Polens husarer reddet Wien
Helt siden osmanene krysset det bysantinske riket og inntok Konstantinopel i 1453 hadde de ekspandert sitt imperium vestover. År 1526 gjorde de et mislykket forsøk på å erobre Wien. 157 år senere var sultanens armé tilbake utenfor den østerrikske hovedstadens murer.
De polske husarene angrep rett inn i osmanenes leir utenfor Wien.
Sent på ettermiddagen 12. september 1683 stilte polske husarer seg opp til angrep utenfor det sønderbombede Wien. Foran dem sto osmanene som skulle forsvare byen. De var overlegne i antall, men manglet skanser og var dårlig organisert. Den polske kongen Jan Sobieski visste at det kommende slaget ville avgjøre både Wiens og Europas skjebne.
Så kom ordren. Husarene i fremste linje senket sine lanser, ansporet sine hester og fylte luften med sine kamp-rop.
Osmanske riket en stormakt
De muslimske osmanene hadde sakte men sikkert utvidet sitt imperium i århundrene etter at riket så dagens lys i Anatolia (dagens Tyrkia) ca. år 1300. Nå var det vokst til et imperium som omfattet hele Midtøsten samt deler av Nord-Afrika og Sørøst-Europa. Det er uklart hva som drev dem. Én forklaring er at de ønsket å spre islam, en annen at de så på seg selv som de sanne arvtakerne etter det romerske imperiet. I 1683 hersket de over store deler av
Midtøsten og Øst-Europa, med en samlet befolkning på over 30 millioner. Men de hadde ikke klart å erobre Wien, deres «gylne eple", som var hjertet i det tysk-romerske riket og porten til Vest-Europa.
Forsøkte å innta Wien 1529
Sultan Süleyman den store hadde prøvd å innta byen allerede i 1529, men var blitt nødt til å avbryte beleiringen. Den gang hadde det osmanske riket stått på høyden av sin økonomiske og militære makt. Men osmanene hadde fått problemer mot slutten av Süleymans regjeringstid midt på 1500-tallet. Befolkningen hadde økt mens inntektene hadde falt. De fleste sultanene som kom etter Süleyman var svake, og imperiet sakket akterut i utviklingen sammenlignet med Europa.
Den østerrikske hærens seier ved St. Gotthard, 15 mil sør for Wien, i august 1664 hadde vist at heller ikke den osman-ske hæren var uovervinnelig. Osmanene var blitt presset til å slutte en 20 års fredsavtale med Det tysk-romerske riket – som Østerrike tilhørte.
Den tysk-romerske keiseren Leopold 1. var fornøyd med fredsavtalen med osmanene fra 1664.
Mehmed 4. brøt fredsavtalen
Avtalen ble ønsket velkommen av den tysk-romerske keiseren Leopold I. Hans rike hadde omlag 16 millioner innbyggere og omfattet mye av dagens Nord- og Øst-Europa. Men det var splittet av religiøse konflikter og truet av et aggressivt Frankrike. Med fredsavtalen i 1664 trodde keiseren at han i det minste kunne glemme osmanene.
Men slik gikk det ikke. I 1682 nektet den osmanske sultanen Mehmed IV å fornye avtalen. Han planla i stedet å angripe Wien sammen med sin storvesir Kara Mustafa. Tidspunktet var det best tenkelige: i 1681 hadde den ungarske adelen gjort opprør mot keiseren og lovet å gi sin støtte til osmanene.
Den osmanske armeen samlet i Beograd
I mars 1683 samlet en osmansk hær på nærmere 170 000 mann seg ved sultanens palass i Adrianopel. Samtidig var sultanens kurerer på vei med mobiliseringsordrer til andre deler av imperiet. De ulike styrkene skulle møtes utenfor Beograd i mai.
Sultanen, storvisiren og den osmanske hæren innledet marsjen mot nord den 30. mars 1683. Den milelange karavanen hadde også med seg 80 vogner med haremsdamer. Litt over en måned senere ble teltene reist på samlingsplassen utenfor Beograd. De neste ukene kom stadig flere soldater fra ulike deler av imperiet til.
