Persilleblad ved fronten

Van de Velde merket at det svartnet for øynene. Innvollene var det siste han registrerte før han besvimte.

Irritert slapp kirurgen sagen. Midt i det tunge arbeidet med å lappe sammen den danske hæren skulle han også ta seg av en utenlandsk sivilist som kalte seg Røde Kors-utsending. Denne Charles van de Velde hevdet at han skulle observere krigens gang og bistå med behandlingen av sårede soldater – men han var jo egentlig bare i veien. Med en brysk mine fikk kirurgen sendt ham ut.

Krigens gru var helt åpenbart for mye for mannen. Møtet med feltsykehusets realiteter hadde sendt ham rett i bakken, helt ute av stand til å løse oppgavene sine. Historiens første Røde Kors-oppdrag lå an til å bli en fiasko.

Hjelp til syke og sårede soldater

Røde Kors, som siden har vokst til å bli verdens største humanitære hjelpeorganisasjon, besto i 1864 bare av en håndfull menn – samlet rundt den idealistiske sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant. Visjonen om en nøytral hjelpeorganisasjon hadde han fått da han ved en tilfeldighet var til stede under et militærslag i Nord-Italia i 1859.

Senere skrev han en bok om krigens ofre og den uegennyttige hjelpen som særlig lokale kvinner hadde ytt etter slaget. Samtidig arbeidet Dunant utrettelig med å arrangere en internasjonal konferanse om behovet for å hjelpe sårede soldater.

På konferansen i 1863 i Genève stilte representanter fra 14 land. De skrev under på Dunants ideer om å grunnlegge nasjonale nødhjelpsorganisasjoner for sårede soldater, på at hjelpen skulle gjelde alle soldater – venn som fiende, og at Røde Kors skulle sende ut frivillige sykepleiere til slagmarkene.

Forsamlingen valgte et rødt kors på hvit bunn som logo – flagget til det nøytrale Sveits med omvendte farger. Organisasjonens hjelpere skulle ha logoen på et armbind slik at alle kunne se at de var upartiske og derfor ikke skulle angripes.

Konferansen var imidlertid bare begynnelsen. Henri Dunant ville gjøre organisasjonen verdensomspennende, og de 14 underskriverne var ikke nok. Derfor rettet han blikket nordover i Europa, der en strid om et landområde var i ferd med å utvikle seg til en krig.

En ny krig på trappene

Danmark var nemlig i ferd med å annektere hertugdømmet Slesvig, noe som var et brudd på alle internasjonale avtaler om styret i det dansk-tyske grenselandet. Handlingen provoserte kongedømmet Preussen, som reagerte med å smi sammen en allianse med flere tyske stater og Østerrike for å utruste en hær.

Den situasjonen så Henri Dunant sitt snitt til å utnytte: To utsendinger skulle vise verden hva Røde Kors dugde til og slik skaffe ytterligere støtte til organisasjonen.

De to utvalgte var den sveitsiske kirurgen Louis Appia og Charles van de Velde, pensjonert kaptein i den nederlandske marinen som stort sett hadde brukt militærtiden på å sysle med karttegning i fred og ro.

Kirurgen Louis Appia ble sendt til den prøyssiske siden av fronten, mens Charles van de Velde med de blide øyene og det skjøre sinnet kom til København 9. april 1864. Militærkarrieren hadde van de Velde lagt bak seg, nå levde han livet som kunstner, idealist og humanist i kretsen rundt Dunant.

Snart skulle han bli møtt med en kald, skandinavisk skulder som innebar en konsekvent avvisning av alle nye ideer.

Nei, nei og atter nei

Like etter ankomsten gikk van de Velde i gang med det han var sendt dit for: lobbyarbeid for dannelsen av en nasjonal Røde Kors-organisasjon. Men han møtte motbør fra første stund. Han oppsøkte for eksempel den danske sjeflegen, Michael Djørup, for å inngå et samarbeid.

Men Djørup avviste enhver idé fra Røde Kors – også den med å bruke frivillige kvinner til å pleie syke, noe Henri Dunant hadde hatt sett nytten av i Solferino. Kvinner hadde ganske enkelt ikke nerver til å arbeide i felten, slo Djørup fast.

Til van de Veldes forskrekkelse la dansken til at han allerede hadde avvist en gruppe kvinnelige sykepleiere fra Sverige som hadde meldt seg frivillig i København. Sjeflegen ville heller ikke ta imot de sveitsiske legene som van de Velde tilbød seg å skaffe.

Samme mangel på lydhørhet gikk igjen hos alle andre innflytelsesrike personer van de Velde møtte i København. Et par dager etter ankomsten skrev han til Dunant for å få utløp for frustrasjonene, for alle dansker stilte ham samme spørsmål: «Hva skal vi med en slik internasjonal organisasjon?»

