«Klikk». Den lubne, halvskallede mannen har nettopp trykket ned utløserknappen på kameraet sitt og tatt et selvportrett i et avlangt speil som henger på en gammel tredør. Han er alene i rommet, og sitter i en lenestol i fjerde etasje på Hotel Copacabana i Bolivias hovedstad La Paz. Utenfor vinduet danner de veldige, snødekte Andesfjellene en majestetisk kulisse for Adolfo Gonzalez, som mannen heter – i alle fall i det falske passet.
Mannens egentlige navn er Ernesto Guevara, men vennene kaller ham bare «Che». Den vanligvis slanke og hårfagre mannen er helt ugjenkjennelig; håret er klippet kort på sidene, og issen barbert med barberkniv. Antrekket er valgt for at han skal se ut som en forretningsmann. Den kubanske etterretningstjenesten har gjort jobben sin.
Denne novemberdagen i 1966 er Che Guevara en levende legende på hemmelig oppdrag. Det har gått åtte år siden den argentinskfødte 38 år gamle legen og geriljalederen gjennom-førte revolusjonen på Cuba sammen med våpenbroren Fidel Castro. Nå vil han spre kommunismen til hele Latin-Amerika, og han vil starte med Bolivia.
Men først må han få seg litt søvn. Det har vært en anstrengende reise, selv om alt har gått bra. Samme dag har han som avtalt møtt den kubanske agenten Haydée Tamara Bunke – eller Tania, som hun kalles. Tania har infiltrert den bolivianske regjeringen og skaffet papirer som underbygger den falske identiteten hans.
Che Guevara holder til i jungelen
Bolivias hovedstad La Paz ligger der høylandet – El Altiplano – i 4000 meters høyde åpner seg i en gigantisk kløft som stuper bratt ned mot jungelen. Landet er på størrelse med Frankrike og Spania til sammen, men har bare vel fem millioner innbyggere.
Che Guevara forlater La Paz etter bare én overnatting. Han har fått følge av fire erfarne kubanske eks-geriljasoldater og en bolivianer. Den vesle gruppen kjører langs Andesfjellene, på smale, farlige veier ned mot jungelen. Målet er en isolert gård – den fremtidige basen for opprøret. Målet er å rekruttere lokale bønder, bygge opp en geriljastyrke og styrte regjeringen, slik geriljaen gjorde på Cuba. Stemningen i bilen er spent og forventningsfull.
Bolivianeren Loro er den eneste av mennene som ikke vet at Che Guevara er blant dem. Under en lunsjpause presenterer El Comandante seg.
Bolivianerens umiddelbare forbløffelse går over i ærefrykt. Che ser alvorlig på ham og formaner ham om ikke å la nyheten gå videre til lederen av Bolivias kommunistparti, Mario Monje. Det er en mann de må ha på sin side for å vinne kampen og revolusjonere landet, men det er ennå for tidlig å involvere ham.
Che forklarer mennene om oppdraget:
«Jeg er kommet for å bli. Den eneste måten jeg forlater Bolivia på, er som død».
Mennene lytter oppmerksomt til alt Che sier. De er trollbundet av mannens karisma og militære evner, og beredt til å følge ham i døden hvis det skulle bli nødvendig.
- november kommer gruppen frem til basen – en samling små trehus i jungelen ved Ñancahuazú-elva sør for Santa Cruz. Førsteinntrykket er ikke oppmuntrende. Det er for lite våpen og ammunisjon, og bare tre bolivianere tar imot dem. Men det er da en begynnelse, mener Che.
Han setter seg ned for å snakke med de tre mennene. De er alle kommunister, men kommunismen har mange former, og bare en av mennene lover ubetinget støtte. De to andre vil avvente partileder Mario Monjes reaksjon på revolusjonsplanene.
De neste ukene bruker geriljasoldatene til å utforske terrenget. De oppretter utkikksposter og studerer bøndenes bevegelser i området. Samtidig venter de på nytt fra La Paz, der kubanske agenter arbeider med å sikre Mario Monjes støtte. Mot slutten av november måned skriver Che Guevara i dagboken sin:
«Måneden har gått bra. Halvparten av mennene har nådd frem uten problemer. Planen er å vente på resten av mennene, utvide gruppen med bolivianere til minst 20 – og deretter starte operasjonene våre. Vi mangler fremdeles en reaksjon fra Monje».
