Johann Ludwig Burckhardt satte opp farten i den mørke kløften. Han skimtet solen gjennom en smal sprekk mellom klippeveggene 200 meter over seg.
Endelig, etter en halv times gange, åpnet klippene seg til en plass badet i sollys, og den sveitsiske oppdagelsesreisende ble møtt av et forunderlig syn.
Foran ham ruvet et 40 meter høyt, majestetisk mausoleum, meislet inn i den
rosa sandsteinsklippen.
Samme morgen, den 22. august 1812, hadde Burckhardt begynt sin ferd gjennom Wadi Musa, Moses’ dal i det som i dag er Jordan.
Egentlig var han på vei til Egypt for å finne en karavane videre til Libya, der han feilaktig antok at han ville finne elva Nigers kilde.
Men på veien hørte han lokalbefolkningen snakke om en oldtidsby som lå ved en hellig grav.
Byen var en godt bevart hemmelighet som ganske få kjente til, og var et sted der beduinene ofret til Haroun – blant kristne kjent som Moses' bror Aron.
Burckhardt hadde solid kjennskap til oldgresk og romersk litteratur, og fikk mistanke om at byen ved graven kunne være den glemte hovedstaden Petra, en gang bebodd av et for lengst forsvunnet nomadefolk, nabateerne. Den ivrige eventyreren bestemte seg for å undersøke fenomenet nærmere.
Forkledd som arabisk forretningsmann, og under dekke av å ville ofre en geit til Haroun, fikk Burckhardt en lokal guide til å vise ham veien til dethellige stedet. Guiden fikk betalt i brukte hestesko.
Da de kom til Petra, gikk Burckhardt på oppdagelsesferd i ruinene. Han oppdaget at oldtidsbyen strakte seg videre dypt inn i fjellet, med et romerskinspirert amfiteater og en rekke gravkamre – alle hogd direkte inn i klippeveggen.
De lokale hadde ikke lyst til å dele helligdommen sin med fremmede. De ble snart mistenksomme overfor den mystiske arabiske forretningsmannen som utforsket ruinene med en slik nysgjerrighet.
Derfor måtte Burckhardt allerede dagen etter begi seg videre til Kairo for å fortsette sin egentlige ekspedisjon. Burckhardt kom imidlertid aldri så langt. 15. oktober 1817 døde han av dysenteri, bare 32 år gammel.