Opplev samuraienes undergang
I 1877 har en moderniseringsvind feid over Japan og gjort samuraiene overflødige. I et siste forsøk på å snu utviklingen innleder 400 samuraier kampen mot 30 000 tungt bevæpnede keisertro soldater.
Lyden av klaprende artilleri-ild gir gjenlyd i hulen der samuraiene har søkt ly for de angripende regjeringstroppene. Gjennom åpningen kan de skimte morgendisen som henger over Kagoshimabukten. Sulten river og sliter i magen på dem. De har ikke mer mat og har gått tomme for ammunisjon.
Klokken er litt før fire 24. september 1877, og samuraienes øverstkommanderende, Saigo, vet at det snart er slutt. I mer enn sju måneder har han ledet samuraikrigerne sine i kampen mot Japans keiserlige hær, som systematisk har slått ned opprøret. I begynnelsen rådde han over en hær på nesten 20 000 mann. Nå er det bare 400 igjen.
Utenfor hulen venter 30 000 kampklare soldater – over 70 for hver av Saigos samuraier. Likevel har ikke den øverstkommanderende for den overlegne styrken tatt noen sjanser, og soldatene har brukt dager på å grave skyttergraver og forberede seg til kampen mot de siste samuraiene. Disse er på sin side nå bare bevæpnet med sverd mot soldatenes moderne skytevåpen. Men Saigo var ikke innstilt på å gi opp. Den kraftige, to meter høye mannen med det faste blikket reiser seg og ber sine menn følge ham i kamp. Alle vet at det vil bli samuraienes siste slag.
Samuraiene var dannede krigere og levde etter en beinhard æreskodeks.
Kamp med pil og bue
Yoritomo Minamoto får tittelen shogun, militær leder, permanent. Tittelen har før kun blitt gitt midlertidig til den øverste hærføreren under krig.
Ordet samurai er kjent fra 700-tallet og betyr «den som gjør tjeneste». Allerede den gangen var Japan et keiserdømme, men landet var delt mellom stormenn – daimyoer – som kjempet om makt og land og hjalp keiseren med å opprettholde orden i det enorme riket.
Samuraiene var elitesoldater som opprinnelig tjente som keiserens personlige vakter. Men snart begynte stormennene å hyre de dyktige krigerne til å kjempe om den sparsomme landbruksjorden for seg.
I begynnelsen var shoguntittelen en tittel den øverstkommanderende generalen fikk i krigstider. Men etter hvert fikk stormenn samlet så mange samuraier under seg at de utgjorde den reelle militære makten i Japan, og etter en voldsom borgerkrig ble shoguntittelen i 1192 gjort permanent og gitt til krigens seierherre, Yoritomo Minamoto.
Pil og bue var først samuraiens foretrukne våpen; «buens og pilens vei» eller «hestens og buens vei» kalte krigerne kampstilen. Et slag begynte med at rytterne tok oppstilling overfor hverandre. Deretter sendte en av rytterne av gårde en pil som var perforert i spissen slik at den ga fra seg en høy plystrelyd. Dette var et signal til gudene om at det var store heltedåder på gang. Deretter red rytterne frem mot hverandre mens de høyt resiterte navnet sitt, familieforhold, rang og krigsprestasjoner.
Når seieren var i hus, skar samuraien hodet av motstanderen og tok det med til sin herre. Dermed kunne han bevise at han hadde fullført oppgaven. Men hvis alt var tapt, kunne den beseirede samuraien velge å lide en ærefull død ved å begå seppuku, der han tok sitt eget liv ved å skjære opp sin egen mage i et komplisert og smertefullt ritual.
Samuraiene fikk med tiden så stor anseelse ved hoffet at de ble integrert i det høyere aristokratiet. Her lærte de kunnskaper og ferdigheter som kalligrafi, musikk og poesi. Læresetningen «bun bu ryo do» – «pennen og sverdet i forening» – var blant samuraiens viktigste bud. Deres poetiske evner avspeiles blant annet i diktet en samurai tradisjonelt nedfelte når han merket døden komme. I dødsdiktet gjorde samuraien opp status over livet og døden.