Geriljaens hverdag i den bolivianske jungelen er beskrevet i Ches dagbok, men det fins bare noen få bilder som dette.
Che Guevara og Monje splittes
Desember går som november. Geriljaen trener, utforsker jungelen, legger ut skjulte depoter med mat og ammunisjon og arbeider med å bygge ut basen. Imens vokser Che Guevaras hår og skjegg, og de overflødige kiloene raser av. Han begynner å ligne seg selv igjen.
Kubanerne kommer til basen etter planen, men rekrutteringen av bolivianere går tregt. Che venter utålmodig på Mario Monje, som omsider ankommer basen første nyttårsdag.
Synet som møter kommunistlederen er overbevisende. Geriljaen har jobbet hardt, og basen kan nå huse og brødfø over hundre mann.
I trehusene fins det blant annet et lokale til møter og undervisning, og store matvaredepoter. Dessuten har de kommunikasjonsutstyr, slik at forbindelsen til utkikkspostene og de mindre støttebasene i nærheten kan opprettholdes. Che Guevara er kjent som en dyktig geriljasoldat. Han skuffer ikke.
Men Monje er nervøs. Che er nemlig også kjent for å være kompromissløs. Han har lagt seg ut med Moskva, som han har kritisert offentlig for å svikte sosialistiske idealer. Monjes parti trenger den økonomiske støtten fra Moskva. Monje frykter også at et geriljaeventyr ledet av utlendinger kan splitte partiet hans.
De to lederne setter seg på en fredelig plett i jungelen for å snakke sammen under fire øyne. Monje sitter i skredderstilling, mens Che ligger på bakken og ser direkte på Monje hele tiden. Stemningen er intens, og Mario Monje velger å gå rett på sak:
«Hva vil dere her?»
Che forklarer planene i detalj, og Monje gjør det klart at han vil gi sin støtte på visse betingelser: Che kan ikke inngå en allianse med de pro-kinesiske kommunistene, som står i et motsetningsforhold til Monjes pro-sovjetiske. Det kan Che gjerne akseptere. Men et annet punkt skaper problemer.
«Både det politiske og militære lederskapet skal forbli hos meg så lenge revolusjonen foregår på boliviansk grunn», sier Monje.
Den kamelen er det verre for Che Guevara å svelge, og det forteller han Monje i klare ordelag. Samtalen er slutt, og splittelsen definitiv. Monje ber om lov til å si et par ord til bolivianerne som befinner seg i leiren. Det sier Che ja til. Monjes beskjed til partimedlemmene er ikke til å misforstå: De kan bli i geriljaleiren, eller de kan bli i Bolivias kommunistiske parti!
Monje avslutter med en dyster forutsigelse:
«Når folket oppdager at denne geriljabevegelsen er ledet av en utlending, kommer de til å vende dere ryggen og nekte å støtte dere. Jeg er sikker på at det kommer til å slå feil av den grunn at oppdraget ikke er ledet av en bolivianer. Dere kommer til å dø som helter, men dere har ingen som helst sjanse til å vinne».
De bolivianske geriljasoldatene velger å bli i leiren. Det gjør Che glad og stolt. Bruddet med Monje er ikke bra for saken, men tro mot sin natur er El Comandante faktisk lettet:
«Monjes holdning kan forsinke tingene. Men på den andre siden kommer det til å hjelpe meg med å frigjøre meg fra politiske bindinger», skriver han optimistisk i dagboken sin.
Che Guevara på fatal treningstur
De neste ukene trener geriljaen energisk, og 26. januar får de en stor oppmuntring. Den bolivianske gruvearbeiderlederen Moisés Guevara slutter seg til geriljaen med en liten flokk tilhengere. Moisés aksepterer fullt ut navnebrorens harde krav om lojalitet og disiplin. Den gode nyheten blir imidlertid raskt avløst av en dårlig: Mario Monjes kommunistparti forholder seg ikke bare nøytralt, partiet motarbeider aktivt den utenlandskstyrte geriljastyrken.
