Opprøret som endte slaveriet
«Jeg vet at jeg vil dø for dette, men mine barn kommer til å være frie.» Ordene ble ytret av en slave idet hun satte fyr på en sukkerfabrikk i 1832. Opprøret hun deltok i fikk den britiske regjeringen til å sette alle imperiets slaver fri.
Den ene plantasjen etter den andre ble satt i brann under slaveopprøret på Jamaica i 1832.
Det var 1. januar 1832. I dagene etter jul hadde det største slaveopprøret i Jamaicas historie brutt ut. I byen Montego Bay nordvest på Jamaica rådde panikk og forvirring. Med skrekk betraktet de hvite innbyggerne de omkringliggende åsene der røyken fra de brennende plantasjene snodde seg oppover. Men håpet steg da den britiske flåtens flaggskip Sparrowhawk seilte inn i havnen. På dekk sto øverstkommanderende for de britiske styrkene på Jamaica, general sir Willoughby Cotton.
General Cotton lovet hard straff
Umiddelbart etter landsettingen ble to slaver som hadde antent brannene henrettet. Neste dag utferdiget general Cotton følgende proklamasjon til øyas slavebefolkning:
«Negre, dere har grepet til våpen mot herrene deres og brent og plyndret deres hus og bygninger. Noen ondsinnede mennesker har fortalt dere at Kongen har satt dere fri men at herrene deres berøver dere denne friheten. I Kongens navn har jeg kommet til dere for å fortelle at dere er villedet. Jeg har med meg store styrker for å straffe de skyldige, og alle som blir funnet sammen med opprørerne vil bli henrettet uten nåde. Dere kan ikke motstå Kongens tropper; overgi dere og bønnfall om at forbrytelsen vil bli tilgitt."
Rebeller mot milits og marooner
Til tross for proklamasjonen, fortsatte opprøret og snart hadde 20 000 slaver sluttet seg til. Opprørerne kjempet desperat videre, ikke bare mot Cottons styrker men også mot Jamaicas hvite milits og de såkalte marooner, frie svarte som hadde alliert seg med britene. Opprørerne var utrent og usselt bevæpnet. De kjempet med kniver og treklubber og brukte nagler som ammunisjon i sine få geværer. Det varte ikke lenge før de måtte slå retrett.
Opprørske slaver brøt seg inn i plantasjene og satte fyr på bygningene.
Robert Gardner stengt inne i grotte
I slutten av januar fikk den hvite militsen kjennskap til at en gruppe frihetskjempere, ledet av opprørslederen Robert Gardner, hadde samlet store styrker oppe på en høyde på den sørvestlige delen av øya. Et angrep var på gang. Midt på natten bega militsmennene seg mot høyden og overrasket opprørerne da de stormet opp bakken. Mange opprørere ble såret og resten flyktet.
Gardner og mennene hans ble drevet inn i en stor grotte som ble omringet av militsen. Opprørerne kjempet tappert, og da militsmennene klarte å ta seg inn noen dager etter, fant de bare fire overlevende. Oberst Gardner og resten av opprørerne hadde klart å rømme gjennom en ukjent utgang. Men Gardners styrker utgjorde ikke lenger noen trussel mot militsen, de var splittet og streifet rundt i villmarken i små grupper. Snart var hele opprøret fullstendig knust. Den 8. februar overga Gardner seg til britene. De lovet å benåde ham hvis han samarbeidet, men holdt ikke løftet og han ble hengt.
Marooner samarbeidet med britene
Det var Kristoffer Columbus som først brukte navnet Vestindia, i den tro at han befant seg nær den indiske kysten. Den spanske kronen annekterte øyene, men fikk snart konkurranse fra andre europeiske nasjoner på jakt etter kolonier. Britene kom til Jamaica allerede i 1655, og på begynnelsen av 1800-tallet kontrollerte de flesteparten av de vestindiske øyene. Store plantasjer ble etablert der afrikanske slaver jobbet seg til døde.Etter hvert ble det opprettet samfunn av rømte slaver på noen av øyas mest utilgjengelige steder. De ble kalt marooner, og ble tolerert av plantasjeeierne hvis de fanget andre rømte slaver og deltok i bekjempelsen av slaveopprør.
Slavehandelen ble forbudt i 1807
På slutten av 1700-tallet oppsto det en bevegelse i Storbritannia som ville avskaffe slaveriet og derfor ble kalt abolisjonister (etter engelske abolish = avskaffe). I 1807 nådde de sitt første mål da det engelske parlamentet forbød slavehandelen. Etter dette hadde slaveeierne en egeninteresse av at slavene og barna deres overlevde, men livet var fortsatt hardt og brutalt for de svarte.
Samuel Sharpe organiserte opprøret mens han reiste rundt og talte mot slaveriet.