Van de Velde prøvde å forklare mangelen på fremgang i brevet: «Danskene tviholder på sine egne ideer og har en iboende frykt for alle forslag som kommer utenfra. Overfor denne motstanden er det ikke enkelt å trenge gjennom».

Møtet med det blodige alvoret

Etter fire dager i denne stillstanden dro van de Velde til Dybbøl, den danske hærens forsvarsstilling sør på Jylland. Her hadde en styrke på 26 000 soldater forskanset seg, mens en prøyssisk hær på 20 000 bombarderte stillingene med langtrekkende kanoner uke etter uke.

Det gikk også utover flere byer i nærheten, blant annet Sønderborg, der van de Velde søkte ly for natten: «Klokken ni om kvelden kom vi til et av husene i Sønderborg som ikke var ødelagt. Huset var ikke beskyttet mot granatene og granatsplintene som fløy rundt ørene på oss. For en natt!» skrev van de Velde hjem til Dunant i Genève.

Heldigvis fikk han snart selskap av feltprest Erik Høyer-Møller. Sammen ble de to innkvartert i hjulmakerens hus på øya Als, og presten fikk straks sympati for nederlenderen:

«Meg vant han med sin både beskjedne og elskverdige personlighet», fortalte Høyer-Møller senere i sine erindringer. Samtidig kommenterte han at van de Velde «hadde en del portvin med seg» som medisin til de sårede.

Bekjentskapet med Høyer-Møller ga van de Velde direkte adgang til de sårede, for en stor del av feltprestens virke besto i å besøke slagmarkens ofre – et arbeid som var svært tungt, forklarte Høyer-Møller i sin bok:

«Skal man i lasarettjeneste må man ikke bare være nidkjær og brennende i ånden, men også ha sterke nerver», fortalte presten. Og her kom Røde Kors-utsendingen til kort. Det sto klart allerede første kveld han tilbrakte nær fronten og så til sårede fra Dybbøl.

«Kjøttet og beina er skutt av, ikke slik man ser det når man er rammet av kuler, men flådd av på en helt forferdelig måte. Man skal ha gode nerver for å greie å se på noe slikt», forklarte van de Velde i et brev til Dunant.

Han holdt ikke ut arbeidet: «Nervene mine tålte ganske enkelt ikke amputeringen av en knust arm. De sviktet meg, og jeg var syk resten av natten. Jeg blir visst aldri noen sykepleier hvis ikke jeg kan håndtere situasjoner som disse på en bedre måte».

Krig på trappene

Til tross for sin nervøse reaksjon var van de Velde ved godt mot. Dagen etter insisterte han på å få besøke Dybbøl Skanse for å se til sårede. Anmodningen ble imidlertid avvist av den danske offiseren som hadde kommandoen. Han frarådet ham å «begi seg i løvens gap».

I stedet overtalte feltprest Erik Høyer- Møller en av hærens overleger til å slippe nederlenderen inn på et feltsykehus like ved, der han besvimte. Feltpresten mottok et brev fra overlegen, som heretter «ville ha seg frabedt slike tilskuere», for han hadde hatt mer å gjøre med den fremmede enn med de sårede.

Van de Velde prøvde fortsatt å få danskene interessert i Røde Kors – men ble nok en gang møtt med en kald skulder, denne gang fra sjeflegen i felten, John Rørbye.

Han mente at de nasjonale hjelpeorganisasjonene holdt i massevis. Var det noe danske leger ikke trengte, var det «utenlandske leger, for de ville bare forsinke bevegelsene på grunn av manglende kjennskap til dansk», forklarte John Rørbye.

Danskene meies ned

Om morgenen 18. april begynte den prøyssiske stormen med et knusende bombardement klokken 04.00. Van de Velde lå lys våken på kammerset og lyttet til kanonenes drønn.

I seks timer haglet granatene over Dybbøl før den illevarslende stillheten senket seg. Og så brøt infernoet løs.

10 000 prøyssiske soldater løp frem mot skansene, der 2200 dansker utgjorde forsvaret. Den blodige kampen på bajonetter var en realitet, og minst 379 dansker falt mens rundt 1000 ble såret.

Sanitetsfolkene løp om kapp med døden for å få de sårede til feltsykehusene. Transporten foregikk med primitive bårer, kjerrer og hestevogner – polstret med halm som raskt ble gjennomtrukket av blod. Nå måtte da danskene trenge ham, tenkte van de Velde.

Han forlot resolutt kammerset på Als, men motet må ha sviktet ham, for på vei mot Dybbøl på den andre siden av Alssundet kom han på at han hadde «glemt noe» og måtte dra tilbake til huset.