- februar 1967 beordrer Che Guevara 14 bolivianere og 15 kubanere ut på en øvelse. Styrken blir delt i tre grupper. Den største er på 18 mann, og ledes av Che selv. De to andre er ledet av de erfarne kubanske geriljasoldatene Marcos og Joaquín.
Meningen er at øvelsen skal vare i tre uker. Men mennene går seg vill, og det ender med at turen varer i hele sju beinharde uker. Mennene passerer dype daler, frådende elver og forlatte landsbyer. De undersøker grotter og fjellpass helt opp mot Río Grande og Río Masicuri. De hogger seg gjennom kratt, og plages av insekter som legger egg under huden på dem. De lider av gnagende sult. Og underveis drukner to av rekruttene i en elv.
Øvelsen er illevarslende av to grunner. For det første er de lokale bøndene redde for geriljaen og lite innstilt på å støtte den. Dette er en forferdelig skuffelse for Che Guevara. For det andre er den bolivianske hæren i ferd med å trappe opp patruljeringen av området.
Første seier over hæren
Tilbake ved basen oppdager Che Guevara at regjeringssoldatene allerede har passert, mens geriljasoldatene var ute på den lange treningsturen. Han forbereder straks et bakhold slik at alt er klart hvis regjeringssoldater nærmer seg leiren igjen. Det skjer noen dager senere.
Mennene er trette, men mange av dem er stadig ypperlige geriljasoldater. Nå får de endelig anledning til å vise hva de kan. Utkikksposter ser en gruppe på 80 regjeringssoldater på vei rett mot basen.
Geriljaen legger seg i bakhold og venter. Da det rette øyeblikket inntreffer, åpner de en dødelig geværild. Sju bolivianske soldater blir drept på stedet, 14 kaster våpnene og overgir seg, mens resten flykter. Geriljaen har vunnet sin første seier uten å ha mistet en eneste mann.
Seieren gir mennene en tiltrengt oppmuntring. Men det varer ikke lenge. Che har trukket seg inn i seg selv. Han sitter mange timer alene mens han røyker pipe, leser, pusser geværet eller lytter til Radio Havana på transistoren. Han er alvorlig, og har kanskje innsett at oppdraget blir vanskeligere enn forventet. Men i stedet for å prate med mennene sine, som trenger at han er til stede, isolerer han seg.
Det hersker en spent atmosfære i leiren. Krangler blusser opp mellom kubanere og bolivianere – og det pågår harde diskusjoner om den langsiktige strategien. Insektplagen er ulidelig, og flere av mennene får malaria. Så begynner noen av bolivianerne å falle fra. De ber ganske enkelt om lov til å reise hjem – og får det. Che vil ikke tvinge noen til å bli mot sin vilje. Snart er den samlede geriljastyrken nede i rundt 50 mann.
Om morgenen 10. april kommer en speider løpende, andpusten og oppstemt:
«15 soldater er på vei langs elva!»
Che handler raskt. Igjen legger geriljasoldatene seg i bakhold. De venter til fienden er helt nær før de åpner en intens geværild som tar fullstendig motet fra regjeringssoldatene. Senere samme dag sender hæren forsterkninger, men de blir også overrumplet. Da kampen blir avbrutt, har regjeringshæren ti døde, mens bare en eneste av Ches menn har falt.
Geriljaen har tatt 30 fanger. Che, som er utdannet lege, gir dem hjelpen de trenger. Deretter får fangene lov til å gå. De er for mange til at geriljaen kan brødfø dem – og Che Guevara skyter av prinsipp ikke krigsfanger.
Che Guevara mister styrken
Geriljastyrken er blitt delt i to. Che Guevara leder den største styrken på rundt 30 mann, mens Joaquín står i spissen for en mindre gruppe som opererer selvstendig lenger nord. Gjennom et par måneder har geriljaen en rekke sporadiske trefninger med regjeringshæren, og klarer seg utmerket.
