Budapest ble skutt i filler

Den britiske kommunisten og journalisten Peter Fryer ble vitne til nedslaktingen av mange hundre sivile da sovjetiske stridsvogner til slutt knuste oppstanden i Budapest.

Den britiske kommunisten og journalisten Peter Fryer ble vitne til nedslaktingen av mange hundre sivile da sovjetiske stridsvogner til slutt knuste oppstanden i Budapest.

Wikimedia: Fortepan — ID 2485: Nagy Gyula.

Misnøyen ulmet i Øst-Europa. Etter 2. verdenskrig var de eneveldige kommunistpartiene i ferd med å bygge samfunnene om etter sovjetisk forbilde, men innbyggerne i østblokklandene hadde fått nok av den sovjetiske undertrykkelsen.

Bygningsarbeiderne i Øst-Berlin var de første til å miste tålmodigheten. I juni 1953 innledet de en streik mot regimets nye akkordkrav, som kort fortalt gikk ut på “mer arbeid til samme lønn”. I løpet av en enkelt dag utviklet streiken seg til et folkeopprør som ble slått ned av 20 000 sovjetiske soldater. Rundt 190 østtyskere mistet livet, og regimet ble tvunget til å gjøre innrømmelser, noe som resulterte i at de trakk tilbake kravene til arbeiderne.

“Det fascistiske udyrets fryktelige gjenferd har reist seg over Ungarns fredelige marker.” Dimitri Shepilov, sovjetisk utenriksminister

Tre år senere, i juni 1956, la tusenvis av polske stålarbeidere ned arbeidet. Også denne streiken utviklet seg til et opprør som regimet slo ned ved å sette inn 10 000 soldater. Kampene kostet 70 mennesker livet.

Men det skjedde også en viss oppmyking i Polen; landets nye leder, Wladyslaw Gomulka, innførte økonomiske reformer, og stoppet tvangskollektiviseringen av landbruket. Gomulka ble et symbol på håp i den sovjetiskokkuperte østblokken, og i Ungarn planla studenter og kunstnere i 1956 en demonstrasjon i løpet av høsten for å erklære sin støtte til den nye polske lederen.

Ungarerne krevde demokrati

Ryktene om demonstrasjonen, som fant sted tirsdag 23. oktober, spredte seg raskt. Flere og flere sluttet seg til, og på få timer utviklet demonstrasjonen seg til en masseprotest mot den sovjetiske okkupasjonen av Ungarn og mot det lokale sikkerhetspolitiet, AVH. Snart marsjerte en kvart million mennesker mot parlamentet i Budapest.

De ungarske soldatene, som egentlig hadde ordre om å oppløse demonstrasjonen, sluttet seg i stedet til den. De røsket de røde stjernene av uniformene sine og trampet på dem.

Foran parlamentet ble demonstrasjonen møtt av 500 AVH-menn, som skjøt inn i menneskemengden og drepte flere hundre.

Denne hendelsen ble vendepunktet for den fredelige demonstrasjonen. Nå ble politibiler satt i brann, og de ungarske soldatene delte ut det de hadde av våpen. Demonstrantene løsnet brosteiner fra gaten eller laget såkalte molotovcocktails. I ly av mørket stormet de AVHs hovedkvarter og radiohuset – og veltet byens Stalin-statue.

VIDEO – Se nyhetsinnslag fra 1956:

Gatekampene mellom folket og AVH raste i en uke, men den sovjetiske hæren reagerte i første omgang tilbakeholdent. I mange byer ble det raskt forhandlet frem lokale avtaler om våpenhvile slik at de sovjetiske soldatene kunne trekke seg tilbake til kasernene.

Passiviteten blant de sovjetiske soldatene skyldtes at de oppfattet seg som Ungarns beskyttere mot en NATO-invasjon. De ønsket ikke å vende sine våpen mot landets egen befolkning, som de hadde lært å kjenne godt i løpet av tiden de hadde vært stasjonert der.

Etter de sovjetiske troppenes tilbaketrekking ble politikeren Imre Nagy innsatt som Ungarns nye leder. Nagy hadde vært landets leder frem til året før, men han hadde blitt avsatt på grunn av sine tanker om en “nasjonal og menneskelig sosialisme”.