Samuraien og samfunnet
Et rituelt selvmord ble utført ved at samuraien skar opp magen sin før en hjelper hogde hodet av ham.
Ofte ble en samurai født inn i en slekt av krigere, men en samurai måtte ikke nødvendigvis stamme fra en fin krigerslekt for å oppnå høy status:
«Den edle Yasumasa var ikke en kriger som stammet fra et militært hus. Likevel var han ikke på noen måte en slik kriger underlegen. Han var frimodig i ånden, flink med hendene og besatt stor styrke», heter det i et skrift om en kriger fra 1100-tallet.
Familien spilte en stor rolle, og blodhevn var en del av samuariens æreskodeks «bushido». I fredstider arbeidet samuraiene som embetsmenn eller dyrket jorden og var sammen med familiene sine. Selv om de fleste samuraier hadde kone og barn, hadde de gjerne mannlige elskere. Homofile forhold var også utbredt i det japanske samfunnet for øvrig. Kjærlighet mellom menn ble sett på som en mer opphøyet form for kjærlighet enn den som rådet mellom menn og kvinner. De homofile forholdene utspilte seg gjerne mellom en samurai og hans lærling, og gutter i alderen 13 til 19 ble ansett som passende partnere. Aksepten for homofili forsvant med den vestlige innflytelsen.
I 1408 var shogunen blitt likestilt med keiseren, men likevel kunne ikke samuraier og stormenn holdes i sjakk. Selv bøndene fikk opplæring til samuraier, og mange hadde våpen med på rismarkene slik at de alltid skulle være beredt til å dra i krig.
Japan var stadig preget av borgerkrig da det første møtet med Vesten fant sted i 1543. En gruppe skipbrudne portugisiske sjøfolk gikk dette året i land på sørkysten av Japan. De skipbrudne ble møtt med stor mistenksomhet fra befolkningen, men sjømennene hadde reddet noe fra skipets last som fanget den lokale stormannens interesse, nemlig geværer som sjøfolkene demonstrerte. Stormannen ble så begeistret at han straks satte sin egen våpensmed til å lage kopier og ba portugiserne om å vise ham hvordan han skulle bruke våpenet.
Geværene ble portugisernes billett til det lukkede Japan. Stormennene var svært begeistret for de nye, slagkraftige våpnene. I kjølvannet av de skipbrudne fulgte andre portugisiske skip, og snart hadde europeerne anlagt handelsstasjoner flere steder i landet. Katolske misjonærer fulgte med på skipene og anla i 1549 den første jesuittskolen i landet. Fulle av avsky så jesuittene hvordan samuraier perfeksjonerte sverdkunstene sine på henrettede kriminelle:
«Etter at de har hakket kroppene i stykker med sverdene, syr de dem sammen igjen...den fryd og glede de føler ved å hakke opp kroppene er forbløffende», skrev jesuitten Joâo Rodrigues. Misjonærene fikk omvendt en del japanere til kristendommen. Blant de omvendte var også samuraier, og flere av disse ble sågar sendt i kamp for sine herrer med et kors på ryggen.
Men da omvendelsene for alvor tok fatt og omkring 200 000 japanere var blitt kristnet, ble shogunen bekymret for at de kristne var på vei til å få altfor stor makt, og i 1614 forbød han kristendommen. Hans sønnesønn Tokugawa Iemitsu, som kom til makten i 1623, gikk enda lenger. Han forviste eller henrettet alle utlendinger utenom noen få nederlandske og kinesiske kjøpmenn, som ble satt under strengt oppsyn.
De neste århundrene lukket Japan seg nesten helt for omverdenen. Vestlig innflytelse ble sett på som en trussel mot den særegne japanske kulturen, og skulle i størst mulig grad unngås. Utenlandsreiser og utenlandske bøker var lenge helt forbudt, og handelen var begrenset til Kina, Korea og Nederland, som bare fikk anløpe Nagasaki.