Hver eneste gang har hæren betydelige tap, mens geriljaen slipper billig. Men av og til faller en geriljasoldat. Så en til. Og en til. Etter strabasene i juni måned skriver Che Guevara i dagboken sin:
«Det verste er den manglende kontakten med Joaquín og det stadige tapet av menn. Hvert tap er et betydelig nederlag, selv om hæren ikke innser det nå».
Che Guevaras gruppe er redusert til 22 mann. Che selv er syk og utmattet. Han lider av voldsomme astmaanfall om nettene, og medisinen han trenger er det ikke råd å få tak i. Så sant det er mulig velger kommandanten å ri fremfor å gå, for å skåne den medtatte kroppen.
- august er det nøyaktig ni måneder siden geriljaen installerte seg i den bolivianske jungelen. Alt ser mørkt og håpløst ut. Mennene er demoraliserte. Forsøkene på å rekruttere de kuede lokale bøndene til kampen for en bedre tilværelse, har vært en stor fiasko.
Bøndene har åkre og husdyr som må ses til, og barn som skal ha mat hver dag. De vil ikke bli rotet inn i noe geriljaeventyr med fremmede personer. Tvert imot hjelper de flere ganger regjeringshæren med opplysninger om geriljaen.
Og selv om geriljaen vinner alle trefningene, er de to gruppene i praksis på konstant flukt. De er tross alt bare litt over 30 mann mot hele den bolivianske hæren. Det ser ille ut. Che noterer i dagboken sin:
«Av oss fra den opprinnelige seksmannsgruppen er to drept, to forsvunnet, og en såret. Og så er det meg, med en astma jeg ikke er i stand til å kontrollere».
Mennene kan ta inn Radio Havana og andre radiostasjoner på kortbølgen. Det er den eneste forbindelsen de har til verden utenfor. Når de slår leir, bruker Che tiden på å lese og skrive. Han gir fremdeles ordrer, men med stadig mindre gnist. Mennene krangler, og nedverdiger seg til og med til noe så usosialistisk som å stjele mat fra hverandre.
Che Guevara ville vanligvis slått hardt ned på slike foreteelser, men akkurat nå orker han ikke å ta tak i det. Det er så mye annet å tenke på. Han merker at nettet snører seg sammen rundt dem. Ved hjelp av desertører og geriljasoldater som er tatt til fange, har hæren funnet grotter der geriljaen oppbevarer strategiske reserver. I statusen for august skriver Che i dagboken:
«Dette var uten tvil den verste måneden vi har hatt i krigen. Tapet av grottene med dokumenter og medisin var et hardt slag – særlig psykologisk. Tapet av to mann på slutten av måneden, og den følgende marsjen på en diett av hestekjøtt, demoraliserte mennene».
Den faktiske situasjonen er enda verre enn Che Guevara er klar over. Han har ennå ikke hørt det verste: Joaquíns nordlige gruppe er blitt fullstendig utslettet 31. august. En bonde forrådte dem, og hæren lokket dem i bakhold. De er borte for alltid.
Che får nyheten om kvelden 2. september mens han sitter og lytter til Voice of America. Radioen melder at en gruppe geriljasoldater, ledet av en kubaner ved navn Joaquín, er utslettet i Bolivia. En dypt rystet Che nekter å tro det. En stund klamrer han seg til håpet om at alt sammen bare er propaganda. Men det er det ikke.
Enden er nær for Che Guevara
De 20 geriljasoldatene i Che Guevaras gruppe er på flukt nordover. De søker opp mot fjellene, der de må bruke machetene for å hogge seg gjennom villniset.
I to uker klatrer geriljaen oppover. De krysser elver og forserer klipper. Fra tid til annen møter de hærens patruljer, som er ute etter dem hele tiden. Men for geriljaen er det fortsatt relativt overkommelig å slå fienden.
«De bolivianske soldatene har ikke lært noe særlig», noterer Che i dagboken.
Og likevel er situasjonen desperat. Mennene er slitne og uten kampgnist, og det virker fortsatt helt umulig å rekruttere lokale bønder. Det er som om hele perspektivet er borte. Kampen deres har ingenting for seg hvis de ikke har støtte fra lokalbefolkningen.
- september er gruppen oppe i nesten 3000 meters høyde. De kjenner kjølige vinder mot ansiktet mens de kjemper seg frem. De har aldri før vært så høyt oppe.
