Preussen ville bestemme i Det tyske forbundet
I 1864 er Tyskland ennå ikke et samlet rike, men bare et lappeteppe av små fyrste- og kongedømmer.
Kong Vilhelm av Preussen drømte om å bli leder for de tyske statene.
Etter Napoleonskrigene i 1815 tuftet 39 tyske fyrste- og kongedømmer Det tyske forbund på restene av det tidligere tysk-romerske riket.
Til å begynne med var det mektige Østerrike forbundets ubetingede leder, både politisk og på slagmarken. Men I løpet av 1800-tallet fikk det raskt voksende Preussen ambisjoner om å spille en mer sentral rolle i sammenslutningen. Da Otto von Bismarck ble utnevnt til kong Vilhelms kansler i 1862, begynte han straks å realisere landets stormaktsdrømmer.
Problemene i Slesvig og Holstein var sentrale for forbundet. Holstein var fullverdig medlem av Det tyske forbund og samtidig i union med Slesvig, som i realiteten var dansk, men ønsket å bli medlem av den tyske sammenslutningen.
Så da slesvigerne ba Det tyske forbundet om hjelp mot danskene, nølte ikke Vilhelm og Bismarck. Krigen kunne by på en mulighet til å presse Østerrike ned fra tronen som forbundets viktigste stat. Østerrike valgte også umiddelbart å hjelpe Slesvig. Drevet av ambisjonen om å vise styrke, sendte østerrikerne både flåten og en armé mot Danmark.
For prøysserne innvarslet krigen og ikke minst seieren ved Dybbøl en ny tidsalder i Det tyske forbundet, der Preussen heretter ble den dominerende makten.