Den iranske revolusjon: Død over sjahen og USA

I USAs øyne er sjah Muhammed Reza Pahlavi en mønsterleder. Iran er en trofast alliert og et bunnsolid bolverk mot kommunismen. Men under overflaten syder og bobler misnøyen – og ayatollah Khomeini lurer i kulissene.

I USAs øyne er sjah Muhammed Reza Pahlavi en mønsterleder. Iran er en trofast alliert og et bunnsolid bolverk mot kommunismen. Men under overflaten syder og bobler misnøyen – og ayatollah Khomeini lurer i kulissene.

Scanpix/Corbis

Med tårer i øynene kjemper president Jimmy Carter seg gjennom den velforberedte talen sin. Bak ham, litt bortenfor talerstolen med presidentseglet, står gjesten hans, sjahen av Iran, en av Midtøstens mektigste menn, med ansiktet begravd i et lommetørkle.

Journalistene i pressekorpset som er samlet foran Det hvite hus, klarer heller ikke å holde tårene tilbake. I bakgrunnen høres ropene fra demonstrasjonen som tåregassen egentlig er ment for.

De fleste amerikanere betrakter sjahens Iran som en suksesshistorie. Oljemillionene strømmer inn, og Iran minner stadig mer om et moderne, vestlig samfunn med et godt utviklet utdanningssystem og likestilling for kvinner.

Sjahen og keiserinne Soraya fotografert i 1953, da sjahen innledet sitt moderne og reformvennlige, men også udemokratiske, styre i Iran.

© Scanpix

USA og Storbritannia innførte sjahens enevelde

Muhammad Riza Pahlavi var Vestens trofaste allierte. Det ga ham fri adgang til våpen, men blottstilte ham samtidig politisk.

Sjah Muhammad Riza Pahlavi (1919-1980) overtok tronen i 1941, etter at de allierte hadde presset hans far til å abdisere. De mente at den unge sjahen ville være mer “samarbeidsvillig”, og det viste seg å holde stikk. Pahlavi hadde gått på kostskole i Sveits og var preget av vestlig tankegang.

Iran var et konstitusjonelt monarki med en folkevalgt statsminister inntil 1953, da statsminister Muhammed Mossadek bestemte seg for å nasjonalisere de iranske oljeselskapene.

Da USA og Storbritannia så sine økonomiske og forsyningsmessige interesser truet, grep de resolutt inn, fikk Mossadek fjernet og gjorde sjahen til eneveldig monark.

Som trofast alliert kunne sjahen, som hadde militær utdannelse, kjøpe alle de våpen han ønsket i USA. Det gjorde Iran til en regional makt, men de nære båndene til Vesten gjorde samtidig sjahen sårbar overfor intern kritikk. Det var ikke vanskelig å få ham til å fremstå som en nikkedukke.

Pahlavi var gift tre ganger, og ble far til fem barn. Fire av dem fikk han med sin tredje hustru, Farah Diba, som han levde sammen med til sin død i 1980.

Først nå, den 15. november 1977, da 4000 sjah-fiendtlige demonstranter går løs på en liten gruppe sjah-tilhengere i Washingtons gater, får amerikanerne den første anelsen om at noe ikke er helt som de trodde.

31. desember 1977 – Teheran

Carter er på rundreise, og besøker Iran. Nyttårsaften feirer han sammen med sjahen.

Besøket i Iran er enda mer hektisk enn et vanlig statsbesøk. President Carter tilbringer et knapt døgn i landet, fra det øyeblikk han blir ønsket velkommen på flyplassen med pomp og prakt, til han reiser videre. Likevel er begge parter ytterst tilfreds med møtet.

Ved sjahens besøk i USA måneden før hadde president Carter gitt ham en reprimande for overtredelser av menneskerettighetene. I Teheran er alt tilsynelatende fred og idyll. I gatene er det ingen spor av uro og protest.

Nyttårsaften er sjahen vert ved en overdådig statsmiddag. I talen sin takker Jimmy Carter høflig verten sin, og kvitterer for Irans innsats som trofast alliert og fast bolverk mot kommunismen. Iran er “en øy av stabilitet i et av verdens mest urolige områder,” slår Carter fast. Den setningen skal han siden komme til å angre på mange ganger.

