Klokken er sju om morgenen da kammertjeneren trer inn i de kongelige gemakker for å vekke Ludvig 16.
Sengen til den franske kongen er skjult bak et forheng. Da kammertjeneren trekker forhenget til side, oppdager han at kongen er borte.
Tjeneren småløper inn til kronprins Ludvig Karl på seks år. Også hans seng er tom. Samtidig gjør hoffdamene seg klar til å vekke dronning Marie Antoinette, men heller ikke hun ligger i sengen.
«De er borte! De er borte!» ljomer det i veggene på slottet Palais de Tuileries midt i Paris. I to år har slottet fungert som kongefamiliens ufrivillige bopel – kongen er fratatt sin eneveldige makt og har praktisk talt levd i husarrest.
I stedet skal han bare signere lovene som landets nye makthavere i nasjonalforsamlingen legger foran ham.
Men nå er Ludvig borte – på flukt med dronningen og sine barn, prinsesse Marie Thérèse og kronprins Ludvig Karl.
Stormklokkene begynner å kime over byen, og en opphisset menneskemasse stimler sammen foran slottet for å rope skjellsord mot kongen. Ved 11-tiden sender nasjonalforsamlingen kurerer ut for å spore opp de rojale flyktningene.
Samtidig sitter kongefamilien i en fornem karet nesten 100 kilometer fra Paris. Humøret er på topp.
«Jeg bare vet at dette kommer til å gå. Skulle vi ha blitt stanset, ville det ha skjedd allerede», mener dronningen, som er forkledd som tjenestepike.
De er ennå et stykke unna målet – den kongetro garnisonsbyen Montmédy nær grensen til De østerrikske Nederlandene (dagens Belgia) – men den svenske grev Fersens fluktplan ser ut til å lykkes.
Den forelskede greven
Grev Alex von Fersen, en gang kjent som Europas vakreste mann, har ikke så rent få kvinneerobringer på merittlisten. Men da han under en reise til Paris i 1783 møter Marie Antoinette, er han helt fortapt.
Og etter at hun sammen med kongen har vært tvunget til å bo i Tuileriene, har han benyttet enhver anledning til å snike seg inn på det bevoktede slottet for å holde motet oppe hos den ulykkelige dronningen, som er foraktet i hele den franske befolkningen.
«Hun er en engel av godhet, heroisk i all sin følsomhet. Aldri har jeg vært så elsket», skriver han begeistret i et brev til sin søster Sophie i Sverige.
Sammen med regentparet begynner Fersen å utarbeide en fluktplan som skal bringe Ludvig i sikkerhet i Montmédy. Her vil kongen samle en hær og siden knuse de revolusjonære i Paris.
Noe av det første Fersen gjør er å kjøpe en komfortabel karet med plass til seks. Offisielt står en viss «baronesse de Korff» bak kjøpet. Hun skal angivelig bruke kareten for å dra til Russland.
Dekkhistorien er plausibel. Det er ikke uvanlig at aristokrater legger ut på lange reiser gjennom Europa. Så går Fersen i gang med resten av forberedelsene: Turen til Montmédy krever at kareten bytter hester med jevne mellomrom.
Fersen lager avtaler med tolv poststasjoner langs ruten. Underveis skal Ludvig eskorteres av kongetro soldater, som skal instrueres om møtested og oppgaver.
Avreise ved midnatt
Forberedelsene skjer i hemmelighet, for de revolusjonære har plassert ut spioner blant de hundre hoffolkene i Tuileriene.
Flere ganger utsetter den vinglete kongen flukten, og hver gang skal det sendes ut beskjed til poststasjonene og flukthjelperne. Endelig blir datoen satt: natt til 21. juni 1791.
Like før midnatt vekker dronningen sine to barn. Kronprinsen synes ikke noe om å skulle kles ut som jente. Like etter ankommer Axel von Fersen slottet kledd som kusk. Han fører barna og guvernanten deres ut til en hestedrosje.
Barnas guvernante skal spille rollen som baronesse de Korff, mens kongen har rollen som hennes tjener. Iført en grønn tjenerfrakk sniker han seg gjennom det mørke slottet.
I første etasje møter han to betrodde livvakter som har holdt seg i skjul i et skap. De følger kongen bort til Fersens drosje, der også kongens søster Elisabeth venter.
Marie Antoinette er den siste som forlater sine gemakker. Da hun hører skritt fra en vaktpost, er hun snar til å gjemme seg, og venter til det igjen blir stille. Endelig finner hun vakten som skal føre henne ut av slottet.
Med en times forsinkelse er alle seks flyktninger samlet. Fersen kan styre drosjen ut av byen, der kareten står skjult. Usett stiger alle opp i vognen.
Ved poststasjonen i Bondy cirka 20 kilometer utenfor Paris skifter de hester for første gang. Her blir Fersen – sterkt mot sin vilje – tvunget til å ta farvel med dronningen.