Amerikanerne truet seg inn
Saigos hær var en blanding av øst og vest. Selv bar Saigo en vestlig militæruniform, mens de unge mennene var kledd i tradisjonell samuraidrakt. Opprørerne brukte vestlige skytevåpen til det var tomt for ammunisjon.
Da den europeiske koloniseringen grep om seg i Asia, ble det vanskelig for Japan å opprettholde isolasjonen. På slutten av 1700-tallet begynte Russland å presse på for å åpne handelen, og på 1800-tallet fulgte Europa og USA etter. Gjennombruddet kom da den amerikanske kommandøren Matthew Perry seilte inn i Uraga havn nær Tokyo 8. juli 1853 og krevde å få lov til å handle.
Perry forsynte japanerne med et par hvite flagg og rettet så kanonene sine, de beste som kunne kjøpes for dollar, mot bygningene i havnen. På den måten oppnådde Perry med all ønskelig tydelighet å vise at Vesten besatt en militær styrke som var så overlegen at den kunne velte det japanske forsvaret med et knips.
For shogunen var det et uløselig dilemma. Hvis han innledet en krig mot handelsmaktene, ville nederlaget være både ydmykende og uunngåelig. Og hvis han gikk med på betingelsene deres, risikerte han å miste makten. Shogunatet ga etter for presset og underskrev i 1858 fem handelsavtaler, som samlet går under betegnelsen Ansei-traktaten. Det ble begynnelsen på shogunatets undergang. Traktatene ga Vesten omfattende handelsrettigheter. Fem av Japans største havner ble åpnet, og utlendinger fikk rett til å bosette seg og drive forretning her – og var til og med fortsatt underlagt hjemlandets lovgivning. Det japanske styret ble også fratatt muligheten for å beskytte nasjonale interesser og regulere handelen gjennom skatter. I stedet ble import- og eksportskatter fastlagt internasjonalt til en meget lav prosentsats.
Traktaten møtte stor motstand, og oppsiktsvekkende nok sluttet Japans keiser, som i århundrer hadde vært tilfreds med rollen som åndelig landsfader, seg til de opprørske rekkene. I 1863 utstedte keiseren en ordre om at alle utlendinger skulle utvises, helt i tråd med motstanden mot Ansei-traktaten, under slagordet «utvis barbarene».
Drep alle fra vest!
Det var særlig i de sørlige provinsene Satsuma og Chochu at opprøret ulmet, og også ronin, herreløse samuraier, meldte seg under opprørernes faner. Paradoksalt nok inngikk Satsuma selv et nært samarbeid med britene, som forsynte provinsen med moderne våpen og støttet ideen om et samlet Japan under keiseren. Shogunatet var støttet av Frankrike, så det sto også britiske handelsinteresser på spill i maktkampen mellom keiser og shogunat. Den mest innbitte motstanden kom fra unge samuraier av lavere rang som følte seg ydmyket og maktesløse i bølgen av vestlig innflytelse som skyllet over øyriket.
I 1860-årene utførte de en rekke drap på politiske motstandere og folk med forbindelser til utlendinger. Ofrene var alt fra studenter av vestlig filosofi til høytstående regjeringsrådgivere. Etter drapene ble de avhogde hodene vist frem på gammeldags samuraimaner.
Gjerningsmennene var som regel i slutten av 20-årene og gikk under navn som «Dreperen Genzai» og «Snikmordernes kaptein». De vestlige besøkende observerte det hele med gru, og drapshandlingene testet bestandig europeernes vilje til å trumfe gjennom åpningen av Japan. En av samuraiene som var sjokkert over utviklingen, var Saigo. Han var sønn av en fattig, men respektert samurai, mens hans egen karriere er litt av et mysterium. Han begynte som en underordnet tjenestemann, men ble lynraskt og svært atypisk forfremmet til nærmeste rådgiver for en mektig stormann, Nariakira. Dermed ble Saigo kastet inn i sentrum av japansk politikk.
Blant dem som var imot utviklingen, var også Saigos herre, Nariakira. Da han plutselig døde av sykdom i 1858, skrev Saigo i et brev til en nær venn: «Jeg føler meg som en mann uten skip strandet på en øy».