I et brev til Dunant forklarte han ikke hva dette «noe» var – trolig var målet bare å trekke ut tiden. Etter en stund var han vei mot Dybbøl igjen, men heller ikke denne gangen når han frem til bestemmelsesstedet: «Etter mange anstrengelser og lang tid får jeg fatt i en kjerre. Underveis møter jeg to sårede offiserer som ikke greier å holde seg på beina».

Van de Velde frakter dem til Hørup Hav – en bukt på Als som danskene brukte som utskipingssted for sårede. «Ulykkeligvis er veien full av bønder og soldater. Og alt er innhyllet i en sky av støv. Derfor går det sakte fremover med oss», skrev van de Velde. Han visste hvordan brevet ville bli oppfattet i Genève: Han hadde stukket av!

Skamfull over denne erkjennelsen prøvde han å rettferdiggjøre seg selv. Han påpekte blant annet at «alle fornuftige offiserer overbeviste meg om galskapen i å blottstille meg uten grunn».

Van de Veldes forsvar bærer preg av hans nervøse tilstand, i sannhetens øyeblikk lette han etter en bortforklaring på de manglende resultatene: «Det er ikke plass til frivillige hjelpere på feltsykehusene, med mindre det er snakk om en lege. En lege (eller en kirurg, for å være mer nøyaktig) er alltid velkommen. Han er det alltid bruk for».

Van de Velde trøster seg med vin

Dagen etter danskenes nederlag ved Dybbøl mannet van de Velde seg opp til å dele ut små slurker med rom til soldatene som gravde nye stillinger på den siden av Als som vendte mot fastlandet, der tyskerne sto. «Det var en dråpe i havet av lidelser», erkjente han, men hans egne kvaler lå ham mer på sinnet:

«Et varmt måltid, et stykke godt kjøtt er nesten umulig å oppdrive. Jeg har mer enn én gang måttet nøye meg med et stykke brød og noe vin, som jeg heldigvis hadde med en kasse av».

Innkvarteringen med overnatting «på en slags sofa i et rom hos en tapper bonde», falt heller ikke i smak hos Røde Kors' utsendte. De elendige forholdene ga ham mageknip, klaget han.

Uansett hvor van de Velde snudde seg, ble han møtt av marerittaktige scener. Fortvilet måtte han se sivile lete etter savnede familiemedlemmer blant de drepte soldatene som lå i åpne kister. Her på feltsykehuset ble han igjen overmannet av stanken og de sårede soldatene som brølte av smerte.

Han måtte innse sin begrensning og betrodde Dunant at han var klar over at det ble forventet av ham at han «legger noen forbindinger eller redder noen såredes liv». Det hadde imidlertid ikke «oppstått tilfeller der Deres utsending har kunnet gjøre seg nyttig med noe som kunne kvalifisere som handling».

Van de Velde gikk tilbake til Sønderborg, men synet av den ødelagte byen var mer enn han kunne bære: «Den frykten og fortvilelsen jeg er omgitt av blir verre for hver dag som går», skrev han i et brev til Dunant 25. april.

Røde Kors' utsendte flykter

Dagen etter ga han opp og tok et skip til København. Påskuddet hans var at det nå ville bli lettere å kommunisere med Henri Dunant i Genève. «Jeg lengter etter å lese brevene Deres», innrømmet van de Velde.

I København oppsøkte han krigsministeren, som avviste et Røde Kors-medlemskap like ihuga som sist. Van de Velde kunne like gjerne dra hjem.

Da han var trygt tilbake i Genève, fikk han høre hvor godt hans kollega Louis Appia gjorde det på den prøyssiske siden. Allerede da Appia hadde presentert seg og fortalt om sine oppgaver som Røde Kors-utsending, hadde prøyssernes kommandant uttalt full av velvilje: «Det armbindet De bærer er en anbefaling. Vi vet hva det betyr. Her har De en rekvisisjonsseddel, ta det De måtte trenge i vognparken».

Appia fikk ferdes fritt ved fronten og bisto under flere operasjoner.

29. juni 1864 innledet prøysserne en dristig landgangsoperasjon på Als, der en stor del av den danske hæren hadde forskanset seg. Danmark måtte kapitulere. Få måneder senere ga landet også opp motstanden mot Røde Kors og ble en del av den nye, verdensomspennende nødhjelpsorganisasjonen.

Etterskrift

Charles Van de Velde overvant angsten for blod og ble leder av et Røde Kors-lasarett under den fransk-tyske krigen i 1871. I 1989 ble han og Louis Appia hedret med en minnestein i Dybbøl.