Bastillen: Pariserne stormet forhatt fengsel med høygafler

Hundreårskrigen mellom Frankrike og England på 1300-tallet skaffet de franske kongene dype rynker i pannen. Britene slaktet først franskmennene i Crécy nord for Paris, deretter i Poitiers mot sør, så i 1357 besluttet franskmennenes Karl 5. å bygge en festning som i det minste kunne forsvare hovedstaden.

Forsvarsverket La Bastille var i første omgang bare en befestet byport med to tårn i det østlige Paris, hvor byen var mest sårbar overfor angrep. Men med en stor ombygning som sto ferdig i begynnelsen av 1380-årene, reiste det seg en virkelig superfestning.

Med sine nå åtte tårn på over 24 m og en nesten like høy borgmur ble Bastillen et forbilde for festninger i hele Europa. Det var en nyvinning å bygge borgmurer nesten like høye som tårnene.

Hvert av Bastillens seks nyoppførte tårn fikk underjordiske fangehull som gjorde at borgen senere kunne fungere som statsfengsel.

På 1400-tallet gjorde engelskmennene fortsatt livet surt for de franske kongene. Med sine fryktede bueskyttere overvant Henrik 5. all motstand, og i 1420 måtte selv Bastillens forsvarere gi tapt overfor engelskmennene.

Henrik 5. innsatte sin betrodde offiser Thomas Beaufort som kommandant over Bastillen, og mye av den engelske kongens krigsbytte ble slept inn i et av borgens tårn og stuvet sammen slik at gull og sølv lyste opp de grå murene. Tårnet ble siden døpt Trésor – Skattkammer.

Engelskmennene hersket over Paris i 16 år, hvor de i økende grad brukte Bastillen som fengsel. I 1436 angrep imidlertid franske Karl 7. byen med så stor suksess at de engelske soldatene til slutt bare hadde ett tilfluktssted igjen – nettopp Bastillen.

Dag for dag ble det tynnet ut i forrådskamrene og fatene med drikke, men engelskmennene overga seg ikke før etter at de hadde fått fritt leide ut av Paris.

Bastillen var atter fransk.

På slutten av 1600-tallet fungerte Bastillen primært som fengsel. På det tidspunktet ankom det en fange som ingen visste hvem var.

«Tru ham med døden hvis han sier ett ord om annet enn sine faktiske behov», sto det i følgebrevet hans.

Fangens ansikt var skjult av en fløyelsmaske med metallkanter, og før sin ankomst hadde han sonet 29 år i flere forskjellige fengsler – alltid iført en maske.

Ikke engang fengselsdirektøren for Bastillen kjente fangens identitet, men den innsatte skulle behandles godt. Derfor var han åpenbart adelig. Historikere har spekulert over hvem mannen bak jernmasken var, men ingen har løst gåten.

Fangen har sannsynligvis hatt en tilknytning til Ludvig 14., Solkongen, vurderer historikere, og kongens embetsmann Eustache Dauger har vært nevnt som mulig fange. En annen teori er at Ludvig 14. kan ha hatt en halvbror, som kongen skjulte bak en maske så halvbroren aldri kunne gjøre krav på tronen.

Forfatteren Alexandre Dumas udødeliggjorde i 1847 fangen i sin roman «Mannen med jernmasken» – en tittel som har holdt seg.

En av filosofiens store skikkelser fikk æren – flere ganger – av å gjøre seg tanker om livet mens han satt bak Bastillens tykke murer.

Voltaire var nemlig allerede som ung mann litt av en rebell, og da han i 1717 skrev et satirisk dikt hvor han anklaget kongen, Philippe d’Orléans, for incest, havnet dikteren i fengsel. Han tilbrakte de neste 11 månedene i en av Bastillens kalde celler uten vinduer.

Men Voltaire var ikke ferdig med å tale samfunnseliten imot. I 1726 kom han opp i en heftig diskusjon med adelsmannen Guy Auguste de Rohan-Chabot, som et par dager senere fikk en flokk bøller til å banke opp dikteren.