Nå skulle Nagy stabilisere situasjonen, mente kommunistpartiet. Men i stedet annonserte han at ettpartisystemet skulle avskaffes, og at landet skulle forlate Warszawa-pakten.

Sovjet fryktet kontrarevolusjon

Så radikale skritt mot demokrati og ungarsk selvstendighet var for mye for Sovjetunionen – det kunne raskt føre til en destabilisering av hele Østblokken, fryktet sovjetlederne.

Snart begynte propagandamaskinen å rulle. I FNs sikkerhetsråd holdt den sovjetiske utenriksministeren Dimitri Shepilov en tale. Her omtalte han den ungarske revolten i typiske, kommunistiske vendinger: “Det fascistiske udyrets fryktelige gjenferd har reist seg over Ungarns fredelige marker.”

Bevæpnet med gevær og besluttsomhet forsøkte den ungarske befolkningen å kaste ut den sovjetiske overmakten.

© Corbis

Kommunister i hele verden delte Shepilovs syn på oppstanden. I London ville det kommunistiske dagbladet The Daily Worker ha en reportasje om “de fascistiske elementers kontrarevolusjon” og sendte journalisten Peter Fryer av sted.

Han ankom Ungarn 25. oktober, bare to dager etter begynnelsen på oppstanden. Men på grunn av generalstreiken som fulgte med oppstanden, strandet han i første omgang i provinsbyen Magyaróvár.

Uskyldige ble meid ned

Kommunisten Peter Fryer hadde forberedt seg på å skrive om en liten gruppe fascistiske og reaksjonære krefters forsøk på å velte det kommunistiske styret, men han så fort at virkeligheten i Magyaróvár var en helt annen:

“Onsdag og torsdag hadde nyhetene om kamper i Budapest spredt seg på fabrikkene og i gatene. Om fredagen var hele byen i en tilstand av opphisselse, og rundt klokken 10 strømmet folk ut fra husene sine i en spontan demonstrasjon. De var ubevæpnet. Deres eneste våpen var Ungarns rød-hvit-grønne flagg og hjemmelagde plakater med det ungarske folkets to hovedkrav: ‘Stans den sovjetiske okkupasjonen!’ og ‘Oppløs AVH!’.”

5000 mennesker deltok i demonstrasjonen, anslo Fryer, som selv var til stede. Demonstrantene forholdt seg fredelig og sang nasjonalsangen.

Omsider nådde de frem til det lokale AVH-hovedkvarteret, der en stor, rød stjerne tegnet seg mot himmelen.

I begynnelsen av november 1956 sendte Sovjetunionen 6000 tanks inn i Ungarn for å slå ned oppstanden. Maktdemonstrasjonen var samtidig en klar advarsel til de øvrige østblokklandene.

© AKG

“Riv den ned,” ropte mengden. Like etter åpnet sikkerhetspolitiet ild mot menneskemengden, med Fryer som sjokkert øyenvitne:

“Det ble ikke gitt noen advarsler, ingen oppfordring om å oppløse demonstrasjonen, ikke engang varselskudd over folks hoder. På AVH-løytnant Jószef Stefkos ordre pumpet to maskingeværer, skjult bak hovedkvarterets vinduer, kuler inn der mengden var tettest. AVH-menn kastet også håndgranater. Skytingen varte i fire minutter, og noen av de sårede ble skutt på ny da de prøvde å krabbe bort. Menn og kvinner, studenter og arbeidere, barn og til og med en 18 måneder gammel baby, var blant ofrene.”

Etter de blodige hendelsene ble Peter Fryer invitert til flere folkemøter der Ungarns fremtid ble diskutert. Det ble raskt klart for ham at deltakerne ikke ønsket annet enn en selvstendig, demokratisk sosialistisk stat som arbeidet for alle ungareres beste.

Sikkerhetspolitiet var overalt

Den britiske journalisten begynte etter hvert å tvile på kommunismen. I Magyaróvár hadde han møtt den sosialistiske virkeligheten; et land og et folk i dyp fattigdom, der alt ble styrt av den kommunistiske partitoppen ved hjelp av det blindt lojale sikkerhetspolitiet.