Haiti forbilde for Jamaicas slaver
I 1804 førte et slaveopprør i den franske kolonien på øya Hispaniola til opprettelsen av den frie svarte republikken Haiti. Da våknet drømmen om frihet også blant Jamaicas slaver. Kristendommen som ble spredt blant slavene brakte også håp. Offisielt forkynte misjonærene lydighet mot autoritetene, men for slavene ble den kristne læren om kjærlighet og menneskeverd likevel en revolusjonær ideologi.
Plantasjeeierne hatet misjonærene for ideene de spredte blant slavene. Mange slaveeiere mente øya burde slutte seg til USA. Blant slavene gikk det rykter om at de egentlig var frie, men at eierne holdt det hemmelig.
1831 var et tørt og hett år på Jamaica, og slavene ble presset stadig hardere.
Jamaicas parlament nektet å etterkomme britiske forslag om en mildere behandling av slavene. Et forslag om at slavekvinner ikke lenger skulle piskes nakne ble nedstemt med overveldende flertall.
Samuel Sharpe ledet slavenes streik
I denne atmosfæren av rykter og vold trådte den 31 år gamle slaven Samuel Sharpe fram som slavenes leder. Sharpe var født i Jamaica, han var lesekyndig og diakon i baptistkirken. Eieren hans behandlet ham skikkelig, men drømmen om frihet var likevel så sterk at Sharpe var villig til å risikere livet. Han begynte derfor å organisere et opprør i all hemmelighet mens han reiste rundt på øya og holdt prekener.
Til å begynne med dreide det seg antakelig bare om en generalstreik. Slavene skulle nekte å vende tilbake til arbeidet etter jul hvis de ikke kunne gjøre det som frie menn og kvinner. Bare i selvforsvar skulle de gripe til våpen. Siden slavene trodde at de i virkeligheten var frie, satset de på at de britiske troppene på øya ikke ville angripe dem.
I Montego Bay på Jamaica fins det et minnesmerke over Samuel Sharpe.
Fullt opprør på Jamaica
Julen 1831 fikk slavene, som seg hør og bør, alkohol av sine eiere. Men festlighetene kunne ikke skjule spenningen under overflaten, og militsen var satt i beredskap. Slavene skulle tilbake på arbeid den 27. desember, men i stedet ble eierne møtt av en sitt-ned-streik. Snart hadde streiken gått over til å bli et fullskala opprør i hele Vest-Jamaica. De hvites herregårder lå ofte oppe på høydene, og når de ble satt i brann ble de som fyrtårn som spredte opprøret.
Hvite kvinner og barn ble evakuert og regulære britiske soldater ble fraktet rundt øya sjøveien for å forsterke militsen og sirkle inn opprørerne. Også marooner støttet britene, og før måneden var omme var opprøret knust. 14 hvite og ca. 200 slaver ble drept under opprøret, men etterspillet ble enda mer blodig. Mange av domstolsprotokollene mangler, men minst 340 opprørere ble hengt og mange ble pisket til døde.
Sharpe ble dømt til døden, men forble ubøyelig til det siste. Han fortalte en misjonær som forsøkte å få ham til å angre sine synder. «Jeg har lært av min bibel at de hvite ikke har mer rett til å holde svarte i slaveri enn svarte har til å holde hvite i slaveri. Jeg vil heller dø enn å leve som slave." Med dette sitatet kom han senere til å bli sett på som en nasjonalhelt.
Slaveriet ble forbudt i 1838
Misjonærene som ble anklaget for å ha ansporet til opprøret, ble slått, og mange kapeller ble brent ned.
I England kom slavemotstanderne styrket ut av opprøret, og mange som tidligere hadde vært for slaveri følte nå at det var økonomisk uholdbart. Den formelle avskaffelsen av slaveriet ble imidlertid blokkert av de mektige plantasjeeiernes representanter i det britiske parlamentet. Etter parlamentsreformen i 1832 fikk middelklassen langt større innflytelse, og seks år senere var slaveri forbudt i det britiske imperiet.
Møtet med en mishandlet slave fikk Granville Sharp til å bekjempe slaveriet.
Fakta: Slaveriet i Storbritannia
Slaveriet ble lenge sett på som en naturlig del av verdensordenen, men på 1700-tallet ble det stadig oftere satt spørsmålstegn ved praksisen. Opplysningsfilosofene mente at slaveriet krenket menneskerettighetene og religiøse grupper fordømte det som ukristelig. I England ble embetsmannen Granville Sharp influert av de nye ideene. Han innledet en kampanje mot slaveriet etter at han hadde hjulpet en afrikansk slave som var blitt mishandlet av sin eier. Han fikk en viktig alliert i politikeren William Wilberforce. Fra 1772 ble slaver som ankom England automatisk satt fri. I 1807 ble slavehandelen forbudt, og i 1838 ble alle former for slaveri forbudt.