Den haitiske revolusjonen: Slavenes dyrekjøpte seier

Noe er på gang i Saint-Domingue. 200 slaver som nyter høy status blant øyas halve million svarte, har funnet veien til Alligatorskogen (Bois Caïman). Her i skogen på øyas nordkyst gjøres det forberedelser til å gjennomføre en voodoo-seremoni.

Saint-Domingues franske koloniherrer er ikke begeistret for voodoo. De avskyr villskapen i de afrikanskinspirerte, hedenske seremoniene, men i alminnelighet ser de på voodoo som et relativt harmløst tidsfordriv for slavene sine.

Voodoo kan kanskje være ufarlig til hverdags, men ikke denne dagen – søndag 14. august 1791. Bare to år har gått siden pariserne stormet Bastillen og startet Den franske revolusjon. Nå har frihetsbudskapet fra de undertrykte massene i Frankrike nådd Saint-Domingue.

Siden Kristoffer Columbus kom til øya Hispaniola (som Saint-Domingue er den vestlige delen av) tre århundrer tidligere, har øyas svarte befolkning først vært underlagt spansk og deretter fransk kolonistyre. Men det skal det bli slutt på nå.

Voodoo-presten Dutty Boukman leder seremonien sammen med prestinnen Cécile Fatiman.

«Vil dere vinne? Så fornekt deres hvite gud og omfavn den afrikanske ånd. Da blir dere fri», roper Dutty Boukman til sine tilhørere som er samlet rundt et stort bål.

På et tidspunkt maner prestinnen Cécile Fatiman frem voodoo-ånden Erzulie Dantor som forteller tilhengerskaren i skogen at de skal føre an i et opprør som vil sette de svarte i Saint-Domingue fri fra slaveriet for all fremtid.

Under ritualet skjærer prestinnen halsen over på et villsvin som symboliserer forfedrenes ånder. Hun ber dem som er samlet, om å drikke blodet og dermed besegle sin lojalitet mot revolusjonen.

Møtet i Bois Caïman har fått mytisk status i dagens Haiti, men alle beskrivelsene av det som skjedde, ble skrevet ned i ettertid og er dessuten farget av forfatternes etniske ståsted.

Derfor er det flere ulike teorier om hva som faktisk utspilte seg i Alligatorskogen den dagen. Men effekten av møtet er ikke til å ta feil av.

Noen dager etter voodoo-seremonien i Alligatorskogen sprer slaveopprøret seg som ild i tørt gress gjennom den franske kolonien.

Anført av Dutty Boukman tar opprørerne plantasje etter plantasje i den nordlige delen av Saint-Domingue og setter fri slavene. De aller fleste slutter seg så til opprøret.

På noen få uker har slavehæren vokst til over 100 000 mann. Nesten 2000 plantasjer er brent ned til grunnen, og bortimot 1000 slaveeiere har mistet livet.

Og det er bare begynnelsen på slavenes blodige kamp mot den hvite overmakten.

I 1791 er Saint-Domingue en gullgruve for franskmennene. De omtaler kolonien som «Antillenes perle» fordi den produserer enorme mengder sukker, bomull og kaffe – mer enn noe annet sted i verden på denne tiden.

Saint-Domingue kom under fransk styre i 1697, og store deler av Frankrikes økonomi ble siden knyttet til leveransene av billig sukker og kaffe fra kolonien.

På ca. 7000 plantasjer over hele kolonien slet svarte slaver uten stans fra soloppgang til solnedgang seks dager i uken.

Slavene kom opprinnelig fra Afrika, der de ble tatt til fange og siden fraktet til kolonien i Karibia om bord på store slaveskip.

Det var store kulturforskjeller mellom de afrikanske landene som slavene kom fra, og de opprinnelige slavene snakket mange forskjellige språk.

Gjennom generasjoner utviklet de afrikanske slavene i kolonien et felles språk og en felles kultur som fikk navnet «kreol». Det var en sammensmelting av forskjellige afrikanske språk, tradisjoner og skikker som bandt slavene sammen i en felles kultur.