Carters lovprisning av sjahens stabile regime viste seg senere som et nesten komisk eksempel på dårlig timing.

© PARStimes

Januar 1978 – Iran

Etter et år med voksende misnøye er motstanden mot sjahen i ferd med å finne sin stemme. Den tilhører ayatolla Khomeini.

Ved første øyekast ser kassettene ut som alle de andre som ligger i butikkhyllene i de store byene. Etter utseendet å dømme inneholder de tradisjonell orientalsk musikk, men omslaget er en falsk varebeskrivelse – bare beregnet på å få kassettene forbi tollere og grensepoliti.

“Hvis en amerikansk kokk tråkker på sjahen, har han ingen krav på oppreisning.” Ayatollah Khomeini

I virkeligheten er det opptak av talene til ayatolla Khomeini, en religiøs leder som sjahen har sendt i eksil i Irak. I talene sine sier Khomeini for eksempel at “sjahen har overlatt Irans olje til menneskehetens og islams fiender, slik at de kan drepe tapre muslimer”.

“Sjahen har gjort det iranske folk til noe som er lavere enn hunder. Hvis en iraner tråkker på en amerikansk hund, kan han ikke unngå sin straff. Selv hvis sjahen tråkker på en amerikansk hund, vil han måtte stå til regnskap. Men hvis en amerikansk kokk tråkker på sjahen, har han ingen krav på oppreisning,” heter det i en annen av ayatollaens uttalelser.

Det iranske samfunnet knaker i sammenføyningene; eksport av olje og import av luksusvarer fra Vesten, og bygging av moderne hus, betyr rikdom og status for dem som klarer å holde seg til venns med landets styre og med amerikanerne.

Men de som driver småhandel, religiøse ledere og byenes underklasse, blir tapere, og misnøyen brer seg. De etablerte religiøse lederne er tilbakeholdne med å kritisere sjahen, men Khomeini legger ikke fingrene mellom, og kassettene går som varmt hvetebrød.

I stuer og forsamlingslokaler lyder ayatollaens stemme, som tordner mot sjahen og hans provestlige regime.

9. januar 1978 – Qom

I en regjeringskontrollert avis får sjahen på trykk en artikkel som sverter Khomeini. Det virker mot sin hensikt. Artikkelen får hatet til å bryte ut i lys lue.

Rekke på rekke med rasende unge menn marsjerer gjennom byen Qom til taktfaste rop. De blir møtt av sjahens politi. Skrik og rop blander seg med lyden av skarpe smell da politiet skyter inn i mengden.

“Utenlandsk agent”, “homofil” og “sønn av en profesjonell danser” (underforstått: sønn av en prostituert). Det er ordene sjahen har brukt om Khomeini i den famøse avisartikkelen.

En slik fornærmelse vil aldri kunne tilgis her i Qom, som er en hellig by for Irans religiøse flertall, sjiamuslimene. Byen er et viktig pilegrimsmål og huser mange religiøse skoler. Her er Khomeini utdannet, og herfra utgår støttedemonstrasjonene for ham.

En av byens religiøse ledere raser åpenlyst mot sjahen, som han stempler som “anti-islamsk”. Det står klart at punktet for kompromiss og forsoning er passert. Den islamske revolusjon er i gang.

8. september 1978 (“Svarte fredag”) – Jaleh-torget, Teheran

Tusener samler seg til en demonstrasjon, den største av en lang rekke. Sjahen har erklært unntakstilstand, men det ser ikke ut til å gjøre noen forskjell.

Omkranset av grønne trær og nye høyhus er Jaleh-torget et bilde på det moderne Iran. Plassen kunne ha ligget i en hvilken som helst summende metropol.

Men i dag hersker ingen storbytravelhet, bare en anspent avventende stemning, mens tungt bevæpnede soldater inntar stillinger ved innfartsveiene til plassen.

De første protestene oppsto spontant i forbindelse med minnedagen for de som døde under den foregående protesten, men denne demonstrasjonen er velorganisert.

Demonstrantene vrimler frem fra alle kanter. Det er fortrinnsvis unge menn, kledd i jeans og løsthengende hvite skjorter eller T-skjorter. Med armene i været roper de taktfast slagord mot sjahen. Soldatene roper at folk skal gå tilbake, men mengden, som teller rundt 20 000 mennesker, stopper ikke.