Levestandarden hadde sunket voldsomt siden Sovjet okkuperte landet i 1944, og den ungarske regjeringen arbeidet mer for sovjetiske interesser enn for landets egne interesser.

“Det var to meter tykke betongvegger, hermetisk lukkede dører, enorme lagre av mat, klær og våpen og forskjellige torturinstrumenter.“ Peter Fryer om kommunistpartiets hovedkvarter.

I dagboken sin spurte Fryer: “Hvor var ‘motrevolusjonen’? Hvor var ‘de reaksjonære’? Hva har ungarerne gjort som kan rettferdiggjøre utenlandsk (sovjetisk, red.) intervensjon?”

Fryer så at folket levde under tvang. Alle sider ved dagliglivet ble overvåket og styrt av det kommunistiske partiet ved hjelp av sikkerhetspolitiet.

Derfor var befolkningens harme særlig rettet mot AVH. Akkurat hvor detaljert overvåkningen var, fikk Fryer oppleve da han sammen med opprørerne trengte inn i partikontoret i et jordbrukskollektiv:

“De gikk inn i partikontoret, åpnet pengeskapet og fant hundrevis av saksmapper, én for hver arbeider, der hele hans karriere, hans politiske troverdighet og hver minste, lille bit av informasjon om ham var nedskrevet. Enhver ussel liten stakkar som hadde et horn i siden til en kollega, kunne være sikker på å få sin historie, sann eller falsk, nedskrevet i ett av disse dokumentene. I noen tilfeller strakte de seg 20 år eller mer tilbake.”

Overalt i Ungarn satte innbyggerne fyr på AVH-journaler med innhold som var ukjent for den personen de omhandlet. Journalen fulgte innbyggerne livet gjennom, og innholdet kunne enkelt forhindre for eksempel en forfremmelse, men også føre til anholdelse, hemmelig rettssak, tortur, fengsel eller henrettelse.

17 år gammel greide Andreas Szilagyi endelig å ta seg over grensen til Østerrike. Som én av i alt 1500 endte han til slutt opp i Norge.

© Robert Szilagyi

Andreas' flukt til Norge

Da Andreas Szilagyi våknet hjemme i leiligheten i Budapest om morgenen 30. november, var han fast bestemt på å gjennomføre flukten som tidligere hadde mislyktes.

Noen dager tidligere hadde Andreas og kameratene blitt tatt av sovjetiske soldater på grensen til Østerrike, og merkelig nok hadde de latt dem gå på grunn av deres unge alder.

Denne morgenen slo han følge med sin mor til togstasjonen. Han lot som han skulle ta toget til kadettskolen han gikk på, hun skulle ta et annet tog til jobben.

“Jeg sto og så etter henne da vi skilte lag. Hun ante ingenting, men mistenkte nok at jeg ville flykte. Hadde hun snudd seg for å se etter meg, ville jeg trolig ombestemt meg,” forteller han.

Det skulle gå ti år før han så sin mor igjen. Da var han gift småbarnsfar i Norge, og hun hadde endelig fått utreisetillatelse fra Ungarn for å besøke sønnen.

Kloke av skade etter forrige forsøk gikk kameratene av toget et stykke før den østerrikske grensen og tok seg frem til fots hele natta. Da de endelig kom seg over ble de internert i en leir i påvente av å bli sendt videre.

  1. desember landet han i Norge. “Vi ble tatt veldig godt imot da vi kom hit, og hadde ingen problemer med å finne arbeid,” forteller Szilagyi, som avsluttet arbeidskarrieren som distriktssjef i et forsikringsselskap. Først i 1989 dro han på besøk til Budapest. Det ble et mektig gjensyn med byen han forlot i all hast 33 år tidligere.

Fryer fortsatte til Budapest. Her slo han seg sammen med en gruppe opprørere som, utstyrt med hakker, spader og trykkluftbor, trengte inn i et enormt kjellersystem under gatene, nær kommunistpartiets hovedkvarter:

“Det må ha tatt måneder, kanskje år, å bygge disse kjellerne, som var to etasjer dype. Det var to meter tykke betongvegger, hermetisk lukkede dører, enorme lagre av mat, klær og våpen og forskjellige torturinstrumenter. Hele byen kjente til bankelydene fra et sted dypt nede i undergrunnen.”