Helst ville han ha blitt med vognen helt til det endelige målet, men det går på kongens ære løs: å bli reddet av mannen som er kjent som Marie Antoinettes elsker, blir ganske enkelt for nedverdigende.
«Farvel, madame de Korff», roper Fersen demonstrativt til avskjed slik at alle på poststasjonen skal høre det.
I løpet av natten slipper han over grensen, mens den kongelige vognen havner i store vanskeligheter. På de dårlige, mørke veiene snubler hestene flere ganger slik at seletøyet til slutt ryker.
Hver gang må det repareres før flukten kan fortsette. Forsinkelsene betyr at soldatene i den ventende eskorten tror at flukten er utsatt nok en gang.
For ikke å vekke unødig oppmerksomhet trekker de seg tilbake for å være klar til neste gang, og uten beskyttelse fortsetter Ludvig mot katastrofen.
Kongen blir gjenkjent
Flere steder vekker den gjeve kareten oppsikt, men jo lenger fra Paris han kommer, jo lettere tar Ludvig på sikkerheten.
I Fromentières strekker han like godt på beina og begynner å snakke med noen bønder. De andre i kareten fortviler, men kongen sier bare:
«Å, det betyr ikke så mye. Vi er jo utenfor fare nå likevel».
Klokken har passert 20 da de ankommer Sainte-Menehould. Postmesteren her, Jean Baptiste Drouet, er en glødende revolusjonær.
Han synes at det er noe kjent med tjeneren i kareten – det runde ansiktet, den tunge haken, den store nesen.
Kongens profil er gjengitt på de franske myntene, og Drouet får mistanke om at tjeneren er Ludvig 16. Like etter, da en kurer fra Paris overbringer nyheten om kongens flukt til Drouet, tar han opp forfølgelsen.
Ved midnattstid kjører kareten inn i småbyen Varennes. Selskapet leter forgjeves etter de nye hestene og troppene som burde stå klar. Kongens ledsagere må banke på husene for å spørre. Overalt får de beskjed om å forsvinne.
I mellomtiden har også Drouet tatt seg til Varennes. Han finner frem til den lokale avdelingen av nasjonalgarden, og nå ringer stormklokkene over byen.
Kort etter blir kongens karet stoppet, og passasjerene føres inn i et hus som tilhører en urtekremmer. En gammel mann som en gang har sett kongen i Versailles, blir hentet inn for å identifisere Ludvig.
Da den gamle får øye på «tjeneren», faller han på kne og utbryter: «Å, herre konge!»
Dekkhistorien om baronesse de Korffs reise til Russland er avslørt.
«Strålende» sukker kongen, «jeg er virkelig deres konge».
Hos urtekremmeren er alle i ekstase over å ha en så fornem gjest i hus – han er tross alt «konge av Guds nåde». Hadde Ludvig 16. vært en handlingens mann, ville han muligens ha kunnet redde situasjonen med de rette ordene. Men kongen er som alltid handlingslammet. Han verken gjør eller sier noe.
Innbyggerne i Varennes er høflige og forsiktige, for ingen vet hva som er det rette å gjøre i disse dager, der nasjonalforsamlingen nærmest daglig snur opp ned på rett og galt. Men da det gryr av dag, er det slutt på vennligheten.
Tropper fra nasjonalgarden tvinger kongen tilbake mot Paris. Den ydmykende turen tar fire dager, der folk langs veien overøser kongefamilien med ukvemsord.
Etter flukten ble Ludvig og Marie Antoinette ført tilbake til Tuileriene i Paris. Turen tok fire dager, og langs veiene sto rasende undersåtter og overøste paret med skjellsord.
Fersens knuste hjerte
Etter den mislykkede flukten får Marie Antoinette smuglet ut et brev til Axel von Fersen:
«Jeg har fått muligheten til å si at jeg elsker deg», skriver dronningen, og ber om en adresse som hun kan skrive til. Hvis de to ikke bevarer kontakten, vil hun ikke leve, forklarer hun.
Fersen innleder nå intense diplomatiske forhandlinger med europeiske statsmakter. Men alle anstrengelser er forgjeves; ingen vil risikere noe for det franske regentparet.
Enda et par ganger greier Fersen å snike seg inn på slottet i Tuileriene, men mulighetene hans for å redde Marie Antoinette og kongen er borte.
I januar 1793 bestemmer nasjonalforsamlingen at kongen skal dø i giljotinen. Ti måneder etter er det dronningens tur.
Nyheten om hennes død kaster Axel von Fersen ut i dyp fortvilelse.
«Hun som jeg holdt slik av, som jeg ville ha gitt tusen liv for, er ikke mer. Min smerte er ubeskrivelig», skriver Fersen til sin søster.
De brennende følelsene mellom dronningen og grev Fersen er ikke til å ta feil av. Om forholdet deres også hadde seksuell karakter, diskuteres fortsatt blant historikere. Viktige beviser som kunne kastet lys over spørsmålet, er borte.