Hæren brøt opp den 24. mai, men sultanen ble i Beograd. På den måten kunne han hylles som seierherre hvis storvisiren klarte å erobre Wien men gi ham skylden hvis angrepet mislyktes.
Litt over en uke senere, den 2. juni, nådde osmanene Osijek, der elva Drava utgjorde grensen til Ungarn. Storvisiren Kara Mustafa var ved godt mot. Ifølge hans spioner i Wien var det ikke noe arbeid på gang for å styrke forsvaret av byen.
Paven og Polen på Leopold 1.s side
Men keiseren satt ikke med hendene i fanget. Han hadde sluttet en forsvarsallianse med Bayern og blitt lovet økonomisk støtte fra pave Innocent XI. Paven hadde også sydd sammen en avtale med den polske kongen Jan III Sobieski. Han kunne stille 40 000 soldater til forsvaret av Wien.
Osmanske trommeslagere slår takten før et angrep. Bilde fra 1500-tallet.
Dette visste ikke Kara Mustafa.Han visste derimot at den østerrikske hæren, ledet av Karl av Lothringen, bare besto av drøyt 30 000 mann. Den osmanske hæren var seks-sju ganger så stor. Og østerrikerne kjente verken til dens størrelse eller dens marsjrute.
Hærledelsen i Wien trodde at osmanene ville krysse Donau og gå mot Wien nord for elven. Men den 1. juli dukket osmanene i stedet opp ved elven Raab, omlag 15 mil sørøst for Wien. Og uken etter kom det rapporter om at de nærmet seg Bratislava, bare seks mil fra Wien.
Karl av Lothringen hadde stilt opp hæren sin der. Men han ble nødt til å trekke seg tilbake for ikke å bli omringet.
Panikken sprer seg i Wien
Inne i Wien spredte panikken seg. Den 7. juli forlot keiserfamilien byen. Rundt 80 000 byborgere fulgte dem.
Utenfor byen ble bebyggelsen brent mens forsvarets kanoner ble buksert på plass. Wien hadde ganske visst omfattende forsvarsverk, men mye av det var gammelt og dårlig vedlikeholdt. Antall forsvarere inne i byen var også få, bare omlag 13 000 mann.
Snart kunne innbyggerne i Wien se støvskyen som den osmanske hæren sparket opp. Og den 14. juli sto den største hæren man noen sinne hadde sett i Europa utenfor bymurene. Kanonene åpnet ild allerede samme natt, samtidig som 5 000 erfarne minører begynte å grave skyttergraver mot festningsverkene. Skyttergravene ble dekket med tømmer og jord.
Janitsjarene går til angrep
Befolkningen i Wien var skrekkslagne. De hadde, som de fleste europeere, hørt om de osmanske grusomhetene. Rapportene om hvordan osmanene hadde inntatt Hainburg strømmet inn. Der var flere hundre halshuggede hoder blitt overlevert storvesiren, som hadde latt teltet sitt reise på en høyde vest for Wien.
Etter to dagers arbeid på osmansk side hadde skyttergravene nådd Wiens ytre festningsvoll, som var kronet med en palisade. Noen dager senere gikk de osmanske stormtroppene, janitsjarene, til angrep. Fra skyttergravene stormet de opp skråningen mot palisaden, rett imot forsvarernes ildgivning.
Janitsjarer, osmanske elitetropper, ble satt inn for å storme Wiens murer.
Angrepet mislyktes. Minørene gravde seg i stedet gjennom vollen og sprengte bomber under palisaden. Men tre uker senere sto den fortsatt.
Storvisiren tvilte ikke på at Wien kom til å falle. Han skjønte ikke at også den osmanske leiren trengte noen forskansninger.
Fikk hull på Wiens bymur
Utenfor murene fortsatte osmanske kanoner å bombardere Wien. Den 1. august traff de Stefansdomen under messen. Samme dag ble det innført matrasjonering i byen. Uken etter sprengte osmanske kanonkuler et hull i palisaden, og janitsjarene stormet gjennom og tok seg ned i vollgraven.