Slaveeierne var hvite franskmenn og såkalte «gens de couleur» – frie fargede menn av blandet europeisk og afrikansk herkomst.

Øverst i samfunnshierarkiet sto de hvite mennene, og under dem kom «gens de couleur». Disse befolkningsgruppene kunne eie og drive plantasjer. De svarte slavene befant seg nederst i det strenge hierarkiet og hadde ingen eller svært få rettigheter.

Plantasjeeierne i Saint-Domingue ble styrtrike, og siden det var billigere å la slavene slite seg i hjel og kjøpe nye fra Afrika enn det var å behandle slavene godt, var arbeidsforholdene umenneskelige og dødstallene absurd høye.

Etter å ha vært utsatt for hardhendt straff (inkludert tortur og voldtekt) i årevis, var slaveopprørernes raseri mot slaveeierne enormt.

I de første månedene av opprøret ble over 4000 hvite menn drept. På denne tiden utgjorde de svarte slavene en halv million mennesker mot 30 000 hvite kolonister og 30 000 «gens de couleur». Koloniens herskerklasse utgjorde altså et lite mindretall.

I begynnelsen av 1792 hadde opprørerne klart å få kontroll over to tredjedeler av Saint-Domingue.

Som svar sendte Frankrike flere tusen soldater til øya for å slå ned opprøret, men opprørerne var mye bedre organisert enn forventet.

Det skyldtes ikke minst Toussaint Louverture. Han var en tidligere slave som hadde fått sin frihet i 1776. Han var blitt den mest innflytelsesrike lederen av revolusjonen etter at den opprinnelige opprørslederen, Dutty Boukman, ble drept av franskmennene da opprøret var bare to måneder gammelt.

«Vi ønsker ikke en frihet som utelukkende gis til oss, men en absolutt anerkjennelse av prinsippet om at ikke noe menneske som er født rød, svart eller hvit, kan være et annet menneskes eiendom», sa Louverture, som både var en begavet militærstrateg og en karismatisk taler.

Slaveopprøret fikk også uventet hjelp utenfra av kolonimaktene Spania og Storbritannia, som kjempet mot Frankrike under revolusjonskrigene som brøt ut i Europa i 1792.

Spania og Storbritannia forsynte opprørerne med våpen, ammunisjon og mat for å hjelpe dem i kampen mot den felles fienden. Derfor fattet de hardt pressede franskmennene en drastisk beslutning i 1793: De avskaffet offisielt slaveriet i koloniene sine.

Dermed ble slaveopprøret i Saint-Domingue verdenshistoriens første vellykkede slaveoppstand. Men seieren skulle vise seg å ha en utløpsdato.

Etter slavenes seier skiftet Toussaint Louverture side og kjempet nå med stort hell på Frankrikes side mot de spanske og britiske styrkene.

Endelig kunne Louverture konsentrere seg om sitt egentlige kall – å bevise overfor Frankrike at fred og økonomisk fremgang godt kunne eksistere på øya uten slaveri.

I årene som fulgte konsoliderte Louverture sin makt i Haiti ved å nedkjempe sine politiske rivaler og få i gang landbruksproduksjonen igjen.

Sukker- og kaffedyrkingen skjøt fart fordi han overtalte – og noen ganger tvang – de tidligere slavene til å arbeide på plantasjene under sine tidligere eiere, men nå som frie menn med en fast, lav lønn.

På slutten av år 1800 invaderte Louverture den spanske kolonien Santo Domingo (i dag hovedstaden i Den dominikanske republikk) og satte fri slavene – uten Frankrikes samtykke.

Året etter vedtok opprørslederen en ny grunnlov for Saint-Domingue som utnevnte ham selv til generalguvernør på livstid og innførte hjemmestyre for øya.

Den nye grunnloven gjorde Napoleon rasende. Han hadde kommet til makten i Frankrike ved et statskupp i 1799. I januar 1802 var han klar med sitt mottrekk mot den haitiske revolusjonen.

Han sendte sin svoger, general Charles Leclerc, og ca. 30 000 soldater til Saint-Domingue for å styrte Louverture og gjenopprette full fransk kontroll over kolonien.