En natt går de på en liten sti i måneskinnet. De er på vei mot landsbyen Alto Seco. Da de når frem til den isolerte bebyggelsen, blir de møtt av skremte landsbyboere som forsøker å komme seg unna de tungt bevæpnede, skjeggete og skitne geriljasoldatene. Che oppdager snart at landsbyens leder har stukket av for å varsle hæren. Hans første reaksjon på denne uvennligheten er å konfiskere en større mengde mat i landsbylederens kolonialhandel.
Geriljasoldatene bestemmer seg for å bli i landsbyen natten over. Om kvelden holder de et møte for 15 landsbyboere, der de prøver å forklare de revolusjonære ideene sine. Den eneste responsen kommer fra en lærer, som reiser seg og stiller utfordrende spørsmål.
Neste dag forlater geriljaen landsbyen – vel vitende at den bolivianske hæren er like i hælene på dem, og at de ikke har så mye mer å gå på. Etter to dager kommer de frem til en liten landsby. Her kjøper de en gris av den eneste bonden som ikke har flyktet ved synet av dem. Mennene bryter nå geriljakrigens gylne regler og beveger seg i åpent lende i fullt dagslys. Likegyldigheten er i ferd med å ta overhånd.
- september 1967 når geriljaen landsbyen La Higuera. Che sender en patrulje på fem mann ut for å undersøke veien til neste landsby. Men ved første årsrygg blir de møtt av et kuleregn. Hæren ligger på lur. Tre geriljasoldater blir drept på stedet, og de siste to, som er bolivianere, deserterer.
Che Guevara og hans nå bare 15 mann store hær havner i skuddveksling med soldatene, før de trekker seg tilbake til en dal. Soldatene har fått stor respekt for geriljaen, og tar ikke opp forfølgelsen med en gang. De vurderer det som tryggest å vente på forsterkninger.
Che Guevara kjemper sin siste kamp
Den desimerte geriljagruppen trekker høyere opp i fjellene og finner dekning i en liten skog. Her sitter de i noen dager mens de med alle sanser i helspenn ser hærens patruljer passere like ved dem. Når ingen soldater er i sikte, sender Che Guevara et par mann av gårde etter vann. De vet at de er omringet, men de har ikke gitt opp å finne en utvei.
Sent 30. september lister de seg ut fra skjulestedet sitt i ly av mørket. Nå får de lønn for den grundige treningen og de siste månedenes erfaringer. Geriljasoldatene går i ett med omgivelsene. De beveger seg langsomt, forsiktig og helt lydløst gjennom terrenget – ut gjennom fiendens linjer.
De har reddet skinnet i første omgang, men de hører på radioen at store hærstyrker er satt inn i nettopp det området der de befinner seg. Nyhetssendingene bekrefter også mistanken om at de to deserterte bolivianerne har snakket – og det mye. Hæren opplyser at Che Guevara er syk.
«Slik endte fortellingen om to heroiske geriljasoldater», skriver Che sarkastisk i dagboken.
De neste dagene forløper rolig. Ved middagstid 7. oktober tar geriljasoldatene seg ned i en kløft og slår leir. Che Guevara gjør sitt livs siste dagboksnotat – nøyaktig elleve måneder etter at de landet i jungelen. Notatet er kort:
«Høyde = 2000 meter».
Tidlig om morgenen 8. oktober går et kompani bolivianske soldater – trent av CIA – i stilling oppe på kanten av den 300 meter lange og 60 meter brede kløften. De tror at geriljaen ikke har oppdaget dem, men der tar de feil. Che Guevaras oppmerksomme soldater har sett både et hode og et geværløp stikke frem over kanten av klippene. Geriljasoldatene vet ikke at de er i mindretall i forholdet åtte til én, men de vet at de er omringet, og at deres eneste sjanse er å skyte seg fri.
Che Guevara deler mennene sine i tre kampgrupper og beordrer dem i stilling. I første omgang skal de forholde seg helt lydløse, men i total kampberedskap. De neste timene venter de tålmodig. Det samme gjør regjeringssoldatene. De eneste lydene er summingen fra insekter og den svake susingen fra vinden.