Der ble de møtt av intens ild fra forsvarerne. Men allerede neste dag klarte janitsjarene å ta seg fram til bymurene. Situasjonen i Wien ble stadig mer desperat. Den 9. august sprengte osmanene en revne i bymuren, men ble slått tilbake.
Unnsetningsstyrken samlet i Passau
Angrepene ble stadig voldsommere. Osmanske minører sprengte flere bomber under de ytre befestningene og bastionene. Mens kanonene tordnet rundt Wien prøvde keiser Leopold å overtale flere av det tysk-romerske rikets territorier til å komme Wien til unnsetning.
Og hjelpen kom. I slutten av august hadde rundt 30 000 soldater fra Bayern, Sachsen, Franken og Schwaben toget inn i Passau, der keiseren oppholdt seg. Han hadde også fått rapporter om at kong Sobieski var på vei med nesten 40 000 mann. Inne i Wien sultet befolkningen. Alle kattene var spist, og man hadde begynt å jakte på rotter for mat. På gatene vokste de stinkende søppelhaugene, og dysenterien spredte seg.
Sultan Mehmed 4. med beleiringen av Wien i bakgrunnen.
Bastioner sprengt
I begynnelsen av september raste store deler av Burgbastionen etter en minesprengning. Tusenvis av janitsjarer stormet fram for å ta seg igjennom.
Wiens skyttere sto skulder ved skulder og skjøt mot angriperne mens forsvarerne bygget barrikader bak dem. De klarte også å få fram noen mindre kanoner og kunne dermed slå tilbake angrepet. Noen dager senere ble tre bomber sprengt under Löblbastionen, noe som forårsaket en vid revne i bymuren. Janitsjarene gikk igjen til angrep. Først etter en hel dag med kamper klarte forsvarerne å slå dem tilbake. I Wien var det nå bare ca. 5 000 kampdyktige forsvarere igjen.
To dager tidligere hadde en østerriksk kurér avslørt for storvisiren at unnsetningshæren var på vei mot Wien. Kara Mustafa kalte inn de ungarske soldatene som lå i reserve i Buda. Det stundet mot det avgjørende slaget.
Unnsetningen omringet osmanene
Den 8. september stilte den nærmere 85 000 mann sterke unnsetningshæren seg opp ved Tulln. Befalhaverne besluttet at soldatene skulle ta seg opp til Wienerwald nordvest og vest for Wien. Der skulle de angripe osmanenes leirer og stillinger. I grålysningen den 9. september satte hæren seg i bevegelse for å innta sine posisjoner.
Troppene var på plass den 11. september. De østerrikske og saksiske styrkene grupperte seg lengst mot nord, ved Kahlenberg. Ved siden av dem sto styrkene fra Franken og Bayern. Men polakkene, som nærmet seg byen sørfra, nådde ikke sine posisjoner før sent på kvelden.
Storvisiren ble holdt løpende orientert om unnsetningshærens forflytninger til sine respektive utgangsposisjoner. Men Kara Mustafa trodde ikke på noe angrep fra høydedragene i Wienerwald. Det var mest sannsynlig at angrepet ville komme fra Kahlenberg og fortsette sørover, langs Donau.
Osmanske tropper ble sendt for å bygge festningsverk på ulike strategiske steder. Den nordligste lå ved Nussdorf, noen kilometer sør for Kahlenberg, den sørligste i Währing, på høyde med Wien.
Den polske kongen Jan Sobieski 3.s bevingede husarer gjorde en avgjørende innsats når den osmanske beleiringen av Wien ble brutt.
Avgjørende slag om Wien
Det avgjørende slaget ble innledet ved daggry 12. september, lenge før angrepsordren kom. Osmanske spanere begynte først å beskyte østerrikerne ved Kahlenberg. Østerrikerne besvarte ilden, og to bataljoner gikk mot osmanene og drev dem på flukt mot Nussdorf. I Nussdorf ble det utkjempet harde kamper hele morgenen. Men da sakserne kom med sine våpen, måtte osmanene vike. Storvisiren fulgte utviklingen fra en ny skanse nær Währing, og beordret fram forsterkninger.