Under hovedstadens gater hadde AVH også et hemmelig fengsel: “Fredag kveld så jeg 450 fanger, fremdeles i sine stripete jakker og bukser, bli befridd fra kjellerne. Noen av dem var så psykisk syke at de måtte holdes fast til de kunne få mer egnet behandling. Da dagen var omme hadde revolusjonen befridd 5500 politiske fanger,” fortalte Peter Fryer.

Sovjetunionen knuste oppstanden

Imre Nagy og det ungarske folket hadde gått altfor langt i forhold til hva Sovjetunionen kunne akseptere. Den 4. november ble Den røde armé satt inn på nytt – og denne gangen var det alvor. 6000 tanks støttet av infanteri, artilleri og luftvåpen rullet inn i de største ungarske byene.

De nye sovjetiske troppene næret ingen sympati for landets innbyggere – de fikk rett og slett beskjed om at de skulle kjempe mot “fascistene”.

Den ungarske hæren ytte bare sporadisk motstand, enda en gang fikk de ungarske arbeiderne hovedrollen i kampene. Derfor var det også arbeiderstrøkene, særlig i Budapest, som var målet for de sovjetiske angrepene.

“Jeg ser på en engang vakker by mishandlet, rundjult, knust og tvunget i kne.“ Peter Fryer om ødeleggelsen av Budapest

Boligområdene ble bombet systematisk både fra land og fra lufta, og raskt var den dårlig organiserte motstanden kneblet. Peter Fryer opplevde angrepet på Budapest fra vinduet på hotellrommet:

“Enorme områder av byen – først og fremst arbeiderstrøkene – ligger nesten i ruiner. I fire dager og netter har Budapest vært under konstant bombardement. Jeg ser på en engang vakker by mishandlet, rundjult, knust og tvunget i kne. For alle som elsker både det sosialistiske Sovjetunionen og det ungarske folket, er det fortvilende.”

Frem til 15. november raste kamphandlingene mellom ungarere og sovjetiske soldater. Ca. 20 000 sivile og 700 sovjetiske soldater omkom, byer lå i ruiner, og minst 200 000 mennesker flyktet til utlandet.

Med enkle molotovcocktails greide ungarerne å sette flere sovjetiske tanks ut av spill, men i lengden var det en håpløs kamp.

© Ullstein

Da oppstanden var nedkjempet, begynte klappjakten på opprørerne. Titusener ble fengslet, og minst 1200 henrettet, blant dem den tidligere statsministeren Imre Nagy.

Med denne maktdemonstrasjonen fikk Sovjetunionen sendt en klar beskjed til de østeuropeiske lydrikene i Warszawa-pakten: Demokrati og selvstendighet blir ikke under noen omstendigheter tolerert.

Peter Fryer sa opp i protest

Etter de tragiske hendelsene i Budapest vendte Peter Fryer tilbake til London. Av avisen fikk han beskjed om at de siste artiklene hans verken ville bli trykt eller vist til kollegene.

Fryer innså at det ikke bare var i østblokklandene kommunistene utøvde sensur. Sjokkert og rasende sa han opp.

I flere vestlige kommunistpartier utløste Sovjets angrep på Ungarn en umiddelbar krise og medlemsflukt. De ungarske arbeidernes opprør hadde blitt slått ned, blodet deres hadde flytt i gatene, og hendelsene utløste voldsomme interne diskusjoner.

Imre Nagy ville ta avstand fra Sovjetunionen. Motstanden kostet ham livet.

© FORTEPAN/Jánosi Katalin adományozó/Wikimedia

Etter oppstanden

Statsminister Imre Nagy ble henrettet etter oppstanden i 1956. I stedet tok generalsekretæren i det kommunistiske partiet, János Kádár, makten. Utenrikspolitisk fulgte han Moskva, men innenrikspolitisk gjennomførte han økonomiske reformer og økte befolkningens velstand.

Kádár holdt seg ved makten til 1988, da en langvarig økonomisk krise utløste krav om demokrati. Året etter fjernet Ungarn som det første østblokklandet sin del av det såkalte Jernteppet.