Klokken 13.10 oppdager regjeringssoldatene at geriljaen er i bevegelse, og åpner en dødelig ild. Den idylliske roen splintres i et inferno av maskingeværsalver og eksploderende mortergranater. Tre geriljasoldater faller raskt etter hverandre, men resten kjemper besluttsomt videre. Mens de søker dekning der de kan, mister de kontakten med hverandre.
Che Guevara står bak en stein og fyrer løs geværsalver fra en utsatt posisjon. Det varer ikke lenge før en fiendtlig kule treffer våpenet hans og skader låsen slik at han ikke kan skyte. Et øyeblikk etter treffer en annen kule ham i leggen, mens en tredje suser gjennom bereten.
En av Ches menn kommer ham til unnsetning, og de forsøker å utnytte forvirringen til å slippe unna ved å krype langs noen busker – opp av kløften. Men plutselig står en av regjeringssoldatene rett foran dem og peker på dem med våpenet sitt.
Det er slutt. De to geriljasoldatene rekker hendene i været, og Che identifiserer seg, mens kampen raser videre nede i kløften.
Samme kveld ligger en skitten og fillete Che Guevara, bundet på hender og føtter, på jordgulvet i et skolehus. Han er tilbake i landsbyen La Higuera. Ved siden av geriljalederen ligger likene av to av kameratene hans.
Etter at han var tatt til fange, ble en utmattet og skitten Che Guevara ført til landsbyen La Higuera.
Regjeringen beordrer Che Guevara drept
Che Guevara er langhåret, skjeggete, uvasket og syk, og fanget i et primitivt rom i den bolivianske jungelen. Tre bolivianske offiserer – Prado, Selich og Ayoroa – kommer inn på cellen hans. Selich refererer senere samtalen:
«Comandante, du virker lettere deprimert», sier han til den avkreftede Che Guevara. Fangens hår stritter vilt, og øynene har mistet all selvtillit og glød.
«Kan du fortelle meg hvorfor jeg får det inntrykket?» fortsetter Selich.
Che Guevara ser på ham.
«Jeg har feilet. Alt er forbi, og derfor ser du meg slik», svarer han.
«Hvorfor valgte du ikke å kjempe i Argentina, i ditt eget land?»
«Det ville kanskje ha vært bedre», innrømmer den prominente fangen.
«Hvorfor har du bestemt deg for å operere i vårt land?» insisterer Selich og får et ettertenksomt svar fra Che Guevara:
«Ser du ikke hvordan bøndene lever? De lever nesten som ville; de lever i en fattigdom som gjør en trist i hjertet. De har bare ett eneste rom til å bo og sove i, og de har ikke klær å ta på seg. De lever som dyr».
«Men slik er det jo også på Cuba», kommer det raskt fra Selich.
«Nei, det er det ikke», protesterer Che Guevara. «Jeg sier ikke at det ikke fins fattigdom på Cuba lenger, men bøndene har håp om fremgang. Bolivianeren, derimot, lever uten håp. Han dør som han ble født – uten noensinne å se fremgang», legger han til.
Neste morgen lander et helikopter med en høytstående boliviansk offiser – Anaya – og den kubanskfødte CIA-agenten Felix Rodríguez i La Higuera. De to mennene begir seg mot skolen, der de forsøker å avhøre Che. Han forblir taus. Vokterne hans nøyer seg med å ta noen bilder av ham, mens de avventer nærmere ordre. Den tikker inn klokken 12.30 – direkte fra regjeringen i La Paz:
«Utslett señor Guevara».
Klokken 13.10 går en liten, korpulent sersjant ved navn Mario Terán inn for å skyte en verdensberømt rebell. Øynene hans stråler. Han gleder seg over å få en plass i historien, og samtidig hevne tre av sine menn som ble drept under kampene i kløften dagen før.
Mario Teráns ordre er klar:
«Skyt fra halsen og ned».
Det gjør Terán, men han gjør det langsomt. De to første skuddene sårer Che, som biter tennene hardt sammen for ikke å skrike. To av de følgende sju skuddene er dødelige.