Mange av soldatene har ingen erfaring med situasjoner som denne. De får panikk og begynner å skyte. Rop blir til skrik mens sårede faller om på bakken og folk flykter i forferdelse.

Protestdemonstrasjoner mot sjahen utviklet seg flere ganger til kaos, fordi utkommanderte soldater begynte å skyte inn i mengden.

© Corbis

Noen prøver å hjelpe de sårede bort, ut av skuddlinjen, mens andre trassig vender seg mot rekken av politifolk og kampvogner og fortsetter å rope slagord med armene i været. Ropene blander seg med ambulansenes sirener og klapringen fra et helikopter.

Da stillheten langt om lenge senker seg, er plassen stenket med blod fra rundt 300 drepte og flere tusen sårede.

Oktober 1978 – Nauphle le Chateau nær Paris

Khomeini blir utvist fra Irak og flytter til Frankrike.

Veggene i det enkelt møblerte huset som Khomeini har lånt av en annen eksiliraner, er dekorert med politiske plakater. “35 millioner muslimer sier nei til sjahen,” er budskapet på den ene.

På en annen ses bilder av de døde på Jaleh-torget. “Dette er sjahens modernisering,” forkynner en tredje over bildet av et slumkvarter.

Journalister fra hele verden beleirer huset. Khomeini holder hoff under et stort tre i hagen – iført sin sedvanlige mørke kappe og svart turban. Føttene har han stukket inn i et par billige, blå plastsandaler.

Iran feirer fremdeles Khomeini som den islamske statens grunnlegger og sjefideolog.

© Corbis

Khomeinis etterkommere

Ruhollah Khomeini (1900-1989) kom fra en familie av religiøse ledere. Han fikk selv en geistlig utdannelse og kom til å undervise ved det islamske seminaret i sjiamuslimenes hellige by, Qom.

I 1926 giftet han seg med en bare elleve år gammel jente, Batoul Saqafi, som han fikk sju barn med. Fem av dem levde til de ble voksne. Flere av Khomeinis barnebarn er i dag politisk aktive i Iran, men trolig ikke helt på den måten som ayatollaen ville ha foretrukket.

Barnebarnet Zarah Esraghi er for eksempel feminist og har overfor amerikanske medier uttalt seg sterkt kritisk om regimets undertrykkelse av kvinner. Hun deler ikke den offisielle begeistringen for det konservative islamske diktaturet som ble Khomeinis livsverk.

Dag etter dag bringer aviser og tv-stasjoner bilder av det dystre ansiktet hans med det lange, grå skjegget inn i stuer over hele verden.

Khomeini er seg sitt publikum bevisst. En islamsk stat vil være demokratisk med plass til alle – og selv har han ingen interesse av å bli en del av en fremtidig regjering, forsikrer han.

November 1978 – Teheran

Via Teherans moderne, helautomatiske telefonsentral har Khomeini direkte kontakt med sine betrodde menn i Iran. Han kan styre begivenhetenes gang.

I Teheran har Khomeini to lojale støttespillere, Behesti og Taleghani. De er begge ayatollaer som ham selv og dermed blant de høyest rangerte teologer innenfor den sjiamuslimske trosretningen. Gjennom dem er moskeene vunnet for saken.

I slutten av oktober gir Khomeini ordre om generalstreik. Den rammer særlig oljeproduksjonen hardt – på bare én uke synker produksjonen fra 5,8 til 1,1 millioner fat per dag.

Butikkene stenger en etter en. Fabrikkene går i stå. Soldater holder vakt ved oljefeltene for å hindre sabotasje. Bilene forsvinner fra gatene, som nå ligner en krigssone.

Monotone rop – “død over sjahen!” og “Allah akhbar!” – punkteres av maskingeværsalver. Bilder av sjahen ligger forkullet på bålene som brenner i gatene der opprørere drar herjende frem. Hæren samler tanks og kanoner rundt sjah-palasset. Luften er tykk av tåregass og svart røyk fra brennende bildekk.

2. november 1978 – situasjonsrommet i Det hvite hus, Washington

Situasjonen i Iran blir for første gang drøftet formelt på høyeste nivå.

Mørket har for lengst senket seg over regjeringsbygningene i Washington D.C. da sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski kaller inn høytstående medarbeidere fra forsvars- og utenriksdepartementet, CIA og stabssjefene fra de ulike forsvarsgrenene til møte i situasjonsrommet i kjelleren i Det hvite hus.