Samtidig sluttet tropper fra Franken og Bayern seg til. Sammen med styrkene fra Kahlenberg drev de under harde kamper osmanene foran seg.
De polske styrkene sto fortsatt oppe i vestre Wienerwald. Nedenfor dem forsøkte osmanene å holde forsvarsstillingene nord for den tyrkiske skansen. Kampene ble utkjempet under en stekende sol, og midt på dagen beordret Karl av Lothringen stans i kampene. Stridslarmen avtok.
Polske husarer jager bort storvesiren
Da dukket det opp en støvsky over Wienerwald. Polakkene var på vei. I tre kolonner kom 20 000 kavalerister og 17 000 infanterister ned fra høydene.
Ved to-tiden om ettermiddagen sto de første polske troppene bare noen få kilometer fra den tyrkiske skansen. Storvisiren og hans nærmeste menn sto nå i fare for å bli avskåret fra Wien. Han burde ha organisert en ny forsvarslinje, men det var ikke tid.
Rundt halv fire angrep von Lothringens styrker langs hele den osmanske forsvarslinjen. Straks etter rettet det polske kavaleriet et første angrep mot den osmanske leiren. De ble møtt av et samlet osmansk kavaleri og intens kanonild. Angrepene mot den osmanske skansen ble stadig voldsommere, og storvisiren overga den og red tilbake til teltet sitt. De soldatene som så sin øverstkommanderende forlate skansen, fulgte raskt etter.
Men andre steder fortsatte kampene. Det polske kavaleriet forberedte seg til et avgjørende angrep. Siden leiren manglet beskyttelse, hadde osmanene ingen steder å søke ly. De måtte møte polakkene midt inne i teltleiren. «... Prins Aleksanders husarer angrep storvisirens tropper, spredte dem og i neste øyeblikk trakk fiendehæren seg tilbake uten motstand," skriver et vitne.
Osmanene flykter fra Wien
Kara Mustafa observerte det avgjørende angrepet og ga ordre om at beleiringen skulle opphøre. De 30 000 fangene skulle drepes. Omgitt av en liten gruppe ryttere, galopperte han deretter mot den ungarske grensen. Slaget var over, unnsetningshæren hadde vunnet og Wien var reddet.
Neste dag red kong Jan III Sobieski inn i byen og ble hyllet av folket. Men seiersmiddagen ble kort. Stanken fikk den polske kongen til raskt å trekke seg tilbake til storvisirens overdådige telt. Wien hadde overlevd en beleiring hvis intensitet og voldsomhet overgikk alt som tidligere hadde utspilt seg i Europa.
Begynnelsen på slutten for det osmanske riket
Den 17. september innledet Jan Sobieski og Karl av Lothringen jakten på den flyktende osmanske hæren. I slutten av oktober erobret de den osmanske byen Esztergom i Ungarn.
Da var Kara Mustafa på vei til Beograd. Sultan Mehmed IV hadde forlatt byen og dratt tilbake til Adrianopel. Den 14. desember fikk han melding om Esztergoms fall. Sultanen beordret to menn å begi seg avgårde til Beograd og henrette storvisiren. Den 25. desember, mens de kristne kirkene holdt sine julemesser, ble storvisir Kara Mustafa kvalt.
Det mislykkede toktet mot Wien ble begynnelsen på slutten for det osmanske imperiet. Ved freden i Karlowitz i 1699 måtte osmanene forlate Ungarn, Kroatia, Slovenia og deler av Hellas og Moldova. Etter dette utgjorde det osmanske riket aldri noen trussel
mot Europa.
Fakta: De bevingde husarene
De bevingede husarene var Polens mest skremmende og spektakulære krigere. Navnet har de fra "vingene", fjærprydete, 1,5 meter høye trerammer som festes på bakdelen av salen eller på rustningens ryggharnisk.
Vingene hadde ingen praktisk funksjon, men overdrev rytternes bevegelser og fikk dem til å virke større og mer truende.