Saigo vurderte å begå selvmord på sin herres grav etter gammel samuraitradisjon. Men han bestemte i stedet å kjempe for sin døde herres sak. Da konflikten mellom keiseren og de sørlige provinsene på den ene siden og shogunen på den andre utviklet seg til åpen krig i 1868, var det Saigo som ledet Satsumaprovinsens samuraihær og var med på å tvinge shogunen til å gi fra seg makten til keiseren i 1868.
Samuraiene samler seg
Slaget ved Kagoshimabukten ble samuraienes siste. For hver samurai var det over 70 keisertro soldater.
Men den nye keisermakten, støttet av en rekke stormenn fra de sørlige provinsene, holdt ikke hva den lovet. Ingen utlendinger ble kastet på dør, og moderniseringsprosessen fortsatte med enda større styrke – til samuraienes store skuffelse.
I 1867 ble 15-årige Mutsuhito keiser etter sin far, og i 1868 erklærte han at en ny æra, mejii, som betyr «opplyst styre», skulle tre i kraft. Kastesystemet ble avskaffet, og nå var det den enkeltes innsats som var avgjørende for hans posisjon i samfunnet. Vestlig mote og kafeer og butikker etter vestlig forbilde endret gatebildet, og makten ble sentralisert rundt keiseren. Å dele makten med samuraiene var ikke en del av keiserens plan. Den gamle krigerkasten var med andre ord blitt overflødig, og i 1873 fikk samuraiene forbud mot å bære våpen – det var nå forbeholdt vernepliktshæren som styret hadde opprettet etter vestlig forbilde.
Saigo nøt en høy stilling i det nye styre takket være sin innsats i kampene mot shogunen. Men som mange andre følte hans seg sviktet og var forferdet over den vestlige innflytelsen som fortsatt skylte inn over Japan.
Samuraien tjente tradisjonelt sin herre lojalt til døden, men han levde også etter sin æreskodeks, «bushido». Saigo hadde en sak å kjempe for som var større enn lojaliteten han følte overfor keiseren. Det var det tradisjonelle Japan han elsket og var en del av.
Derfor forlot han stillingen for å dra til hjemtraktene sine og trene unge menn i samuraienes kampkunst. Da det ulmende opprøret blant samuraiene skjøt fart, ba de Saigo om å stå i spissen for en hær som skulle gå mot det keiserlige styret. Han sa ja.
Samuraienes siste slag
I det bleke morgenlyset over Kagoshimabukten stormet Saigo ned høyden mot de fiendtlige troppene. Kvelden før hadde han skrevet sitt dødsdikt: «Hvis jeg var en dråpe dugg, kunne jeg søke tilflukt på tuppen av et blad. Men fordi jeg er en mann, har jeg ingen plass i denne verden».
Senere skålte Saigo i sake med sine nærmeste offiserskamerater, og de sang de samme sangene som samuraier i århundrer hadde brukt til å holde motet oppe i mørke stunder.
En kort stund holdt samuraiene og deres overlegne sverdkunst stand mot de tungt bevæpnede keisertro troppene, men de ble snart desimert til 40 mann. Sammen satte de seg i bevegelse mot overmakten. Saigo visste hva som kom til å skje. En skarp smerte i lysken lammet ham, og han falt om ute av stand til å reise seg og kjempe videre eller begå seppuku, rituelt selvmord.
Men Saigos samuraier sto klar til å hjelpe ham til en verdig utgang fra nederlaget. Sterke armer bar ham bort og la ham forsiktig på bakken. Sverdet traff Saigos hals med stor styrke og skilte hodet fra kroppen. Så forstummet brakene fra geværilden. Samuraienes siste slag var over.
Saigos nederlag var avslutningen på en æra. Samuraienes makt hadde vært basert på deres evner som krigere, men nå hadde keiserens styrker bevist at samuraiene ikke kunne måle seg med en moderne vernepliktshær. Heretter var det ikke lenger noe som kunne hindre Japan i å la fremmed innflytelse få bre om seg i øyriket.