første halvdel av 2010. Lokale beduiner lever av å selge suvenirer og frakte turister gjennom kløften til og fra Petra med hest og kjerre.

Den beste tiden å oppleve byen er tidlig om morgenen. Da er turistene og suvenirselgerne få, og temperaturen relativt behagelig.

Med rikelig med vann og godt fottøy kan de fleste uten å overanstrenge seg gjøre som Burck-hardt og spasere hele turen gjennom kløften, selv om det fins mulighet for transport.

Her blir besøkende fremdeles møtt av det spektakulære synet av mausoleet. Det fremstår nesten uberørt av tidens tann, akkurat som det gjorde i 1812, og bærer bud om hvilket imponerende underverk resten av byen er.