Her, mellom mørke trevegger, utbrettede kart og summende tv-skjermer, holder betrodde medarbeidere øye med verdens konfliktområder 24 timer i døgnet, sju dager i uken.

Akkurat nå er Iran øverst på listen over urolige områder. Amerikanerne er rådville. De siste ti årene har de nesten utelukkende fått opplysningene sine via personer innenfor sjahens hoff, den vestlig utdannede eliten og offisielle militære og etterretningsmessige kanaler.

Bare noen få ambassadeansatte snakker farsi, og det er så godt som ingen kontakt med vanlige folk i basaren og de religiøse lederne.

President Carters rådgivere klarte verken å forstå eller håndtere Iran-krisen. De var konstant i utakt med utviklingen av krisen.

© Corbis

Krisen i Iran har brutt ut på et høyst ubeleilig tidspunkt; nedrustningsforhandlinger med Sovjet, normalisering med Kina og fredsforhandlinger mellom Israel og Egypt legger beslag på regjeringsledelsen, slik at verken president Carter eller utenriksminister Cyrus Vance kan være til stede i situasjonsrommet.

Brzezinski er kjent som regjeringens hauk, og han er ivrig etter å holde sjahen ved makten, slik at Iran fortsatt kan fungere som buffer mot Sovjet.

Utenriksdepartementet er mer opptatt av menneskerettighetsspørsmålet. Brzezinski har imidlertid allerede fått utenriksministerens støtte til sin linje, som går ut på å erklære USAs uforbeholdne støtte til sjahen – sier han.

Representanten fra utenriksdepartementet ser forvirret ut, for i hans papirer står det at sjahen skal presses til flere innrømmelser.

3. november 1978 – Det hvite hus, Washington

Sikkerhetsrådgiver Brzezinski ringer til sjahen. Han vil få ham til å innføre militærstyre, men ettersom USA ikke har en klar politikk, kan han ikke si det direkte.

Sjahens ankomst til telefonen blir annonsert av en av palassets vakter, som gjentatte ganger roper sjahens navn og fulle tittel på farsi. Brzezinski undrer seg over prosedyren.

I hans øyne er sjahen en underlig blanding av en moderne, intellektuell leder og en gammeldags, orientalsk despot. Men Brzezinski går i gang med å lire av seg de velforberedte forsikringene sine:

“USA støtter Dem helt og fullt uten noen som helst forbehold i denne krisen,” sier han og tilføyer: “USA går ikke – og jeg gjentar ikke – inn for noen bestemt løsning.”

Sjahen svarer at hans inntrykk er at USA ikke vil at han skal “ta i bruk ekstreme metoder.” Stemmen hans er merkelig uttrykksløs. Brzezinski svarer famlende: “Tja, faktisk, slik det ser ut for meg er problemet Deres at De må forene noen gester som vil være tiltrekkende i alminnelighet med mer spesifikke handlinger som demonstrerer effektivt lederskap.”

“Ja,” svarer sjahen.

Etter en pause fortsetter Brzezinski: “Det er en kritisk situasjon, på en måte, og innrømmelser alene er sannsynligvis ikke nok til å demonstrere effektivt lederskap.”

Sjahen ber ham gjenta den siste kryptiske nøkkelsetningen og spør så om USAs ambassadør i Teheran er oppdatert. Brzezinski bekrefter at ambassadøren er orientert, og avslutter deretter samtalen, som i alt varer seks minutter.

Det er ikke så rart at sjahen vil vite om ambassadøren er informert. Sjahen er nemlig klar over at USAs utenriksdepartement, som ambassadene hører innunder, har vært uenig i Brzezinskis harde linje.

Sjahen synes at det til tider kan være vanskelig å gjennomskue hva amerikanerne egentlig vil at han skal gjøre. Nå bestemmer han seg for å følge Brzezinski og innføre militærstyre.

27. november 1978 – sjahens palass.

I gatene fortsetter de voldelige sammenstøtene. Det er tydelig for amerikanerne at sjahen holder på å miste grepet. Ambassadør Sullivan avlegger et besøk i palasset.

Sjahen føler en stigende bitterhet mot amerikanerne, som han ikke synes gjør nok for å bakke ham opp. Lunsjen i palasset blir en pinlig affære.