«Min beslutning om å ødelegge de svartes autoritet i Saint-Domingue er ikke så mye basert på overveielser om handel og penger som på behovet for alltid å blokkere de svartes fremmarsj i verden», lød den klare beskjeden fra Napoleon.

Louverture visste at slavehæren hans ikke kunne hamle opp med de erfarne franske soldatene. Han trakk derfor hæren sin tilbake fra kysten og forskanset seg inne i landet.

Franskmennene ville ikke være forberedt på tropiske sykdommer i kolonien, og jo lenger de befant seg på øya, desto flere soldater ville dø av naturens egne biologiske våpen. Når de franske soldatene var tilstrekkelig svekket, ville Louverture sette inn sitt angrep.

De tropiske sykdommene fikk ganske riktig bukt med mange av Leclercs soldater, men ikke nok til å passivisere franskmennene. Derfor inngikk opprørslederen en fredsavtale med Napoleon etter flere uker med harde kamper.

I bytte for å legge ned våpnene og erklære lojalitet til Frankrike ble Louverture lovet sin frihet. Men i et ubevoktet øyeblikk under forhandlingene med de franske styrkene ble Louverture arrestert og straks sendt med skip til Frankrike.

Opprørslederen døde i fengselet Fort de Joux i Frankrike året etter. Louverture følte seg imidlertid overbevist om at revolusjonen ville fortsette uten ham. Som han skrev fra fengselscellen:

«Ved å styrte meg har du ikke gjort annet enn å felle stammen av den svarte frihets tre i Saint-Domingue – treet vil igjen springe ut fra røttene, for de er tallrike og dype.»

De første månedene av Napoleons nye styre på Saint-Domingue var ganske fredelige, men da han gjeninnførte slaveriet i den franske kolonien Guadeloupe, grep befolkningen i Saint-Domingue til våpen igjen. De visste at det bare var et spørsmål om tid før også de ble lagt i lenker igjen.

Den franske keiseren var travelt opptatt med å utkjempe kriger i Europa og lot mer eller mindre general Leclerc og soldatene hans i stikken. Sommeren 1802 hadde Leclerc mistet 10 000 mann til gulfeber og hadde nå bare 8000 soldater under seg.

I 1803 ble de franske styrkene presset ut til Saint-Domingues nordlige havnebyer. Opprørshæren sto nå under ledelse av Jean-Jacques Dessalines – han hadde tilranet seg kontrollen etter at Toussaint Louverture ble bortført.

Dessalines nedkjempet de siste franske styrkene på slutten av året, og 1. januar 1804 erklærte han Saint-Domingue for uavhengig under det nye navnet Haiti.

«Vi har våget å være fri. La oss våge å være det alene og for oss selv», sa Dessalines.

Erklæringen om at Haiti var en selvstendig nasjon, ble møtt med frykt i Europa og USA.

Hvis et svart slaveopprør kan velte en kolonimakt på Haiti, kan det også skje alle andre steder.

De spirende demokratiene i Europa ga derfor blaffen i likhet og menneskerettigheter hvis det skulle bety at pengestrømmen fra koloniene deres ble avbrutt og svarte mennesker fikk makt til å drepe sine hvite koloniherrer.

Til tross for sin vellykkede revolusjon har Haiti gjennom årene som uavhengig nasjon vært plaget av elendig økonomi, kriminalitet, atskillige statskupp og despotiske diktatorer.

Men selv om demokratiet aldri slo rot i Haiti, har opprøret inspirert millioner av slaver og undertrykte verden over til å kjempe for frihet og likhet for alle uansett rase.

Som Haiti-forskeren Laurent Dubois skriver i boken «Avengers of the New World: The Story of the Haitian Revolution»:

«Ved å skape et samfunn der alle mennesker av alle farger fikk frihet og statsborgerskap, forvandlet den haitiske revolusjonen verden for alltid. Den var en sentral del av avskaffelsen av slaveriet i Amerika og derfor et avgjørende øyeblikk i demokratiets historie, et som la grunnlaget for den fortsatte kampen for menneskerettigheter overalt.»