Voltaire ønsket oppreisning og utfordret til duell, men i stedet fikk den mektige Rohan-Chabot sin motstander arrestert og fengslet uten rettergang. Etter 14 dager bak Bastillens velkjente murer ble Voltaire sendt i eksil i London.

Her utviklet Voltaire de filosofiske ideene som gjorde ham til en av opplysningstidens viktigste personer – bl.a. som forkjemper for ytringsfrihet.

Marquis de Sade satt i fengsel i store deler av sitt liv fordi hans erotiske verker ble ansett som upassende.

I 1784 ble de Sade kastet i Bastillen, hvor han fikk en celle i annen etasje i et av fengslets tårn. Her ferdigstilte han flere av sine oppsiktsvekkende bøker. Der skrev han på papirlapper «Sodomas 120 dager» – et leksikon i skjønnlitterær form over nesten alle tenkelige perversiteter – herunder avrivning av negler og seksuell omgang med dyr.

Marquis de Sade kom til å gi navn til sadismen, og selv de garvede fangevokterne ble forarget. De beskrev tekstene hans som «usømmelige» og «ville tanker».

Den 2. juli 1789 fikk Bastillens kommandant, Bernard-René de Launay, nok av fangen, som samme dag hadde brukt et blikkrør som megafon til å rope fra tårnvinduet: «Hjelp! De myrder alle fangene!»

«Det er svært farlig å ha nettopp denne fangen her», skrev kommandanten til en av kongens ministre.

De Sade ble flyttet til et fengsel for sinnssyke, hvor han siden satt flere ganger frem til sin død i 1814.

Om morgenen den 14. juli 1789 stormet en stor menneskemengde et våpendepot i Paris, hvor de forsynte seg med geværer. Andre grep køller, høygafler eller hva de ellers kunne få fatt i av våpen, før de stormet mot Bastillen.

I 1789 hadde borgen mistet sin militære betydning, men som fengsel for politiske fanger hadde den gamle festningen blitt et symbol på de eneveldige kongenes tyranni. Dessuten skjulte Bastillen et kruttlager som opprørerne ville ha tak i.

De opphissede pariserne kastet seg mot porten og dro frem stiger, men Bastillens vel 100 soldater kunne lett forsvare borgen.

Om ettermiddagen sluttet soldater fra den franske garde seg til opprørerne, og kanoner ble rullet frem foran festningen. Det fikk Bastillens kommandant til å miste motet og heise det hvite flagget.

Da vindebroen ble senket, stormet folk inn i festningen. Oppildnet av hat lynsjet de kommandanten samt fem av soldatene hans og satte hodene deres på lanser som de marsjerte triumferende rundt med i gatene.

Etterpå begynte pariserne å rive ned fengslet murstein for murstein og for alltid utslette symbolet på kongens makt.

«Halvnakne arbeidere rev ned murene under bifallsrop fra mengden», fortalte et øyenvitne.

Stormen på Bastillen den 14. juli 1789 ble innledningen på den franske revolusjon, hvor eneveldet falt for godt. Derfor ble datoen straks en nasjonal festdag hvor ikke bare pariserne, men alle franskmenn hvert år feirer den såkalte bastilledagen.

Da Napoleon kronet seg selv til keiser i 1804, gikk dagen i glemmeboken, og det var først i 1880, etter Napoleon 3.s fall, at franskmennene igjen gjorde bastilledagen til nasjonaldag – dagen da Frankrike tok det første skrittet mot frihet, likhet og brorskap.

I dag markeres bastilledagen over hele Frankrike, og i hovedstaden, hvor det hele begynte, avholdes Europas største militærparade. Underveis flyr jagerfly over Triumfbuen med blå, hvite og røde røykstriper etter seg.

Tradisjonelt avsluttes dagen med et gigantisk festfyrverkeri, som bør oppleves på Bastilleplassen, hvor den gamle borgens grunnplan er markert på asfalt og fliser.