I desember 1978 var flyplassen i Teheran full av vestlige passasjerer. De ville komme seg ut av landet, som var lammet av generalstreik.

© Corbis

Motløshet og oppgitthet hviler som en tung, grå sky over sjahen, som bare pirker i maten. Resten av tiden sitter han stivt på stolen og stirrer i taket. Bare konen Farahs høflige bemerkninger holder i gang en anstrengt samtale.

Noen dager tidligere fylte sjahen 60 år. Alderen merkes tydelig. Dype furer tegner seg i det askegrå ansiktet.

16. januar 1979 – Mehrabad-flyplassen ved Teheran

Sjahen slipper tøylene og forlater landet på en “utvidet ferie”.

En iskald vind smyger seg inn mellom flyene som står i rekker på startbanen. Bare noen måneder tidligere har flyplassen vært et travelt internasjonalt knutepunkt der det krydde av reisende fra inn- og utland.

Nå har streiken nærmest satt hele Iran på vent. Oljeproduksjonen er praktisk talt stanset. Elektrisiteten er brutt, oljen rasjonert, og søppel flyter i gatene. Også trafikken på flyplassen er lammet, og stillheten har senket seg over startbaner og kontrolltårn.

Ved trappen opp til flyet som skal frakte sjahen og familien hans ut av Iran, venter den nyutnevnte statsministeren Shapur Bakhtiar og andre ledere på å ta farvel. Det blir utvekslet håndtrykk.

Like før sin avgang utnevner sjahen Shapur Bakhtiar (t.v.) til statsminister. Det er en håpløs oppgave, og sjahen greier ikke å se Bakhtiar i øynene.

© Corbis

Sjahen råder – nokså overflødig – regjeringsmedlemmene til å “være forsiktige”. Det siste han ser før flyet takser ut til startbanen, er de sammenbitte, sorgtunge ansiktene. Ingen nevner ordet “abdisere”, men med seg i flyet har sjahen et skrin med iransk jord.

Slutten av januar 1979 – stats­minister Bakhtiars kontor, Teheran

Alle vet at sjahens farvel er definitivt, men det nye Iran har ennå ikke tatt form.

På veggen henger to bilder. Det ene forestiller Mossadek, en gang Irans statsminister, som ble tvunget til å overlate all makt til sjahen i 1953. Det andre er det offisielle portrettet av sjahen, men det er tildekket med et iransk flagg.

Shapur Bakhtiar, en unnselig og elskverdig utseende middelaldrende mann, ulastelig kledd i dress og slips, sitter ved et skrivebord. Han er utdannet ved Sorbonne-universitetet i Frankrike og mangeårig medlem av den moderate opposisjonen.

Nå er han statsminister, og han nyter fremdeles hærens støtte. Men han er ikke det nye Irans ansikt.

1. februar 1979 – flyplassen, Teheran

Etter press fra Khomeinis tilhengere åpner statsminister Bakhtiar flyplassen for at Khomeini etter 14 år i eksil igjen skal kunne sette sin fot på iransk jord.

Teheran koker. Mer enn én million mennesker er ute i gatene. Alle kjemper for å komme tett innpå Khomeinis Mercedes, som snegler seg gjennom menneskemengden.

Det er bare noen minutter siden ayatollaen kom ut av flyet. For Khomeini er dette seierens dag. Bakhtiar har tilbudt at de kan møtes og i fellesskap drøfte en ny forfatning, men Khomeini har avvist ham. Først må Bakhtiar gå av, har ayatollaen sagt.

Bilhorn tuter i ett sett under meterhøye portretter av den religiøse lederen. Et tilsynelatende uendelig menneskehav bølger frem og tilbake til lyden av gjentatte hyllestrop.

Da Khomeini holder tale senere på dagen, flokker folk seg rundt podiet.

Ayatolla Khomeini pyntet den tordnende, anti-vestlige retorikken sin med marxistiske lånord, men innholdet var streng islam i sin mest konservative fortolkning.

© Scanpix/Corbis

Mens ayatollaen strekker armene ut og lar fingerspissene berøre de fremstrakte hendene til de som står nærmest, mildnes ansiktet hans et øyeblikk i noe som ligner et smil.

Jubelen nærmer seg ekstase. Å røre ved Khomeini er som å røre ved en mann som snakker med Gud, sier en begeistret mann til en vestlig journalist.

11. februar 1979 kl. 11 – statsminister Bakhtiars kontor, Teheran

Sjefen for de væpnede styrkene har ikke møtt opp til et avtalt morgenmøte, og Bakhtiar aner uråd.

Statsministeren legger på røret. I løpet av de siste to dagene har han bekymret sett hvordan kampene har rast mellom Khomeinis tilhengere og sjah-lojale soldater. Flere hundre er drept, og de soldatene Bakhtiar har satt sin lit til, har desertert i hopetall.

Oppringningen til den militære stabsjefen har bekreftet hans verste anelser. Hæren har nettopp erklært seg “nøytral”. Det betyr at regjeringen hans ikke lenger har noen støtte.

Han er uten makt. Khomeini har vunnet. I det samme hører han maskingeværsalver utenfor bygningen. Han går rolig ut av kontoret og forlater bygningen via baktrappen.

11. februar 1979 ettermiddag – Teheran

Byen er i kaos. De styrkene som ikke vil overgi seg blir angrepet av bevæpnede Khomeini-tilhengere.

Menn maskert med finlandshetter kjører støyende gjennom gatene i kaprede militære kjøretøy. Store skolegutter og hvitskjeggete oldinger er bevæpnet med AK-47-er, M16-rifler eller til og med bazookaer.

De som ikke har fått tak i skytevåpen, har utstyrt seg med køller eller kjøkkenkniver. Svart røyk fra brennende hus og biler henger over byen, som er gjennomskåret av barrikader av sandsekker.

Maskingeværsalvene knitrer konstant, og ambulansene uler i et sett mens de kjører bort med ofrene for byens blodrus.

11. februar 1979 kl. 9.40 (17.40 i Teheran) – Det hvite hus, Washington

En krisestab med Brzezinski i spissen diskuterer USAs muligheter i Iran. De har hørt at Bakhtiar har mistet militærets støtte, men vet ikke at hæren er i oppløsning.

Møtet er preget av famlende diskusjon og gjentatte avbrytelser. Minutt for minutt blir flere ukjente faktorer føyet til regnestykket om Irans fremtid.

Brzezinski får en snikende følelse av at sannhetens time er kommet.

“Hæren overgir seg; Khomeini vinner. Vi destruerer alt klassifisert materiale”. USAs forsvarsattache i Teheran.

Han gjentar at USA skal støtte en militær maktovertagelse, dersom noe slikt er mulig. Nestkommanderende fra CIA er uenig. Han mener at militæret skal forsøke å forhandle og dermed skaffe seg innflytelse hos Khomeini.

En medarbeider fra situasjonsrommet kommer inn og forteller at Teherans militærguvernør er pågrepet og blir holdt fanget i ayatolla Khomeinis hovedkvarter.

Bare noen minutter senere tikker en pressemelding inn; det iranske militæret har trukket tanksene sine tilbake fra Irans radio- og tv-stasjon som nå er på opprørernes hender.

I Teheran legger den amerikanske forsvarsattacheen, oberst Tom Schaefer, siste hånd på dagsrapporten sin: “Hæren overgir seg; Khomeini vinner. Vi destruerer alt klassifisert materiale,” skriver han.

15. februar 1979, (“Generalenes natt”) – Khomeinis hovedkvarter, Teheran

Khomeini har innledet utrenskninger blant militære, politikere og andre som kan forbindes med sjahen.

Et øyeblikk står de fire generalene stille i nattemørket på taket av skolen som huser Khomeinis hovedkvarter. Etter en farseaktig rettssak venter de nå på de drepende skuddene.

Khomeini gjorde kort prosess med fiendene sine. Her blir flere av sjahens offiserer henrettet, sammen med kurdiske opprørere.

© Scanpix/Corbis

Like før de faller roper en av mennene rasende i ansiktet på bøddelen sin. Ordene blir revet i stykker av de rungende skuddene, men en ung journalist som følger henrettelsen på nært hold, mener å høre et trassig “javid shah” – leve sjahen. Bildene av de fire døde generalene som ligger innsmurt i blod, går verden rundt.

En av sjahens generaler ble gjenkjent av Khomeinis tilhengere da han forsøkte å flykte. De rev ham straks ut av bilen og lynsjet ham på stedet.

© Corbis

31. mars 1979 – Iran

Landet går til valg mens utrenskningene og de summariske henrettelsene fortsetter.

Stemmesedlene er inndelt i et grønt og et rødt felt og er påtrykt teksten “Går du inn for at det tidligere regimet skal skiftes ut med en islamsk republikk, hvis forfatning vil bli avgjort ved en folkeavstemning senere?”

Ja-stemmer skal markeres i det grønne feltet – islams farge – mens nei-stemmer skal markeres i det røde feltet – fargen til det forbudte kommunistpartiet.

På alle valgsteder overvåker Khomeinis revolusjonsgardister stemmegivningen. Mer enn 98 prosent stemmer ja.

Kvinnelige revolusjonsgardister patruljerte på like fot med mennene – men selvsagt ikke i samme kjøretøy. Kjønnssegregeringen var allerede en realitet.

© Corbis

29. juli 1980 – Kairo, Egypt

Sjahen begraves etter å ha dødd av kreft. Den siste tiden har han vært gjest hos den egyptiske presidenten, Anwar Sadat, som også sørger for en statsbegravelse.

Begravelsesprosesjonen snor seg kilometerlang gjennom de kronglete gatene i Kairo. Sjahens kiste står på en kanonlavett som blir trukket av hester og er dekket av det iranske flagget.

Siden han forlot Iran halvannet år tidligere, har sjahen reist fra land til land som en internasjonal paria. Også nå når han er død, glimrer tidligere venner og allierte med sitt fravær. Ingen høytstående medlemmer av den amerikanske regjeringen deltar i begravelsen.

Bak kisten går Egypts president, Anwar Sadat. Et drøyt år senere er han selv død, drept på grunn av sin provestlige politikk og fredsavtalen med Israel. Nye vinder blåser over Midtøsten.

Like etter okkupasjonen av ambassaden ble gislene vist frem, bakbundet og med bind for øynene.

© Corbis

444 dager som ayatollaens gisler

Okkupasjonen av den amerikanske ambassaden, gislenes ydmykelse og USAs maktesløshet fikk store politiske følger.

Den amerikanske ambassaden i Teheran ble angrepet flere ganger under revolusjonen, men ble likevel holdt åpen. 4. november 1979 gikk det imidlertid galt.

Under en demonstrasjon okkuperte en gruppe studenter ambassaden og tok personalet som gisler. Den umiddelbare årsaken til okkupasjonen var at president Carter hadde gitt sjahen, som var alvorlig syk av kreft, lov til å reise inn i USA for å få legehjelp.

USA forventet at den iranske regjeringen ville gripe inn etter kort tid, slik den hadde gjort ved tidligere angrep. Slik skulle det imidlertid ikke gå denne gangen.

Den moderate statsministeren, Mehdi Bazargan, trådte tilbake med regjeringen like etter ambassade-okkupasjonen, og bare to dager senere ga Khomeini gisseltakerne sin helhjertede støtte.

Dermed begynte en rekke nervepirrende diplomatiske forhandlinger som skulle vare i mer enn et år. Carter og regjeringen hans prøvde med alle midler å forhandle frem en frigivelse av de 52 gislene. De tok til og med kontakt med PLO og erkefienden Libya.

I begynnelsen av april brøt forhandlingene sammen, og Carter ga grønt lys for en militær redningsaksjon. Aksjonen fikk imidlertid store tekniske problemer, og endte som en dundrende militær fiasko.

De amerikanske soldatene kom aldri så mye som i nærheten av gislene – og under retretten kolliderte et fly med et helikopter, og åtte amerikanske soldater ble drept.

Etter nok en utmattende og langtrukken forhandlingsrunde ble gislene endelig frigitt 20. januar 1981, akkurat da Ronald Reagan inntok presidentembetet.

Bilder av de amerikanske diplomatene med hendene bundet og bind for øynene gikk verden rundt, og ydmykelsen av amerikanerne fikk politiske konsekvenser både i Iran og USA. Hendelsen sikret Khomeini absolutt makt, mens Jimmy Carter måtte se seg slått av republikaneren Ronald Reagan ved valget i november 1980.

© Corbis

En militær redningsaksjon endte med nok et ydmykende nederlag for amerikanerne.